Av Egil Edvardsen

Innledning
Er det likegyldig hvilken kirke en troende tilhører? Konservative kristne vil si nei. De vil si at det ikke er likegyldig om man tilhører en kirke som åpenbart tolererer alle mulige læreavvik og gir sine medlemmer meget uklare råd i etiske spørsmål. Likevel fins det store innbyrdes forskjeller mellom de konservative gruppene i hvor langt man skal gå i å bryte med liberale prester og forkynnere. For de fleste er det nok å holde seg til sin egen lokale forening på bedehuset og hele tiden sørge for at man hører på slike prester og predikanter som man anser tilhøre den «konservative» fløyen i kirken. Passer man bare på å unngå de verste prestene eller forkynnerne, har man fulgt Jesu formaning i Bergprekenen: «Vokt dere for de falske profeter!» (Matt 7,15). Slik tenker mange, og så er man fornøyd med situasjonen så lenge man ikke direkte blir konfrontert med vranglæren innenfor sin egen lille gruppe. Man kan så sitte og betrakte det som skjer utenfor gruppen og kritisere alt det man ikke liker i den kirken man egentlig formelt tilhører.

I forrige nummer av Biblicum anmeldte vi en interessant bok som er forfattet av forskjellige kirkelige ledere i Finland, Danmark, Sverige og Norge. Boken heter «Vägen fram?». Hvor går veien framover for konservative lutherske grupperinger innenfor de store liberale folkekirkene? Spørsmålet blir stilt, men ikke besvart.

I Biblicum har vi aldri lagt skjul på at vi ikke tror at det fins noen vei framover for de konservative grupperinger innenfor de liberale kirkene. Vi tror at den veien er en blindgate. Vi tror at utviklingen ikke lar seg stoppe, langt mindre snu. Vi tror at det ikke bare er nytteløst, men også farlig å oppfordre medkristne til å bli stående i disse kirkene. Det medfører et meget stort og alvorlig ansvar for andre troendes sjeler.

I tillegg, og det er det viktigste, er vi overbevist om at Bibelens lære om kirkefellesskap ikke gir en troende noen anledning til å bli stående i en vranglærende kirke. Her er det ikke tale om hva vi vil og finner mest bekvemt eller pragmatisk riktig i vår spesielle situasjon; her er det tale om klare formaninger i Guds eget ord. Her er det tale om hva Gud vil. For å si det klart og konsist: Den bibelske læren om kirkefellesskap gir spørsmålet om hvilken vei som leder framover for oppriktige kristne i de frafalne kirkene et klart svar. Guds ord sier: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager!» (Åp 18,4).

For snart 25 år siden gav Biblicum ut en bok som skapte mye debatt. Boken het «Kyrkogemenskap – vad lär Bibeln?» For mange førte denne boken til en større klarhet om hvilken fare den falske læren utgjør, og de så hvor umulig det var å bli stående i en stadig mer liberal og pluralistisk statskirke. De forstod også at det ikke var nok bare å holde seg til en av de mange frie gruppene innenfor statskirken. Ved sitt formelle medlemskap i en vranglærende kirke innså de at de gav et dårlig vitnesbyrd og en gal bekjennelse.

Ettersom kirkens onde fiende aldri ligger på latsiden, men hele tiden er i full aktivitet med å så den falske lærens ugress i kirken, tror vi det er på sin plass med et fornyet studium av Guds ord og dens lære om kirkefellesskap. Vi vil derfor i noen artikler framover ta fram de sentrale stedene i Guds ord som omhandler læren om kirkefellesskap.

ROMERBREVET 16,17-20
Et av de klareste og viktigste stedene i hele Skriften angående læren om kirkefellesskap finner vi i Rom 16,17-20. Det er ikke det eneste skriftstedet som behandler denne læren, men det er kanskje et av de viktigste sedes doctrinae for læren. Derfor er det naturlig at vi behandler dette skriftstedet først.

Oversettelse

Norsk oversettelse 1978/1985
Jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem. Den slags mennesker tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Med fine ord og talemåter fører de godtroende folk på avveier. Men alle har hørt om den lydighet dere viser, og derfor gleder jeg meg over dere. Jeg vil at dere skal være kloke i det gode, men enfoldige i det onde. Måtte fredens Gud snart knuse Satan under føttene på dere! Vår Herre Jesu nåde være med dere!

Svenska Folkbibeln 1996
Jag uppmanar er, bröder, att ge akt på dem som vållar splittring och kan bli er till fall, i strid mot den lära som ni har fått undervisning i. Vänd er bort från dem. Ty sådana tjänar inte vår Herre Kristus utan sin egen buk, och med milda ord och vackert tal bedrar de godtrogna människor. Er lydnad är ju känd av alla. Därför gläder jag mig över er, men jag vill att ni skall vara förståndiga i fråga om det goda och oskyldiga i fråga om det onda. Fridens Gud skall snart krossa Satan under era fötter. Vår Herre Jesu Kristi nåd vare med er.

Sammenheng
Alle brevene som Paulus skrev, avslutter han med hilsener. Romerbrevet er ganske spesielt i det at nesten hele det siste kapitlet, kap. 16, utgjør denne avsluttende hilsenen. Ikke mindre enn 24 navngitte personer, både kvinner og menn, er det Paulus hilser til. Han sender også hilsener til to ikke-navngitte kvinner i tillegg til fem grupper av kristne som bodde i Roma. Alle disse var medkristne. Noen var venner av Paulus, andre kan ha vært slektninger. Noen hadde arbeidet og lidt sammen med ham, men alle var meget kjære og høyt aktet av Paulus. I direkte tilknytning til alle disse kjærlige hilsenene kommer altså disse fire versene med formaninger angående falske lærere.

Enkelte kommentarer har satt spørsmålstegn ved plasseringen av disse formaningene i vers 17- 20 ettersom de lyder så forskjellig fra resten av kapitlet. De hevder at disse strenge formaningene står i for sterk kontrast til resten av Romerbrevet og Paulus´ varme hilsener i kap. 16 [1]  Men Paulus har allerede brukt et formanende parakalo i Rom 12,1, og har blant annet vist et like stort alvor i 3,8; 14,10-12; 14,15f og 14,20 som her i 16,17-20.

Den som forstår at formaningen også hører med til den kristne broderkjærligheten, ser at formaningen mot falske lærere passer fullstendig logisk inn i en kontekst hvor Paulus gleder seg over fellesskapet med likesinnede brødre og søstre i Kristus. Det kristne fellesskapet lever ikke i et vakuum, fullstendig beskyttet mot den onde fiendens angrep både innenfra og utenfra. Tvert imot er det heller slik at nettopp der hvor Guds ords lære forkynnes klart og rent og de troende trofast holder seg til apostlenes lære og det kristne fellesskapet er sterkt, forsøker djevelen å sette inn sine mest alvorlige angrep for å ødelegge og rive ned ved å skape splittelse.

Videre påstås det at det ikke fins noe i sammenhengen som kan forklare formålet med disse formaningene. Som svar på dette kan det sies at det fins to helt naturlige tankeforbindelser mellom vers 16 (som følger helt naturlig av vers 3-15) og vers 17-20. For det første peker oppfordringen om å «hilse hverandre med hellig kyss» i vers 16 på viktigheten av å bevare freden og enheten i kirken. For det andre indikerer Paulus´ overbringelse av hilsener fra «alle Kristi menigheter» at Paulus ikke bare var opptatt av situasjonen blant de kristne i Roma, men også tenkte på situasjonen i alle de andre menighetene som han kjente så vel til. Når han tenkte på de andre kirkene, var det naturlig for ham å tenke på all den splittelse og alle de problemer som hadde oppstått i enkelte av dem, ikke minst i Korint og Galatia. Paulus var nok så erfaren at han innså at også menigheten i Roma før eller siden ville rammes av de samme problemene.

En annen sak som er viktig når vi betrakter vers 17-20 i sammenheng med resten av kapitlet er det faktum at Paulus begynner vers 17 med et lite «men» (gresk dé). Selv om dé ikke markerer en like sterk kontrast som det greske allá (som også må oversettes «men»), er det klart at denne partikkelen knytter vers 17 direkte til det foregående vers 16. Etter at Paulus har regnet opp mange mennesker som han ville hilse til i Roma, fortsetter han: «Men jeg formaner dere, brødre…».

Kommentar
Vers 17
Paulus kommer i disse versene med en vennlig, men inntrengende formaning fra en bror til sine medkristne brødre og søstre i Roma: «Jeg formaner dere, brødre…». Verbet parakalo betyr ordrett «å kalle en til side». Ofte innebærer det både «å oppmuntre» og «å trøste» (jfr. den Hellige Ånd som kalles ho parakletos, «Trøsteren» eller «Talsmannen», f.eks i Joh 14,16). Andre steder er betydningen mer intensiv: «oppfordre», «appellere til», «tilråde» eller «bønnfalle». Det er denne inntrengende betydningen vi finner her. Paulus´ formaning er alvorlig ment, og selve innholdet i formaningen har et dypt alvor i seg. Vi finner den samme betydningen av parakalo i 12,1.

Det dreier seg altså ikke om en vennlig oppfordring av Paulus som de troende kan velge om de vil la være å følge eller ikke alt etter som det passer dem, men en alvorlig og inntrengende formaning om å gjøre akkurat som Paulus sier. For det saken gjelder er meget alvorlig og viktig.

Hva går formaningen ut på? Paulus advarer de kristne i Roma mot en fare som er mer ødeleggende enn noen av dem han har nevnt tidligere, nemlig mot menn «som skaper splittelse og fører andre til fall». Paulus har sett hvor ødeleggende splittelsesmakerne har vist seg å være i Galatia og Korint. Sannsynligvis har slike lærere enda ikke stått fram i Roma, men Paulus vet at heller ikke romerne kommer til å bli spart for «djevelens lumske angrep».

Det som er typisk for disse menneskene er at de ødelegger enheten i kirken. De skaper splittelse og ødelegger de kristnes tro. Paulus taler ikke om mennesker med en annen politisk oppfatning eller en fremmed kultur. Han taler om religiøse mennesker som fører en falsk lære, en lære som er forskjellig fra den lære romerne har tatt imot. Heller ikke gjelder det mennesker som bare er blitt litt forvirret i sin tankegang og som er villig til å korrigere seg selv dersom de ble gjort oppmerksom på sin falske lærer. Nei, de er mennesker som bevisst skaper splittelse og angriper troen. Paulus tenker nok helt sikkert på slike som allerede hadde framstått som motstandere av evangeliet, som for eksempel de falske lærerne som hadde skapt uro i menigheten i Galatia og krevde at de hedningekristne måtte omskjæres; eller slike som fornektet oppstandelsen og som ble bekjempet i 1 Korinterbrev.

Hva formaner Paulus de troende å gjøre? For det første skal de «holde øye med» de som fører en ny og fremmed lære. Skopein som er oversatt med «holde øye med», er en presens infinitiv som er avhengig av hovedverbet parakalo. King James Versions oversettelse «mark» har ført til den misforståelse at skopeo betyr å merke eller brennemerke, og man har trukket den konklusjonen at straks noen er blitt merket eller stemplet som vranglærer, skal han unngås. Men ordet skopein kommer fra en vanlig gresk rot ske / op som har å gjøre med «å se». Substantivet skopos som kommer fra samme rot, betyr «vaktmann» eller «vekter». Verbet skopein betyr altså «å holde øye med, å være på vakt». Det får oss til å tenke på en vaktmann som står oppe på bymuren, holder hånden over øynene og speider utover i horisonten for å se om det er en fare som nærmer seg. Paulus oppfordrer de romerske kristne til å holde et skarpt øye med eventuelle fiender som truer med å ødelegge deres tro. Presens-formen angir at dette er en handling som skal pågå hele tiden. De kristne kan ikke slappe av og tro at det fins tider da de ikke behøver være på vakt mot vranglæren.

Hvem er disse som de kristne skal holde øye med? Det er «dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot». «Dem som skaper…» (gr. tous poiountas) er en presens partisipp som indikerer at også dette er noe som pågår hele tiden. Troens fiender ligger aldri på latsiden. De er hele tiden opptatt med å skape splittelse og anstøt, derfor må også de troende hele tiden være på vakt.

Ordet dichostasías betyr «sterk uenighet» eller «splittelse». Bildet er av to grupper mennesker som står vendt mot hverandre, den ene siden tar parti for én side av saken, den andre siden for den andre. Paulus bruker det samme ordet i Gal 5,20 der det oversettes med «stridigheter» og nevnes som en av kjødets, den onde naturens, frukter sammen med bl.a. «selvhevdelse» og «partier».

Splittelse er det stikk motsatte av enhet. I 15,5-6 har Paulus framført bønnen: «Måtte Gud selv, som er kilden til tålmod og trøst, hjelpe dere til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere enig og samstemmig prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far». De som skaper splittelse, går rakt imot denne bønnen.

Et annet resultat av de falske lærerne er at de forårsaker skándala. De «fører andre til fall», dvs. til frafall fra troen. En skándalon er egentlig avtrekkeren i en felle. Ordet fikk etter hvert betydningen «dødsfelle». Det er et temmelig vanlig ord i NT og har alltid noe fatalt med seg. Vi kjenner igjen ordet i vårt ord «skandale». Ofte oversettes det med «anstøt» eller «snublestein». I Romerbrevet brukes det tre andre steder: 9,33; 11,9 og 14,13.

I Matteus 18 taler Jesus med stort alvor om det å sette åndelige skándala for de små troende: «Den som fører på avveier (skandalíse) en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var senket i havets dyp med en kvernstein om halsen. Ulykkelige verden hvor det er forførelser (tón skandalón)! Forførelsene (ta skándala) må komme, men ve det menneske som de kommer fra» (Matt 18,6-7). Alt det som får en kristen til å falle fra troen eller hindrer ham i hans tro, er en slik skándalon. Falsk lære får alvorlige konsekvenser! Derfor formaner Paulus de troende så inntrengende.

Paulus begrenser ikke sine advarsler til en bestemt type vranglære som skulle finnes i Roma på den tiden. Han formaner romerne å være på vakt mot alle typer vranglære. Han formaner dem til å være på vakt mot slike som går imot «den lære dere har tatt imot». Vi vet ikke hvordan romerne hadde lært evangeliet fra først av. Kanskje var det noen av dem som var tilstede i Jerusalem på den første pinsedagen som vendte hjem og etablerte en menighet i Roma. Også i dette brevet til romerne har Paulus gitt dem en grundig undervisning om evangeliet om rettferdiggjørelse ved tro uten lovgjerninger. Dette er den lære som kirken står og faller ved. Alle som går imot denne lære, skaper splittelse og fører mennesker til fall. Men ikke bare de som fornekter denne sentrale læren, er det Paulus har i tankene. For alle de som skaper splittelse, utgjør en fare for kirkens tro og lære. I det neste verset beskriver han disse nærmere og viser hvorfor.

På grunn av den faren slike falske lærere representerer, formaner Paulus de kristne: «Hold dere unna dem!» Ekklínete ap´ autõn – det betyr: «unngå dem!», «styr klar av dem!» Prefikset ek– i verbet intensiverer betydningen av det: «Vend dere fullstendig bort fra dem!» Dette innebærer at de ikke skulle utøve noe som helst fellesskap med dem. Georg Stöckhardt skriver i sin Romerbrevs-kommentar:

Her står altså Guds befaling at de kristne ikke bare skal unngå falsk lære, men også de falske lærerne, og dermed også holde seg skilt fra slike kirkefellesskap hvor vranglære og vranglærere blir tålt. All unionisme, som i den samme kirkelige organisasjonen forener sannhet og vranglære, blir i dette ord av apostelen, som er Guds ord, fordømt. Liknende formaninger leser vi i 2 Tess 3,6; Tit 3,10; 1 Kor 5,11; 2 Joh 10. [2]

De kristne må unngå slike mennesker, for de gjør ikke hva de kan «for å bevare freden og bygge opp fellesskapet» (Rom 14,19). I stedet arbeider de for det stikk motsatte, splittelse og ødeleggelse. Ekklínete er et sterkt ord, men
Paulus´  ord i Galaterbrevet viser hvor alvorlig han betraktet den falske læren. Han sammenlignet den med en surdeig som til slutt ville syre hele deigen dersom den ikke ble fjernet (Gal 5,9; se også 1 Kor 5,6).

Når det gjelder de svake brødrene, vil Paulus at de skal behandles varsomt. I 14,1 skriver han: «Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker», og i 15,1 skriver han: «Vi som er sterke, må bære svakhetene hos dem som er svake.» I slike tilfeller skal vi vise tålmodighet og kjærlighet.

Men dersom en som er svak, ikke vil ta imot rettledning og holder fast på sine falske oppfatninger, er han ikke lenger en svak bror. I Tit 3,10 skriver Paulus: «En vranglærer skal du tale til rette én gang og to ganger og så vise ham fra deg.» Hans gjentatte vegring av å ta imot tilrettevisning fra Guds ord, viser at han er en falsk lærer som ikke vil gi seg. Å skille lag med ham er nødvendig både for evangeliets skyld, for de andre troendes skyld og ikke minst for hans egen skyld. Atskillelsen fra ham skal få ham til å gå i seg selv så det kan gå opp for ham hvilken alvorlig vei han har gitt seg inn på.

Vers 18
Å avholde seg fra fellesskap med falske lærere for sin egen del og advare andre mot falske lærere, er ikke akkurat et populært budskap, særlig ikke i vår økumeniske tid. Men som Paulus peker på er denne avholdelsen fra fellesskap med falske lærere og falsk lære veldig viktig av to grunner:

For det første: «Den slags mennesker tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage.» En vanlig påstand fra økumenikernes side er at enhet i læren verken er mulig eller nødvendig. Dermed følger de sine egne lyster heller enn Herrens, han som sendte sine disipler ut i verden med befalingen om å lære alle folkeslag «å holde alt jeg har befalt dere» (Matt 28,20).

«Den slags mennesker…» (hoi toioútoi) , dvs. «de som skaper splittelse og fører andre til fall», er tjenere (douleúousin), men de tjener ikke Herren Jesus Kristus, slik de skulle ha gjort (Rom 6,22), men «sin egen mage». Paulus bruker her billedspråk. Falske lærere tjener bare sine egne interesser, og er bare opptatt av å tilfredsstille sine lyster. Falsk lære utgår ikke fra det nye mennesket, men fra kjødet, fra den gamle Adam, fra menneskets syndige natur.

For det andre fins det en meget praktisk årsak til å styre klar av falske lærere og falsk lære. Falsk lære utgjør en alvorlig fare for troen! Eller som Paulus sier det: «Med fine ord og talemåter fører de godtroende folk på avveier.» De falske lærerne bedrar svake mennesker ved hjelp av glatte ord (chrestología) og veltalenhet (eulogía). De kan tale så fromt at uøvde kristne ikke merker deres onde hensikter og lett blir forført av dem. Chrestología er tale som lyder nyttig og god. Den falske lære høres som regel ikke skadelig ut, tvert imot høres den meget fornuftig og nyttig ut. Bare tenk på djevelen som med sin chrestología gjorde sin gift så sukkersøt da han bedrog Eva: «Dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,5)! Eulogía oversettes noen ganger med «velsignelse». Den falske læren kan til og med lyde som en velsignelse! Ordrett betyr eulogía «fin tale». Den falske læren lyder vakker, men er fullstendig usann. Den er et fromt bedrageri.

De falske lærerne «fører godtroende folk på avveier». Eksapatósin, likesom ekklínete i det foregående verset, har det intensiverende prefikset ek-. Egentlig står det at de fører vill «hjertene» (tás kardías) til de godtroende. Troen bor i hjertet. «Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud» (Rom 10,10). Dersom hjertet er vantro, vil alle slags synder spring fram av det (Matt 15,19). Men når Gud ved sin Hellige Ånd og evangeliet gir mennesker et nytt hjerte (Esek 36,26), går det på Guds veier. Jesus sa: «Enten er treet godt, og da er også frukten god, eller treet er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten» (Matt 12,33). Ved hjelp av falsk lære gjør Satan hjertet ondt. Hans mål er å skille den troende fra hans Herre.

De som er «godtroende» eller «naive» (ákakos) har ikke hatt noen erfaring med de fine former som den falske lære kan anta, og de blir lett bedratt av dem. Deres «annerledes evangelium» (2 Kor 11,4; Gal 1,6) lyder ikke så annerledes i deres ører, i alle fall ikke så annerledes at det står i motsetning til den læren de har tatt imot. Mennesker som er godtroende, er tillitsfulle sjeler. De har ingen ønsker om å gjøre andre noe vondt, og venter derfor heller ikke at andre vil gjøre dem noe vondt. Disse «godtroende» menneskene er ikke bare spesielle mennesker, det kan også være oss. Falsk lære er ikke å spøke med. «Vet dere ikke at litt surdeig syrer hele deigen?» (1 Kor 5,6). «Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!» (1 Kor 10,12).

Kristne kan ikke slutte å være på vakt, «for vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12). Og apostelen fortsetter i brevet til efeserne: «Ta derfor Guds fulle rustning på… Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord» (Ef 6,13-17).

Vers 19-20
Vers 19 begynner med gár (likesom vers 18). I vers 19 vil dermed Paulus forklare hvordan han vil at formaningen i vers 17 skal forstås, og hvorfor han har uttalt denne formaningen så skarpt og tydelig.

Paulus gleder seg over at de kristne i Roma fortsatt er trofaste mot evangeliet. Selv om han føler behov for å advare romerne alvorlig, er han ikke kritisk til dem. Tvert imot roser han deres tro og trofasthet. Med stor generøsitet og entusiasme skriver han: «Alle har hørt om den lydighet dere viser, og derfor gleder jeg meg over dere.»

Men han vet at den freden som nå eksisterer i menigheten, fort kan bli ødelagt av «dem som skaper splittelse og fører andre til fall». Han vil at romerne skal være «kloke i det gode», dvs. at de fortsatt står fast i den rene, sunne lære og vokser i kunnskap om den. Når det gjelder den falske lære derimot, skal de være «enfoldige» eller «uskyldige» (akeraíous), dvs. upåvirket og rene. De skal ikke være kloke med den klokskap som fredsforstyrrerne og problemskaperne brukte i Korint, men med den sanne klokskap som kan se falskheten i øynene, og samtidig kjenne og elske sannheten. Paulus´  ord i vers 19 påminner om Jesu ord i Matt 10,16: «Jeg sender dere som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!»

Falsk lære er en ond ting, ja, et djevelens verk, en satanisk løgn. De falske lærerne som forårsaker splittelse og anstøt, er ikke Kristi tjenere, men står i Satans tjeneste, han som vil ødelegge den kristnes tro og salighet. (Stöckhardt, op.cit. s. 642)

I vers 20 henviser apostelen til denne arvefienden: «Måtte fredens Gud snart knuse Satan under føttene på dere!» Han gir de kristne i Roma den forsikringen at han som er fredens Gud, ikke skal gi Satan anledning til å knuse deres tro. Den tid skal komme da Herren skal la Satan bli knust under de troendes føtter. Dersom de kristne tar imot og bruker den visdom Gud gir dem gjennom det apostoliske ordet, trenger de ikke frykte for Satans offensiv i kirken. På den ytterste dagen skal Gud fjerne all splittelse og gjøre en ende på djevelens gjerninger for evig og alltid.

Inntil den dagen vil Herren Jesu Kristi nåde være med de troende og bevare dem.

Sammenfatning
Den falske læren er ikke å spøke med. Det gjelder menneskers evige frelse. Derfor er Bibelens formaninger så alvorlige. Vi må holde oss borte fra vranglæren. Vi må avskjære all kontakt med den. Ellers vil den ødelegge både oss selv og andres sjeler. Bibelens formaninger er ikke alltid lette å følge. Vår gamle natur vil slett ikke følge dem. Men en ærlig kristen ønsker å følge Guds ord fordi han vet at det er sannheten og at det er gitt ham til frelse.

Den som vil følge Guds ord, blir ofte anklaget for å være ukjærlig og streng. Men dersom vi er motivert av kjærlighet – kjærlighet framfor alt til Kristus og hans dyrebare ord, men også til alle de sjeler som han har lidt og dødt for, og som står i fare for å miste frelsen gjennom falsk lære – vil vår praktisering av kirkefellesskap være evangelisk. Det er ikke alltid at mennesker vil forstå det. Men Herren vil, og det er det som teller!

[1] Se f.eks. Ernst Käsemann, An die Römer, Handbuch zum NT, Tübingen 1973, s. 397; eller Ernst Kuhl, Der Brief des Paulus an die Römer, Leipzig 1913: «Der Abschnitt ist mit Stimmung under Haltung des Briefes in allen Seinen übrigen Teilen völlig unvereinbar», s. 491.

[2] Georg Stöckhardt, Commentar über den Brief Pauli and die Römer, Concordia Publishing House, St. Louis 1907, s. 642

Litteratur:
John F. Brug, Church Fellowship – Working Together for the Truth, The People´s Bible Teachings, Northwestern Publishing House, Milwaukee 1996.
C.E.B. Cranfield, The Epistle to the Romans, The International Critical Commentary, Edinburgh 1981.
Seth Erlandsson, Kyrkogemenskap – vad säger Bibeln?, Stiftelsen Biblicum, Uppsala 1977.
Martin H. Franzmann, Romans, Concordia Commentary, Concordia Publishing House, St. Louis 1968.
Curtis A. Jahn (ed.), Essays on Church Fellowship, Northwestern Publishing House, Milwaukee 1996.
Armin J. Panning, Romans, The People’s Bible, Northwestern Publishing House, Milwaukee 1999.
Georg Stöckhardt, Commentar über den Brief Pauli and die Römer, Concordia Publishing House, St. Louis 1907.

(Tidskriften Biblicum, 3/2001)