Av Seth Erlandsson

Hvorfor har jeg valgt dette emnet? Fordi jeg tenkte å tale om tallet sju. Dette tallet likesom tallene tre, fire, ti og tolv har ikke så sjelden en forkynnende, åndelig betydning i tillegg til den rent tallmessige. Tallet sju forekommer ofte som et forkynnende tall. Det handler da om Guds [3] nådige gjerninger med den i synd falne verden [4]. Jeg skal i dette foredraget forsøke å belyse det.

I bibelsitatet i overskriften forekommer tallet sju i forbindelse med nåden/syndstilgivelsen. Jesus hadde sagt til disiplene sine: «Dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort» (Matt 6,15). Derfor lurer Peter på hvor mange ganger han må tilgi sin neste for å få Guds tilgivelse. Det falt naturlig for Peter, og det faller naturlig for alle mennesker, å tenke logisk. Det vil si: Hva må vi gjøre for å få Guds tilgivelse? Hvilke krav må vi oppfylle for å få komme inn i himmelen? Peter tenkte nok at sju ganger måtte være nok. Det er jo veldig mange ganger! Legg nå merke til hva Jesus svarer Peter: «Ikke sju ganger, men jeg sier deg: sytti ganger sju!» (Matt 18,22). Oi, oi! Hele 7 x 10 = 70, og dessuten x 7, altså hele 490 ganger! Er ikke det urimelig?

I tallet sju ligger foruten nåden også en forkynnelse av Guds herrevelde over verden. Det var ikke en klimaforandring uavhengig av Gud som gjorde at det først kom «sju år med overflod i hele Egypt» og deretter «sju år med hungersnød, så all overfloden blir glemt i Egypt», en sult som ødela landet (1 Mos 41,29ff).

Tallet sju brukes altså om Guds makt og hans godhet og syndstilgivelse. Han skulle gi dem nåde i overflod. Hvorfor sju? Tallet for den ene sanne Gud, verdens Herre og Skaper, er tre, for han er en treenig Gud. Og tallet fire er tallet for verden (jfr. uttrykket «de fire verdenshjørner» og «de fire kompassretninger»). Tre pluss fire blir sju, tallet for Guds herrevelde og nådige omgang med den falne verden. Paulus skriver: «Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål» (2 Kor 9,8 – NB 88/07).

Tallet ti står for fullstendighet, så 7 x fullstendighetens tall 10 blir 70. Med andre ord: 7 x 10 betyr at det mangler ingenting i Guds nåde. Guds nåde kan ikke bli komplettert av oss. Den er fullstendig, fullkommen. Sytti ganger sju betoner at Guds fullkomne nåde er ufattelig stor, den er overstrømmende. Legg merke til når du leser Bibelen, hvor ofte ordet «overstrømmende» forekommer i sammenheng med Guds nåde og syndstilgivelse. Noen eksempler: Paulus skriver i Rom 5,15: «Om de mange døde på grunn av den enes fall, så er mye mer Guds nåde og nådens gave blitt overstrømmende for de mange i ett eneste menneskes nåde, Jesu Kristi nåde» (egen overs. fra SFB 2015¹). «Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot den overstrømmende nåden og rettferdighetens gave leve og herske ved den ene, Jesus Kristus?» (Rom 5,17 – egen overs. fra SFB 2015). Ved Faderens elskede Sønn «er vi kjøpt fri med hans blod og har tilgivelse for våre synder, takket være den rike nåde som han har latt strømme over oss med all visdom og forstand» (Ef 1,7f – egen overs. fra SFB 2015).²

Noen eksempler fra Daniels bok

I Daniels bok fins det flere eksempel på hvordan visse tall og særlig tallet sju har en åndelig, forkynnende betydning. I det fjerde kapitlet i Daniels bok får den mektige verdenserobreren, den babylonske kongen Nebukadnesar, erfare hvem som virkelig er verdens herre, nemlig den treenige Gud (tallet 3) som råder over verden (tallet 4). Nebukadnesar hadde innbilt seg at han var verdens hersker. I en drøm som bare Daniel kunne tyde ved en åpenbaring fra Gud, får Nebukadnesar erfare hvem som er verdens herre: «Treet du så [i drømmen], var stort og kraftig. Toppen nådde til himmelen, og treet var synlig over hele jorden. … Dette treet er deg selv, konge, stor og mektig som du er. Din makt har vokst, den når helt til himmelen og ditt herredømme til jordens ende» (Dan 4,20-22). Men treet skal hogges ned. Bare en stubbe skal bli igjen. «Han [stubben Nebukadnesar] skal vætes med dugg fra himmelen og leve som dyrene på marken inntil sju tider har fart over ham. … Sju tider skal fare over deg inntil du forstår at Den høyeste rår over menneskenes rike og gir det til hvem han vil. … Riket skal igjen være ditt fra den tid du forstår at Himmelen har makten» (v. 23-26).

Alt dette gikk i oppfyllelse og fikk sin begynnelse tolv måneder senere da Nebukadnesar gikk omkring på taket av sitt kongepalass og skrøt av at han hadde bygd opp det store Babel «med min veldige makt … til ære for min herlighet!» (v. 28-30). Tallet «sju» understreker at det er Gud, ikke Nebukadnesar, som råder over jorden. Etter kongens fornedrelse opprettet Gud ham igjen og ga det babylonske riket tilbake til ham. Og Nebukadnesar sa. «Jeg priste Den høyeste og æret ham som lever evig: Hans velde er et evig velde, hans rike varer fra slekt til slekt» (v. 34).

Da Daniel hadde vært i babylonsk fangenskap i nesten 70 år og Kyros styrtet det babylonske regimet i år 539 f. Kr., la Daniel i de hellige skriftene merke til Herrens ord til profeten Jeremia: «Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet», dvs. til Jerusalem (Jer 29.10). Daniel skriver: «Jeg vendte meg til Herren Gud for å søke ham med bønn og rop om nåde» (Dan 9,3). Han bekjente sine og folkets synder. «Vi har syndet og gjort urett. Herre, du som alltid er rettferdig, vend vreden og harmen bort fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell! … For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi kommer fram for ditt ansikt med våre rop om nåde, det er i tillit til din store barmhjertighet. Hør, Herre! Tilgi, Herre!» (Dan 9,15-16; 18-19).

Allerede mens Daniel ba og bekjente sine og sitt folks synder, kom engelen Gabriel til ham med Guds svar. Befrielsen fra det babylonske fangenskapet etter 70 år var bare en skygge av den sanne frelsen. «Legg merke til ordet, så du forstår synet! Sytti sjuere³ [nøyaktig som i Matt 18,22] er bestemt for ditt folk og din hellige by.» Legg nå merke til hva som er den sanne befrielsen fra syndens slaveri, hva Gud i sin makt skal gjøre ved sin Sønn, Messias! Han skal:

• bringe ondskapen til ende,
• gjøre slutt på synden,
• sone skylden
• føre fram en evig rettferdighet,
• stadfeste det profetene så
• salve den Aller helligste (Dan 9,24).

Med andre ord: Den virkelige befrielsen fra synden, dens fangenskap og slaveri, den virkelige syndstilgivelsen, kommer gjennom Messias, hans forsoningsgjerning og rettferdiggjørelse. Denne ufattelig store og overstrømmende nåde forkynnes med samme tall som i Matt 18, nemlig med «sytti ganger sju» eller «sytti sjuere». Denne overstrømmende nåden er en ufortjent gave som har makt til å skape tro, føde oss på ny og i takknemlighet for den ufortjente nåden skape et nytt sinn som gjerne vil tilgi den som synder mot oss.

Trassig motsetning til nåde og tilgivelse

I Kains slektstavle kan vi lese om motsetningen, om vantroens uforsonlighet, om å hevde seg selv og være blind for Guds overstrømmende kjærlighet og nåde. Lamek sa til sine koner: «En mann dreper jeg for et sår, en gutt for en skramme. Kain skal hevnes sju ganger, men Lamek syttisju ganger» (1 Mos 4,23-24).

Jevnfør dette med Jesu ord i Matt 18 om å nekte å tilgi, ettergi skyld, etter å ha fått en ufattelig stor skyld ettergitt. Han som skyldte kongen den ufattelig store summen 10.000 talenter, fikk hele gjelden ettergitt (v. 24-27), men ville deretter ikke ettergi sin medtjeners lille skyld på 100 denarer og «fikk kastet ham i fengsel der han skulle sitte til han hadde betalt gjelden» (v. 28-30).

Tallet sju i Toráh

Har dere tenkt på hvor ofte tallet sju forekommer når Gud underviser Israel og oss om sine nådige gjerninger, sin frelse og sin omsorg for oss. La meg gi noen eksempler:

Prestevielsen av offerprestene som på Guds befaling skulle ofre de stedfortredende soningsofrene, skulle vare i sju dager: «I sju dager skal dere ikke forlate inngangen til telthelligdommen, helt til den dagen innvielsestiden er til ende. I sju dager skal innvielsen vare» (3 Mos 8,33). Offerprestens oppgave var gjennom ofrene som var et skyggebilde av Messias’ stedfortredende forsoningsdød, å gi Guds nådige syndstilgivelse til syndige mennesker.

Fellesskapet med Gud var uforenlig med urenhet og synd. Den spedalske måtte derfor bli renset ved en nøye renselse «utenfor leiren», nøyaktig som syndere blir renset ved Jesu offer på Golgata utenfor Jerusalems bymur. Ifølge loven om den spedalskes renselse skulle presten skvette vannet «sju ganger på den som skal renses for hudsykdom» (3 Mos 14,7). Jevnfør hvordan Jesaja bruker ordet «bestenke» i sin profeti om Messias’ renselse av syndere: «Slik skal han bestenke mange folkeslag» (Jes 52,14 – NB 88/07). Når det gjelder den som har blitt uren på grunn av en utflod, blir det foreskrevet: «Han skal telle sju dager fram fra den tid han ble ren» (3 Mos 15,13).

På den store forsoningsdagen skulle øverstepresten «ta litt av okseblodet og skvette det med fingeren mot soningsstedet, på østsiden. Foran soningsstedet skal han sju ganger skvette litt blod med fingeren» (3 Mos 16,14).

Påskelammet var et forbilde på Messias som frelser oss fra døden ved å ta bort vår synd. Han er vår renhet innfor Gud. Derfor skulle påsken og det usyrede brødets høytid feires i sju dager. Intet syret (urent) måtte forekomme under denne høytiden. Guds overstrømmende nåde skulle prege hele livet til Guds folk. Derfor skulle de telle «sju hele uker» fram til ukenes høytid eller pinsen da de bl.a. skulle ofre «sju årsgamle lam, uten feil» (3 Mos 23,15-18).

Senere, i den sjuende måneden, skulle de feire den store soningsdagen på den tiende dagen i den sjuende måneden, og deretter fra og med midten av måneden skulle de feire «løvhyttefest for Herren i sju dager» (3 Mos 23,34f). Løvhyttefesten skulle feires i glede over og takknemlighet for Guds nådige gjerninger mot sitt folk under vandringen til det lovede landet.

«I det sjuende året skal det være sabbat, et hvileår for landet, en sabbat for Herren» (3 Mos 25,4), og «så skal du telle sju sabbatsår fram, sju ganger sju år, så tiden for de sju sabbatsårene blir førtini år» (v. 8). «Et jubelår skal det femtiende året være for dere» (v. 11 – NB 88/07). «Landet skal gi sin grøde så dere kan spise dere mette [egentlig: i overflod – overs. anm.] og bo trygt der. Det kan hende at dere spør: ‘Hva skal vi spise det sjuende året når vi ikke sår og ikke samler inn grøde?’ Men jeg vil sende min velsignelse over dere det sjette året, så landet gir grøde for tre år» (v. 19-21).

I tabernaklet og senere i Salomos tempel skulle den sjuarmede lysestaken av gull stå på sørsiden i det hellige rommet. De sju lampene skulle lyse framover mot paktkisten i det aller helligste, mot Guds ord og nådestolen. Sju lamper vitner om at Herren gir oss sin overstrømmende nåde fra nådestolen takket være renselsen ved det stedfortredende offerets blod. «Herren er mitt lys og min frelse,» synger David (Sal 27,1).

Davids sønn Salomo bygde Guds tempel som et forbilde på Davids sønn Jesus Kristus, han som bygger Guds tempel av levende steiner og selv er den dyrebare hjørnesteinen (1 Pet 2,5-6). Når Salomo innvier tempelbygningen, hadde Gud ordnet det slik at det hadde tatt sju år for Salomo å bygge tempelet, nådens tall sju. «Så sto Salomo for Herrens alter midt foran hele Israels menighet» og lovpriste Guds store nåde mot sine tjenere: «Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken oppe i himmelen eller her nede på jorden. Du holder pakten og viser godhet mot dine tjenere … Du har oppfylt med din hånd det som du hadde lovet med din munn … det løftet du ga din tjener David, min far» (1 Kong 8,22ff). I takknemlighet og glede for nåden varte innvielsesfesten i sju dager pluss sju dager. «De [folket] tok farvel med kongen og dro hjem, hver til sitt, vel til mote og glade for alt det gode Herren hadde gjort mot sin tjener David og sitt folk Israel» (1 Kong 8,65-66).

Kong Hiskias tempelrenselse og reformasjon

Hiskia regjerte som konge i Juda i ca. 715-687 f. Kr. Frafallet fra Herren hadde gått veldig langt, og til og med det hellige tempelet var blitt skitnet til på en fryktelig måte. Da Hiskias ugudelige far Ahas døde i 715, kunne han ikke lenge akseptere den grove troløsheten mot Gud som rådet. Han samlet prestene og levittene for å rense tempelet og gjenopprette den viktige offertjenesten. Han sa til dem: «Hør på meg, levitter! Nå skal dere hellige dere selv og hellige huset til Herren, deres fedres Gud, og få urenheten ut av helligdommen! For våre fedre har vært troløse. De har gjort det som er ondt i Herrens øyne, og forlatt ham. De har vendt ansiktet bort fra Herrens bolig og snudd ryggen til. De har til og med stengt dørene til forhallen og slukket lampene, og de har ikke brent røkelse. De har heller ikke ofret brennoffer i helligdommen for Israels Gud. Derfor er Herrens harme kommet over Juda og Jerusalem. … Nå ligger det meg på hjertet å slutte en pakt med Herren, Israels Gud, så hans brennende vrede kan vende seg fra oss» (2 Krøn 29,5-8.10).

Levittene og prestene adlød Hiskia. De gikk i gang med renselsen av Herrens hus «slik kongen hadde påbudt etter Herrens ord» (v. 15). «Så gikk prestene inn i Herrens hus for å rense det. Alt urent som de fant i Herrens tempel, bar de ut … Så helliget de tempelet i åtte dager, og den sekstende dagen i den første måneden var de ferdige. Da gikk de inn til kong Hiskia og sa: ‘Vi har renset hele Herrens hus, brennofferalteret med alt som hører til, og skuebrødsbordet med alt som hører til. Vi har satt i stand og helliget alt det utstyret som Ahas i sin troløshet fjernet da han var konge. Nå står det på plass ved Herrens alter’» (v. 16-19).

Den viktige offertjenesten – som pekte fram imot og var et forbilde på den eneste holdbare renselsen for Gud, syndenes tilgivelse ved Messias’ stedfortredende soningsoffer – kunne nå gjenopptas. Og legg nå merke til tallet sju! «De kom med sju okser, sju værer, sju lam og sju geitebukker som syndoffer for kongeriket, for helligdommen og for judeerne. … Prestene slaktet dem og bar fram blodet til alteret som et syndoffer, til soning for hele Israel. For kongen hadde sagt at brennofferet og syndofferet skulle være for hele Israel» (v. 21-24). Forsoningen med Gud grunner seg utelukkende på Guds overstrømmende nåde (tallet sju) ved blodet som ble utøst til syndenes tilgivelse.

Da det i slutten av 700-tallet for kong Hiskia og Jerusalems innbyggere så ut som om det ikke fantes noen redning fra den alvorlige assyriske hjemsøkelsen pga. folkets alvorlige opprørskhet mot Gud, ville profeten Jesaja rette folkets øyne ot den eneste redningen fra synd og død. Han bruker følgende billedspråk om Messias, den ufortjente nåden og lyset ved ham (legg merke til tallet sju): «Månen skal lyse som solen, og sollyset skal bli sju ganger så sterkt, lik lyset for sju dager, den dagen Herren forbinder sitt knuste folk og helbreder såret etter slagene» (Jes 30,26).

Tallet sju i Åpenbaringsboken

Åpenbaringsboken er en trøstebok til alle kristne som symboliseres av «sju lysestaker av gull» (1,12). «De sju lysestakene er de sju menighetene,» får Johannes vite (1,20). Hvorfor sju? Fordi de kristne midt under lidelsen og prøvelsene er formål for Guds overstrømmende nåde, en nåde som de skal la skinne videre til mennesker som befinner seg i åndelig mørke. Menighetenes forstandere eller pastorer kalles for «engler» (sendebud), for de er utsendt av Gud, Guds kalte og utsendte tjenere. De skal ikke forkynne mennesketanker, men bare forkynne Jesus Kristus, Guds ord. Johannes så i sitt syn hvordan Jesus Kristus holdt sju stjerner i sin høyre hånd (1,16). Han får vite at med disse sju stjernene menes de sju menighetenes sendebud. De skal altså la det himmelske budskapet lyse like klart som himmelens stjerner.

Tallet sju forekommer gang på gang i Åpenbaringsboken og kjennetegner hele bokens komposisjon. I sine himmelske syn så Johannes et lam som så ut som om det var slaktet (5,6). Også dette synet er til stor trøst for de lidende kristne. Lammet er Jesus Kristus, og ved at han ble dømt til døden i vårt sted og oppsto igjen, har han beseiret døden for oss. Det feilfrie offerlammet er ikke maktesløst: «Det hadde sju horn.» Horn står for makt, og Jesus har makt til nådefullt (tallet sju) å beskytte og hjelpe sine barn. Lammet hadde «sju øyne, og øynene er Guds sju ånder som er sendt ut over hele jorden». Det vil si: Jesus ser alt som rammer oss og vil nådefullt ta hånd om oss. Han er ett med Faderen og Hjelperen, Den Hellige Ånd. Ikke en eneste over hele jorden er glemt. Han ser og tar seg av alle med sitt nådige blikk, nøyaktig som han lovet sine disipler: «Jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid» (Joh 14,16). «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).