Av Seth Erlandsson 

Læren at mennesket kan medvirke til sin omvendelse og utvelgelse

Tilhengere av læren om «den tredje årsaken», nemlig at mennesket før omvendelsen har evne til å skikke seg til nåden og således medvirke til sin omvendelse, henviser likevel ofte til nåden. Man fremhever at 1) Guds barmhjertighet og 2) Kristi fortjeneste er hovedårsaken til menneskets frelse. Man lærer at Guds beslutning om å gjenløse menneskene ved Kristus, beror helt og fullt på nåden alene, likesom beslutningen å frelse mennesker ved tro. Også kallelsen eller innbydelsen til Guds rike anses som helt ufortjent, bare av nåde.

Men når man kommer til menneskenes omvendelse, lærer man ikke lenger nåden alene. Man tilføyer en tredje årsak til omvendelsen: Noe i mennesket selv. Det hevdes at frelsen til syvende og sist beror på menneskets svar på nåden, at det tar det rette valget, sier ja eller lar være å si nei.

Denne læren om en tredje utslagsgivende årsak til hver omvendelse er veldig vanlig også innen den ytre lutherdommen, selv om de lutherske bekjennelsesskriftene så kraftig fordømmer den som ubibelsk. For ifølge Skriften er også omvendelsen og utvelgelsen helt og fullt et verk av nåden alene, ikke av nåden samt noe hos mennesket.

Grunnen til at mennesket ikke kan medvirke til sin omvendelse, er at det før omvendelsen er åndelig dødt (Ef 2). Et lik kan ikke medvirke til sin oppvekkelse eller levendegjøring eller oppstandelse. Det er tvers igjennom et under, et verk av Guds nåde. «Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde (ikke av nåde samt en eller annen egen gjerning) er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham» (Ef 2,4ff). «Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet» (Rom 9,16).

De lutherske bekjennelsesskriftenes lære

De lutherske bekjennelsesskriftene verner om Skriftens lære om nåden alene også når det gjelder omvendelsen og utvelgelsen av hver enkelt:

Det er en feiltagelse «at Guds nåde bare består i at Gud i forkynnelsen av sannheten åpenbarer sin vilje; men at det er vår egen gjerning og står i vår egen makt å gi vår tilslutning til det forkynte evangeliet» (Konkordieformelen, SD II, 27).

Det er «falskt og urett når det læres at ikke bare Guds barmhjertighet og Kristi aller helligste fortjeneste, men også noe i oss er årsak til Guds utvelgelse, på grunn av hvilket Gud har utvalgt oss til det evige liv» (SD XI, 88). 

«Likedan (forkaster vi) den læren som sier at… menneskets vilje av egne naturlige krefter – etter at Den Hellige Ånd ved Ordets forkynnelse har gjort begynnelsen og dermed tilbudt sin nåde – likevel i noen grad – selv om det er lite og svakt – [kan] bidra, hjelpe og medvirke noe til dette, gjøre seg selv skikket og beredt til nåden, gripe og ta imot denne og tro evangeliet» (Konkordieformelen, Epit II, 11).

Mennesket «er og forblir en Guds fiende inntil det ved Den Hellige Ånds kraft ved det forkynte og hørte Ord blir omvendt, troende, gjenfødt og fornyet av bare nåde uten noen egen medvirkning» (SD II, 5).

«Et menneske står Gud Herren imot med sin vilje inntil det blir omvendt. Og likevel er det sant at et menneske også før omvendelsen er en fornuftig skapning som har forstand og vilje, men likevel ikke noen forstand i guddommelige ting eller en vilje til å ville noe godt og frelsende. Likevel kan det ikke gjøre noe som helst – slik som det også er sagt ovenfor – til sin omvendelse, og er i denne henseende mye verre enn en stein og stokk, for det står Guds Ord og vilje imot like til Gud vekker det opp fra syndens død og opplyser og fornyer det» (SD II, 59). 

«Med hensyn til de utsagn som lyder: «Menneskets vilje er ikke uvirksom i omvendelsen, men gjør også noe», og «Gud drar, men han drar den som vil», og som blir innført for å bekrefte den naturlige frie vilje i menneskets omvendelse mot læren om Guds nåde, så er det av den foregående forklaring åpenbart at de ikke er i overensstemmelse med den sunne lære» (SD II, 86). 

Den menneskelige fornuften

Den menneskelige fornuften kan ikke slå seg til ro med denne bibelske læren om nåden alene. Om mennesket selv ikke kan bestemme seg for Gud, ikke i noen grad «medvirke samt gjøre seg selv skikket og beredt til nåden» (den senere Melanchthon), «ikke gjøre noe som helst til sin omvendelse», yter motstand og forblir en fiende helt til det «av bare nåde uten noen egen medvirkning» blir omvendt eller troende, hvordan skal man da forklare at noen blir utvalgt og omvendt, mens andre ikke blir det? Men om mennesket selv med Guds hjelp allerede før omvendelsen har evne til å kunne si ja til nåden eller i det minste slutte å gjøre motstand, kan fornuften forklare hvorfor noen blir omvendt og andre ikke. Forklaringen er da den såkalte tredje årsaken, menneskets innstilling til nåden før omvendelsen. Menneskene som forholder seg rett til nåden, som velger livet, som bestemmer seg for Gud, blir omvendt. Og da Gud utvalgte dem, sier fornuften at Gud tok hensyn til den rette innstillingen deres, som han ved sin forutviten kjente til.

Denne læren at det er en forskjell hos menneskene før omvendelsen som kan forklare hvorfor noen blir omvendt og andre ikke, strider imot Skriften og fordømmes derfor i de lutherske bekjennelsesskriftene. Den kalles «synergisme» (= medvirkning), siden den betyr at det uomvendte mennesket kan medvirke til sin omvendelse ved å la nåden virke i seg, ved å la seg dra.

Om fornuften som følge av Skriftens klare ord om at alle uomvendte mennesker er like fordervet, like døde, ikke våger å komme med den synergistiske forklaringen, prøver den i stedet med forklaringen at forskjellen finnes hos Gud. Gud forholder seg ulikt til menneskene. Noen er gjenstand for en nådevilje som ikke kan motstås, og det forklarer at de blir omvendt. Andre er bare gjenstand for en nåde som ikke er alvorlig ment. Eller annerledes uttrykt: De er ikke gjenstand for en særskilt, uimotståelig nådevilje, og det forklarer at de ikke blir omvendt, men går fortapt.

Dette er den kalvinistiske læren, som også strider imot Skriftens ord. For ifølge Skriften er Guds nådevilje allmenn og like alvorlig ment mot alle mennesker. Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1Tim 2,4). Skriften lærer heller ikke at det er Guds feil at mange mennesker ikke blir omvendt, men går fortapt. Årsaken til fortapelsen er helt og fullt mennesket selv. Men av dette følger ikke, som synergistene tror, at årsaken til omvendelsen og saligheten også er mennesket selv. Nei, Bibelen lærer at eneste årsak til menneskets omvendelse og salighet er Guds barmhjertighet og Kristi fortjeneste, altså nåden alene. Menneskets fordømmelse derimot har som eneste årsak mennesket selv, dets iherdige motstand og ulydighet.

Vi må altså ta vår fornuft til fange under Guds ord. Det er Guds ord som lærer oss det rette, hva vi skal tro. Fornuften kan ikke foreskrive trosartikler i strid med Guds ord. Det burde også synergister og kalvinister tenke på. 

En hemmelighet vi ikke skal gruble over

Konkordieformelen avviser slikt grubleri som kan oppstå når vi ser at «én blir forherdet, forblindet og overgitt til et forvendt sinn, mens en annen med samme skyld blir omvendt igjen osv.» (SD XI, 57). «For det skjer ikke noen urett mot dem som blir straffet og mottar sin syndelønn. Men når det gjelder de andre som Gud gir og bevarer sitt Ord gjennom, ved hvilket de blir opplyst, omvendt og bevart, priser Gud sin rene nåde og barmhjertighet uten deres fortjeneste» (SD XI, 61). «Når vi sammenligner oss med dem (som går fortapt) og finner at vi er i samme stilling selv (like mye verd Guds vrede og fordømmelse), desto ivrigere skal [vi] lære å kjenne og prise Guds rene og ufortjente nåde mot «miskunnhetens kar»» (SD XI, 60). 

Legg fingeren på munnen

«Om vi går så langt i denne artikkelen, holder vi oss på den rette veien, som det står skrevet, Hos 13(9): «Israel, at du blir ødelagt, er din skyld; at du blir hjulpet, er bare min nåde.» Men om noen i drøftelsen av denne artikkelen vil stige for høyt og gå over disse grenser, da bør vi med Paulus legge fingeren på munnen, tenke og si: «Hvem er du menneske, som tar til motmæle mot Gud?»» (SD XI, 62-63). 

Verken kalvinister, papister eller synergister vil legge fingeren på munnen og godta en hemmelighet som Gud ikke åpenbarer i sitt ord. Dermed kommer de i konflikt med enten læren om den allmenne nåden (kalvinistene) eller læren om nåden alene (papister og synergister). Følgen blir at både Skriftens lære om omvendelsen og dens lære om utvelgelsen blir forfalsket. 

Den eldre Melanchthon 

Synergismens utbredelse innen den ytre lutherdommen har sin opprinnelse i den eldre Melanchthon. Han ville besvare spørsmålet: «Hvorfor blir noen omvendt og andre ikke?» (Cur alii, prae aliis?). Skriften besvarer ikke dette spørsmålet. Derfor skal vi i møte med det legge fingeren på munnen. Men den menneskelige fornuften vil forklare, for å bruke Melanchthons eget eksempel, hvorfor en David ble tatt imot, mens en Saul derimot ble forkastet. Melanchthon forklarte det med at David hadde en bedre holdning. «Det må nødvendigvis finnes en årsak i oss til forskjellen, hvorfor en Saul forkastes og en David tas imot. Den må bestå i forskjellige handlinger hos disse to» (i sin senere bearbeidelse av «Loci communes rerum theologicarum»). 

I første utgave av «Loci» fra 1521 lærte Melanchthon overenstemmende med Skriften og Luther «at mennesket ved sin omvendelse forholder seg helt passiv (pure passive) til sin omvendelse, det vil si at det ikke bidrar noe som helst til den, men bare er gjenstand for det som Gud virker i det» (SD II, 89). Men i sin bearbeidelse av Loci fra 1535 «tilskrev han nå den menneskelige viljen en riktignok liten, dog aktiv andel i å tilveiebringe omvendelsen, idet han stilte opp tre årsaker til conversio (omvendelsen)» (C. A. Cornelius, Kristna kyrkans historia, V, s. 129). Enda mer bestemt fremtrer Melanchthons nye lære i utgaven som kom 1548, der han lærer at det uomvendte mennesket har en evne til å skikke seg til nåden (facultas applicandi se ad gratiam). Vi har ovenfor sett hvordan Konkordieformelen (f. eks. Epit II, 11) direkte forkaster Melanchthons synergisme.

Samuel Huber (1547-1624) 

For alle synergister blir læren om utvelgelsen en anstøtsstein som man prøver å rydde bort på forskjellige vis. For Bibelens lære om utvelgelsen gir intet rom for noen tredje årsak til menneskets omvendelse. Utvelgelsen til tro og omvendelse skjedde jo før verden ble grunnlagt, før noe menneske hadde gjort verken godt eller ondt. Utvelgelsen er et nådevalg på grunn av Guds viljes frie behag, helt uavhengig av noe hos mennesket. La oss først ved hjelp av Konkordieformelen, art. XI, minne oss om følgende punkter som hører til Skriftens lære om utvelgelsen:

Med Guds evige utvelgelse menes «Guds forutbestemmelse til frelse» (SD XI, 5), dvs. at alle som er utvalgt, også blir salige, for utvelgelsen «er en grunn til salighet for dem» (Epit XI, 5). Utvelgelsen må derfor ikke blandes sammen med Guds allmenne nådeviljen, som gjelder alle mennesker. Utvelgelsen «omfatter ikke både gudfryktige og onde, men bare Guds barn som er utvalgt og forutbestemt til det evige liv, «før verdens grunnvoll ble lagt»» (SD XI, 5). «Alle som var bestemt til evig liv, kom til tro (Apg 13,48). 

Ingenting av det som Gud på forhånd vet om hvordan menneskene vil forholde seg til nåden er årsak til hans evige nådevalg. Man «bør omhyggelig merke seg forskjellen mellom Guds evige forutviten og hans barns evige utvelgelse til evig frelse» (SD XI, 4). Ingenting hos mennesket er årsak til utvelgelsen eller omvendelsen. Bare Guds barmhjertighet og Kristi aller helligste fortjeneste er årsak til utvelgelsen. Guds evige utvelgelse er «en årsak som skaper, virker, hjelper og befordrer vår frelse og alt som hører til den» (SD XI, 8). Den Hellige Skrift lærer at alt åndelig godt som i tiden blir de utvalgte til del: tro, rettferdighet, helliggjørelse, at de blir bevart i troen osv., er en følge og virkning av deres evige utvelgelse (Apg 13,48, Rom 8,30, Ef 1,3ff). Tanken på «noe hos oss» kommer fra andre steder enn Ordet og er i strid med Ordet. «Derfor er det falskt og urett når det læres at ikke bare Guds barmhjertighet og Kristi aller helligste fortjeneste, men også noe i oss er årsak til Guds utvelgelse, på grunn av hvilket Gud har utvalgt oss til det evige liv» (SD XI, 88).

I 1592 ble Huber innsatt som professor i Wittenberg. Han ble til stor sorg og skuffelse. Han begynte nemlig å lære at alle er utvalgt, dvs. at det ikke finnes noen utvelgelse som er årsak til troen og saligheten. Huber blandet sammen forsoningen eller rettferdiggjørelsen og Guds allmenne nådevilje med utvelgelsen. Alle tekster som taler om at bare Guds barmhjertighet og Kristi fortjeneste er årsak til menneskets omvendelse og endelige salighet, tolket han i stedet som utsagn om Guds allmenne nådevilje. På denne måten fikk han plass til den tredje årsaken, at menneskets salighet til syvende og sist beror på mennesket selv.

Når alle forsøk på å få Huber til å oppgi sin ubibelske lære og vende tilbake til Konkordieformelens lære mislyktes, ble han avsatt. Det er derfor merkelig at Rosenius og Bibeltrogna Vänner hyller Hubers villfarelse (BV senest i sin Julkalender 1977 og i sin Missionstidning nr 1/78).

Johann Latermann (1620-1662)

Blant dem som på 1600-tallet var påvirket av Melanchthons synergisme skal vi nevne Johann Latermann, siden han regnes som opphavsmann til den moderne formen av synergisme. Latermann fremhevet menneskets mangel på evne til å medvirke til sin egen omvendelse uten Guds hjelp. Men ved nådekrefter som Gud gir, kan mennesket selv velge og medvirke til sin egen omvendelse. Det er opp til mennesket å ikke forakte disse nådekreftene, men bruke dem rett. Siden Gud har tilbudt mennesket sin nåde, «står det i menneskets makt å prestere det som er nødvendig for omvendelsen og saligheten» (tese 32 i Exercit. de aeterna Dei praedestinatione).

***

Mange som hevder å omfavne den evangelisk-lutherske læren, hermer i stedet etter Melanchthon, Huber og Latermann i læren om utvelgelsen og omvendelsen. Skriftens egen lære, som Konkordieformelen fremstiller klart i art. II og XI, bekjenner de ikke, men avviser den i stedet. Eksemplene er mange, men vi skal nøye oss med to: Schartau og Rosenius.

Schartau

I sin «Biblisk Cateches» (utg. av L. Johannesson, Uddevalla 1955) fornekter Henric Schartau uttrykkelig at det bare er to årsaker til vår rettferdighet og evige salighet. Han lærer en tredje årsak, nemlig at mennesket før troen kan medvirke til sin omvendelse. Slike ting som ifølge Skriften er følger av troen, forlegger Schartau før troen og regner dem som forutsetninger for at mennesket skal kunne bli troende. Han taler om tre nådevirkninger som må skje før omvendelsen. Om mennesket gjør rett bruk av den første, den kallende nåden, skal det ha «en uavbrutt og uutslukkelig lyst til Guds ord», slik at «om det skulle følge sin tilbøyelighet, gjorde det ikke noe annet enn å lese Guds ord» (s. 147). Dette skal altså ifølge Schartau et ikke-troende menneske kunne prestere for å nå frem til omvendelsen sin, et menneske som ifølge Skriften er åndelig dødt og hater Gud (Ef 2; Rom 8,7)!!

Om mennesket til slutt når frem til «opptenningen av troen i den nye fødselen», «av hvilken grunn anses det troende mennesket å være fri fra fordømmelse?» Schartau svarer: «Først og fremst av den grunn at Jesus hadde vunnet det befrielse fra all fordømmelse, idet Jesus ved sin død var blitt befridd fra all fordømmelse; og dernest av den grunn at det tror dette» (s. 192). Troen blir altså for Schartau en årsak som bevirker rettferdiggjørelsen og saligheten.

Følgen av denne synergismen blir naturligvis at Schartau må lære feilaktig også om utvelgelsen. I sin bok «Om nådavalet» (utg. av L. Johannesson, Uddevalla 1960) lærer han akkurat som Melanchthon og Latermann at mennesket ved kallelsen får evne til å skikke seg til og ta imot Guds nåde og at frelsen nå beror på hvordan mennesker bruker denne evnen. «Som en nødvendig årsak fra menneskets side til at det skal kunne nå fram til saligheten og det evige livet, må mennesket bruke både sin vilje og sitt strev som Gud gir det ved sin barmhjertighet» (L. Johannesson i innledn., s. 16). «Det er først ved selve kallelsen at mennesket blir brakt tilbake til sin tapte frihet, så det fritt kan velge å enten ta imot kallelsen eller forkaste den» (s. 33).

I sin utvelgelse har Gud ifølge Schartau «tatt hensyn til hvordan mennesket kom til å forholde seg. Gud besluttet å hjelpe det mennesket om hvilket Gud har forutsett at det lar seg hjelpe» (s. 35). Denne oppfatningen grunner Schartau på en feiltolkning av Rom 8,29: «Dem som han på forhånd har kjent…» Men det betyr ikke: «Dem som han på forhånd vet noe bestemt om» (f. eks. at de lar seg hjelpe). Det betyr i stedet: «Dem som han på forhånd har vedkjent seg, tilegnet seg, utvalgt». Så også Konkordieformelen.

Vi har altså sett eksempler på hvordan en synergisme som de lutherske bekjennelsesskriftene klart fordømmer, dukker opp igjen også hos Schartau. Derfor er det ikke så overraskende at etterfølgerne hans i vår tid er smittet av samme synergisme.

Rosenius

Synergismen dukker ikke opp like ofte hos Rosenius som hos Schartau. Rosenius lærer noen steder den objektive rettferdiggjørelsen og at troen bare er et middel, ikke en årsak. Men i læren om utvelgelsen og omvendelsen dukker Melanchthons, Hubers og Latermanns synergisme opp. Likesom disse lærer Rosenius at mennesket ved å «erfare Åndens kallelse til nådens bryllup», ved å nås av «innbydelsen», gjenvinner såpass mye frihet at det har evne til å forholde seg rett til Guds nåde om det vil, og dets salighet beror på bruken av denne evnen. Det er ved denne innbydelsen at mennesket «får en evne, som det ikke hadde før, til å velge mellom livet og døden, og at det først da avgjør sitt evige ve eller vel» (Samlade Skrifter IV, s. 322f).

Likesom Huber lærer Rosenius at Gud har utvalgt «alle mennesker, onde og gode», selv om Konkordieformelen overrensstemmende med Skriften lærer «ikke både gudfryktige og onde, men bare Guds barn».

Likesom Huber lar Rosenius de tekster som handler om utvelgelsen handle om Guds rådslutning angående alle menneskers frelse. Utvelgelsen forveksles med rettferdiggjørelsen og Guds allmenne nådevilje.

Siden det ikke går an å benekte at utvelgelsen gjelder visse personer (f. eks. Rom 9) og er en årsak som bevirker troen deres, taler Rosenius i stedet om utvelgelsen av troens vei for disse personene. At «Gud har utvalgt oss i Kristus», betyr for Rosenius at Gud har utvalgt troen på Kristus som veien til frelse (s. 320). Men Skriften bruker aldri ordene forutbestemme, utkåre, utvelge om Guds frelsesordning, bare om mennesker. At Gud har utvalgt oss i Kristus, betyr at han har utvalgt oss ved Kristus, at Kristi fortjeneste ligger til grunn for hans velbehag og frie nådevalg. Så også Konkordieformelen. (Hva Bibelen virkelig lærer i Ef 1,3-1) og andre steder som taler om utvelgelsen og hva Rosenius m. fl. sier om disse stedene, skal vi behandle nærmere i et kommende skrift).

Rosenius lærer direkte i strid med Konkordieformelen at «enkelte personers utvelgelse til salighet» «beror på Guds forutviten» (s. 309). Gud har «fra evighet forutsett hvordan hver og en kom til å forholde seg til den kallende nåden» (s. 322). Menneskets holdning blir for Rosenius, akkurat som for Melanchthon, Latermann og f. eks. Schartau, den tredje årsaken til utvelgelsen og omvendelsen. Likesom Schartau forvansker også Rosenius Rom 8,29.

Rosenius avviser med rette kalvinismen, som lærer at Gud har bestemt noen til fordømmelse. For menneskets fordømmelse er helt og fullt menneskets egen feil. Men samtidig lærer han at det er feil å mene «at Gud uten å ta hensyn til menneskets holdning skulle ha bestemt noen til salighet» (s. 322). Om denne synergismen sier Konkordieformelen: Det er «falskt og urett når det læres at ikke bare Guds barmhjertighet og Kristi aller helligste fortjeneste, men også noe i oss er årsak til Guds utvelgelse, på grunn av hvilket Gud har utvalgt oss til det evige liv» (SD XI, 88).

Nåden alene

Vi har ovenfor sett eksempler på hvordan den evangelisk-lutherske læren om «nåden alene» er blitt begrenset og utelukket fra menneskets omvendelse. Fornuften vil forklare hvorfor noen blir omvendt og andre ikke. Helt siden den eldre Melanchthon har det, som vi har sett, stått frem synergister også på luthersk mark som lærer «noe i mennesket» som tredje avgjørende årsak til omvendelsen.

Denne synergismen ligger bak den falske læren om utvelgelsen, nemlig at «noe i mennesket» har vært avgjørende for utvelgelsen av visse mennesker til salighet. Når Bibelen klart lærer at årsaken kun er Guds barmhjertighet og Kristi allerhelligste fortjeneste, eller med ett ord «nåden alene», så har man ved å forveksle utvelgelsen med Guds allmenne frelsesvilje kunnet fornekte at omvendelsen er et verk av nåden alene.  

Å fornekte «nåden alene» i læren om omvendelsen og menneskets endelige frelse, er veldig alvorlig. Det frarøver de kristne den faste grunnen for sitt salige håp. Uten «nåden alene» er vi fortapt, for før omvendelsen er alle mennesker åndelig døde, Guds fiender og uten evne til å medvirke til sin omvendelse.

Den bibelske læren om utvelgelsen har på grunn av synergismen ofte blitt glemt og forfalsket. Derfor skal vi om ikke lenge utgi et skrift om denne trøstefulle læren og om nåden alene. Læren om utvelgelsen er bare beregnet på de kristne, den lille hjorden som av nåde alene er blitt ført fra død til liv, fra mørke til lys, fra fiendskap mot til vennskap med Gud. Djevelen, verden og det egne kjøttet raser spesielt mot de kristne og kan synes å overvinne dem. Men Herren kjenner sine. Helvetets porter skal ikke overvinne dem. Læren om nåden alene trøster og styrker dem under kors og lidelse. 

Derfor er Bibelens klare lære om utvelgelsen så dyrebar og full av trøst for de kristne. «Slik gir denne lære også den skjønne, herlige trøst at Gud har latt enhver kristens omvendelse, rettferdighet og frelse ligge seg så sterkt på hjertet og har ment det på en så trofast måte at han «før verdens grunnvoll ble lagt» har holdt råd om det og «i sitt forsett» har bestemt hvordan han vil føre meg til det og bevare meg i det» (SD XI, 45). «Like ens fremstiller Paulus dette på en trøsterik måte i Rom 8(28.29.35.38.39), slik at Gud i sitt forsett før denne verdens tidsalder har bestemt gjennom hvilke kors og lidelser han vil gjøre hver enkelt av sine utvalgte «formet etter sin Sønns bilde», og at korset skal og må tjene enhver «til det gode», fordi de er kalt «etter Guds råd» (SD XI, 49).

Det er den trøstefulle læren om nåden alene, om utvelgelsen, ikke om nåden samt noe hos mennesket, som gjør at kristne er visse på at helvetets porter ikke skal overvinne dem. Det er denne trøstefulle læren som gjør at Luther og alle kristne kan synge: 

Om verden full av djevler var
som ville oss oppsluke
vi frykter ei, vi med oss har
den som Guds sverd kan bruke,
Er verdens fyrste vred
og vil oss støte ned,
han ingen ting formår,
fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.

(Tidskriften Biblicum, 1-2/1978)