Jesus og Muhammed – likheter og forskjeller

Av Seth Erlandsson

Hvem er Jesus ifølge Koranen, og hvem er Jesus ifølge Bibelen? Hvilke likheter og forskjeller finnes? Og hva er likhetene og forskjellene mellom Jesus og Muhammed? Det er spørsmålene jeg vil prøve å besvare i denne artikkelen.

Først noen ord om Koranen og islam. For en troende muslim er Koranen Guds åpenbarte ord, formidlet av engelen Gabriel i en serie åpenbaringer til profeten Muhammed mellom årene 610 og 632 e.Kr. Åpenbaringenes historiske rekkefølge gjenspeiles ikke i Koranen. De 114 surene (kapitlene) er ikke ordnet i kronologisk rekkefølge, men i størrelsesorden. Etter den korte innledningssuren (bare syv vers) kommer den lengste suren som nummer to (286 vers) og den nest lengste som nummer tre (200 vers) osv. Omtrent tjue år etter Muhammeds død i 632 e.Kr. ble rekkefølgen av surene kodifisert, og Koranen har fortsatt den samme ordningen i dag. Jesus (Isa), en av islams store profeter, omtales i elleve av surene i Koranen.

For ni år siden ble Koranen publisert i en ny svensk oversettelse laget av Mohammed Knut Bernström. Den kalles «Koranens budskap» (Stockholm 1998), fordi bare Koranen på det arabiske grunnspråket regnes som Koranen i egentlig forstand. Bernströms utgave inneholder også løpende kommentarer av Muhammad Asad, oversatt fra «The Message of THE QUR’AN» (1980). For de som leser engelsk, anbefales «The Holy Qur’an, Text, Translation and Commentary» av Abdullah Yusuf Ali (New Revised Edition, 1989), som er en svært nøyaktig utgave.

I tolkningen av og kommentarer til versene i Koranen forekommer ofte ordet tradisjoner. Med tradisjon (på arabisk hadith, plur. ahadith) menes beretninger om situasjoner i profeten Muhammeds liv, uttalelser han kom med og handlinger han utførte og som er blitt bevart for ettertiden. Først ble de ført videre ved hjelp av muntlig tradisjon – derav begrepet – men etter hvert ble de skrevet ned og samlet i verker som omfatter mange bind (jf. Talmud og «de eldstes vedtekter» i jødedommen). «Seks av disse samlingsverkene blir vanligvis regnet som spesielt pålitelige,» skriver Bernström, og de to fornemste er fra midten av 700-tallet (Al-Bukhari og Muslim). Den store betydningen av «tradisjonene» består i at de gjenspeiler Muhammeds meninger og handlinger, det som kalles hans sunnah («skikk» eller «livsregel»), og som i andre rekke, etter Koranen, er normativt for livet til en muslim.

Jesus ifølge Koranen

Jesus hører med blant de rettferdige, det samme gjør Sakarja, Johannes og Elia (sure 6,85). Han er en av de fremste blant dem som skal gå inn til paradiset og er sønn av Maria, født uten manns medvirkning (sure 3,45ff). «Herre! Hvordan skal jeg kunne få en sønn når ingen mann har rørt meg?» spør Maria, og engelen sier: «Slik skal det bli; Gud skaper hva Han vil. Hvis han vil at noe skal være, sier Han bare til det: ‘Vær!’ – og det er» (v. 47). Ifølge Koranen er Jesus et skapt vesen slik som andre profeter, ikke Guds evige sønn. «Overfor Gud er Jesus av natur som Adam. Han skapte ham av jord og sa til ham: ‘Vær!’ Og han er» (sure 3,59). Muhammad Asad kommenterer: «Passasjen er en del av et argument mot den kristne læren om Jesu guddom. Koranen understreker her, som mange andre steder, at Jesus i likhet med Adam var et dødelig menneske ‘skapt av jord’». I den femte suren heter det: «De fornekter sannheten som sier: ‘Gud er Kristus, Marias sønn’» (v. 17), og «De som sier: ‘Gud er Kristus, sønn av Maria’, fornekter sannheten; Kristus selv sa: ‘Israelitter! Tilbe Gud, min Herre og deres Herre.’ Gud stenger ute fra paradiset den som setter medhjelpere ved Guds side, og Ilden vil bli hans siste oppholdssted. For disse synderne fins det ingen hjelper» (v. 72).

Ifølge Koranen døde Jesus ikke på korset og sonet for menneskenes synder. Korsfestelsen avvises. Slik står det i den fjerde suren: «Men de drepte ham ikke og korsfestet ham heller ikke, selv om det virket slik for dem… Det er helt sikkert at de ikke drepte ham. Nei, Gud opphøyet ham til Sin herlighet» (v. 157f). Muhammad Asad skriver i sin kommentar: «Koranen tar således kategorisk avstand fra historien om Jesu korsfestelse.» Siden korsfestelsen var «en særlig nedverdigende form for dødsstraff, forbeholdt de verste forbryterne», er det utenkelig at Jesus, som var en av de rettferdige stedfortredende, led den forferdelige straffen for alle lovbrytere og sonte for alle deres synder. Jesu stedfortredende soning for alle syndere er en motbydelig og fremmed lære for islam (og det kan tilføyes: også for den menneskelige fornuft).

For islam (så vel som for jødedommen) er det utelukket at Gud som EN og den ENESTE sanne Gud kan være treenig, dvs. tre personer i et eneste og enig guddomsvesen. Polemikken mot treenighetslæren og Kristi guddommelighet er intens og gjentas ofte i Koranen. I den femte suren står det: «Og Gud sa: ‘Jesus, Marias sønn! Er du den som oppfordret folk til å tilbe deg og din mor som guddommelige vesener ved siden av Gud?’ Jesus svarte: ‘Stor er Du i Din herlighet! Hvordan skulle jeg kunne si det jeg ikke hadde rett til å si?’» (v. 116). Det virker her som om treenigheten er blitt misforstått som bestående av Gud pluss Jesus pluss Maria. Åke Ohlmarks skriver i en kommentar til dette stedet: «Muhammed regnet Faderen, Sønnen og Guds Mor som den egentlige kristne treenigheten» (Koranen i översättning och sammandrag, Forum 1983, s. 74). «Ikke si: ‘Gud er tre.’ Slutt med det, for ditt eget beste!» (sure 4,171).

At Gud skulle ha avlet en sønn, kaller Koranen for bespottelse. Abdullah Yusuf Ali kommenterer følgende setning i Koranen «Og de sier: ‘Gud har avlet en sønn’» (sure 2,116): «Det er bespottelig å si at Allah avler sønner som et menneske eller et dyr. Her avvises den kristne læren ettertrykkelig» (The Holy Qur’an, Text, Translation and Commentary, 1989, s. 49, min overs. fra eng.). I den nittende suren heter det: «Forestillingen om at den Nåderike har avlet en sønn er ikke forenlig med Hans guddommelige majestet!» (v. 92). Muhammad Asad kommenterer: «Selv om ‘sønneforholdet’ ikke har noe annet formål enn å uttrykke et av de ulike ‘aspektene’ av den ene Gud (slik det kristne ‘treenighetsdogmet’ vanligvis blir forklart), blir det beskrevet i Koranen som en bespottelse.» «Hvordan kunne en sønn ha blitt født til ham, himmelens og jordens Skaper, når ingen ledsagerske har vært ved Hans side» (sure 6,101). «Guds majestet forbyr at Han skulle ha en sønn» (sure 19,35). «Gud har aldri avlet en sønn, og Han har aldri hatt noen guddom ved Sin side» (sure 23,91).

Jesus ifølge Bibelen

Hvem er da Jesus ifølge de som var samtidige med Jesus, som så gjerningene hans og hørte det han sa? Peter erklærer: «Du er Messias, den levende Guds Sønn,» og Jesus priser ham salig for denne bekjennelsen (Matt 16,16f). Jesus sa til Filip: «Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld» (Joh 14,9-11). Ifølge Bibelen er Jesus Guds evige Sønn, ett med Faderen. «Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til,» skriver Johannes (Joh 1,2-3).

Jesus brukte ofte ordet «Sønnen» om seg selv: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser sin Far gjøre. Det Far gjør, det gjør også Sønnen» (Joh 5,19). «Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Far» (Joh 5,23). Men Jesu fiender setter seg imot at Jesus virkelig er Guds evige Sønn, ett med Faderen. Da jødenes øversteprest ville ha klar beskjed om Jesus virkelig mente at han var Messias, Guds Sønn, sa han: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud. Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Jesus bekreftet at han er det: «Du har sagt det» (Matt 26,63f). «Da flerret øverstepresten klærne sine og sa: «Han har spottet Gud!» (v. 65).

At den eneste sanne Gud er treenig, går fram av mange steder i Bibelen. Her er noen steder: Jesu gjerninger er både Faderens og Åndens gjerninger (Matt 12,28). Jesus, som selv var den gode gjeteren, talsmannen og hjelperen, kaller Den Hellige Ånd «en annen talsmann»: «Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot» (Joh 14,16-17). Faderens og Sønnens enhet fremgår av det faktum at Faderen skal sende Talsmannen og Sønnen skal sende Talsmannen: Faderen skal sende Talsmannen «i mitt navn» (Joh 14,26). «Jeg skal sende ham til dere» (Joh 16,7). Denne Talsmannen er altså både en spesiell person, sendt av Faderen og Sønnen, og HERREN (JHWH) selv.

Jesus sa: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham» (Joh 14,23). Når den sanne Gud (JHWH) kommer og bor hos et menneske, tilsvarer det altså at Faderen, Sønnen og Ånden kommer og bor der.

Akkurat som Sønnen ikke taler ut fra seg selv («Det jeg sier, det sier jeg slik Far har sagt meg det,» Joh 12,50), skal heller ikke Ånden tale ut fra seg selv, «men si det han hører… Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere» (Joh 16,13-15). Faderens ord er altså Sønnens ord og Åndens ord. Enheten mellom Faderen, Sønnen og Ånden kan ikke uttrykkes tydeligere. (For en mer detaljert redegjørelse for Jesu guddommelighet ifølge Bibelen og enheten mellom Faderen, Sønnen og Ånden, se min bok «Vem är han? Den verklige Jesus från Nasaret».

Åpenbaringen

Ifølge både Bibelen og Koranen har den eneste sanne Gud åpenbart seg. Ifølge Koranen har Gud åpenbart seg for Adam og senere bl.a. for Noah, Abraham, Moses, David og en rekke profeter som Job, Jona, Esekiel og Jesus. «Vi ga Moses Skriften og lot andre budbringere følge ham. Og til Jesus, Marias sønn, ga Vi klare bevis og styrket ham med hellig ånd» (sure 2,87). «Si: ‘Hellighetens ånd har trinn for trinn formidlet åpenbaringen fra din Herre med sannheten for å styrke troen hos de troende og gi dem som har underkastet seg Guds vilje veiledning og et gledelig budskap om håp» (sure 16,102). «Hellighetens ånd» betyr ifølge Muhammad Asad «engelen Gabriel, den himmelske budbringeren som formidler Guds åpenbaringer til profetene».

Hvorfor skiller Koranen seg da på en rekke punkter fra det Gud har åpenbart gjennom sine profeter og apostler og Jesus Kristus ifølge Det gamle og Det nye testamentet? Forklaringen er at ifølge islam har Bibelens tekster «gjennom årtusener fått se adskillige, iblant vilkårlige endringer». Slik skriver Muhammad Asad i en kommentar til sure 61,6, der det står: «Og husk Jesus, Marias sønn, som sa: ‘Israelitter! Jeg er sendt til dere av Gud for å bekrefte det som ennå består av Torah og for å forkynne for dere det glade budskapet om at det vil komme en budbringer etter meg som skal hete Ahmad’ (= Muhammad).» Asad og Bernström forklarer i en kommentar: «Denne forutsigelsen finner støtte i flere henvisninger i Johannesevangeliet til den Parákletos (et navn som i den svenske bibeloversettelsen er gjengitt med ordet ‘Hjelper’[1]) som skulle komme etter Jesus.» Abdullah Yusuf Ali kommenterer samme sted slik: «Ahmad eller Muhammad er nesten en oversettelse av det greske ordet Periklytos… Våre lærere hevder at Parákletos er en korrupt lesning av Periklytos og at det i Jesu opprinnelige ord var en profeti om vår Hellige Profet ved navn Ahmad» (The Holy Qur’an, s. 1461, min overs).

Ifølge islam er kristendommen basert på en forvansket åpenbaring fordi grunntekstene er blitt manipulert. Ifølge islam er både Torah (= de fem Mosebøkene) og resten av Det gamle testamente og evangeliene i NT ikke identiske med det opprinnelige innholdet i disse tekstene, men en utvidelse og en forvanskning av hva Gud har åpenbart. Men nå har Muhammed kommet som den siste profeten, og han formidler til slutt og en gang for alle det som er Guds sanne ord og avslører det som er blitt forvrengt i Bibelen. I sure 33,40 blir det understreket at Muhammed «er Guds Sendebud og Profetenes Segl», dvs. «den siste av profetene, som et segl (khatam) markerer slutten på et dokument», kommenterer Asad. Han fortsetter: «Budskapet som er åpenbart ved Muhammed – Koranen – må betraktes som kulminasjonen og den siste fasen av all profetisk åpenbaring.»

Ifølge Koranen er Muhammed således forutsagt i Bibelen, delvis i Johannesevangeliet og delvis i Torah. Sure 46,10 sier: «Et vitne blant Israels barn vitnet jo om at en som er lik ham skulle komme.» Dette refererer til det Herren sa til Moses ifølge 5 Mos 18,18: «Jeg vil la det stå fram en profet som deg, en av deres landsmenn. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal forkynne for dem alt det jeg pålegger ham.» At denne profetien skulle referere til den lovede Messias, Davids sønn, og at det er Jesus som er denne lovede Messias, avviser islam.

La oss se nærmere på hva Jesus sier om Parakléten ifølge Johannesevangeliet (kap. 14-16): «Jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot» (Joh 14,16f). «Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (14,26). «Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av» (15,26f). «Når jeg går bort, skal jeg sende ham til dere» (16,7). «Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere» (16,14-15). Ifølge disse ordene fra Jesus er Parakleten Den Hellige Ånd, og han skal vitne om og herliggjøre Jesus.

Den oppfatningen at Bibelen slik den er i dag skulle være basert på en grunntekst som er blitt endret og forvrengt, presenteres ikke bare av Koranen, men også i vår tid av f.eks. Dan Brown i «Da Vinci-koden» (den amerikanske originalen 2003) og Michael Baigent i «Jesus-skriftene.  Avsløringen av historiens største mørklegging» (sv. utgave 2007). Denne oppfatningen er ikke basert på vitenskapelige fakta og kan lett tilbakevises med de mange manuskriptene som utgavene av Bibelens grunntekst bygger på. Jeg skal komme tilbake til denne saken og nøyer meg derfor med å henvise til Lee Strobel, «The Case for Christ» (svensk utgave: «Fallet Jesus», 2002) og min bok «Gardells Gud, Da Vinci-koden og Bibelen» (2005).

Jesus, Muhammed og frelsen

Ifølge Koranen har ingen soningsdød på korset funnet sted, og avgjørende for menneskets frelse er ikke noen frelsers stedfortredende soning, men bare menneskets egne gjerninger. Ifølge Bibelen fins det ingen frelse og ingen åpen vei til paradiset dersom ikke Jesus som Guds Sønn har dødd for alle menneskers synder og oppstått til liv og rettferdighet, som tilbys til alle mennesker slik at de kan stole på det i tro.

Ifølge Koranen skal ikke Muhammed, som et skapt menneske, tilbes som Gud og frelser, men han skal æres som Guds betrodde og sanne profet som har formidlet den sanne veiledningen slik at mennesket kan unnslippe fordømmelsen. Ifølge Bibelen skal Jesus tilbes og æres som Guds Sønn og menneskets eneste redning fra fordømmelsen. Jesus viser ikke bare veien, men er både porten og veien til paradiset. «Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst» (Joh 10,9). «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6).

I islam betraktes Jesus som en profet bare for de kristne, mens Muhammed er profeten for hele jorden. Ifølge Bibelen er Jesus ikke bare en profet i en lang rekke av profeter, men Guds enbårne og evige Sønn og hele verdens frelser. «Så høyt har Gud elsket verden at han ga (ofret) sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3,16-18).

Ifølge Koranen fins det ingen vitner om hva Gud har sagt til Muhammed gjennom engelen Gabriel. Åpenbaringene fant sted for Muhammed i enerom. Ifølge Bibelen fins det en rekke øyenvitner til det Jesus sa og gjorde som oppfyllelsen av Det gamle testamentes profetier om den kommende Messias og Frelseren. «Det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss,» skriver Johannes (1 Joh 1,1-2).

(Tidskriften Biblicum, 3/2007)

[1] I norske bibeloversettelser: Talsmann

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.