Jesu øversteprestelige bønn (JOH 17) – del IV

Av Egil Edvardsen

Siste del – Jesus ber for de troende (vers 20-26)
Jesus var ikke bare øversteprest for sine apostler, men for alle troende. Mens Jesus i det forrige avsnittet (Joh 17,6-19) ba spesielt for apostlene, ber han til slutt i sin forbønn også for alle dem som kommer til tro på ham gjennom apostlenes ord. Han ber for alle troende til alle tider.

«Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg,» sier Jesus (vers 20). Hittil hadde han bare hatt apostlene i tankene i sin bønn. Men her viser han at hans forbønn også gjaldt andre enn bare de som var hans nærmeste venner. Han hadde nevnt tidligere at hans flokk ikke bare skulle bestå av en gruppe på tolv utvalgte: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter» (Joh 10,16).

Jesus sier uttrykkelig at det er gjennom apostlenes ord mennesker skal komme til tro på ham. Apostlenes ord er Gud Faders ord. «Jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem,» sa han tidligere i sin bønn (vers 8). Og apostlenes ord er Jesu ord. «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg,» sa Jesus til dem (Luk 10,16).

Ordet har Jesus overlevert til sine disipler for at de skal gi det videre til andre mennesker, som i sin tur skal gi det videre til andre. Før han fór opp til himmelen, ga Jesus disiplene befalingen om å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler ved å døpe dem i den treenige Guds navn og lære dem å holde «alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,20).

Slik skal apostlenes ord som er Guds ord, gis videre fra generasjon til generasjon. Hele tiden er det det samme ordet. Hele tiden har det makt til å skape tro. Hvis det ikke er apostlenes ord, kan det ikke skape tro. For hvis det ikke er apostlenes ord, er det ikke Guds ord, og bare Guds ord har kraft til å omvende menneskehjerter.

Om apostlene hadde forkynt sin egen lære, hadde ingen kommet til tro. Det samme gjelder Kristi kirke i dag. Om vi ikke forkynner apostlenes ord som er Guds ord, kommer ingen til tro. Om vi forkynner menneskelærer, og ikke apostlenes ord, blir ikke ett eneste menneske omvendt. Ordet er det eneste middelet som skaper tro på Jesus.

Kirken har ingen egen lære. Den har ingen lære ved siden av Guds ord. Kirken har bare én lærer, nemlig Kristus (Matt 23,10), og den har bare fått befaling om å forkynne hans lære (Matt 28,20) og forbli i hans ord (Joh 8,31-32; 15,7). Men fordi han ga sine ord til apostlene, er apostlenes ord hans ord, og apostlenes lære er kirkens lære. Derfor sies det om de første kristne at de «holdt seg trofast til apostlenes lære» (Apg 2,42).

Hva ber Jesus om for dem som gjennom apostlenes ord har kommet til tro på ham? Vi leser i vers 21: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.»

Hvor mange skal komme til tro på ham? Det sier Jesus ingenting om, men det vil bli mer enn bare en liten gruppe, for Jesus taler om «alle», dvs. et stort, ubestemt antall. Alle disse troende ber Jesus for, hver eneste én, og han ber om at de alle må være «ett». Det greske ordet for «ett», hen, er neutrum (intetkjønn). I ordet hen ligger både enhet og enighet. Allerede i vers 11 kom Jesus inn på denne enheten mellom de troende. Han ba sin himmelske Far om at han måtte bevare dem i sitt navn, «så de kan være ett, slik vi er ett».

Å bli bevart i Faderens navn er å bli bevart i troen på hans store nåde og barmhjertighet. Når disiplene blir bevart i troen, blir enheten mellom dem bevart. Enheten mellom de troende er først og fremst en troens enhet. Denne troens enhet er skjult for det menneskelige øyet siden troen er skjult for mennesket. Den utgjør alle som har kommet til tro på Jesus gjennom apostlenes ord. I trosbekjennelsen bekjenner vi troen på denne enhet når vi sier at vi tror på «de helliges samfunn». Ordet «samfunn» er en oversettelse av det latinske ordet communio (jfr. engelsk communion). Vi ser at det er tale om en enhet, en union, mellom de troende. Om denne enheten skriver Paulus: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,28; se også 1 Kor 12,13; Kol 3,11).

Selv om troens enhet er usynlig, kommer den til uttrykk ved en enhetlig bekjennelse i ord og gjerning. Når Jesus derfor ber sin himmelske Far om at de troende må være ett, ber han også om at de må være ett i troens synlige uttrykk, som er bekjennelsen i ord og handling. Det er Jesu vilje at de troende skal ha samme lære og bekjennelse. Han vil ikke at de troende skal uttrykke ulike lærer og avlegge ulike bekjennelser. Jesu vilje er at det skal være enhet i læren.

Paulus kaller denne enheten for en «Åndens enhet», og han formaner de troende til å bevare denne enheten «i den fred som binder sammen». Han beskriver enheten slik: «én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far …» (Ef 4,3-6).

Troens enhet er fullkommen fordi den er Guds verk. Den er ikke skapt av mennesker. Jesus sammenligner den med den enheten som eksisterer mellom ham og Faderen: «Må de alle være ett, slik (gresk kathós) du, Far, er i meg og jeg i deg.» Kathós betyr «likesom, slik som». Enheten mellom de troende er lik enheten mellom Faderen og Sønnen.

Jesus har tidligere ved flere anledninger talt om enheten mellom Faderen og ham selv. «Jeg og Far er ett,» sa han (Joh 10,30). «Jeg er i Far, og Far i meg» (Joh 14,11; se også vers 20 og 23). Det er en fullkommen enhet mellom ham og Faderen. Den består i en fullkommen samhandling og enighet. Den ene hindrer ikke den andre, men de samvirker hele tiden til det gode. Alt de gjør er i komplett harmoni. De har samme vilje og hensikt i alt de gjør.

Denne enheten skulle ikke bare være et eksempel for de troende, men Jesus ber om at de troende skal få del i denne enheten. «Slik skal også de være i oss,» sier Jesus til sin Far. Dogmatikerne kaller denne enheten mellom de troende og guddommen for unio mystica (en «hemmelighetsfull» eller «mystisk enhet»; jfr Ef 5,32: «Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken»). Årsaken er at den ikke kan ses med menneskelige øyne og forstås med vår fornuft. Men den er tydelig beskrevet flere steder i Bibelen. Jesus sa for eksempel om denne enheten: «Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere … Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham» (Joh 14,20.23). Og han sa: «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre» (Joh 15,5). Apostlene skulle forkynne Jesu ord slik at andre kunne få del i det samme fellesskap som de hadde med Faderen og Sønnen: «Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus» (1 Joh 1,3).

Når et menneske kommer til tro, tar den treenige Gud bolig i den troende. Paulus skriver: «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter» (Ef 3,17). De får den Hellige Ånd «ved å høre og tro» (Gal 3,2). Derfor kalles de kristne for «et tempel for den Hellige Ånd» (1 Kor 6,19). «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?» spør Paulus de troende i Korint (1 Kor 3,16). Gud bor ikke bare i deres sjeler, men også i deres kropper (1 Kor 6,15).

Denne lære om guddommens enhet med de troende og de troendes enhet med hverandre er en trøsterik sannhet. Likesom Faderen er i Sønnen og Sønnen i Faderen, bor Sønnen i de troende gjennom apostlenes ord, og ved å bo i dem, forener han dem med hverandre og med sin Far. Paulus skriver: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (Gal 2,20).

Professor John P. Meyer beskriver denne enheten slik:
Jesus sammenligner den enheten han krever av oss, med den enhet som eksisterer mellom ham selv og Faderen. Denne er ikke bare en moralsk forening av kunnskap og vilje, en enighet når det gjelder å dømme i saker og bestemme kursen for en handling; nei, det er en vesentlig enhet som består i en gjensidig gjennomtrenging av hverandre (eng. «mutual interpenetration»). Faderen og Sønnen er hen; de er ett Vesen, homoousioi. Faderens og Sønnens enhet er unik. Den finnes ingen andre steder i verden. Den kan ikke kopieres. Den enhet Jesus krever av kirken er ikke ekvivalent med enheten mellom ham og Faderen; det er ikke en eksakt kopi, men den skal ha den som mønster. Derfor består kirkens enhet ikke bare i felles interesser, en forening av meninger og aktiviteter. Kirkens medlemmer, som gjennom troen er forenet med hodet, som er Kristus, er gjennom den samme troen forenet med hverandre i Kristi mystiske legeme, som er kirken.[1]

Hvorfor ber Jesus sin himmelske Far om at de troende må være ett? «For at verden skal tro at du har sendt meg,» sier han (vers 21). For mange mennesker i vår tid kan dette lyde ganske overraskende. Jesus ønsker at de troende skal være ett, for at (gresk hína, som angir hensikt) de vantro skal komme til tro. At mennesker kommer til tro og dermed at Jesu misjonsbefaling blir oppfylt, skjer ved at de troende bevarer enheten. Og her taler vi ikke bare om en overflatisk enhet som økumeniske organisasjoner som Kirkenes Verdensråd eller Det lutherske verdensforbund arbeider for. Det skulle gå klart fram av det foregående at Jesus krever en mye dypere og nærere enhet mellom de kristne. Mønsteret for kirkens enhet er intet mindre enn enheten mellom Faderen og Sønnen.

Men dette er også noe vi lærer av kirkens historie. Enhet i troen og bekjennelsen har trukket mange mennesker til den nytestamentlige kirken. Splittelse og uenighet har hatt motsatt effekt. Luther skriver: «Én vranglære oppsto her, og en annen der. Kirken ble så elendig splittet at ingen visste hvor det fantes kristne». Han kunne se hvordan splittelser oppsto mens han selv levde, som for eksempel forårsaket av Zwingli og Müntzer, og senere av kryptokalvinister og antinomister.

En annen gang skrev Luther: Det var så mange som til å begynne med støttet oss og var enig med oss i vårt arbeid for evangeliet og mot paven at det en stund kunne se ut til at vi skulle få hele verden på vår side. Men akkurat da alt virket å være i full gang, gikk våre egne folk ut og skapte mer bryderi for oss enn alle fyrster, konger og keisere kunne ha klart … Nå roper fiendene våre ut mot oss: ‘Der kan dere se hvordan læren deres er; de er jo ikke en gang enige med seg selv. Den Hellige Ånd kan nok ikke være med dem …’.[2]

Dette gjelder også i dag. Splittelse mellom de troende virker ikke tiltrekkende på ikke-kristne, heller tvert imot. Derfor formaner Paulus de kristne: «Sett alt inn på å bevare Åndens enhet» (Ef 4,3).

Hva er det grunnleggende kriteriet for å bevare enheten mellom de troende? Jesus er meget tydelig i sin øversteprestelige bønn. I vers 8 sier han: «For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem.» I vers 6 sa han til sin Far at «de har holdt fast på ditt ord». Fordi de hadde tatt imot og holdt fast ved Faderens ord som Jesus hadde gitt dem, var de ikke av verden (vers 14). Dette gjelder også alle dem som gjennom deres ord, dvs. apostlenes ord, kommer til tro på Jesus. Heller ikke de er av verden. I vers 17 ber Jesus at Gud Fader skal hellige alle disse, og midlet han skal hellige dem ved, er sannhetens ord, Guds ord.

Enheten mellom de kristne skapes altså av Guds ord. Ordet er selve båndet som binder dem sammen, fordi det ikke kan finnes noen tro uten ordet. Derfor er grunnlaget for den enheten Jesus vil at de troende skal ha, Guds ord. Uten Guds ord, ingen enhet. Derfor er det ikke dem som holder fast ved Guds ord, som skaper splittelse, men dem som motsier Guds ord og kommer med nye og fremmede lærer.

I vers 22-23 konkretiserer Jesus sin bønn om enhet. Han sier til sin himmelske Far: «Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.»

I disse versene gjentar Jesus hva han har sagt tidligere, nemlig at Faderen har gitt ham sin herlighet (vers 4). Men her i vers 22 sier han noe mer, for han sier at denne herlighet har Jesus gitt «dem», dvs. «dem som gjennom deres (apostlenes) ord kommer til tro på meg» (vers 20).

Tidligere i sitt evangelium skrev Johannes: «Vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (1,14). Også Peter skriver i sitt andre brev om at de så Kristi herlighet (2 Pet 1,16-17). Og Paulus sier det like ut: «Dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort» (Rom 8,30). De troende får altså guddommelig herlighet når de kommer til tro. De får «del i guddommelig natur» (2 Pet 1,4).

Dette er en svimlende tanke for oss og en ufattelig sannhet: Jesus gir den samme herlighet som han har fått fra sin Far, til alle dem som tror på ham. Dette er ubegripelig fordi vi ser så lite av denne herligheten i oss selv. Vi kjenner oss så lite herliggjort. Men det er et faktum. En herlighet som er «full av nåde og sannhet» er alle troendes eiendom, på tross av svakheten og synden i vår natur.

Jesus sier at denne herligheten har han gitt de troende for at de skal være ett. De kristne er ett fordi de eier samme herlighet. De eier samme nåde og tilgivelse. De har ett håp og én tro (Ef 4,4-5).

Jesus sier at de «helt og fullt» skal være ett (vers 23). Her står det samme greske verbet (teteleiómenoi) som vi finner i Jesu siste ord på korset: «Det er fullbrakt!» (tetélestai) (Joh 19,30). Jesu frelsesverk var fullført i og med hans død på korset. Det var ingenting som gjensto. Like fullkommen er enheten mellom de kristne. Det mangler ingenting på den. Den er ikke bare en delvis enhet. Den innbefatter alt.

Hva blir resultatet av at de kristne har fått Kristi herlighet og eier denne fullkomne enheten? Jesus sier: «Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg» (vers 23). To store ting blir resultatet: Verden skal forstå at Jesus er sendt av Faderen, og at Faderen elsker de troende med den samme kjærlighet som han har til sin elskede Sønn. Av seg selv kan ikke verden forstå at Jesus er Guds Sønn. De kan heller ikke forstå den store kjærlighet som Faderen elsker de troende med. Men gjennom de troendes enhetlige vitnesbyrd blir dette kjent for verden.

De kristne har en stor innflytelse på verden. Det er ikke alltid de er klar over det selv eller erfarer de effekter som denne påvirkningen har. Men Jesus sa til sine disipler: «Dere er jordens salt! … Dere er verdens lys!» (Matt 5,13-14). De er ikke salt og lys i seg selv, men de er det på grunn av den herlighet de eier gjennom troen på Jesus. Paulus skriver til de troende i Efesos: «En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet» (Ef 5,8-9; se også Fil 2,15). I en ond og gudløs verden, hvor ondskap, urettferdighet og løgn hersker, er det klart at de kristne skiller seg markant ut når de bærer lysets og troens gode frukter (jfr Gal 5,22- 23). Når de gjør det, kan de påvirke verden slik at verden får se Guds store kjærlighet som deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» sa Jesus (Matt 5,16).

Jesus avslutter sin inderlige bønn for de troende med de vakre og trøsterike ordene i vers 24: «Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.» Her uttrykker Jesus et inderlig og herlig ønske: «Jeg vil,» sier han. Hva er det Jesus ønsker? At vi skal være der han er, så vi får se hans herlighet! Tidligere samme kveld som han ba sin bønn, hadde han sagt til disiplene: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er» (Joh 14,2-3).

Dette er det endelige målet for det verk Jesus kom for å fullføre. Hensikten med hele hans gjenløsningsverk var at vi skulle få være sammen med ham i hans herlighet for evig. Luther uttrykker dette slik i forklaringen til den andre trosartikkelen: «… for at jeg skal være hans egen og leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet …»

Jesus ber i denne bønnen om at den usynlige, stridende kirken på jorden, den som verden har lagt for hat (vers 14), skal bli forvandlet til den seirende kirken i himmelen. Johannes skriver: «Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er» (1 Joh 3,2). Og Paulus skriver: «Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham» (Rom 8,17). Det er den dagen da «han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten» (Fil 3,21).

Vers 25-26 er som en epilog eller sammenfatning av hele Jesu øversteprestelige bønn: «Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»

Enda en gang vender han seg til sin himmelske Far, og kaller ham «rettferdige Far». Gud vår himmelske Far, er en rettferdig Gud. Han er «en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettskaffen» (5 Mos 32,4). Han er «rettferdig i alt han gjør» (Dan 9,14). «Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig» (Salme 116,5).

Denne rettferdige Gud kjenner ikke verden, sier Jesus. Men selv kjenner han ham, og likeså de som er kommet til tro på ham, kjenner denne rettferdige Gud. Denne kunnskap er ikke bare en ytre kjennskap til ham, slik alle mennesker kan få en naturlig kunnskap om Skaperen ved å betrakte skapelsen (Rom 1,19-21). Den kunnskap Jesus taler om, og som verden altså ikke har, er en kunnskap som er et resultat av egen erfaring. «Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett,» sa Jesus til Nikodemus (Joh 3,11). De troende har selv erfart Guds store nåde og barmhjertighet som han har vist i sin elskede Sønn. De kristnes kunnskap er et resultat av det de har sett og hørt i evangeliet om Frelseren, og det er Den Hellige Ånd som har skapt denne tro og kunnskap i dem ved evangeliet.

Jesus sier at han gjorde Faderens navn kjent for disiplene for at de skulle få evig liv (jfr vers 3 og 6). For oss blir dette personlig når han sier at han fortsatt skal gjøre Faderens navn kjent. Vi som kjenner Gud og det evige liv, er bevis på at Jesus fortsatt oppfyller sitt løfte. Gjennom ordet som han har gitt til sine apostler og som de har gitt videre til oss, gjennom evangeliet om Guds kjærlighet i Jesus Kristus, fortsetter han å gjøre Faderens navn kjent. Og slik får stadig nye mennesker denne frelsende kunnskapen om Guds kjærlighet og nåde.

Luther sier i avslutningen til sin utlegning av denne bønnen at når vi eier denne kunnskapen, «har vi vår frelses høyeste skatt og vår største trøst, så vi blir i ham og han i oss, og vi alle forenes med hverandre … Må vår Herre Jesus Kristus holde oss oppe og styrke oss i denne rette kunnskap og i troens enhet inntil den herlige gjenkomstens dag. Ham være lov, ære og pris, med Gud Fader i evighet! Amen.»

(Tidskriften Biblicum, 3/2017)

[1] Curtis Jahn (ed.), Essays on Church Fellowship, s. 106 (Northwestern Publishing House, Milwaukee, 1996)

[2] What Luther Says, vol. 3, s. 1412

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *