Romersk-katolsk og luthersk syn på embetet 

Av Lars Borgström

I Kristi kirke fins det embeter og embetsbærere, dvs. slike som er innsatt for å inneha embetet. Dette er ikke en menneskelig ordning, noe man kan ha eller unnvære, men noe som Gud har opprettet og befalt. Det fremgår på ulike måter av den hellige Skrift. Allerede i Det gamle testamentet ble det forutsagt at Gud selv skulle gi sin kirke prester og lærere. I Jer 3,15 hører vi Herren si: «Så gir jeg dere gjetere som er etter mitt hjerte, og de skal gjete dere med kunnskap og forstand.» Når den nye pakt er i ferd med å innledes, kaller Jesus de tolv apostlene og innsetter dem i Ordets embete (Matt 10; 28,18-20; Luk 9,1-10; Mark 16,15; Joh 20,21-23; 21,15-17), likesom han også kalte og innsatte «de sytti» (Luk 10,1-22).

Også de som er blitt innsatt indirekte – dvs. ikke på en direkte måte av Gud eller Jesus, men av kirken eller forsamlingen – har et guddommelig embete. Det framgår av Apg 20,28 der Paulus taler til forsamlingens eldste (presbyterne) i Efesos: «Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.» Det framgår også av 1 Kor 12,28-29 og av Ef 4,11: Han «ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere».

Det fins altså et guddommelig gitt embete i kirken. Det har i den hellige Skrift forskjellige navn, «eldste» (presbyter), «forsamlingsleder» (episkopos), «engel» (angelos) etc., og i kirken kaller vi dette embetet pastor eller prest, iblant også biskop for en mer overordnet tjeneste. I denne artikkelen vil jeg vise ulikhetene mellom den romersk-katolske kirkens og den evangelisk-lutherske kirkens lære når det gjelder presteembetet. Jeg skal behandle syv forskjellige spørsmål der jeg først presenterer den romersk-katolske oppfatningen og deretter den evangelisk-lutherske.

1. Prestenes status: En spesiell klasse eller vanlige kristne som er innsatt til en spesiell tjeneste? 

a) Romersk-katolsk oppfatning

Den romersk-katolske kirkens presteskap blir innsatt ved en prestevielse som blir forrettet av en biskop som står i apostolisk suksesjon. I prestevielsen gis en uutslettelig karakter, charácter indelébilis (Den katolske kirkens katekisme, st 1581-1582), som bl.a. gir presten evne til å forrette messeofferet, å uttale nattverdens innstiftelsesord slik at forvandlingsunderet skjer. Man mener at messen er virkelig og gyldig bare om den forrettes av en rett viet prest.

Vi skal komme tilbake til messeofferet. Her skal vi bare konstatere at den romersk-katolske presten gjennom prestevielsen ikke lenger er en vanlig kristen, men nå tilhører en spesiell stand, den religiøse, som står høyere oppe, nærmere Gud, enn vanlige kristne.

b) Evangelisk-luthersk oppfatning

Den evangelisk-lutherske læren mener derimot at prestene ikke står over lekfolket på et helligere nivå, slik det levittiske presteskapet i Det gamle testamentet gjorde. I Det nye testamentet er det ingen kvalitativ forskjell mellom visse kristne, som har en uutslettelig prestekarakter, og «vanlige» kristne. Ordet hiereus (offerprest) blir brukt om Det gamle testamentets jødiske presteskap (Matt 8,4; 12,4 m.fl.). Ordet brukes også om Jesus som er den sanne Øverstepresten (Hebr 5,6; 7,17; 10,21). Det er interessant at ordet også brukes om alle kristne uten forskjell (1 Pet 2,9; Åp 1,6 m.fl.). Dette skyldes at etter at forhenget revnet ved Jesu korsfestelse, er den veien som førte inn til det aller helligste rommet i Jerusalems tempel (Matt 27,51), nå åpen for alle kristne (Hebr 10,20). Tidligere var det bare den jødiske øverstepresten som hadde lov til å gå inn i det aller helligste, og bare på den store soningsdagen, yom kippúr (3 Mos 16,14-16).

Alle kristne er altså i den nye pakten ett hellig presteskap (1 Pet 2,9). Derfor kaller Luther i Hyrdebrev til de bøhmiske brødrene om den rette måten å forordne og innsette forsamlingens hyrder (1523) treffende dåpen for en prestevielse (BV-förlag 1984, s 47, 48, 50f; WA 12:178). Det allmenne prestedømmet er et uttrykk som brukes om alle kristne. I Åp 1,6 sies det om Kristus at han «har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham tilhører æren og makten i all evighet». Alle kristne er ett i Kristus (Gal 3,26); alle er brødre (Matt 23,8-12).

Luther sier at «selv om vi alle er prester, innebærer ikke det at vi alle kan preke, undervise og styre. Visse må bli utvalgt og utskilt fra den store skaren til et slikt embete» (WA 41:210). I Det gamle testamentet tilhørte alle Arons sønner presteslekten, men det var bare noen av dem som utførte prestetjenesten. På samme måte er det i den nye pakt. De som innsettes som det guddommelige Ordets tjenere, Verbi Divini Minister, er ikke dermed mer prester enn andre kristne. Men de er de i det prestelige folket som har fått oppdraget å gjøre tjeneste. Derfor fins det også et særskilt prestedømme i den nye pakt. Men da brukes ikke uttrykket hiereus, men presbýteros (eldste), som er en betegnelse på urkirkens forsamlingsleder. Andre uttrykk blir også brukt. Epískopos (biskop), som betyr forsamlingsleder/tilsynsmann, brukes sammen med presbýteros og kan betegne samme person (Tit 1,5-7).

Likesom Menneskesønnen ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene (Matt 20,28), er Ordets embete et tjenende embete. Paulus skriver derfor: «Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro!» (1 Kor 3,5). Og han skriver at han gjerne lider «for hans (Kristi) kropp, som er kirken. Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av den forvalteroppgaven Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord» (Kol 1,24-25).

Selv om forvaltningen av sakramentene er en meget viktig del av presteembetet i den evangelisk-lutherske kirken, er det Ordet som står i sentrum. Ingen gudstjenester blir holdt uten at Ordet blir ordentlig utlagt i preken eller skriftetale. En preken i en evangelisk-luthersk kirke er i gjennomsnitt tre ganger så lang som i den romersk-katolske kirken.

2. Nattverden: Offer til Gud eller gave fra Gud?

a) Romersk-katolsk oppfatning

Man kan uten tvil si at messen er selve sentrum og pulsen i den romersk-katolske kirkens liv. En gudstjeneste er ikke fullstendig om det ikke feires messe. Flere ganger i uken blir det feiret messe i en ordinær kirke. Prekenen, som er så avgjørende viktig i lutherske kirker, spiller en ganske tilbaketrukket rolle, selv om den selvfølgelig inngår i en vanlig søndagsgudstjeneste.

Den romersk-katolske kirken lærer helt bibelsk og riktig at Krist legeme og blod er virkelig og reelt til stede i nattverden. Men for den romersk-katolske kirken hører ikke Kristi nærvær nødvendigvis sammen med forsamlingens nattverdsfeiring. Hostien (nattverdsbrødet/Kristi legeme) som er blitt til overs fra messen, oppbevares i et tabernakel (veggskap) hvor en rød lampe signaliserer at Kristus virkelig er nærværende i kirken, ikke bare åndelig, men også fysisk. Ved visse tilfeller blir det holdt en såkalt eukaristisk eller sakramental tilbedelse der presten tar ut hostien (den konsekrerte oblaten) fra tabernaklet, plasserer den i en monstrans (en slags forgylt beholder) på alteret der den kan beskues og tilbes. Det andre Vatikankonsilet uttrykker seg på denne måten om den eukaristiske tilbedelsen:

Så må det ikke herske noen tvil hos noen om at alle troende bør tilbe det aller helligste sakramentet med den samme dyrkelse som tilkommer den sanne Gud, slik det alltid har vært en skikk i den katolske kirken. Så må det heller ikke dyrkes mindre fordi Kristus bestemte at det skulle spises (Den hellige liturgien, dekret om eukaristien, kapittel 5).

Ikke bare ved spesielle gudstjenester i kirken, men også ved spesielle prosesjoner gjennom byens gater kan man beskue og tilbe hostien, ikke minst på den såkalte Corpus Christi-festen (den første torsdagen eller søndagen etter den Hellige Treenighetsdag). Men det var ikke dette Jesus innstiftet nattverden til. Han sa: «Ta imot og spis!» (Matt 26,26).

Luther gikk til det hardest tenkelige angrepet på messeofferlæren. Ifølge denne læren påstås det at Kristi offer på korset blir gjentatt på ny og på ny hver gang det feires messe. Den romersk-katolske presten er en offerprest som bærer fram messeofferet på alteret. I den bønnen i den hellige messen som følger etter konsekrasjonsordene «Dette er mitt legeme …, dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod» etc., heter det i den første eukaristiske bønnen:

Derfor minnes vi, Herre, vi, dine tjenere og hele ditt hellige folk, Kristi, din Sønns og vår Herres salige lidelse, hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og vi frembærer for din majestet et rent, hellig og fullkomment offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk (liturgi.info/Eukaristisk_bønn_I).

Deretter ber den romersk-katolske presten Gud om å ta nådig imot offeret likesom han hadde tatt imot Abels, Abrahams og Melkisedeks offer. Deretter fortsetter bønnen: «Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer fram til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet.»

Men Kristi offer behøver ikke og kan ikke gjentas. Det er fullkomment. Med sitt eget hellige og dyre blod har Jesus, vår store Øversteprest og Frelser, én gang for alle gått inn i det aller helligste og vunnet en evig forløsning (Hebr 9,11-12). Én eneste gang har han åpenbart seg for å ta bort synden ved å ofre seg selv (Hebr 9,26). Det er fullbrakt!

Den romersk-katolske kirken taler i motsetning til Bibelen om et fortsatt og gjentagende sonoffer:

Kristi offer og det eukaristiske offer er ett og samme offer: «For det er én og samme offergave (hostia), og det er den samme som nå ofrer ved prestenes tjeneste, som den gang ofret seg på korset, bare måten å ofre på er forskjellig»: «Og siden det i det guddommelige offer som skjer i messen, er den samme Kristus som innesluttes og ublodig ofres, som den som på korsets alter blodig ofret seg én for alle … er dette offer i sannhet løskjøpende» (Den katolske kirkens katekisme, par. 1367 – http://www.katolsk.no/tro/kkk/k2_10).

Til messeofferlærens villfarelser hører også at man mener at messeofferet kan frambæres til fordel for sjelene til avdøde slik at deres tid i skjærsilden blir forkortet. Særlig under senmiddelalderen ble mengder av messeoffer båret fram på alterene i kirkene uten at noen tok imot sakramentet. De verken spiste eller drakk. Dette var heller ikke nødvendig. Slik forvrengte de nattverden. I stedet for at nattverden er en gave som gis ovenfra, fra himmelen, til den nådetørstende synderen: «Dette er Kristi legeme som er gitt for deg» og «Dette er Kristi blod som er utgytt for deg», var nattverden blitt et offer som kirken, gjennom presten, ga til Gud. Uttrykket «vinkelmesse», som sikter til messeofferet for de dødes sjeler, kommer av at i katedralenes sidekapell, i mørke «vinkler» og hjørner, frambar prestene i raskt tempo (det var mange som betalte for disse tjenestene!) nærmest rutinemessig disse messeoffer. Så utrolig fjernt fra nattverdens og selve kristendommens vesen man befant seg! Vi kan ikke komme fram for Gud med noe offer for å blidgjøre ham slik hedningene nærmer seg sine guder.

For et drøyt år siden hadde jeg en ubehagelig opplevelse i Freiburg. Jeg gikk rundt og så på kirkekunst i Augustinermuseum, som tidligere hadde vært et kloster innen Augustinerordenen. Noen kunstverk og skulpturer var gripende og oppbyggelige å betrakte. Men så kom jeg til en bildeavdeling der ulike scener fra Jesu liv ble vist. Først hvordan han ble profetert av Det gamle testamentets profeter, deretter hvordan han ble bebudet av engelen Gabriel, deretter fødselen, dåpen, korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten. Men det sluttet ikke der. På det siste bildet fikk vi se ham lide og blø. Jeg trodde nesten ikke at jeg så riktig. I stedet for å nyte saligheten i den himmelske herligheten befant han seg igjen i fornedring og lidelse. Så studerte jeg bildet nærmere og så nederst i bildet romersk-katolske prester som sto foran et alter, og det var på det alteret Kristus led og blødde! Det var messeofferet som ble avbildet på denne groteske måten. Det ble til og med framstilt som et høyst blodig offer, selv om den offisielle romersk-katolske læren sier at det er tale om et ublodig offer. Etter himmelfarten, det neste siste bildet i bildeserien, ble kirkens tid innledet, og nå blir altså Kristus ofret på ny og på ny av de romersk-katolske offerprestene inntil gjenkomsten i herlighet.

b) Luthersk oppfatning

Likesom den romersk-katolske kirken bekjenner den evangelisk-lutherske kirken seg til troen på realpresensen, dvs. at Kristi legeme og blod virkelig er nærværende i nattverdens brød og vin på grunn av det Kristus tydelig sier i innstiftelsesordene.

Vi tar her ikke opp spørsmålet om den ubibelske transsubstansiasjonslæren der den romersk-katolske kirken på en feilaktig måte forklarer hvordan realpresensen er mulig.

Det er når det kommer til spørsmålet om hvorvidt nattverden er et offer som kirken gjennom presten bærer fram til Gud, eller om den tvert imot er en gave som gis av Gud til kirken, at meningene på alvor skiller lag mellom romersk-katolsk og evangelisk-luthersk oppfatning. Den største velsignelsen med nattverden er at den gir syndenes tilgivelse, det som vi alle trenger så mye. Og Jesus er så opptatt av vår frelse at han framstiller sin forsoning, da hans kropp ble sønderknust og hans blod rant på Golgata kors, så tydelig han kan når han gir kroppen som han ga, og blodet som han utøste, til oss i brødet og vinen. «Her,» sier Jesus til nattverdgjesten, «her får du mitt legeme og mitt blod for at du skal tro at du like sikkert og visst også dermed får dine synders tilgivelse».

Like lite som vi kan tvile på at vi har nattverdens elementer – brød og vin som gjennom Guds allmektige Ord nå også er Kristi legeme og blod – i munnen, like lite kan vi tvile på at Jesu Kristi blod har blitt utøst til vår frelse. Mer personlig og direkte kan ikke Jesus overlevere frelsen til oss. Nattverden er en gave som skjenkes til oss fra himmelen.

3. Presteembetets autoritet: Over eller under Ordet?

a) Romersk-katolsk oppfatning

Den romersk-katolske kirken har som kjent ikke Skriften alene som grunn for sin lære, men Skrift og tradisjon. Tradisjonen er likeverdig med Skriften som kilde til den guddommelige åpenbaringen. Dette innebærer at det som er vedtatt ved de forskjellige kirkelige konsilene blir sett på som guddommelig åpenbaring i like stor grad som det profeter og apostler har nedskrevet i Bibelen. Noe vi særlig skal legge merke til her, er at det dessuten er slik at bare den romersk-katolske kirkens magisterium, dens læreembete med paven i spissen, kan fastslå autoritativt hva Skriften og Tradisjonen virkelig mener med sine ulike formuleringer. På grunn av dette tolkningsmonopolet skulle man kunne hevde at det romersk-katolske standpunktet, når det gjelder kilden/kildene til den guddommelige åpenbaringen, lærer sola ecclesia, Kirken alene. Det som den nåværende kirkeledelsen slår fast, er den rette tolkningen av Skrift og Tradisjon, den åpenbarte Sannheten.

I den romersk-katolske kirken er det prestelige hierarkiet en myndighet, «St Peters embete» (magisterium), som er innstiftet av Kristus og som han har gitt privilegier. Derfor er dette embetet plassert på samme nivå som Ordet og faktisk over Ordet, i den grad tradisjonen oppfyller Bibelen. Dette plasserer det prestelige hierarkiet i troens og lærens selve sentrum.

Luther kunne på sin tid uten overdrivelse hevde at «alle åndelige skatter ligger i et skrin i pavens hjerte» og at paven ved guddommelig rett kunne legge til ytterligere lover og påbud som binder samvittigheten. Denne læren om pavens enevelde opprettholdes i vår tid ved at han tilskrives «sannhetens nådegave» (charisma veritatis) som man sier at han er i besittelse av. Paven er derfor gjennom sitt embete (ikke som privatperson) den høyeste læreren, den som tolker og forsvarer den romersk-katolske læren. Dermed blir hans påbud permanente i og med at de kommer fra ham, ikke først når kirken istemmer dem. Med god grunn kan vi si at pavens makt til og med er blitt forsterket etter 1500-tallet. Det første Vatikankonsilet vedtok i år 1870 dogmet om at paven kan uttale seg ufeilbart ex cathedra (ut fra sin embetsautoritet), og i katekismen blir det hevdet at paven «i kraft av sitt embede som Kristi stedfortreder og hele Kirkens hyrde» har «den fulle, øverste og universelle myndighet som han alltid har anledning til fritt å utøve» (min kursiv) (Den katolske kirkens katekisme, par. 882). Denne makt er blant annet blitt brukt til i løpet av de siste 150 årene å stadfeste to dogmer om Maria som helt mangler støtte i den hellige Skrift, nemlig dogmet om hennes ubeflekkede unnfangelse (1854) og dogmet om hennes opptakelse til himmelen (1950). Med tanke på dette skulle man til og med kunne kalle den romersk-katolske posisjonen når det gjelder den guddommelige åpenbaringens kunnskapskilde for solus papa.

b) Evangelisk-luthersk oppfatning

I den evangelisk-luthersk kirken hører den pastorale tjenesten, som Gud har innstiftet, helt naturlig til troens og lærens område, men den eksisterer bare som en tjeneste (ministerium) med å lære Ordet og forvalte sakramentene for at vi, som det heter i Den augsburgske bekjennelsens art. V, «skal komme til denne tro», altså den rettferdiggjørende troen.

I A Brief Statement of the Doctrinal Position of the Missouri Synod (Adopted 1932) (En kortfattet framstilling av Missourisynodens læremessige standpunkt, vedtatt 1932) står det i art. 32:

Om det offentlige embetet:

Selv om prekenembetet er guddommelig innstiftet, innehar det ingen annen makt enn Guds Ords makt (1 Pet 4,11), dvs. det er de kristnes plikt å underkaste seg uvilkårlig lydighet under prekenembetet så lenge presten forkynner Guds Ord for dem (Hebr 13,17; Luk 10,16). Men om presten i sin undervisning og sine tilsigelser skulle gå utover Guds Ord, er det de kristnes plikt ikke å lyde, men tvert imot vise ham ulydighet for å kunne forbli trofaste mot Kristus (Matt 23,8). Følgelig forkaster vi den falske læren som tilskriver prekenembetet retten til å kreve lydighet og underordning i slike ting som Kristus ikke har gitt befaling om.

4. Prestevielsen: Nødvendig sakrament eller god kirkelig ordning?

a) Romersk-katolsk oppfatning

Innen den romersk-katolske kirken er prestevielsen et av de sju sakramentene. Bare en biskop som står i apostolisk suksesjon, kan vie prester. Med apostolisk suksesjon mener man tre ting: vielsessuksesjon, setesuksesjon og kollegiesuksesjon.

Vielsessuksesjonen, som er den viktigste, innebærer at biskopskandidaten må bli viet av en biskop som i sin tur er blitt viet av en biskop i en ubrutt kjede tilbake til apostlene (Den katolske kirkens katekisme, par. 1575-1576). Vielsen skjer ved håndspåleggelse, og det skal gjerne være flere biskoper til stede (tradisjonelt tre).

En slik mekanisk suksesjon av håndspåleggelser garanterer naturligvis ingenting. Det finnes

  1. ingen bibelsk støtte for vielsessuksesjon
  2. ingen muligheter til å bevise historisk at den nåværende paven står i en ubrutt håndspåleggelseskjede tilbake til apostlene
  3. mange bevis på hvordan biskoper som ifølge romersk-katolsk oppfatning har stått i en apostolisk suksesjon, likevel har fart vill (også ut fra et romersk-katolsk synspunkt).

Som det framgår av framstillingen av nattverden, er det romersk-katolske presteembetet først og fremst et offerpresteembete, en slags forlenging av det gammeltestamentlige presteembetet. Og det er gjennom prestevielsen at embetsbæreren får privilegiet å konsekrere.

Ved å knytte embetets gyldighet så hardt til ens eget kirkesamfunns embetshierarki med paven i spissen, har man skapt seg et kraftfullt maktmiddel. Mange svake kristne har følt seg bundet til den romersk-katolske kirken på grunn av denne ubibelske embetsteologien. Av samme grunn har også mange svake kristne blitt stående i Svenska kyrkan og andre folkekirker. Også der har ulike varianter av den romersk-katolske embetsteologien gjort seg gjeldende. Men Luther reagerte sterkt mot pavens krav på makt også her. Han skriver:

Skamløst sier de i det pavelige dekretet Translato sacerdotio at Kristus har gitt sitt prestelige embete til St Peter og at St Peter i sin tur har gitt det til paven i Roma. Derfor hevder paven at han alene har retten og makten til å ordinere og gjøre som han vil. Er det ikke en åpenbar løgn og bespottelse å lære offentlig at Kristus har gitt bort eller overdratt sitt prestelige embete? (WA 41:205f).

b) Evangelisk-luthersk oppfatning

Den evangelisk-lutherske oppfatningen er at det er en kristen forsamlings eller kirkes kall – samt aksepteringen av kallet – som gjør en mann som er egnet til kallet, til prest. Vielsen med håndspåleggelse og bønn er ikke en guddommelig innstiftet ordning, men bare en kirkelig ordning som Skriften omtaler, men ikke befaler (Apg 13,3; 14,23; 1 Tim 4,14 m.fl.). Selve ordinasjonen er derfor ikke nødvendig, men egentlig et adiaforon, men den er naturligvis en høyst ønskelig forordning (De schmalkaldiske artikler, del III, art. X – Konkordieboken s. 257). Siden embetet er offentlig, er prestevielsen en passende anledning til å offentliggjøre at det innsettes en ny prest, og den spesielle håndspåleggelsen gir velsignelse over presten.

Når det gjelder apostolisk suksesjon, er det bare den såkalte læresuksesjonen som er viktig, ja, naturligvis helt avgjørende, dvs. at den apostoliske læren, «den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud 3), blir ført videre fra generasjon til generasjon av embetsbærere. Likevel kan selve ordet «læresuksesjon» rent språklig misforstås, fordi det ikke er ulike lærer som avløser hverandre i en lang rekkefølge, men samme lære som føres videre fra en generasjon til den neste.

Selve embetet eies ikke og overleveres av en bestemt person eller embetsinnehaver. I det ovenfor siterte A Brief Statement of the Doctrinal Position of the Missouri Synod står det i art. 30 under overskriften De opprinnelige og sanne innehaverne av alle kristne rettigheter og privilegier:

Fordi de kristne er Kirken, er det selvfølgelig bare de som opprinnelig eier de åndelige gavene og rettighetene som Kristus har skaffet og gitt til sin Kirke. Derfor minner Paulus alle troende om at «alt hører dere til» (1 Kor 3,21-22), og Kristus selv overlater himmelrikets nøkler til alle troende (Matt 16,13-19; 18,17-20; Joh 20,22-23) og gir alle troende oppdraget å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene (Matt 28,19-20; 1 Kor 11,23-25). Derfor forkaster vi alle lærer der det påstås at denne åndelige makt eller en del av den er tildelt bestemte personer eller grupper, for eksempel paven eller biskopene, eller en viss embetsordning, verdslige fyrster, konsiler, synoder etc. Kirkens embetsinnehavere forvalter sine embeter offentlig bare i kraft av en delegert makt, og denne forvaltningen forblir under de troendes tilsyn (Kol 4,17). Naturligvis har også alle kristne retten og plikten til å dømme og beslutte i lærespørsmål, men ikke ut fra egne meninger, men i overensstemmelse med Guds ord (1 Joh 4,1; 1 Pet 4,11).

5. Embetshierarkiet: Guddommelig innstiftet eller kirkelig ordning?

a) Romersk-katolsk oppfatning

Den romersk-katolske kirken har et embetshierarki der biskopen står over de vanlige prestene og diakonene. Biskopembetet er guddommelig innstiftet og har alle presteembetets rettigheter. Biskopen har ansvar for å undervise i læren, lede alle katolikker under seg og representere kirken. Biskopembetet ses på som en forlengelse av apostelembetet. Apostlene fikk en særskilt nådegave den første pinsedagen, og denne nådegaven formidles videre gjennom håndspåleggelse ved bispevielsene som må utføres av en annen biskop som står i den apostoliske suksesjonen. Biskopembetet er altså en nødvendig hjørnestein i den romersk-katolske kirken.

b) Evangelisk-luthersk oppfatning

Den evangelisk-lutherske kirken følger her, som i alle andre lærespørsmål, sola scriptura-prinsippet. Den embetsstrukturen som gjennom kirkehistorien har utviklet seg med biskop, prest og diakon, er ikke noe som Bibelen befaler. Det er en kirkelig tradisjon som man kan ha om man mener at det er nyttig, eller som man kan la være. Hvordan embetsstrukturen ordnes, er en fri sak, men forsamlingen, som er de kristne, er pålagt ved guddommelig befaling å sørge for at Guds ord forkynnes offentlig i sin midte, og at sakramentene blir forvaltet i overensstemmelse med Kristi innstiftelse. Dette skal utføres av personer som er kvalifisert til dette arbeidet. Disse kvalifikasjonene og funksjonene blir nøyaktig definert i Skriften (Tit 1,5; Apg 14,23; 20,28; 2 Tim 2,2).

6. Kvinneprestforbudet: Representasjonsteologi eller underordning?

a) Romersk-katolsk oppfatning

Den romersk-katolske kirken har bare mannlige prester. Det samme gjelder de bibeltro, konfesjonelle protestantiske kirkene. Der stopper imidlertid likhetene siden den romersk-katolske kirken motiverer sitt kvinneprestforbud ut fra helt andre grunner enn protestantiske kirker. Det viktigste for den romersk-katolske kirken er representasjonsteologien, der presten som forretter messeofferet, må være mann fordi Kristus, som han representerer, er mann.

Kvinner, for eksempel nonner, har tillatelse til å preke i den romersk-katolske kirken på tross av at Bibelen uttrykkelig forbyr kvinner å preke (1 Kor 14,33-38; 1 Tim 2,11-13).

b) Evangelisk-luthersk oppfatning

Den evangelisk-lutherske kirken har heller ikke kvinnelige prester. At visse frafalne kirker i moderne tid og som fortsatt kaller seg lutherske – som for eksempel folkekirkene i Norge og Sverige – har innført kvinnelige prester, er en annen sak som ikke forandrer den evangelisk-lutherske læren som sådan. De to forbudene mot kvinnelige prester som vi finner hos Paulus (1 Kor 14,33-38; 1 Tim 2,11-13) er grunnen til kvinneprestforbudet i de evangelisk-lutherske kirkene.

7. Prestens sivile status: Ugift eller gift?

a) Romersk-katolsk oppfatning

I nesten tusen år har ikke romersk-katolske prester fått lov til å gifte seg. Gregorius VII vedtok i 1074 at sølibatkravet skulle omfatte hele presteskapet. Det tok likevel tid før ekteskapsforbudet var innført i de ulike provinsene. I Sverige ble det først innført i og med møtet i Skänninge i 1248. Det skal tillegges at ikke alle riter/kirker i det kirkefellesskapet som styres av paven, har sølibatkrav for presteskapet. Sammenlignet med den i særklasse største riten, den romersk-katolske, er likevel disse andre ritene meget små.

Etter å ha beskrevet forsamlingslederens (episkopos, 1 Tim 3,2-4) og også forsamlingstjenerens (diakonos, 1 Tim 3,8-13) egenskaper, taler apostelen om hvordan det kommer til å skje et frafall fra troen innen den kristne forsamlingen, og hvilke falske lærer som da kommer til å føres fram:

Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til demoners lære fra løgnaktige hyklere med avsvidd samvittighet. Disse forbyr folk å gifte seg og krever avhold fra mat, den som Gud har skapt for at de som tror og kjenner sannheten, skal ta imot den med takk. Alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe skal forkastes når det mottas med takk. For det helliges ved Guds ord og bønn (1 Tim 4,1-5).

b) Evangelisk-luthersk oppfatning

Den evangelisk-lutherske kirken følger her, likesom alltid ellers, den bibelske ordningen og ser det som naturlig at presten er gift. Flere av apostlene var gift, for eksempel Peter (Matt 8,14). Og i Paulus’ liste over de kvalifikasjonene som en forsamlingsleder skal ha, forutsettes han å være gift: «En tilsynsmann må ikke kunne anklages for noe. Han må være én kvinnes mann, nøktern, forstandig, høflig, gjestfri, dyktig til å undervise …» (1 Tim 3,2-4; se også Tit 1,5-9).

Sluttord

Som en sammenfatning ser vi at det på punkt etter punkt har vist seg hvordan den romersk-katolske kirken er en ubibelsk kirke med et ubibelsk presteskap. Den evangelisk-lutherske kirken derimot har et embete som tjener evangeliet som er det eneste som kan frelse våre sjeler.

I De schmalkaldiske artikler, et skrift som ble innlemmet blant den lutherske kirkens bekjennelsesskrifter, skriver Luther i artikkelen «Om kirken»: «For hva kirken er, det vet, Gud skje takk, et barn på sju år, nemlig de hellige troende og ‘de sauene som hører sin hyrdes røst’ (Joh 10,3)» (Konkordieboken, s. 258). Så hvor går Kristi sauer? De samler seg selvfølgelig der de hører sin Hyrdes røst, som Jesus sier: «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg» (Joh 10,27).

Den høyeste Hyrden har innsatt underhyrder i sin kirke, og de sanne hyrdene forkynner bare det som den høyeste Hyrden i sitt hellige Ord har befalt dem å forkynne. De bærer ikke egensindig fram sitt eget budskap, men forkynner alltid «den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud 3). Når denne forkynnelsen lyder, samles Jesu sanne sauer. De kjenner nemlig igjen den høyeste Hyrdens stemme i de evangeliske underhyrdenes røster.

(Tidskriften Biblicum, 4/2018)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.