Av S. Erlandsson, G. A. Danell og D. Hedegård

(Et utdrag fra boken «Det står skrivet. Biblicum svarar biskopsmötets bibelkommission«, Biblicums skriftserie nr 1, utgitt 1971)

Bibelens egentlige verden er Guds rike, som ikke er av denne verden. Når mange ofte klager over at Bibelens verden er fremmed for moderne mennesker, skal vi huske på at dette ikke bare gjelder tidsfargen, altså den verden som den hellige historien utspilles i. Det gjelder i like høy grad den åndelige verden som ble åpenbart i tidligere tider for menneskene.

Om Jesus selv heter det i begynnelsen av Johannesevangeliet: «Verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,10f). Det som gjelder for Jesus fra begynnelsen av hans jordeliv og like til nå, gjelder til en viss grad også Bibelen og dens verden. Bibelen er Guds ord. Den er boken om Herrens veldige gjerninger for å frelse mennesket fra synden, døden, djevelen og den evige fordømmelsen. Den er Ordet fra Guds egen munn til alle mennesker i alle tider. Men dette ordet er alltid blitt motsagt. Det er ikke først nå i vår moderne tid dette har skjedd. Det var slik allerede før de moderne oppfinnelsenes og tekniske undernes tid. Jesus møtte motstand hos sin samtid. Han ble forkastet. Paulus og de andre apostlene ble slett ikke feiret som folkehelter eller menneskehetens velgjørere, men ble forfulgt som urostiftere og til slutt drept. Det er ikke radio, TV, jetfly m.m. som er den egentlige hindringen for oss til å ta imot Bibelens budskap. Hindringen fins i selve den menneskelige naturen og er av samme slag som i tidligere tider før teknikken fikk sitt gjennombrudd.

Hva Bibelen i store trekk sier oss, er at Gud en gang skapte hele universet, inklusive jorden og alt som er på den. Han skapte av intet ved sitt mektige ord. Dette er mer fornuftig å tro enn moderne menneskers innbilning om at verden er blitt til av seg selv gjennom millioner av års utvikling fra ingenting. Ifølge Bibelen er mennesket fra begynnelsen av godt, lik Gud i forstand, vilje og følelsesliv. Men den største katastrofen i menneskehetens historie skjedde da det i vantro og ulydighet falt fra sin Skaper. Alt det Bibelen forteller etter syndefallet, er det Gud har gjort og gjør for å gjenopprette mennesket fra dets fall. Det er ikke tale om noen hverdagshistorie. Det er en historie om Guds spesielle inngripen i menneskehetens tilværelse for å frelse oss. Til slutt kom Gud selv – Sønnen som er ett med Faderen, men likevel en annen person i en guddom – og ble menneske for å ta alle våre synder på seg, knuse dødens makt og befri oss fra slaveriet under djevelen.

Dette er ikke myter, men virkelige hendelser og godt omvitnede fakta. Det er dette som skal forkynnes for nåtidsmennesker uten bortforklaringer og omtolkninger. Den som gjør det med fast overbevisning og tro, vil oppdage at nettopp en slik preken – og bare den – virkelig finner gjenklang hos moderne mennesker som er lei av mer eller mindre velmente og mislykkede omtolkningsforsøk. Vi skal på samme måte som Paulus, forkynne ingenting annet enn Kristus og ham korsfestet for våre synders skyld og oppstått for vår rettferdiggjørelses skyld. Det forunderlige er at mennesker som på grunn av syndefordervet og en hundreårig antikristelig propaganda er blitt immun mot det kristne budskapet, faktisk i all sin villfarelse har en forunderlig følelse for nettopp en slik forkynnelse når den skjer med kraft og overbevisning. Det er denne forkynnelsen som treffer menneskets aller dypeste behov, dets egentlige nød og livsspørsmål.

Vi behøver ikke begynne med Adams ribbein, men heller ikke fornekte det. Vi skal i stedet begynne med en realistisk beskrivelse av vår virkelige tilstand som syndere, og deretter stille fram Kristus. Vi skal avsløre den egentlige årsaken til menneskers motstand mot kristendommen, nemlig deres synd – som samtidig er den egentlige grunnen til at de må ta imot budskapet. Vi skal uforferdet forkynne at Kristus virkelig har oppstått, han som virkelig er Guds Sønn, sann Gud og sant menneske i en person. Vi skal forkynne det levende og livgivende kristne dogmet om Kristus, hele verdens eneste Frelser. Da går det som et elektrisk støt gjennom moderne mennesker. Da rører vi ved de aller dypeste strengene, ved deres livs hemmelighet.

Denne forkynnelse skal være en stadig gjentakelse i nye variasjoner av Jesu forkynnelse: «Gjør bot og omvendelse, vend om, kom tilbake til deres Gud og Frelser og tro evangeliet. Guds rike, Bibelens egen himmelske verden er nær, helt nær. Vend om, før det er for sent.»

At Bibelens historie har utspilt seg i en verden som er annerledes enn vår og samtidig i den samme verden, henger egentlig sammen med kristendommens historiske, ikke mytologiske karakter. Gud har åpenbart seg i den menneskelige historien gjennom sine veldige gjerninger og først og sist gjennom Kristus. Dette er en hellig tradisjon som binder oss sene tiders barn sammen med tidligere slekter, ja, med hele menneskeheten i alle tider. Det stiller oss framfor alt foran den levende Gud selv. Alt det Bibelen forteller, har skjedd for oss.

«Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv… Vi ber dere derfor på Kristi vegne, la dere forsone med Gud!» (2 Kor 5,19f). Slik kommer Bibelens himmelske verden oss alle inn på livet.