• SPØRSMÅL OG SVAR

Av Seth Erlandsson

Spørsmål: Jeg møter mange som mener at det er den samme Gud som æres i jødedommen og kristendommen. Stemmer det?

Svar: Dessverre stemmer det ikke. Jødedommens Gud er ikke treenig, og Jesus er verken Guds Sønn eller den lovede Messias. Å hevde at Jesus er Guds evige Sønn og ett med Faderen betraktes i jødisk tro som blasfemi. Det samme gjelder Jesu ord som: «Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6),  og «Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Far, han som har sendt ham» (Joh 5,23). Karakteristisk for jødedommen er den tro fariseerne og de skriftlærde uttrykker ifølge Det nye testamentet (se mer om dette i artikkelen «Guds store kjærlighet og menneskers opprør» i Biblicum 1/2025).

Ifølge kristendommen er den eneste sanne Gud treenig. Han er Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd – tre guddommelige personer som virker sammen i en evig enhet. Guds evige Sønn ble menneske for som menneskehetens stedfortreder å utføre den frelse som er umulig for syndere å oppnå selv. For å bli et syndfritt menneske ble Jesus født av en jomfru ved Den Hellige Ånds inngripen. Han kom til jorden for å lide og dø i menneskers sted og overvinne døden til beste for oss.

I jødedommen regnes Jesus som et vanlig menneske – ikke født av en jomfru, ikke den guddommelige Menneskesønnen som Daniel taler om i kapittel 7, ikke smertenes mann som ifølge Jesaja 53 «ble gjennomboret for våre lovbrudd og knust for våre synder». En grunnleggende lære i jødedommen er at veien til frelse er menneskets gode gjerninger.

Kristendommen lærer det motsatte: «Ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger» (Gal 2,16). «Alle har syndet og mangler Guds herlighet, og de blir erklært rettferdige uforskyldt av hans nåde, fordi de er frikjøpt av Kristus Jesus» (Rom 3,23–24). «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld» (Gal 3,13). «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8).

Ifølge jødedommen er ikke Messias’ oppgave å lide og dø som soning for synd. Messias skal i stedet opprette et jordisk fredsrike med det jordiske Jerusalem som sentrum.

Det betyr at Jesus ikke kan være Messias, og absolutt ikke Guds evige Sønn. «Du spotter Gud og gjør deg selv til Gud, enda du er et menneske», og de «tok opp steiner for å steine ham» (Joh 10,31–33).

Ifølge kristendommen er Guds rike ikke et jordisk fredsrike. Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36), og «Min fred gir jeg dere – ikke den fred som verden gir» (Joh 14,27). «Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene» (Luk 17,20).

Ifølge både jødedommens og kristendommens hellige skrifter – Tanakh/Det gamle testamentet – har Gud sagt: «Se, dager skal komme, sier HERREN, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres … den pakten brøt de...» (Jer 31,31ff). Denne nye pakten ble innstiftet av Jesus Kristus gjennom hans stedfortredende oppfyllelse av loven og soningsoffer. Om kalken under påskemåltidet sa Jesus: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod» (1 Kor 11,25).

Jesu kropp og blod – hans lidelse og død som Guds offerlam som tar bort verdens synd – er den nye paktens grunnvoll. Kristus «er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter» (Hebr 8,6). De gamle forskriftene om mat, drikke og renselser gjaldt bare frem til «tiden for en bedre ordning» (Hebr 9,10). «La dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen … Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden» (Gal 5,1.4).

Ifølge jødedommen er det ennå ikke innstiftet noen ny pakt. De mange renhetslovene, budene og forskriftene i den gamle pakten gjelder fortsatt. Ved at fromme jøder fortsatt lever i den gamle pakt, gjelder fremdeles skillemuren mellom det jødiske folket og de andre folkene.

Men ifølge kristendommen er denne skillemuren revet ned ved Kristus: «For han er vår fred, han som gjorde de to (jøder og hedningefolk / gojim) til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet» (Ef 2,14–16).

(Tidskriften Bbiblicum 1/2025)