Av Seth Erlandsson

Den gamle paktens tid var en forberedelsestid for den nye pakt. Med sine mange skyggebilder pekte den fram mot den fullkomne frelsen som skulle komme ved Guds Messias. Gud forutsa allerede under den gamle paktens tid en ny pakt som en oppfyllelse og erstatning av den gamle: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt; den pakten brøt de, enda jeg var deres herre, sier Herren» (Jer 31,31-32). «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David … Og dette er navnet han skal få: Herren vår rettferdighet» (Jer 23,5-6).

Hebreerbrevet underviser klargjørende om GTs skyggebilder som skygger av den sanne virkeligheten: det sanne syndofferet, den sanne frelsen, det sanne tempelet, det sanne Jerusalem, det sanne Sionsfjellet («det høyeste av fjellene» Jes 2,2), etc. «Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet» (Hebr 10,1). «Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld» (Hebr 9,24). «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig» (Hebr 9,12). «Jesus har for alltid båret fram et eneste offer for synder» (Hebr 10,12). Den gamle paktens offer har fått sin oppfyllelse og skal ikke gjentas. Kristus «er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter» (Hebr 8,6). De troende i den nye pakt «har kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen» (Hebr 12,22-23).

Forberedelsestiden for den nye pakt var viktig, men den ble en frafallstid. Gud sier om Israel som hadde fått et så viktig tjeneroppdrag: «Hvem er blind, om ikke min tjener, hvem er døv som budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min utsending, like blind som Herrens tjener? Du ser mye, men enser det ikke» (Jes 42,19-20). Jerusalem (som betyr «fredens by») skulle være Herrens trofaste tjener og vitne om Guds rettferdighet og fred. Men Guds by var blitt lik «en hore». Herren sier gjennom Jesaja: «Å, at den trofaste byen skulle bli en hore! … Stormennene dine er opprørere, alliert med tyver. Alle elsker bestikkelser og jager etter uærlig vinning» (Jes 1,21-23). Profeten Jeremia skriver: «Så sier Herren: Hva galt fant fedrene deres hos meg siden de gikk bort fra meg, fulgte tomme guder … Jeg førte dere til et land med frukthager så dere kunne spise frukten og grøden. Men da dere kom inn, gjorde dere landet mitt urent og min eiendom avskyelig» (Jer 2,5.7).h

Men den gamle pakt skulle ta slutt. «Akkurat som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter. De skulle gjelde fram til tiden da den rette ordningen ble innført» (Hebr 9,10). Loven med alle dens regler for ren og uren mat, de mange renselsene og de forskjellige ofrene for spesielle dager og tider ble en for tung byrde for Israels barn, en slavetjeneste. «La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag og sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men selve virkeligheten er Kristus» (Kol 2,16-17 – egen overs.). «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld» (Gal 3,13). «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen» (Gal 5,1).

Men etter at den nye pakt hadde erstattet den gamle, ville merkelig nok en del jødekristne delvis vende tilbake til den gamle paktens forskrifter. Den kristne friheten ved at Kristus hadde frikjøpt dem fra lovens forbannelse, hadde ikke slått rot hos dem. Paulus skriver til forsamlingen i Galatia: «Nå når dere kjenner Gud – ja, mer enn det, når dere er kjent av Gud – hvordan kan dere da vende tilbake til disse svake og fattige makter og bli slaver under dem igjen? Dere holder nøye regnskap med dager, måneder, høytider og år! Jeg er redd at jeg har strevd forgjeves med dere» (Gal 4,9-11). «Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen» (Gal 5,1). Det fins også kristne grupper i vår tid som tolker Bibelen som om den gamle pakt fortsatt gjelder, og at Guds rike er et geografisk avgrenset og jordisk rike, ikke et åndelig, himmelsk rike.

Den lærde jøden Paulus sammenligner etter sin omvendelse den gamle og den nye pakt med Hagar og Sara. Han så «en dypere mening» i den gamle paktens skyggebilder av den sanne virkeligheten og den store forskjellen mellom de to paktene: «Den ene, Hagar, er pakten fra Sinai-fjellet; hennes barn blir født til slaveri. Hagar er Sinai-fjellet i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor» (Gal 4,24-26).

Jerusalem er en betegnelse på Guds sanne folk, de som blir født på ny ovenfra av Guds evangelium. Derfor kan Jerusalem og Kanaans land personifiseres som Herrens trofaste brud som har Herren som sin brudgom. «Du skal ikke lenger kalles Den forlatte, og landet skal ikke lenger kalles Det som er lagt øde. Men du skal hete Den jeg har kjær, og landet ditt Den jeg har tatt til ekte. For Herren har deg kjær og vil ta landet til ekte» (Jes 62,4). «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru. I Ånden førte han meg opp på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud» (Åp 21,9-10). Den nye paktens Sions-fjell og Jerusalem er betegnelser på Guds sanne rike (se Hebr 12,22f), for alle dens innbyggere er født på ny. De er født «ovenfra» (på gresk ánåthen, Joh 3,3). «Alle dine barn skal læres opp av Herren; stor blir freden for barna dine» (Jes 54,13). «De skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren» (Jer 31,34). Men under den gamle paktens tid var de fleste av Guds folk frafalne. Likeså er mange kristne i den nye paktens tid navnekristne.

Jesus sa til den samaritanske kvinnen som lurte på hvilket fjell man skulle tilbe Gud: «Den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet» (Joh 4,23). Guds sanne rike er ikke identisk med et jordisk skyggebilde. De geografiske skyggebildene for Guds rike (Jerusalem) og dets fiender (Assur, Babel, Edom, Gog og Magog) betyr ikke at Guds rike er et jordisk, geografisk avgrenset rike. «Hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender» (Sak 9,10). «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36). «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene» (Luk 17,20).

Et tredje tempel

Skal da ikke det jordiske tempelet i Jerusalem som ble ødelagt i år 70 e. Kr., bygges opp igjen? Nei, skyggebildenes tid er forbi, og den gamle paktens offertjeneste skal ikke gjenopptas. «Når Gud taler om en ny pakt [Jer 31,31ff], har han dermed sagt at den første er foreldet. Og det som blir gammelt og foreldet, vil snart være borte [det skjedde i år 70 e. Kr.]» (Hebr 8,13). Men det som skyggebildet var en skygge av, det sanne tempelet, ble oppbygd allerede på den tredje dagen etter det sanne Lammets soningsdød. Jesus sa: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager … Men det tempelet han talte om, var hans egen kropp» (Joh 2,19.21).

Her følger noen bibelsteder som viser at tempelet allerede er oppbygd. «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham, for Guds tempel er hellig, og dette tempelet er dere» (1 Kor 3,16-17). «Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham» (1 Kor 12,27). «Han er hodet for kroppen, som er kirken» (Kol 1,18). «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken» (Kol 1,24). «Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren» (Ef 2,20-21). «Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes? Vi er jo den levende Guds tempel, slik Gud har sagt: Jeg vil bo og vandre midt iblant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk» (2 Kor 6,16). «Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus» (1 Pet 2,4-5). «Den som seirer, vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. Jeg vil skrive min Guds navn på ham sammen med navnet på min Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud – og også mitt nye navn» (Åp 3,12). «Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel» (Åp 21,22).

Det tredje tempelet – et framtidig tempel for jødedommen i Jerusalem

Ifølge jødedommen gjelder fortsatt den gamle Sinaipakten. Helt siden ødeleggelsen av det andre tempelet i år 70 e. Kr. har fromme jøder bedt til Gud om at tempelet skal bli gjenoppbygd på tempelberget i Jerusalem. Denne bønnen har vært en del av jødedommens tre daglige bønnestunder. Denne drømmen om et tredje tempel er sentral innen ortodoks jødedom. Både i år 361 e. Kr. og i 614 e. Kr. ble en gjenoppbygging startet, men den ble stanset av fiendtlige tropper.

Man henviser til Esek 40-48 og hevder at det tredje tempelet skal bygges på tempelplassen i Jerusalem. Men dette stemmer ikke. For Esekiels tempel er, som et skyggebilde for det sanne tempelet, selve sentrum i Guds rike, og derfor plasserer Esekiel tempelet nøyaktig i midten av Kanaans land, som er skyggebildet for Guds sanne rike. Og midten av Kanaans land ligger nord for Jerusalem med et tempelområde som er mye større enn tempelområdet i Jerusalem.

Nøyaktig som det fantes grupper i Galatia som var judaister, fins det også visse kristne grupper i vår tid som ikke tar til seg Bibelens ord om at den gamle pakten er «foreldet» (Hebr 8,13). De slutter seg til jødedommens drøm om en tredje tempelbygning i Jerusalem. I seinere tid har man både fra jødiske sionister og visse kristne grupper framført tanken om at dersom det tredje tempelet blir bygd, baner man veien for Messias’ komme og et jordisk gudsrike med Jerusalem som hovedstad.

(Tidskriften Biblicum, 1/2025)