Av Seth Erlandsson

Emnet i dag er «Forskningen og Jesus». Forrige gang vi var samlet til Bibelforum¹, talte vi om «Bibelen og Jesus». Vi gikk da gjennom hva Jesus sier om Bibelen og hva Bibelen sier om Jesus. I dag skal vi se hva forskningen har å si om Jesus og hva den kommer fram til.

Som et første punkt i dette foredraget vil jeg understreke at det er bra å forske og virkelig å få klarhet i noe, fordype seg og gå til kildene, altså få vite litt mer, ikke overflatisk eller med en andre- eller tredjehåndskunnskap, men forsøke å komme så nær som mulig det man vil lære å kjenne. Jeg tror at dere som er her, er enig i at det ikke bare er bra å forske, men også givende. Antakelig er det derfor dere sitter her. Dere synes det er givende å få vite litt mer om Bibelen og Bibelens virkelige innhold. Den er jo vårt spesielle forskningsobjekt disse lørdagene i vårt Bibelforum.

Det er viktig å forske. Vi er altså ikke imot mer kunnskap, mer viten. Iblant kan man kanskje tro det, for det fins så mye som kalles kunnskap og viten og som er villedende eller til og med kanskje skadelig fordi betegnelsen viten ikke er korrekt.

Det man kaller viten og kunnskap er egentlig ofte ingen riktig viten. Det første jeg derfor vil understreke, er at det er bra med en saklig og grundig forskning. Bibelen bruker uttrykket å granske Skriftene om en slik bibelforskning. Med dette menes å undersøke ordentlig, få grundig klarhet, fordype seg, gå til kildene, ikke bare overflatisk eller i andre hånd. Legen Lukas forteller at jødene i Berøas synagoge var åpnere enn de i Tessalonika: «De tok imot Ordet med all velvilje og gransket (dvs. forsket i) skriftene daglig for å se om alt stemte» (Apg 17,11), det som Paulus og Silas forkynte.

Når det gjelder forskning om Jesus, burde vel det bety at vi ikke bare danner oss en slags andre- eller tredjehåndsoppfatning om Jesus, men at vi søker å komme nær ham. Hvordan skal vi kunne gjøre det? Vi bør vel da gå til dem som vet noe. Fins det noen som vet noe om Jesus? Hva pleier vi å gjøre om vi vil vite mer om en sak eller om noe som har hendt? Spør vi ikke: Har noen sett noe? Har noen hørt noe? Var det noen som var nærværende? Slik burde vi gjøre også når det gjelder Jesus. Fantes de noen som så ham? Fantes det noen som hørte ham? Var det noen som var sammen med ham, som var der? Ja, det var mange som så hva han gjorde og hørte hva han sa. Det er jo først og fremst øyenvitner vi vil lytte til, ikke bare andre- eller tredjehåndsvitner. Apostelen Johannes skriver: «Det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det vitner vi om» (1 Joh 1,1). Apostelen Peter skriver: «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet» (2 Pet 1,16).

Om noe er litt mer usikkert, bør vi undersøke kildene nærmere, forsøke å komme nær opprinnelsen og så nær øyenvitnene som mulig. Å komme nær sitt forskningsobjekt betyr virkelig å lære det å kjenne og bli fortrolig med det. Om vi f.eks. vil undersøke en blomst, forstår jo alle hvor bra det er å komme riktig nær forskningsobjektet. Vi tilpasser oss gjenstanden. Om vi har hansker på oss, tar vi dem av for bedre å kunne undersøke og komme skikkelig nær blomsten. Vi bruker våre hender, vår følelse og kanskje også vår lukteevne. Vi reiser ikke opp i et helikopter og titter ned. Det kan vi gjøre for å få et overblikk over noe, men om vi skal undersøke en blomst eller en skatt, prøver vi jo tvert imot å komme så nær gjenstanden som mulig.

Å komme nær forskningsobjektet burde også gjelde Jesusforskningen. Vi burde lære ham nærmere å kjenne og forstå hvem han er, hva han vil og lærer, hans oppgave og gjerninger. Hva sier øyenvitnene, de som så og hørte hva han gjorde og sa? Hva var det som var så oppsiktsvekkende og som vakte så stor forundring?

Moderne forskning

Som et andre punkt i mitt foredrag vil jeg kommentere hva som rommes i begrepet moderne forskning. Ja, moderne og moderne… Vi burde kanskje sette ordet «moderne» i anførselstegn når det gjelder Jesusforskningen. Det viser seg nemlig at det vi kaller for nytt og moderne i denne sammenheng, ofte er gammelt, ofte gjentatt uten nærmere studier, særlig når man har en negativ holdning til Jesus og hans overnaturlige gjerninger.

Moderne forskning kaller man ofte i denne sammenhengen for historisk-kritisk forskning. Ordet «kritisk» trenger ikke i seg selv være et negativt ord. Det betyr å granske eller bedømme grundig og å prøve holdbarheten i forskjellige vitnemål. Er det sikkert at det hendte slik vitnene forteller? Hvor pålitelige er vitnene? Hva taler for og imot deres pålitelighet?

Men når man anvender begrepet historisk-kritisk bibelforskning, pleier man også i ordet «kritisk» inkludere en forutsetning som sjelden åpent nevnes. Man tar utgangspunkt i en bestemt verdensanskuelse, et bestemt verdensbilde, nemlig at alt i tilværelsen har immanente (sv. inomvärdsliga²) eller jordiske årsaker. Vitenskapelig forskning, mener man, får og kan bare regne med jordiske årsaker som holdbare forklaringer til alt man studerer. Likevel påstår man ofte at man er forutsetningsløs når man i sin forskning går ut ifra eller forutsetter at alt i tilværelsen har jordiske årsaker og at virkelige under er utelukket.

Følgen av denne ofte skjulte forutsetningen blir at også alt som har å gjøre med Jesus, må ha jordiske årsaker. Det Jesus sier og gjør, må ha jordiske forutsetninger. Ved å studere den tiden og det miljøet han levde i, håper man å kunne fastslå årsakssammenhenger. Dette lyder som et rimelig vitenskapsbegrep dersom man har et ateistisk verdensbilde. Men hvordan kan da mange kirker i sin presteutdannelse akseptere en slik historisk-kritisk bibelforskning? Hvordan kan man være troende dersom man forklarer alle ting som om Gud ikke fins eller bare er en helt passiv faktor i tilværelsen?

De kirker som aksepterer den historisk-kritiske metoden i sin undervisning, pleier å hevde at denne metoden ikke trenger å komme i konflikt med troen. De mener at Gud kan ha kanalisert all sin virksomhet via jordiske årsaker. Dermed behøver det ikke være noe problem for den troende å akseptere en forskning som bare aksepterer jordiske årsaker, mener de. Den troende kan få ha den troen at det fins en Gud bak naturlige fenomen og sammenhenger. Slik kan den troende akseptere historisk-kritiske bibelforskning. Troende og ikke-troende har jo blitt enige om at alt kan eller bør forklares med vanlige jordiske årsaker, selv om de ikke er enige om hva som ytterst ligger bak naturlige, jordiske fenomen.

Bibelens vitnesbyrd

Nå vet jo den som saklig setter seg inn i det Bibelen vitner om, at Gud ikke bare kanaliserer sine handlinger gjennom jordiske årsaker. Det fins ifølge de bibelske tekstene mange eksempler på en spesiell og overnaturlig åpenbaring, en spesiell inngripen der Gud uavhengig av jordiske årsaker griper direkte inn på en måte som ikke kan forklares. For eksempel å vekke opp en mann som har vært død i fire dager, som allerede er begravd og har begynt å råtne, er menneskelig sett totalt umulig. Men det umulige skjedde framfor en stor mengde øyenvitner da Jesus vekte opp Lasarus fra de døde (studer Joh 11,38-48!). Når det ikke fins noen jordisk forklaring, blir det vanskelig for den forskningen som bare regner med at alt har jordiske forklaringer. Da blir Gud og hans unike Sønn, Jesus Kristus, et stort problem. Guds gjerninger som består i at han griper direkte inn uten jordiske forutsetninger, det vi kaller under eller mirakler, blir et problem som må omtolkes.

Den «moderne» forskningen forsøker å forstå hendelser som ifølge Bibelen visselig skjedde framfor mange vitner, men som ikke har en jordisk forklaring. Hva gjør da en forskning som bare kan akseptere jordiske forklaringer? Den prøver å rekonstruere hendelsesforløpet til noe som kan forklares jordisk og avviser dermed øyenvitnene, de vitnesbyrd som Bibelen gjengir. Om Guds gjerninger, så vel skapelsen som frelsen, er menneskelig talt umulige, og slik er det ifølge Bibelen, hvem kan da bli frelst, undrer Jesus disipler på. «Jesus så på dem og sa: ‘For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig’» (Matt 19,26).

I min forrige forelesning om Bibelen og Jesus løftet jeg fram Bibelens entydige vitnesbyrd om Jesus. Han er ikke bare et menneske, men også Gud selv, Guds evige sønn som har blitt menneske. Han er og forblir den evige som da tiden for Messiasprofetienes oppfyllelse var inne, ble født som et sant menneske uten å opphøre å være den evige Gud.

Som sant menneske er han helt unik. Han er født av en jomfru, og han er uten synd, til forskjell fra alle andre mennesker. Som syndfri er han uten svik og fullkomment rettferdig. Han kom som alle synderes stedfortreder for å lide og dø for deres synder og derigjennom beseire døden for dem, oppstå kroppslig på den tredje dagen og siden vise seg med sine gjennomborede hender og føtter for mange vitner. Når forskere med et ateistisk utgangspunkt møter dette menneskelig sett helt umulige, må de jo tenke: Nei, slik kan det ikke være. Det må forholde seg på en annen måte.

Historisk-kritisk Jesusforskning forsøker derfor å framstille en slik Jesus som rommes innenfor rammen av et verdensbilde som bare innefatter jordiske årsaker. Man kan gå med på at Jesus var spesiell, at han gjorde merkeligere ting enn mange andre gjorde. Men det gjelder å innpasse det merkelige innenfor det som menneskelig sett er mulig.

Det er forståelig at den historisk-kritiske forskningen får problem med Jesu jomfrufødsel, med at Jesus er Guds virkelige sønn, med Jesu alle menneskelig sett umulige under, med hans kroppslige oppstandelse på den tredje dagen etter at han virkelig hadde dødt på forbannelsens tre, korset. Hva gjør man da? Det overnaturlige må bortforklares på en eller annen måte, at det dreier seg om legender og myter, at Jesus ikke ble født av en jomfru og ikke var Guds sønn, at han bare var skinndød eller at han aldri oppsto, osv. Det gjelder å bortforklare Guds under, nøyaktig som vaktstyrken ved den forseglede graven ble bestukket til å gjøre. Vaktstyrken ble bestukket med en stor sum penger av den jødiske ledelsen for å spre følgende konstruerte bortforklaring: «Disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov.» Soldatene i vaktstyrken lot seg bestikke. «De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om. Og dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag» (Matt 28,13-15).

Hvilke kilder fins?³

Om det er bra å forske, som vi har sagt ovenfor, må vi vite hva vi skal forske i? Hvilke kilder fins? Da vet nok alle som sitter her at det fins nesten bare en kilde, nemlig Det nye testamentets 27 skrifter. Men denne kilden inneholder en så stor mengde vitnemål fra mange ulike vitner at dette kildematerialet er rikt. Hovedpersonen i alle disse skriftene er Jesus Kristus, hvem han er og hva han har sagt og gjort. Også Det gamle testamentet er en kilde om Kristus (Messias) gjennom sine mange løfter og forutsigelser om ham, hvem han er og hva han skulle utrette.

En notis om Jesus fins hos den berømte jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus fra det første århundret: «Han [øverstepresten Hannas] sammenkalte Sanhedrin til rettergang og stilte framfor dets medlemmer Jakob, bror til Jesus, som kalles Kristus, samt noen andre som han anklaget for å ha brutt mot loven og derfor overga til å bli steinet til døden.»

I slutten av det første århundret fortalte den romerske historikeren Suetonius at keiser Claudius i år 49 hadde forbudt alle jøder å oppholde seg i Roma (en hendelse som også nevnes i Bibelen i Apg 18,2): «Ettersom jødene i Roma forårsaket uroligheter, i tillegg oppviglet av Chrestus, fordrev han dem fra byen.»

En mer detaljert beretning om Jesus kommer fra den romerske historieskriveren, embetsmannen og konsulen Publius Cornelius Tacitus. I sitt historiske verk «Annaler», som han skrev mellom år 115 og 117, forteller han at keiser Nero forsøkte å legge skylden for den ødeleggende brannen i Roma på de kristne. Tacitus skriver: «Som skyldige dømte Nero de kristne til de mest raffinerte straffer.» Og han fortsetter med å beskrive disse kristne: «De fikk sitt navn fra Kristus, som ble henrettet etter et vedtak av landshøvding Pontius Pilatus under keiser Tiberius’ regjeringstid. Dette satte en stopper for den farlige overtroen en kort tid, men den fikk ny fart – ikke bare i Judea der denne pesten først oppsto, men også i selve Roma der alle verdens grusomme og skamløse saker samles og finner et hjem» (Annaler, XV,44).

Plinius den yngre, romersk guvernør i provinsen Bitynia i Lille-Asia, skrev omkring år 110 et brev til keiser Trajan der han fortalte at den kristne innflytelsen i provinsen skapte alvorlig uro, og derfor hadde han tatt forholdsregler mot de kristne. Nå ville han få bekreftet av keiseren at han hadde handlet rett da han lot henrette dem som holdt fast på sin tro, men benådet dem som avsverget seg sin tro, viste de romerske gudene og keiseren sin ærbødighet og «endelig forbannet Kristus». Han beskrev også hvilke handlinger som de kristnes forbrytelser eller villfarelse hadde bestått i: «De pleide å samles en bestemt dag før grålysningen for å synge vekselvis sammen en sang til Kristus likesom til en gud, og i tillegg forplikte seg, ikke til en forbrytelse, men til ikke å stjele, ikke rane, ikke begå ekteskapsbrudd, ikke bryte et avgitt løfte, eller ikke vegre, om det ble krevd, å levere tilbake betrodde midler. Deretter pleide de å skilles og deretter igjen samles for å innta et enkelt og helt uskyldig måltid.»

Det er altså ingen som helst tvil om at Jesus er en historisk skikkelse. Å tvile på at Jesus har eksistert, er absurd. Det har også moderne forskning innsett. Men Det nye testamentets vitnesbyrd om at Jesus ikke bare er en historisk person, men Guds Sønn, og at han har utført de underne som tekstene taler om, framgår ikke av de utenombibelske kildene, og det kan, som vi har sett, den forskningen ikke akseptere ettersom den utgår fra et ateistisk verdensbilde.

Men i 1992 utkom boken «Myten om Jesus» av Alvar Ellegård. Den boken hevder at Jesus fra Nasaret aldri har eksistert. Ellegård mener at framfor alt Paulus har funnet på alt sammen. Da boken ble skrevet, var Ellegård professor emeritus i engelsk ved Göteborgs universitet, altså ingen bibelforsker eller faghistoriker.

De apostoliske tekstenes vitnesbyrd

Etter min mening må hver sunn forskning om Jesus starte med å lytte ordentlig til Det nye testamentets vitnesbyrd. Om det har hendt noe uvanlig eller oppsiktsvekkende, vil vi da ikke få klarhet i hva som faktisk har hendt? Spør vi ikke: Hvem så hva som hendte? Hvem hørte det som ble sagt? Spør vi ikke i første rekke om det fins noen øyenvitner? Vi nøyer oss vel ikke bare med rykter? Kan vi ta stilling til det som virkelig hendte og hvem som sa og gjorde hva, før vi nøye har undersøkt saken og lyttet til de personene som beviselig så og hørte hva som hendte? Neppe.

Bør vi ikke gjøre det på samme måte når det gjelder Jesus og de merkelig tingene han gjorde? Etter min mening er det dette mange forsømmer når de uten nærmere undersøkelser erklærer at Jesus er en myte, at det han framførte som sannhet og det han gjorde framfor mange vitner, må være løgn. En rekke «moderne» forskere starter nesten omgående med rekonstruksjoner av hva som kan ha hendt og utelukker på forhånd at det hendte noe overnaturlig. Som regel inneholder deres lærebøker om Bibelen ikke noe kapittel som saklig presenterer det som hendte ifølge de bibelske øyenvitnene før de framfører sin omtolkning som er styrt av et annet verdensbilde enn det bibelske.

Om Jesus uten noen overnaturlige gjerninger bare har sagt: Jeg er Guds evige Sønn; jeg og Faderen er ett; dere er nedenfra, jeg er ovenfra, sendt av Faderen, da er det kanskje ikke så rart at mange ikke trodde på ham og sa: Han spotter. Derfor sa Jesus til dem som ikke trodde på ham: «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far» (Joh 10,37-38). «Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld» (Joh 14,11).

Jesu gjerningers vitnesbyrd – et stort problem for vantroen

Ikke en gang Jesu verste fiender kunne fornekte Jesu gjerninger selv om de forsøkte. La meg nevne ytterligere forsøk på å fornekte det Jesus faktisk gjorde av den grunn at det var menneskelig sett umulig. Jeg har tidligere nevnt oppvekkelsen av den døde Lasarus som allerede hadde begynt å råtne, samt Jesu kroppslige oppstandelse, at han mirakuløst oppsto og forlot den vel bevoktede og forseglede graven på den tredje dagen etter sin død.

Da Jesus helbredet en mann som var besatt og stum, undret folket seg og sa: «Aldri har slikt vært sett i Israel!» Men fariseerne sa: «Det er ved hjelp av herskeren over de onde åndene at han driver de onde åndene ut» (Matt 9,33-34).

Da Jesus sa til en mann som var lam: «Venn, syndene dine er tilgitt», reagerte de skriftlærde og fariseerne: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Hvem andre kan tilgi synder enn Gud alene?» Da sa Jesus: «For at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – «og nå vendte han seg til den lamme og sa: ‘Stå opp, ta båren din og gå hjem!’ Og straks reiste mannen seg foran øynene på dem … Alle ble helt ut av seg av undring … ‘I dag har vi sett det utrolige!’» (Luk 5,20-26).

Når Jesus gjør det umulige og helbreder en mann som har vært blind fra fødselen, nekter de å tro at han virkelig var født blind (Joh 9,1ff): «Jødene ville ikke tro at han hadde vært blind og nå kunne se. Derfor tilkalte de foreldrene til ham som hadde fått igjen synet», som svarte: «Vi vet at dette er vår sønn, og at han er født blind» (v. 18-20).

Ettersom det var mange som bevitnet det under som hendte med den døde Lasarus, kom «mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, … til tro på ham» (Joh 11,45). «Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: ‘Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham» (v. 47f). Jesu undergjerning framfor mange vitner kunne altså ikke fornektes og ble dermed et stort problem for hans fiender. «Hva skal vi gjøre?»

Noen dager seinere da det ble ordnet i stand et festmåltid for Jesus i Betania der Lasarus bodde, var nå den tidligere døde Lasarus en av dem som lå til bords med Jesus (Joh 12,1-2). «Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var der. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus» (v. 9-11).

Utviklingen etter opplysningstiden

Før den såkalte opplysningen på 1700-tallet var det ikke så mange som våget å angripe kirkens tro og Det nye testamentets vitnesbyrd om Jesus. Men i og med den rasjonalismen som opplysningsfilosofiene sto for, våget flere og flere å gå imot kirkens lære og radikalt omtolke hvem Jesus var. Gud og guddommelig kausalitet ble bare ansett for å være en from ønsketenkning, og at Jesus var både Gud og menneske, var noe som ble ansett som helt utenkelig. Dette var i og for seg ikke noe nytt. Allerede på Jesu tid hadde de skriftlærde jødene denne tanken og sa til Jesus: «Vi steiner deg ikke for noen god gjerning, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud» (Joh 10,33).

På 1800-tallet ble de rasjonalistiske omtolkningene av Det nye testamentet stadig mer radikale. Jesu underverk måtte betraktes som utbroderinger av jordiske hendelser som ikke krevde noen guddommelig inngripen. Forskjellige naturlige forklaringer ble lansert. Når det f.eks. gjelder Jesu brødunder og hans helbredelse av blinde, døve og lamme, kunne man finne på forklaringer som var meget langsøkte og ofte helt umulige å forene med hele tekstsammenhengen i bibelberetningen.

Naturligvis var undrene umulig om Jesus bare var et vanlig menneske. Derfor rettet bibelkritikken seg først og fremst mot Jesu person, hans jomfrufødsel, stedfortredende forsoningsdød og kroppslige oppstandelse. Har skal jeg nevne noen viktige steg i den utviklingen som vil rense bort alt overnaturlig i Det nye testamentet.

1. David Friedrich Strauss ga på midten av 1830-tallet ut boken Das Leben Jesu (Jesu liv). Ifølge Strauss var evangelienes beretninger om Jesus rene legender og myter. Hans bok fikk stort gjennomslag, så allerede i 1837 ble den utgitt i en andre «verbesserte» (forbedret) utgave.

2. Denne radikale kritikken ble fulgt opp av den såkalte Tübingenskolen. Den fremste foretrederen for denne retningen var Ferdinand Christian Bauer. Han forsøkte å forklare at Det nye testamentet vokste fram gjennom en vekselvirkning mellom to strømninger, en jødekristen omkring apostlene i Jerusalem og en paulinsk. Det nye testamentet skulle altså ha kommet til som en syntese eller krysning av disse to strømningene og ble ferdig først på 200-tallet e. Kr. Denne oppfatningen påvirket mange forskere på midten og andre delen av 1800-tallet. Den hollandske radikalkritiske skolen gikk så langt at den fornektet ektheten til alle de paulinske brevene.

3. Typisk for den såkalte liberale teologien som nå fikk stadig mer spredning, var en Jesustolkning som begrenset Jesu rolle til å være en radikal etiker. Alt som ikke hadde med Jesu etiske prinsipper å gjøre, skrelte man vekk. Når Jesus taler om himmelske, åndelige ting, frelsen av nåde alene og syndenes tilgivelse gjennom ham som den eneste veien til himmelen, ble dette ansett for å være seinere utsmykninger som hadde liten verdi. Det eneste som hadde noen verdi, mente man, var det etiske. Det kalte man «Jesu enkle lære». Ord som «å venne det andre kinnet til» og «om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham» forutsetter ikke noe overnaturlig.

4. Neste faste i utviklingen kan vi kalle den religionshistoriske skolen. Den fester oppmerksomhet på det eskatologiske i Jesu forkynnelse. Man mente at det er ufrakommelig at Jesus har talt om de siste tider og dommen. Man forsøkte å se Jesus i en religionshistorisk sammenheng i samband med jødiske Messiasforventninger. Denne retningen skapte problem for den liberale teologiens tale om «Jesu enkle lære».

5. En tolkningsskole på 1900-tallet som fikk stor innflytelse, var Bultmannskolen. Rudolf Bultmann (1884-1976) var en «luthersk» radikalteolog som var talsmann for en avmytologisering av Det nye testamentet. Ifølge ham er tekstene om Jesus innsvøpt i en «forvitenskapelig» mytologisk innpakning som støter bort det moderne mennesket. For å finne «den historiske Jesus», mente man, må det overnaturlige og den mytologiske innpakningen skrelles vekk. Denne avkledningen ble gjort mer eller mindre radikalt av forskjellige representanter for Bultmannskolen.

6. Karl Barth (1886-1968), en sveitsisk reformert teolog, påvirket også mange på 1900-tallet. Han kritiserte Bultmannskolen og forfektet i stedet en «dialektisk» teologi, dvs. at Gud gjennom «åpenbaringen» gikk i dialog med mennesket. Men han identifiserte ikke åpenbaringen med Bibelen som Guds sanne åpenbaring og kunnskapskilde om Gud og mennesket. I stedet betonte han avstanden mellom Gud og mennesket, og at vår kunnskap om Gud alltid forblir utilstrekkelig.

7. Under den siste delen av 1900-tallet sto flere teologer fram med en mer konservativ tenkning. De kritiserte liberalteologien i dens forskjellige former. I Uppsala framsto først Harald Riesenfeld og deretter Birger Gerhardsson som professorer med sterk kritikk av Bultmanns skille mellom den historiske Jesus og den Jesus som apostlene presenterte. Det fins ingen dyp kløft mellom apostlenes tro på Kristus og den historiske Jesus, betonte de. I Lund hadde professor Hugo Odeberg lenge før Riesenfeld og Gerhardsson understreket betydningen av ikke å skille Kristus fra Bibelens vitnesbyrd om ham, men i stedet se den sanne Kristus i Skriften.

Det avgjørende spørsmålet – hvem er han?

Det er merkelig at så mange lærebøker om Jesus som vil presentere fakta for leseren, ikke innleder med øyenvitnenes vitnesbyrd om Jesus. Burde ikke leserne først få vite hva den viktigste kilden sier om Jesus før de argumenterer for en alternativ versjon? Burde vi ikke få vite hva det er de tar avstand fra og hvilken støtte de har for det? Hva er kildene til deres rekonstruksjon? Hvor kan vi studere dem?

Når moderne forskere vil lage et skille mellom «den historiske Jesus» og Bibelens Jesus, er ett av argumentene at fromme etterfølgere til Jesus i sin godtroenhet har forstørret hvem Jesus var og hva han gjorde. Er det ikke naturlig å gi helter en nesten guddommelig status, synes de å mene. Derfor bør det mytologiske, den såkalte overnaturlige innpakningen, skrelles vekk.

Men egentlig hadde Jesu disipler slett ikke lett for å glorifisere sin mester og forvente at han skulle gjøre under. Tvert imot var de helt forundret når de skjedde. De «undret seg» likesom resten av folket. Da det blåste opp til full storm på Gennesaretsjøen og Jesus stillet stormen bare med sitt ord slik at det ble helt stille, spurte de: «Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham!» (Matt 8,27). De så at det overnaturlige skjedde, men de ble helt overrasket av det. De kunne ikke forstå hvordan det var mulig. Da Jesus ved et annet tilfelle helbredet en som var stum og blind slik at han straks kunne både snakke og se, ble hele folket «ute av seg av undring». Hvem var han egentlig? «Kanskje dette er Davidssønnen?» (Matt 12,23). Da Jesus fortalte den samaritanske kvinnen ved Jakobs brønn alt hun hadde gjort, var det helt uventet for henne. Det var helt ufattelig. Hun skyndte seg tilbake til byen og sa til folket: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» (Joh 4,29).

At den lovede Davidssønnen visselig var et mektig menneske i ord og gjerninger, trodde de. Men at han dessuten var «veldig Gud» (som bl.a. Jesaja hadde forutsagt i 9,6), kunne de ikke fatte. Også for de fleste jøder var det utenkelig at Messias også var sann Gud, selv om de hadde tilgang til Jesajas og andre profeters tydelige forutsigelser. Skriftlærde fariseere tenkte seg – og tenker seg fortsatt – Messias som en jordisk frelser. Men også Jesu disipler hadde til å begynne med vanskelig for å forstå at Jesus var Guds evige Sønn, ett med Faderen. Emmausdisiplene var bedrøvet over at Jesus døde på korset. «Vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel» (Matt 24,21). De forsto ikke at Bibelens Messias måtte lide og dø for deres frelses skyld. Da Jesus gjorde det klart for disiplene at han måtte dra til Jerusalem og lide mye, at «han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp», tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Da sa Jesus til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil» (Matt 16,21-23).

Da Jesus var blitt overlevert av de jødiske lederne til den romerske prefekten Pilatus for at han skulle dømme ham til døden som opprører, sa Jesus til Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36). Hans frelsesoppdrag var ikke å frelse Israel fra romerne ved å opprette et jordisk rike, fri fra undertrykkelse. Jesu disipler hadde lenge vanskelig for å forstå at hans rike ikke var av denne verden, og at han var Herrens lidende tjener, ifølge Jesajas profeti (Jes 53), som måtte lide og dø stedfortredende for alle menneskers synder. Til Emmausdisiplene sa Jesus: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» (Luk 24,25-26).

Da Jesus nøyaktig som han hadde forutsagt sto opp av graven på den tredje dagen, hadde disiplene overhodet ikke lett for å tro på det overnaturlige. Da Maria Magdalena, som kom først til graven tidlig på søndags morgen, så at den forseglede steinen foran inngangen til graven var tatt vekk, forsto hun ikke at steinen var tatt vekk for at disiplene skulle kunne gå inn i graven og se at graven var tom, at det som Jesus hadde sagt, var sant, at han virkelig hadde oppstått som han hadde forutsagt. Hun skyndte seg i stedet av sted til Johannes og Peter for å fortelle dem hva hun hadde sett. Disse sprang raskt til graven og så at den var tom. Men den var ikke blitt plyndret, for linklærne lå igjen der uten å være ikledd en død kropp, og tørkleet som hadde dekket Jesu hode, lå sammenrullet for seg selv (Joh 20,1-9).

Deretter viste den oppstandne seg flere ganger for disiplene slik at de helt sikkert skulle vite at han hadde oppstått. Først viste han seg for Maria Magdalena (Joh 20,11ff) og den andre Maria (Matt 28,9), og seinere om kvelden den samme dag for «disiplene som var samlet bak stengte dører av frykt for jødene». Han «viste dem sine hender og sin side» (Joh 20,19-20) for at de kunne forsikre seg som at det virkelig var Jesus den korsfestede som sto framfor dem. De fortalte til Tomas som ikke var nærværende den kvelden: «Vi har sett Herren!» Da svarte Tomas: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro» (Joh 20,24-25). Da disiplene inklusive Tomas var samlet en uke seinere, «kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem». Han vendte seg til Tomas og sa: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» Da sa Tomas til Jesus: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,26-28).

(Tidskriften Biblicum, 1/2026)