Av Seth Erlandsson

Hele den bibelske åpenbaringen vitner om Guds store kjærlighet til oss syndige mennesker. David, som selv var en stor synder, minner om Guds godhet i sine salmer. «Smak og se at Herren er god!» (34,9). «Du, Herre er god, du tilgir, du er rik på miskunn …», «Herre, blant guder er ingen som du, og ingen gjerninger er som dine», «du er stor, og du gjør under. Du alene er Gud» (86,5.8.10). «Herren er pålitelig i alt han sier, trofast i alt han gjør» (145,13b). Gud er som en gjeter som gir sauene rikelig med føde på gode beitemarker: «Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke» (Esek 34,16). «Jeg vil ikke at den urettferdige skal dø, men at han skal vende om fra sin vei og leve» (Esek 33,11). «Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen» (Jes 45,22). «Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? … Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve!» (Jes 55,2-3).

Selv om Gud er så nådig, går likevel ulydighet og opprørskhet mot ham som en rød tråd gjennom hele Israels historie

«Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg. En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ikke, folket mitt forstår ikke» (Jes 1,2-3). «Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk som gikk fram etter sine egne tanker på veier som ikke var gode. Alltid gjør folket meg rasende like opp i ansiktet» (Jes 65,2f). «Ja, folket mitt er dårer, de kjenner meg ikke. De er tåpelige barn uten innsikt. De er flinke til å gjøre ondt, men kan ikke gjøre godt» (Jer 4,22).

Moses, som var med da Gud ved hjelp av store under frelste sitt folk fra slaveriet i Egypt ca. 1446 f. Kr., opplevde hvor snart folket vendte Gud ryggen i utakknemlighet og opprørskhet. Han skriver like før sin død i 1406 f. Kr. om Israels stadige opprør mot Gud: «De som ikke er hans barn, bedro ham med sin onde ferd, en falsk og vrangsnudd slekt. Er det slik dere lønner Herren, du dumme, uforstandige folk? … Klippen som fødte deg, brydde du deg ikke om, du glemte Gud, som fødte deg i smerte» (5 Mos 32,5-6.18). 700 år senere, på 700-tallet f. Kr. er situasjonen ikke bedre. Herren sier gjennom Jesaja: «De har forlatt Herren, foraktet Israels Hellige og vendt ham ryggen» (Jes 1,4).

Ytterligere 700 år senere viser Gud sin store godhet mot oss syndere ved å oppfylle sitt løfte til Adam og Eva om en Frelser som skulle «knuse slangens hode» (1 Mos 3,15) og frelse oss fra forføreren djevelen og ondskapens forbannelse. «I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren» (Luk 2,11), lød budskapet til noen gjetere utenfor Betlehem. «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven» (Gal 4,4-5), kjøpe oss fri fra den fordømmelsen som er en følge av synden, en følge av vår ulydighet mot Guds lov. Den lydighet som var umulig for oss, oppfylte Jesus som vår stedfortreder, og straffen for våre synder «lå på ham, vi fikk fred» (Jes 53,5). Det hadde Jesaja fått «se» og profetere om mer enn 700 år i forveien. Guds Sønn kom som «en smertenes mann» for at han ved sin frelsesgjerning skulle beseire døden for oss. Paulus, den tidligere motstanderen av Kristus og hans disipler, utbryter jublende: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld» (Gal 3,13). Apostelen Johannes sammenfatter det glade budskapet: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Men nøyaktig som det var forutsagt allerede av Jesaja (se Jes 10,22), er og forblir opprørskheten mot Gud stor. Bare en liten rest tok imot Guds utsendte Sønn da han ble menneske for stedfortredende å lide og dø i vårt sted som vår Frelser: «Verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,10-11). «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke» (Matt 23,37).

Jesu ords sannhet fornektes av de fleste

Jesu ord om hvem han er og frelsens gave gjennom ham, ble tatt imot bare av en liten rest. Disse ordene og vidunderlige løftene av Jesus fikk de høre: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24). «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste» (Joh 6,35). «Jeg er ikke kommet av meg selv, og han som har sendt meg, er sann, men dere kjenner ham ikke. Jeg kjenner ham, for jeg kommer fra ham, og han har sendt meg» (Joh 7,28-29). «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene» (Joh 10,11). «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30).

Blant annet disse ordene av Jesus ble avvist av fariseerne som bespottelse i det de sa at Jesus gjorde seg til Gud. Flere ganger tok hans landsmenn opp steiner for å steine ham (Joh 10,31). I åndelig blindhet sa de: «Vi steiner deg … for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud» (Joh 10,33). «Du vitner om deg selv, ditt vitneutsagn er ikke gyldig» (Joh 8,13). Til Pilatus sa de om den lovede Frelseren: «Vi har funnet at denne mannen fører folket vårt på avveier» (Luk 23,2). De anså Jesu ord for å være usanne og forledende.

Men hva med Jesu gjerninger? Kunne også de bortforklares og fornektes?

La oss se på noen av Jesu gjerninger som intet vanlig menneske kan gjøre, bare Gud. Jesus sa til dem: «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far» (Joh 10,37-38). «De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, vitner om meg» (Joh 10,25). Jesu gjerninger ble det store problemet. Ordene kunne bortforklares som usanne. Men gjerningene skjedde jo framfor mange vitner! De måtte likevel være bløff, ifølge fariseerne og de skriftlærde. De måtte kunne bortforklares. Men hvordan?

• Da Jesus ved et tilfelle sa til en lam mann: «Sønn, syndene dine er tilgitt», tenkte noen skriftlærde: «Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» (Mark 2,5-7). Derfor trodde de ikke på Jesu ord. For dem var det utenkelig at Jesus ikke bare var et menneske, men også Gud. Så Jesu ord måtte bety at han spottet Gud. Da stilte Jesus dem et spørsmål: «Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’?» (v 9). De tenkte sikkert at det første var lettest. Ord er jo bare ord som kan mangle dekning. Men det andre, å få en lam mann til å reise seg og kunne gå bare ved å si til den lamme at han skulle gjøre det, det kan kontrolleres. Det er jo umulig. Det er helt riktig dersom den som uttaler ordene, bare er et menneske! Derfor sa Jesus: «‘For at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder’ – og nå vender han seg til den lamme – ‘Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!’» (v 10-11). Det umulige skjedde: «Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem» (v 12). Jesus gjorde noe bare Gud kan gjøre. Da var han altså ikke bare et menneske, men den guddommelige Menneskesønnen, den de hadde lest om i Dan 7,13-14. Det kunne de ikke tro. Gjerningsunder måtte på en eller annen måte kunne bortforklares.
• En gang gjorde Jesus en guddommelig gjerning på sabbaten ved å helbrede en mann som hadde vært syk i 38 år. «Fordi Jesus hadde gjort dette på sabbaten, begynte jødene å forfølge ham. Men han sa til dem: ‘Min Far arbeider helt til nå. Også jeg arbeider.’  Etter dette var jødene enda mer oppsatt på å få ham drept. For ikke bare brøt han sabbaten, men kalte også Gud sin egen far og gjorde seg selv lik Gud» (Joh 5,16-18). Men da Jesus gjorde gjerninger som bare Gud kan gjøre – tilgi synder, helbrede blinde, halte og lamme, oppvekke døde – burde de da ikke forstå at Jesus virkelig var «Sønnen», «ett med Faderen»? Jesus forklarte for dem: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser sin Far gjøre. Det Far gjør, det gjør også Sønnen» (v 19). Men de forble avvisende og trodde ikke.
• En annen gang gjorde Jesus en som var født blind seende (Joh 9,1-37). Men dette var en umulig gjerning, for intet vanlig menneske kunne gjøre noe sånt. Da den blindfødtes naboer fant ham seende, han som de tidligere hadde sett sitte og tigge, visste de ikke hva de skulle tro. «Noen sa at det var han, andre sa: ‘Nei, han bare ligner.’ Men han selv sa: ‘Det er meg.’» Og så fortalte han dem hvordan «en som heter Jesus», hadde gjort ham seende (v 8-12). «Da førte de mannen som hadde vært blind, til fariseerne … Også fariseerne spurte hvordan han var blitt seende.» Mannen fortalte det på ny. Likevel mente noen fariseere at Jesus ikke kunne være fra Gud «siden han ikke holder sabbaten». Andre sa: «Hvordan kan et syndig menneske gjøre slike tegn som han?» (v 13-16). Kanskje mannens foreldre kunne gi en forklaring som viser at det ikke hadde skjedd noe under? De jøder som ikke trodde at han hadde vært blind og blitt seende, tilkalte foreldrene hans og spurte dem: «Er dette sønnen deres, han dere sier er født blind? Hvordan er det gått til at han nå kan se?» (v 19). Foreldrene bekreftet da at han var sønnen deres og at han var født blind. Men de svarte unnvikende om hvem som hadde åpnet øynene hans, «fordi de var redde for jødene. Jødene hadde alt bestemt at den som bekjente at Jesus var Messias, skulle utstøtes av synagogen» (v 20-22).

Av Johannes’ beretning forstår vi at underet med den blindfødte var et stort problem for de jødiske lederne fordi de umulig kunne tenke seg at Jesus var Guds Sønn, ett med Faderen, og at hans gjerninger derfor var «Faderens gjerninger». Enda en gang kalte de derfor til seg mannen som hadde vært blind, og prøvde å få ham til å fornekte hva som hadde hendt. De sa. «Vi vet at dette mennesket er en synder» (v 24). «Vi vet at Gud har talt til Moses, men vi vet ikke hvor dette mennesket er fra» (v 29). Selv om den blindfødte ble hånet for det han fortalte og ble truet, ga han følgende vitnesbyrd: «Det er da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine. … Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe» (v 30-33). Dette vitnesbyrdet ble for mye for Jesu motstandere, så de kastet ham ut. Da Jesus fikk høre det og fant den blindfødte mannen, sa han til ham: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen og tilba ham (v 35-38). Jesu ord og Jesu gjerning skapte tro. Men de fleste forble åndelig blinde og trassige.

• Da Jesus oppvekte den døde Lasarus, som «alt hadde ligget fire dager i graven» (Joh 11,17), og allerede luktet (v 39), skjedde det et under som det ikke gikk an å bortforklare. «Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: ‘Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham’» (v 47-48). De må erkjenne at Jesus «gjør mange tegn», men han må stoppes ettersom det er stor risiko for at mennesker på grunn av Jesu undergjerninger («tegn») også tror på hans ord. «Dette mennesket» må fjernes: «Fra denne dagen la de planer om å drepe ham» (v 53). «Overprestene og fariseerne hadde gitt påbud om at den som fikk vite hvor han var, skulle melde fra, så de kunne gripe ham» (v 57). Da det seinere ble ordnet et festmåltid for Jesus i Betania der Lasarus bodde, og Lasarus også var der, kom en stor mengde jøder dit, ikke bare for Jesu skyld, «men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde» (Joh 12,2.9). «Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus» (12,10-11). Bevisene på at Jesus var den han ga seg ut for å være, måtte fjernes. Det er åpenbart at det fins en ond åndsmakt bak denne opprørskheten mot Gud, som for enhver pris vil forhindre at mennesker kommer til tro på Frelseren (se Joh 8,44).

• Jesus hadde forklart for disiplene sine «at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp» (Matt 16,21). Denne forutsigelsen kom Jesus med straks etter at Peter hadde bekjent: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (16,16). Peter forsto ennå ikke at Jesu lidelse og død var helt nødvendig for Messias’ frelsesgjerning: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg,» utbrøt han (16,22). Derfor gjentok Jesus sin forutsigelse flere ganger: «Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og han skal bli hånt og pisket og korsfestet. Og den tredje dagen skal han reises opp» (Matt 20,18-19). «Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (20,28). Da påskehøytiden nærmet seg, sa Jesus til disiplene: «Om to dager er det påske, og Menneskesønnen blir utlevert for å bli korsfestet» (26,2). Jesus visste nøyaktig hva som skulle skje.

• «Nå kom overprestene og folkets eldste sammen i palasset til øverstepresten Kaifas, og de ble enige om å gripe Jesus med list og få ham drept» (Matt 26,3-4). «Da det ble morgen [den 15. Nisan], fattet alle overprestene og folkets eldste vedtak om å få Jesus henrettet. De bandt ham, førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pilatus» (27,1-2). Da Pilatus spurte: «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» Alle som en ropte: «Han skal korsfestes!» Han spurte: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Han skal korsfestes!» (27,22-23). «De presset på og forlangte med høye skrik at han skulle korsfestes. Og skriket deres fikk overtaket. Da felte Pilatus dommen; det skulle bli som de krevde. Han løslot den de ba om [Barabbas], han som var fengslet for opptøyer og mord. Men Jesus overga han, så de fikk sin vilje» (Luk 23,23-25). Så ble Jesus ført til Hodeskalleplassen, på hebraisk Golgata. Ved den tredje timen (ca. kl. 9) korsfestet de ham sammen med to røvere (Mark 15,25.27). Ved den niende timen (ca. kl. 15) visste Jesus at hans frelsesgjerning var fullbrakt. Han sa: «Det er fullbrakt!» (Joh 19,28.30), og han ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46). Fordi det var «forberedelsesdag» ( = fredag) og jødene ikke ville at kroppene skulle bli hengende på korset over sabbaten (som begynte ca. kl. 18 på fredagen), ba derfor jødene Pilatus «om at beina måtte knuses på dem og kroppene bli tatt ned. Soldatene kom da og knuste beina først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann» (Joh 19,31-34). Josef fra Arimatea og Nikodemus «tok da Jesu kropp og svøpte ham i linklær med den velluktende salven i, slik skikken er ved jødenes gravferder. Der hvor Jesus var blitt korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i. Fordi det var helgaften for jødene, og fordi graven var så nær, la de Jesus i den» (Joh 19,38-42).

• «Neste dag, dagen etter forberedelsesdagen [dvs. lørdagen/sabbatsdagen], gikk overprestene og fariseerne sammen til Pilatus og sa: ‘Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han ennå levde: ‘Etter tre dager blir jeg reist opp.’ Gi derfor ordre om at graven blir godt sikret til den tredje dagen, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham og si til folket at han er stått opp fra de døde. Da ville vi få et nytt bedrag, verre enn det første.’ Pilatus svarte: ‘Her har dere vaktmannskap. Gå så og sørg for vakthold slik dere finner det best.’ Da gikk de av sted og sikret graven, både med segl som de satte på steinen, og med vaktmannskap» (Matt 27,62-66). «Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: ‘Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!’» (Matt 28,1-6). Jesu oppstandelse var et faktum. En engel hadde rullet bort den forseglede steinen slik at det gikk an å se at graven var tom. Jesus hadde beseiret døden og gått ut av graven!

Mens kvinnene var på vei til disiplene for å fortelle om det som hadde hendt, «kom noen av vaktmannskapet inn til byen og fortalte overprestene alt som hadde hendt. Overprestene og de eldste kom da sammen og ble enige om hva de skulle gjøre. De ga soldatene en stor sum penger og sa: ‘Si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov. Skulle landshøvdingen få høre det, skal vi snakke med ham, så dere kan være trygge.’ De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om. Og dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag» (Matt 28,11-15). Da disiplene hørte hva kvinnene fortalte, sprang Peter og Johannes ut til graven. Johannes sprang fortere enn Peter og kom først fram til graven. «Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde» (Joh 20,3-8).

Jesus hadde virkelig oppstått. Han var virkelig Guds Sønn

Vi har sett at Jesus gjorde mange undergjerninger som man ikke kunne fornekte uansett hvor hardt man forsøkte. De var tydelige «tegn» som viste at den lovede Messias, Jesus Kristus, ikke bare var et menneske, men også Gud. Johannes skriver om disse tegnene: «Disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn» (Joh 20,31). Men løgnens herre er en dyktig bedrager som ikke tåler at sannheten om Gud og Guds Sønns fullbrakte frelsesverk for oss blir spredt og mottatt i tro. Han vil dra så mange som mulig med seg i fordervelsen ved å understøtte det uomvendte menneskets opprørskhet mot Gud.

Selv om Det høye rådet forbød Jesu disipler «å forkynne og undervise i Jesu navn» (Apg 4,18) og mye motstand møtte dem, fortsatte disiplene å forkynne om Jesus og hans seierrike oppstandelse for vår skyld. For det glade budskapet om syndenes tilgivelse gjennom det Jesus Kristus har oppfylt for oss, har makt til å overvinne opprørskheten og tenne tro i «mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner» (Åp 5,9). Peter og Johannes ga Det høye rådet det rette svaret: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4,19-20). Kristus er oppstått! Døden er beseiret! Jesu ord er sannhet: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh 11,25-26). 

(Tidskriften Biblicum, 1/2025)