Av Lars Borgström

Guds dom over Babels tårn medførte splittelse og språkforvirring, en sentrifugal bevegelse der menneskene ble spredt ut over jorden. Dette «ut fra Babel» var ikke noe menneskene selv ønsket. De hadde samlet seg for å skaffe seg «et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden» (1 Mos 11,4). I stedet for å ære Herrens navn og holde ham hellig, ville de i hovmodig selvforherligelse prise sitt eget navn. Og i stedet for å oppfylle Guds befaling som var gitt til Adam og Eva – «vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» (1 Mos 1,28) – ved å spre seg ut over jordoverflaten, samlet de seg på ett sted i øst, ved Sinears lavland (1 Mos 11,2). Muligens er det noe betydningsfullt og ulykkebringende i dette valget av sted. Da gudsfellesskapet i paradiset fikk en brå slutt gjennom Adams og Evas synd, ble de drevet ut «øst for Edens hage» (1 Mos 3,24). Nå flytter de enda lenger østover …

De ville bygge et høyt tårn; frigjort fra Gud ville de ære seg selv og sine ambisjoner. Var det høye tårnet som de forsøkte å bygge, til og med et konkret forsøk på sikre seg selv dersom Gud skulle sende en ny flom? Uansett var det et forsøk på å gjøre seg uavhengig av Gud og i menneskelig kraft og ved egne uttenkte planer å skape et lykkerike. Allerede da var pride-mentaliteten en motstander til Gud … Men menneskers storslåtte planer og prestasjoner er ingenting i Guds øyne. Med humor blir det skildret hvordan den allvitende Gud må stige ned fra himmelen for å se hva menneskene holder på med der i Babel. Det er som om Gud behøvde å bøye seg dypt ned og bruke forstørrelsesglass for å få øye på dette så «storslåtte» byggverket (jfr. Sal 2,1-4). Så griper Gud inn! Byggeplanene tilintetgjøres ved hjelp av språkforvirring, og menneskene blir spredt ut over jordens overflate.

Det som møter oss i Hebr 12,22, er en motsatt, sentripetal bevegelse, en innsamling av mennesker fra alle jordens verdenshjørner. Det handler om alle kristne. Samlingspunktet er ikke Babel, men Jerusalem, nærmere bestemt Sions fjell. Den åndelige verden har to hovedsteder: Jerusalem er den hellige byen, fredens bolig (av shalom som betyr «fred»), mens Babylon er Guds fienders by. «Dere har kommet til fjellet Sion» (Hebr 12,22), sies til alle kristne.

Før vi går videre, skal vi plassere versene i sin sammenheng. Vi leser Hebr 12,18-24:

¹⁸ Dere er ikke kommet til et fjell dere kan ta og føle på, ikke til flammende ild, skyer, mørke og storm, ¹⁹ ikke til gjallende horn og en røst som talte slik at de som hørte den, ba om å bli spart for å høre mer. ²⁰ For de kunne ikke tåle den befalingen som ble gitt: Om så et dyr kommer nær fjellet, skal det steines. ²¹ Ja, så gruvekkende var synet at Moses sa: «Jeg skjelver av skrekk.»

²² Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, ²³ til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Dere er kommet til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen, ²⁴ til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod.

Ikke et jordisk Jerusalem

Det første vi skal legge merke til, er at Hebreerbrevets lesere og tilhørere, de kristne – særlig av jødisk ætt ettersom Hebreerbrevet i første rekke er rettet til dem – «ikke er kommet til et fjell dere kan ta og føle på» (Hebr 12,18). Det handler altså ikke om en gjenforening til et fysisk sted, et geografisk land eller en konkret by på jorden. Sions fjell som de har kommet til, blir forklart å være «den levende Guds by, det himmelske Jerusalem» (Hebr 12,22). Det er med andre ord tale om en åndelig virkelighet, om Guds rike på jorden.

Innenfor jødedommen drømte og drømmer man fortsatt om et sterkt og blomstrende jordisk Israel. Under de mange århundrene som fulgte etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e. Kr., har jødene som bor spredt omkring på jorden i det som kalles diasporaen, spredningen, ved hver påskefeiring etter det store rituelle sedermåltidet sagt: «Neste år i Jerusalem!» De har drømt om en gjenforening av folket i Jerusalem. Noen har riktignok tolket dette rent åndelig, men særlig etter sionismens framvekst fra slutten av 1800-tallet har man med ordene «Neste år i Jerusalem!» stadig mer ment en rent konkret oppfyllelse, noe som også i høy grad særlig ble tilfellet etter den moderne staten Israels grunnlegging i 1948.

Sionismen fins ikke bare i en jødisk, men også i en kristen form. Mange kristne ser jødenes gjenforening i vår tid som en oppfyllelse av gammeltestamentlige løfter og profetier. Men dette bygger på en falsk bibeltolkning. Den gjenforening som profetene ga løfter om, blir ikke oppfylt i den moderne staten Israel, men nettopp i det som Hebreerbrevets forfatter konstaterer om de kristne: «Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem» (Hebr 12,22).

Vi møter altså i Hebreerbrevet oppfyllelsen av de mange løftene om en gjenforening på Sions fjell eller i Jerusalem, f.eks. denne fra profeten Jesaja:

² I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. ³ Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem» (Jes 2,2-3, se også Mika 4,1-2).

Jesajas profeti handler ikke om at hedninger rent fysisk skal reise til Jerusalem for å tilbe og få undervisning. Som vi hørte, står det i Hebr 12,22 om alle – jødekristne og hedningkristne, uten hensyn til deres jordiske, geografiske bosted – at de «er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem».

Men vi trenger ikke gå til NT for å se dette. Allerede en grundig lesning av GTs profetier viser at det er tale om et åndelig komme til Sions fjell. Ifølge Moses og de andre profetene skulle Israels tilbakevending til landet være forent med en tilbakevending til Herren i anger og tro. Moses sa videre at en tilbakevending skulle skje på betingelse av at Israel skulle «adlyde Herren din Guds røst» (5 Mos 28,1-2). Gjennom profeten Esekiel forutsa Herren at han skulle samle dem fra alle kanter og gjøre dem «til ett folk i landet, på fjellene i Israel», og at de alle skulle «ha en og samme konge» (Esek 37,21-22). Dessuten skulle hans «tjener David være konge over dem, og de skal alle ha én gjeter» (Esek 37,24). Det handler om Davids sønn, Kristus Kongen, som samler sitt folk omkring seg. I de tidligere siterte ordene fra Jesaja skal kommet til Sion skje på den måten at undervisning skal gå ut fra Sion og Herrens ord fra Jerusalem (Jes 2,3). Dette gikk i oppfyllelse da Paulus og de andre apostlene reiste ut fra Jerusalem med evangeliet om den korsfestede og oppstandne Frelseren, han som Jesaja kalte Herrens lidende tjener, til den hedenske verden. Overalt hvor en hedning kommer til tro på denne undervisningen som går ut fra Jerusalem om frelsen ved Jesu navn og blod – enten det skjer i Lille-Asia, i Hellas, i Roma eller etter hvert også her opp i Norden – har han tatt sin tilflukt til Sion, den faste klippen. Han blir da et medlem av Guds folk, den store flokken om hvilken det står i Åp 14,1: «Og jeg så, og se! – Lammet sto på Sions fjell, og sammen med ham de 144 000 som hadde Lammets navn og navnet til Lammets Far skrevet på pannen.»

Gjennom apostlenes undervisning som gikk ut fra Sion, kom altså hedninger til det åndelige Sion uten å komme fysisk til det geografiske Sions fjell. De 144 000 som står med Lammet på Sions fjell, er den fulltallige skaren av Guds barn, alle kristne til alle tider. De står på Sion på tross av at de fleste av dem aldri noen gang har vært i den jordiske staten Israel. De kom til Sion ved å høre evangeliet og ta imot det i tro. Ja, som vi skal se seinere, er de til og med levende steiner i selve tempelet som står på Sion (1 Kor 3,16; Ef 2,20-21 og 1 Pet 2,5).

Ikke Sinai-fjellet

Vi skal legge merke til en annen viktig opplysning: Når Hebreerbrevet framholder at de kristne ikke er kommet «til et fjell dere kan ta og føle på», blir det fjellet som de ikke er kommet til, beskrevet på følgende måte: «… ikke til flammende ild, skyer, mørke og storm, ikke til gjallende horn og en røst som talte slik at de som hørte den, ba om å bli spart for å høre mer» (Hebr 12,18-19). Det fjellet som bli beskrevet på denne måten, er Sinai-fjellet der loven ble gitt.

Loven krever absolutt lydighet og truer med straff og død, til og med evig død for dem som ikke oppfyller dens krav fullkomment. Den ubestikkelige loven framkalte derfor frykt hos Israels folk fordi de visste med seg selv at de ikke hadde levd som de burde. Det fantes ingenting behagelig eller trøstende med Sinai. Moses sa til folket at Gud skulle komme til dem. Herren kom også med torden og lyn. Om morgenen blåste en fryktelig storm fra horisonten. Til slutt begynte fjellet å skjelve, og folket ble grepet av en enda større frykt. Flammer av ild skjøt opp mot skyen. Tykke røykskyer begynte å dannes. Plutselig gjallet en trompet høyt på en skrekkinnjagende måte. Ekkoet ble slynget som tordenbrak gjennom dalene som gikk ut fra sidene av fjellet. Alle skalv av redsel. Men kulmineringen av dette forferdelige fenomenet kom da menneskene hørte Herren Guds røst forkynne de ti budene for dem med det gjentagende omkvedet: Du skal! Du skal! Du skal! Og du skal ikke! Dessuten tordnet han som talte til dem: «For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd» osv. (2 Mos 20,5). Overalt i Israels leir ble folket knust av frykt og forskrekkelse.

Dette forteller oss at det ikke er gjennom loven fra Sinai-fjellet de kristne har blitt frelst og er kommet inn i Guds rike, blitt borgere i Guds by, det himmelske Jerusalem. Ikke gjennom loven, men gjennom evangeliet, det glade budskapet om Jesus Frelseren blir man en kristen. Det som Paulus skriver til de kristne: «Dere står ikke under loven, men under nåden» (Rom 6,14).

Paulus stiller i Gal 4,21-26 to fjell i motsetning til hverandre. Det ene fjellet er Sinai og det andre er Sion, eller «det himmelske Jerusalem». Apostelen tolker beretningen om Abrahams to kvinner, Sara og Hagar, på følgende måte:

²¹ Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke på loven? ²² Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, en med slavekvinnen og en med den frie kvinnen. ²³ Slavekvinnens sønn ble født etter naturens orden, den frie kvinnens sønn ble født ved Guds løfte. ²⁴ Dette har en dypere mening. Kvinnene står nemlig for to pakter. Den ene, Hagar, er pakten fra Sinai-fjellet; hennes barn blir født til slaveri. ²⁵ Hagar er Sinai-fjellet i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i slaveri med sine barn. ²⁶ Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor.

Paulus ligner de som i hans egen samtid ville bli rettferdige for Gud ved egen gjerninger, med slavekvinnen Hagars barn. De som i stedet tar imot frelsens løfte som en fri gave, kan ifølge Paulus lignes med den frie hustruen Saras barn. De er Sions barn. Det er til det fjellet, den himmelske byen Jerusalem, de kristne er kommet.

Mellommannen er ikke Moses …

En interessant opplysning som framholdes av Hebreerbrevets forfatter, er at Moses ved det forferdelige synet ved Sinai-fjellet sa: «Jeg skjelver av skrekk» (Hebr 12,21). At til og med den gudsmannen som ved flere tilfeller hadde samtalt med Herren «ansikt til ansikt» (se f.eks. 4 Mos 12,8; 5 Mos 34,10), kjente stor frykt og redsel da Gud åpenbarte sin hellige lov, viser oss at Moses ikke er den sanne mellommannen. Den sanne mellommannen måte være en som er «hellig, uten ondskap, ren, atskilt fra syndere og opphøyd over himlene» (Hebr 7,26). Det var ikke Moses. Han tjente Gud og Guds folk, men kunne ikke opprette fellesskap mellom Gud og menneskene.

At Moses ikke kan frelse oss, skyldes det vi tidligere har sett i forbindelse med de to fjellene, Sinai og Sion. Loven ble gitt gjennom Moses på Sinai-fjellet, og den avslører vår synd og fordømmer oss (Rom 3,19-20). Det er som Johannes skriver: «Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Joh 1,17). Det er bare Jesus som kan frelse oss. Det er gjennom ham nåden kommer. Det er bare han som kan føre oss opp på Sions fjell.

… men Kristus

Det er altså Kristus som er den sanne mellommannen. Han var ikke livredd for loven slik Moses var, bortsett fra da han svettet blod i Getsemanes stålbad ettersom han straks skulle straffes for vår synd (Luk 22,44), og han til og med beroliger og vederkveger oss med Åndens trøst (Rom 8,15-16).

Hebreerbrevets forfatter skriver til de kristne: «Dere er kommet til … Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod» (Hebr 12,18.24). Det er gjennom hans blod, altså det at han ga sitt liv for hele menneskeheten på Golgata kors, mennesker blir renset fra synden og dermed frelst. Vi får vite at dette blodet taler sterkere enn Abels blod. Abels blod ropte til himmelen og vitnet mot hans syndige bror Kain. Abels blod ropte på hevn, selv om han var en rettferdig mann. Slik er lovens pakt. Ifølge loven må alle synder straffes. Men Jesu blod som ble utøst til syndenes tilgivelse, taler sterkere. Han er øversteprest for en ny pakt som langt overgår den gamle. Hebreerbrevets forfatter skriver: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste, siden han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter. Hvis det ikke hadde vært noe å utsette på den første pakten, hadde det ikke vært bruk for en annen» (Hebr 8,6-7).

Når det står om Jesu «rensende blod», kan det oversettes som Karl XII’s og 1917-års svenske bibeloversettelser gjør, nemlig at «stenkelseblodet» taler sterkere enn Abels blod. Dette språkbruket har sin bakgrunn i GTs seremonier for renselse fra synden. Vi kan lese hva Moses gjorde med offerblodet av okser: «Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: ‘Se, dette er paktens blod, den pakten Herren har sluttet med dere på grunnlag av disse ordene’» (2 Mos 24,8). Slik ble folket renset, noe som framholdes i Hebr 9,19-22. Og i sangen om Herrens lidende tjener, som vi pleier å kalle Jes 53 selv om den begynner allerede i slutten av kap 52, sies det om Jesus i hans korslidelse da hans utseende ble så ødelagt at han ikke lignet en mann og ikke så ut som et menneske: «Slik skal han bestenke mange folkeslag» (Jes 52,14 – direkte oversatt fra Svenska Folkbibeln 2015). Med dette menes at han skal stenke det rensende paktblodet på dem (jfr 2 Mos 24,8). Derfor skriver Peter om de kristne at de er «utvalgt slik Gud, vår Far, på forhånd hadde bestemt, og ved Ånden innviet til lydighet og renselse ved Jesu Kristi blod» (1 Pet 1,2). Den oppfyllelse som skjer i og med Kristus, er mye større enn forbildene, de bilder som i den gamle pakten pekte fram mot Kristi offer. Slik sammenlignes forbildene med oppfyllelsen i Hebr 9,11-14:

¹¹ Men Kristus er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke tilhører denne skapte verden. ¹² Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig. ¹³ Blodet av bukker og okser og asken av en kvige gjør hellig og ren i det ytre når det blir stenket på dem som er blitt urene. ¹⁴ Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense samvittigheten vår fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. For Kristus har i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud.

Alle kristne som har fått se dette, «vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, [—] og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» (1 Joh 1,7). David spør: «Hvem får bo på ditt hellige fjell!» (Sal 15,1) – altså hvem får gå inn i den evige saligheten som Sions fjell er et bilde på? Og ved renselsen i Jesu blod kan hver kristen regne seg selv med i svaret som gis på Davids spørsmål: «Den som gjør rett og er hel i sin ferd og taller sannhet fra hjertet. Han sverter ingen med sin tunge. Han gjør ikke ondt mot sin neste. Han bringer ikke vanære over sin nabo» (Sal 15,2-3).

Misjonen samler de utvalgte Guds barn til Sions fjell

Vi så tidligere hvordan Gud satte en stopper for byggingen av Babels tårn ved å «forvirre språket deres» (1 Mos 11,7), dvs. gi menneskene ulike språk slik at de ikke kunne forstå hverandre og lenger samarbeide om den hovmodige tårnbyggingen. «Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden» (1 Mos 11,8-9). Det hebraiske ordet balál, «forvirret», henspiller til navnet Babel. Herren «spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet», som Maria uttrykker det i sin lovsang (Luk 1,51).

I NT skjer det omvendt språkunder, et positivt sådant. På pinsedagen begynte Jesu disipler ved Den hellige ånds kraft å tale fremmede språk, språk som de ikke tidligere naturlig behersket. Alle som befant seg i Jerusalem for å feire den store høytiden, uansett hvilket folk de tilhørte, hørte på sitt eget språk at disiplene forkynte «Guds storverk» (Apg 2,11). Her kan vi se hvordan forvirringen fra Babel begynner å bli leget. Apostlene gikk deretter ut i hele verden på Jesu befaling for å «gjøre alle folkeslag til disipler» ved å døpe dem «til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn» og lære dem «å holde alt» det som Jesus hadde befalt (Matt 28,19-20).

Den siste apostelen, Johannes, fikk mot slutten av sitt liv i et syn se inn i den himmelske herligheten og se hele den frelste folkeskaren (Åp 7,9-17). Skaren var «så stor at ingen kunne telle den». Spredningen fra Babel var endelig og fullstendig forbi fordi de som var samlet og lovpriste Gud og Lammet (Jesus) framfor tronen var «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9).

Gjennom den kristne misjonen – ved at det etter pinsedagen og Jesu misjonsbefaling (Matt 28,18-20) gikk ut undervisning fra Sion og Herrens ord gikk ut fra Jerusalem (Jes 2,3) – begynte folk endelig å strømme til Sions fjell (Jes 2,2). Disse salige menneskene hadde da, som Hebreerbrevets forfatter uttrykker det, «kommet til … ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen … til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen» (Hebr 12,22-23).

Det er forunderlig at de kristne har kommet til tusener av engler. I Daniels bok står det at Gud ble tjent av «tusen på tusen», og «titusener på titusener sto foran ham» (Dan 7,10). Herren er hærskarenes Herre. Samtidig som denne tanken fyller oss med skrekk og hjelper oss å forstå æren og herligheten til det riket som alle kristne blir ført inn i, styrker og gleder det også hjertet å tenke på alle de skinnende og elskende englene som åpenbarer Guds herlighet og «sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen» (Hebr 1,14). De våker over de kristne, beskytter og hjelper dem hver dag.

De kristne har også kommet til «en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte». Dette sikter til fellesskapet med alle lemmene på Kristi legeme. At alle lemmene er samlet i dette fellesskapet av hellige, gir skaren en karakter av festlig og frydefull høytidelighet. Jesaja skriver om Sion: «På dette fjellet skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid med fete retter, et festmåltid med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin» (Jes 25,6).

Det kreves ingen kvalifikasjoner eller prestasjoner for å få drikke av velsignelsens vin: «Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling» (Jes 55,1). Den som vil, får evig liv og adgang til den himmelske festen om han bare hører innbydelsen og tror den. Herren sier: «Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve!» (Jes 55,3). Festen er ferdig duket på Sions fjell – den kristne kirken – til alle folk. Ingen er unntatt.

Innbydelsen til Sions fjell går ut over hele verden, og etter hvert gjennom århundrer, tiår, år, måneder og dager blir hele den fra evighet av utvalgte skaren av Guds barn berget helt til alle har kommet inn. Tidligere ble det nevnt at de kristne ikke bare samles på Sion, men til og med utgjør byggesteiner i tempelet som står på Sions berg. Som Edvard Evers skriver i sin salme Med søylestøtter tolv:

Med søylestøtter tolv står Herrens hellige kirke,
og Jesus Kristus er dens grunnvoll og dens styrke.
Der føyes stein til stein, der bygges år for år,
til dess ved tidens slutt Guds hus fullkommet står. [—]

En ny og kostbar stein med kirkens mur forenes
Hver gang et menneske i dåpens kilde renes.
Når nestens fryd og sorg vi kjenner som vår egen,
da spennes nye velv, og Herren ære får.

(Oversatt fra Svenska psalmboken 369:1,3)

Sion står ikke bare som en betegnelse på Guds stridende kirke (ecclesia militans) her på jorden, men også på den seirende kirken (ecclesia triumphans) som har kommet hjem til den evige saligheten i himmelen. Derfor står det også at de kristne har kommet «til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen» (Hebr 12,23). De lever i et usynlig fellesskap med de kristne som har gått foran dem. Dette fellesskapet blir bl.a. symbolisert av alterringen. I nattverden kneler den stridende kirken sammen med hverandre langs den halve ringen som er synlig for det menneskelige øyet. Bak alteret sluttes ringen på en usynlig måte, og vi kan forestille oss hvordan den seirende kirken i himmelen deler den stridende kirkens fellesskap. Dermed skal vi nå komme inn på det endelige målet.

Den evige salighetens Sion

I ett av Johannes merkelige syn er det en beskrivelse av en underlig by (Åp 21). Det er det nye og evige Jerusalem. Byen er 12 000 stadier (ca. 2300 km!) lang og bred og høy. Den er altså en kjempestor kube. Muren som omgir byen, er 144 alen (ca. 70 m) høy. Hva betyr dette? Tankene blir ledet til det aller helligste rommet i tempelet. Det rommet var også kubeformet, 20 alen (ca. 10 m) langt, bredt og høyt (1 Kong 6,20). I det aller helligste bodde Gud. Der åpenbarte han sin herlighet, men dette innerste rommet i tempelet var atskilt ved hjelp av et forheng, et tykt teppe.

I evigheten får altså de kristne bo i det aller helligste sammen med Gud i hans umiddelbare nærhet. Det er tale om et fullkomment fellesskap med ham. Dette ble muliggjort ved Jesu død på korset: «Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker» (Matt 27,50-51). Ved Jesu død ble veien åpnet inn i det aller helligste (Hebr 10,19-20).

Byen er altså Guds bolig sammen med dem som er blitt frelst. Hele byen er oppbygd omkring tolvtallet: tolv porter, tolv engler, tolv grunnsteiner, byen er 12 000 stadier i kubikk, og muren er 144 (12 x 12) alen høy. Tolvtallet er grunnmønsteret i Guds hellige byggverk som er forsamlingen. Byen består av alle kristne, Kristi brud. Dette står det rett ut i Åp 21,10-11: «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru,» sa en av englene til Johannes. Og hva fikk han se? Johannes skriver: «I Ånden førte han meg opp på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. Byen hadde Guds herlighet og strålte som den kosteligste edelsten, som krystallklar jaspis.»

Byen er komplett og har en fullkommen form. Peter hadde skrevet at forsamlingen blir bygd opp med de kristne som levende steiner i et åndelig hus (1 Pet 2,5), og Paulus hadde beskrevet denne byggingen som en vekst (Ef 2,21) så lenge mennesker kommer til tro på Jesus og dermed innlemmes i det hellige tempel som har Kristus Jesus som hjørnestein (Ef 2,20). Johannes ser nå denne ferdige åndelige tempelbygningen. Alle de utvalgte er berget inn i Guds rike. Byens mål i hver retning, 12 000 stadier, er fullhetens tall ti i kubikk, ti ganger ti ganger ti, multiplisert med forsamlingens tall som er tolv. Ingen av de utvalgte mangler. Alle er der.

I et annet syn fikk Johannes på en annen måte se den evige frelste skaren hjemme hos Gud. Han skriver: «Og jeg så, og se! – Lammet sto på Sions fjell, og sammen med ham de 144 000 som hadde Lammets navn og navnet til Lammets Far skrevet på pannen» (Åp 14,1). Dette synet åpenbarer hvordan Lammet står med 144 000 som er blitt merket med Lammets og Faderens navn på pannen (Åp 7,3-8). Alle som var blitt merket, var trygt og sikkert blitt berget og sto på Sions fjell. Det er særlig viktig å få øynene opp for denne trøsterike sannheten i vanskelig tider. De salige menneskene som Johannes så, hadde Lammets navn og hans Fars navn skrevet på pannen (Åp 14,1). De mennesker som Gud har merket med sitt segl (jfr Åp 7,3-8), blir bevart. Den som er sterkere, er med dem. Helvetets porter kan ikke beseire Kristi forsamling (Matt 16,18).

Det første Johannes så i sitt syn, var Lammet (Åp 14,1). Lammet er alltid i sentrum. Han er Skriftens kjerne og stjerne. Lammet sto på Sion, den urokkelig klippen som kirken er bygd på (jfr Joel 3,5). Vi kan i denne sammenhengen også legge merke til 1 Pet 2,6: «Se, på Sion legger jeg en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.»

De 144 000 som står omkring Lammet, er hele Guds folk. Tolv er den gamle pakts tall (de tolv stammene) og den nye pakts tall (de tolv apostlene). Tolv ganger tolv er 144. Ti er fullhetens tall, og ti i tredje potens (10³) er fullheten av fullheten. Tolv ganger tolv ganger ti ganger ti ganger ti er 144 000. Johannes fikk altså i dette synet se hele Guds folk, hvert menneske fra både den gammeltestamentlige og den nytestamentlige kirken. Ikke en eneste manglet!

Vi ser altså hvordan Herren selv bevarer dem som tilhører ham. Vi kan her tenke på løftet i Åp 3,10-12:

¹⁰ Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tiden av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden. ¹¹ Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar seierskransen fra deg! ¹² Den som seirer, vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. Jeg vil skrive min Guds navn på ham sammen med navnet på min Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud – og også mitt nye navn.

De mennesker som Gud har merket med sitt segl, er de som fra evighet av er utvalgt til frelse. Disse kan ikke gå fortapt, men skal nå fram til den evige saligheten oppe på Sions fjell. Når alle har kommet opp på Sion, er skaden fra Babel helt og holdent blitt legt!

(Tidskriften Biblicum, 1/2026)