Forsoningen og rettferdiggjørelsen

Av Seth Erlandsson

Kyrkliga förbundets bokforlag har utgitt et lite skrift av Simon N. Röstin som heter «Försoningen och Rättfärdiggörelsen». Den inneholder en hel del sann og god undervisning, men dessverre ikke bare det. Hovedtesen er at man må skille skarpt mellom forsoningen og rettferdiggjørelsen. Ifølge dette skriftet finnes det ingen rettferdiggjørelse før troen (den såkalte objektive rettferdiggjørelsen), som mottas ved troen.

Bakgrunn

Bakgrunnen for denne læren er at man ikke regner 1) Guds barmhjertighet og 2) Kristi fortjeneste som de eneste årsakene til rettferdiggjørelsen. Man lærer at en tredje årsak må tilføyes for at rettferdiggjørelsen skal kunne komme i stand. Denne tredje årsaken kan formuleres på mange forskjellige måter, f. eks. «at man bestemmer seg for Gud», «at man sier ja», «at man bevarer nåden og lar seg dra» eller «at man føyer seg for Guds Ånds ledelse». Bl. a. Schartau står for denne læren (se art. om «Den tredje årsaken»). Han betrakter Guds barmhjertighet og Kristi fortjeneste som hovedårsaken, men den endelige fullbyrdelsen tilskriver han mennesket selv. Det anses som den tredje avgjørende årsaken til om rettferdiggjørelsen skal bli en virkelighet eller ikke. Dermed lærer man en rettferdiggjørelse på grunn av troen i stedet for ved troen.

Følgen blir at Bibelens lære om forsoningen og rettferdiggjørelsen forandres. Noen av de følgende formuleringene kan man ofte møte i den teologiske litteraturen:

«Ved Kristi forsoning har rettferdiggjørelsen blitt mulig. Nå er det opp til mennesket om denne muligheten skal bli til virkelighet. Først kommer troen, så rettferdiggjørelsen.

Ved forsoningen har Gud kommet oss i møte, slik at han kan tilgi oss. Ved troen må vi nå  komme Gud i møte, og da tilgir han oss virkelig. Forsoningen, som er fullbrakt ved Kristus, består i at Gud nå er klar til å tilgi oss. Det som nå mangler, er at mennesket forholder seg rett til Kristi forsoning. Troen er årsaken til rettferdiggjørelsen. Den skaper noe som ikke fantes der før. Derfor må man skille nøye mellom forsoningen og rettferdiggjørelsen.»

Hva er rett?

Bare Guds barmhjertighet og Kristi fortjeneste, ikke noe i mennesket, er årsak til rettferdiggjørelsen. Troen produserer gode frukter (helliggjørelsen), men den produserer ikke rettferdiggjørelsen. For den finnes før troen. Troen er bare middelet, det passive verktøyet, som tar imot rettferdiggjørelsen eller forsoningen eller syndenes tilgivelse. Troen sammenlignes ofte med en utstrakt hånd, men ikke i den meningen at mennesket presterer noe. Rettferdigheten eller rettferdiggjørelsen vår er en gave. Troen er å ta imot eller å gripe denne gaven.

Den mottakende hånden må Gud selv skape hos oss. Det gjør han ved evangeliet, ved den fremrakte gaven. Den som ikke har hørt et eneste ord om troen, men likevel tar imot evangeliet, har den rette troen. Tiggerens hånd skaper ikke gaven, men tar imot den. Det ville vært en hån å si at tiggeren som tar imot almissen, likevel har bidratt noe til sitt livsopphold. Troen rettferdiggjør bare ved sitt objekt, dvs. ved det som finnes der som en gave før troen og som troen griper fatt i.

Evangeliet er ikke bare en anvisning om hvordan et menneske kan bli rettferdiggjort. Evangeliet er det glade budskapet at Gud for Kristi skyld er nådig mot oss og har tilgitt oss, dessuten en overrekkelse av denne tilgivelsen for syndene eller rettferdiggjørelsen til oss. Benådningen er et faktum før troen og årsaken til troen, ikke motsatt. Forbryteren må jo først benådes, før han kan ta imot benådningen. Evangeliet overrekker denne benådningen. Og den som tar imot den, blir virkelig benådet, får virkelig gagn av den overrakte benådningen. Ingen er i personlig besittelse av en gave bare fordi det finnes en giver og en gave. Troen tar giveren på ordet og tar imot gaven som finnes der før mottakelsen. Troen er altså ikke årsak til gaven, men bare det mottakende organet som blir skapt av nåden alene.

Den som fornekter den objektive rettferdiggjørelsen, lærer derfor nødvendigvis også feil om troen, om rettferdiggjørelsen ved troen. Troen blir en gjerning, og på grunn av den rettferdiggjøres man. Men troen står i  motsetning til hvert menneskeverk. Oppfordringen om å tro innebærer ikke at du først må gjøre noe for å bli tilgitt. Det innebærer i stedet at du ikke skal gjøre noe som helst. Gud krever ingenting av deg. Du får i stedet fritt og gratis ta imot gaven hans: syndenes tilgivelse, rettferdiggjørelsen, forsoningen, evig liv og salighet.

Synonymer

At Gud rettferdiggjør oss, betyr at han erklærer oss rettferdige ved å tilregne oss en fremmed rettferdighet, Kristi rettferdighet. Rettferdiggjørelsen skjer altså ikke i oss, slik som helliggjørelsen, men utenfor oss, i Guds hjerte. Den er ikke en Guds gjerning i mennesket, men en frikjennende dom som Gud feller over synderen. La oss sitere de lutherske bekjennelsesskriftene:

«Vi tror, lærer og bekjenner at ordet «rettferdiggjøre» i denne artikkel etter Den Hellige Skrifts språkbruk betyr å «avløse», det vil si å frikjenne fra synd» (Epit III, 7).

««Da vi altså er blitt rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud.» På dette sted betyr «rettferdiggjøre» etter rettslig språkbruk å frikjenne en skyldig person og erklære ham rettferdig, og å gjøre dette på grunn av en annens rettferdighet, nemlig Kristi. Hans fremmede rettferdighet er det som blir meddelt oss ved troen» (Apol IV, 304-305).

Andre uttrykk for å rettferdiggjøre:

  1. Å tilgi syndene, Rom 4,6-7
  2. Å ikke tilregne syndene, 2Kor 5,19 (stedet taler om den objektive og allmenne tilgivelsen eller rettferdiggjørelsen)
  3. Å tildekke syndene, Sal 32,1 (så de ikke lengre kan anklage oss overfor Gud)
  4. Å avløse fra syndene (se Epit III, 7)
  5. Å utslette syndeskylden, Kol 2,14; Hebr 9,26
  6. Å rense for syndene, Sal 51,9
  7. Å være forsonet med Gud, Rom 5,10; 2Kor 5,19

Den evangelisk-lutherske læren

I forordet til Röstins skrift sier forlaget: «Vi vil jo i alle deler fremme den bibelske og dermed overensstemmende evangelisk-lutherske læren, i dette som i alle stykker.» Vi gleder oss over denne viljen, for det burde innebære at forlaget tar avstand fra læren om troen som en tredje årsak til rettferdiggjørelsen og bekjenner at rettferdiggjørelsen finnes før troen og mottas ved troen. For ifølge den evangelisk-lutherske læren forutsetter den subjektive rettferdiggjørelsen, altså at vi blir rettferdiggjort idet vi tar imot benådningen, at en rettferdiggjørelse eller benådning eller forsoning allerede finnes og overrekkes ved nådemidlene. La oss bekrefte dette ved noen sitater fra de lutherske bekjennelsesskriftene:

«Syndsforlatelsen og rettferdiggjørelsen blir grepet ved troen» (CA VI, 2).

De skremte samvittigheter skal vite «at nåden og syndsforlatelsen blir grepet ved troen på Kristus» (CA XX, 22).

Troens hensikt er «at vi ved Kristus har nåde, rettferdighet og syndenes forlatelse» (CA XX, 23).

Den troende «vet at han ved Kristus har en nådig Far» (CA XX, 24).

«Bare ved troen gripes syndsforlatelsen og nåden» (CA XX, 29).

«I evangeliet lover [Kristus] syndenes forlatelse, rettferdighet og evig liv» (Apol IV, 5) og «tilbyr syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse uten vederlag» (Apol IV, 41). «Og da vi ikke kan ta imot løftet annet enn ved troen, så forkynner evangeliet, som egentlig er løftet om syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse for Kristi skyld, rettferdigheten ved troen på Kristus, – den rettferdighet som loven ikke lærer, og som heller ikke er lovens rettferdighet» (Apol IV, 43). «Denne særskilte tro, som enhver har når han tror at hans synder er tilgitt for Kristi skyld, og at Gud er forsont og nådig for Kristi skyld, er det altså som mottar syndenes forlatelse og rettferdiggjør oss» (Apol IV, 45).

«Den tro som rettferdiggjør, er imidlertid ikke bare en historisk kunnskap, men tilslutning til Guds løfte, der syndenes forlatelse og rettferdiggjørelsen blir tilbudt uten vederlag for Kristi skyld» (Apol IV, 48).

«Da motstanderne krever at vi skal lite på vår egen kjærlighet som vilkår for syndsforlatelsen, tilintetgjør de fullstendig evangeliet om syndsforlatelsen av nåde» (Apol IV, 110).

Den rettferdiggjørende troen er ikke å være overbevist om at Gud tilgir syndene eller er forsont og nådig som en følge av troen, men å være «sikker på at vi har en forsont Gud for Kristi skyld» (Apol IV, 174).

«Vi skulle være sikre på at vi har en forsont Gud på grunn av denne fyldestgjørelsen og ikke på grunn av vår oppfyllelse av loven» (Apol IV, 178). «I dette løfte bør de redde samvittigheter søke forsoning og rettferdiggjørelse. De bør holde seg oppe ved dette løfte og være sikre på at de har en nådig Gud for Kristi skyld, på grunn av hans løfte» (Apol IV, 180).

Sammenfatning

«Av dette er det klart at vi blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene, fordi det er ved troen alene vi mottar syndenes forlatelse og forsoningen for Kristi skyld. Forsoningen og rettferdiggjørelsen er noe som er lovet for Kristi skyld, ikke på grunn av loven. Derfor blir den mottatt ved troen alene, enda oppfyllelsen av loven følger etter ved Den Hellige Ånds gave» (Apol IV, 182).

Vi har vist at de som hevder å omfavne evangelisk-luthersk tro, men samtidig lærer at troen er den tredje årsaken til at Gud tilgir synder og rettferdiggjør mennesker og at det altså ikke finnes noen rettferdiggjørelse før troen (dvs. en objektiv rettferdiggjørelse), i virkeligheten er fremmede for evangelisk-luthersk tro. De lutherske bekjennelsesskriftene fordømmer dem som ikke lærer «at rettferdiggjørelsen er syndenes forlatelse» (Apol IV, 290) og «å motta syndenes forlatelse er å bli rettferdiggjort» (Apol IV, 76).

Når det heter at vi blir tilgitt eller rettferdiggjort idet vi tror, betyr det ikke at det ikke finnes noen tilgivelse eller rettferdiggjørelse å rekke fram før troen. Bekjennelsesskriftene kan også si at vi blir forsonet idet vi tror. Det betyr like lite at det ikke finnes noen forsoning før troen. Det betyr i stedet: Når troen tar imot den fremrakte tilgivelsen eller rettferdiggjørelsen eller forsoningen, dvs. at Gud virkelig er oss nådig for Kristi skyld, at vi virkelig er tilgitt, forsonet, rettferdiggjort, blir vi også tilgitt, forsonet, rettferdiggjort. «Syndenes forlatelse er den samme og lik for alle, som Kristus er én, og den blir tilbudt av nåde til alle som tror at syndenes deres er tilgitt for Kristi skyld. Syndenes forlatelse og rettferdiggjørelsen blir altså mottatt bare ved tro, ikke på grunn av noen gjerning» (Apol IV, 195).

Forsoningen

Det heter ganske riktig at vi er tilgitt og blir tilgitt, er rettferdiggjort og blir rettferdiggjort, tar imot tilgivelsen for syndene eller rettferdiggjørelsen og blir tilgitt eller rettferdiggjort. På samme måte tales det om forsoningen, dvs. både i en objektiv og i en subjektiv mening. Når derfor Röstin og Kyrkliga Förbundet vil reservere begrepet «forsoningen» for det som finnes før troen og begrepet «rettferdiggjørelsen» for det som skjer idet vi tror (eller som en følge av troen), kommer man i strid med både Bibelen og den lutherske bekjennelsen. La oss gi noen eksempler på at også begrepet «forsoningen» blir brukt om troens mottakelse av forsoningen eller rettferdiggjørelsen (den såkalte subjektive forsoningen):

«Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud» (2Kor 5,20).

«Vi skal mene at vi blir regnet som rettferdige når vi er blitt forsonet med Gud ved troen på for Kristi skyld, ikke på grunn av loven eller på grunn av våre gjerninger» (Apol IV, 177).

«I dette løfte bør de redde samvittigheter søke forsoningen og rettferdiggjørelsen» (Apol IV, 180).

«Derfor minner vi igjen de gudfryktige sjeler om å se på løftet, og vi lærer dem om den ufortjente syndenes forlatelse og forsoningen som kommer ved troen på Kristus» (Apol IV, 188).

«Et menneske holder loven så snart det hører at Gud for Kristi skyld forsones med oss selv om vi ikke kan oppfylle loven» (Apol IV, 270).

«Almisser behager altså Gud når de følger etter forsoningen eller rettferdiggjørelsen, ikke når de går forut for den» (Apol IV, 278).

Vi har altså sett at den oppfatningen at forsoningen og rettferdiggjørelsen er to helt forskjellige ting, verken er bibelsk eller evangelisk-luthersk. «Rettferdiggjørelsen er forsoning for Kristi skyld» (Apol IV, 158). Forsoningen innebærer at syndeskylden er slettet, at syndene er tildekket, at syndene er tilgitt, at vi er frikjent, erklært rettferdige for Kristi skyld. Derfor kan bekjennelsesskriftene si at forsoningen og syndenes tilgivelse tilbys oss i evangeliet eller at rettferdiggjørelsen og syndenes tilgivelse tilbys oss. Og den som tar imot denne frie gaven, blir tilgitt, forsonet, rettferdiggjort, ikke på grunn av sin tro, men ved troen, som bare tar imot den fremrakte frie gaven: forsoningen, rettferdiggjørelsen eller tilgivelsen for syndene.

Lov og evangelium

Til sist noen ord om lov og evangelium. Forvirringen rundt Bibelens lære om forsoningen og rettferdiggjørelsen skyldes som regel at man blander sammen lov og evangelium. Bibelen betrakter verden dels uten evangelium, bare i lys av loven, dels uten loven, bare i lys av evangeliet.

Ifølge loven er menneskene under forbannelse, vredens og fordømmelsens barn. Ifølge loven hater Gud overtredere og ugjerningsmenn, dvs. alle mennesker, for «det finnes ingen som gjør det gode, ikke en eneste» (Sal 14,3).

Ifølge evangeliet elsker Gud alle mennesker. Ifølge evangeliet er menneskenes synder slettet, tildekket, tilgitt for Kristi skyld. Ifølge evangeliet tilregner Gud ikke verden deres synder (2Kor 5,19). Ifølge evangeliet har en rettferdiggjørelse til liv kommet over alle mennesker (Rom 5,18). Ifølge evangeliet er Gud menneskene nådig for Kristi skyld. Ifølge evangeliet erklærer han ugudelige rettferdig (Rom 4,5). De som ikke tror evangeliet, går evig fortapt. De har forkastet Kristus, forkastet benådningen, avvist forsoningen, rettferdiggjørelsen, syndenes tilgivelse. Mennesker som ifølge evangeliet er gjenløst, forsonet, forløst, frikjøpt, rettferdiggjort, tilgitt, havner således i helvetets pine. Hvordan er det mulig? På grunn av vantroen deres. De har avvist evangeliet og er derfor bare under loven. De har falt ut av nåden. Og ifølge loven finnes ingen tilgivelse for dem. Ifølge loven er de ikke rettferdige, men vredens og fordømmelsens barn. «Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham» (Joh 3,36).

De som tror evangeliet, som tar imot den tilbudte rettferdiggjørelsen, «har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24). De er ikke lengre under loven. De betraktes bare i lys av evangeliet. De er under nåden.

Denne Skriftens doble måte å betrakte menneskene på, lovens og evangeliets, har Röstin ikke forstått. Det ser man av avslutningsordene hans: «Det som derimot ikke under noen omstendigheter kan forsvares, er påstanden at forsoning og rettferdiggjørelse er identiske begreper. Hadde forsoningen – verdens forsoning – vært det samme som rettferdiggjørelsen, hadde vi vært tvunget til å dra slutningen at rettferdige mennesker går fortapt – noe som ville vært å bespotte all verdens dommer» (s. 26).

Ifølge evangeliet er også de som går fortapt gjenløst, forsonet, frikjøpt, tilgitt, rettferdige for Kristi skyld. Men siden de har forkastet evangeliet, Guds nåde, benådningen i Kristus, rettferdigheten som gjelder for Gud, står de under loven og forblir vredens barn. For siden de er uten evangeliet, bare under loven, er de ikke rettferdige og har ingen benådning.

Röstin kan tydeligvis gå med på at forsonede og gjenløste mennesker går fortapt, men ikke rettferdige. For at et menneske skal kunne erklæres rettferdig, mangler tydeligvis noe, noe som mennesket selv først må prestere. Dette er å blande sammen lov og evangelium, for ifølge evangeliet mangler ingenting. Alt er fullbrakt og ferdig. Den objektive rettferdiggjørelsen gjelder alle mennesker. Guds nåde er allmenn.

De som ikke tar imot den frie gaven, som forkaster benådningen, står uten evangeliet bare under loven. Og uten evangeliet er de forbannet og fordømt. De er i sine synder, og syndens lønn er døden. Ingen kan anklage Gud for at han går fortapt. Gud tilbyr alle mennesker en evig forsoning og rettferdiggjørelse, en tilgivelse for syndene som ligger ferdig før troen, for å bli mottatt ved troen. Fortapelsen er helt og fullt menneskets egen feil, ikke Guds, som om han ikke hadde gitt det noen rettferdighet. På grunn av Kristi stedfortredende godtgjørelse har Gud tilgitt også de ulydige (2Kor 5,19, Rom 4,5), men de har avvist den fremrakte forsoningen eller rettferdiggjørelsen. Derfor forblir de under loven og må dø døden.

Men Gud være takk som erklærer oss rettferdige «ufortjent av sin nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, ham som Gud har stilt synlig fram som en nådestol ved troen på hans blod» (Rom 3,24f).

(Tidskriften Biblicum, 1-2/1978)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.