Av Egil Edvardsen

Hva sier Jesus om dommen og dommens dag? Jesus taler om denne siste dagen i verdenshistorien først og fremst i en tale som han holdt for disiplene bare to dager før han skulle bli utlevert for å bli korsfestet (Matt 26,2). Denne talen finner vi i Matt 24 (og parallelltekstene Mark 13 og Luk 21) og 25.

Som alltid er det viktig å legge merke til sammenhengen denne teksten står i. Jesus og disiplene er i Jerusalem, og på tirsdagen i den stille uke har Jesus vært i tempelet for siste gang. Når de er på vei ut av byen og går opp på Oljeberget, kan de se den storslåtte tempelbygningen. Herodes den store hadde startet arbeidet med å restaurere tempelet mer enn 40 år tidligere. Selv om det ennå ikke var fullført, var det et imponerende syn.

Det er forståelig at jødene og sikkert også disiplene var imponert og stolt over de flotte bygningene. Derfor må det være et sjokk for dem å få høre hva Jesus sier skal skje med hele dette flotte tempelet. Han sier til dem: «Ja, ser dere alt dette? Sannelig, jeg sier dere: Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned» (Matt 24,2). Da spurte de ham: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» (24,3). Da svarer Jesus med denne talen i Matt 24.

I denne talen beskriver han ødeleggelsen av Jerusalem, verdens ende og sin gjenkomst på verdenshistoriens siste dag da han kommer for å dømme alle mennesker. I sitt svar på spørsmålet «når skal dette skje?» knytter Jesus sammen Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. med verdens ende. Disse to store og forferdelige katastrofene er så nær knyttet sammen i denne talen at de er som to tråder som er spunnet sammen til én tråd. Det er ikke alltid lett å skille mellom dem.

Det er for øvrig ikke bare her at to framtidige hendelser blir spunnet sammen til én. I en tale til jødene beskriver døperen Johannes Kristus og hans gjerning og taler både om utgytelsen av Den Hellige Ånd på pinsedagen og den siste dommen i samme åndedrag (Matt 3,11-12).

I den første delen av talen (v. 4-14) taler Jesus om en rad med hendelser som skal inntreffe før den ytterste dagen. Det skal komme falske messiaser og profeter som skal føre mange vill, kriger og rykter om kriger, hungersnød og jordskjelv, forfølgelser av de kristne og et stort frafall fra den kristne troen. Lovløsheten skal ta overhånd, og kjærligheten skal bli kald hos de fleste. Men på tross av alle disse negativene tingene, på tross av den falske læren, alle forfølgelsene og frafallet skal evangeliet bli forkynt. Jesus sier i v. 14: «Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»

Deretter i v. 15-22 taler han om en stor trengselstid som skal inntreffe når «ødeleggelsens styggedom («det motbydelige som ødelegger» NO2011; «förödelsens styggelse» SFB2015), det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted» (v. 15). Her henspilles det på Daniels profetier i Dan 9,27; 11,31 og 12,11. I Makkabeerbøkene blir «ødeleggelsens styggedom» brukt om et hedensk Zevs-alter som syrerkongen Antiokos IV Epifanes satte opp i tempelet i Jerusalem i stedet for Guds alter. Dette skjedde i år 168 f.Kr. Slik vanhelliget den hedenske kongen det hellige stedet. Denne handlingen var et hedensk overgrep som står som symbol for en kommende katastrofe. I år 70 e.Kr. ødela den romerske generalen, senere keiseren Titus Jerusalem, brente tempelet og satte opp et avgudsbilde for å håne jødene.

Den store trengselstiden som det tales om, er de intense lidelsene som romerne påførte det jødiske folket i forbindelse med omringningen av Jerusalem og ødeleggelsene av byen. Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus (37-ca. 100 e.Kr.) døde ca. 1.100.000 jøder som følge av romernes grusomheter. Men denne store trengselen er samtidig et forbilde på den trengsel og motstand som Guds folk får erfare når de trofast forkynner Guds ord til verden. På spørsmålet «disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» blir svaret i Åpenbaringsboken: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod» (Åp 7,13-14).

I v. 23-31 taler Jesus igjen om endetiden og det som skal skje når «Menneskesønnen kommer på himmelens skyer med stor makt og herlighet» (v. 30). Vi ser altså hvordan Jesus i sine profetier veksler mellom å tale om noe som er nær forestående og noe som ligger lenger fram i tid. Han ser jo i forveien både det som kommer til å skje i nær framtid og det som vil skje ved tidens sende, og han underviser om begge hendelsene som om de skjer samtidig.

Hvorfor talte Jesus om disse to vidt forskjellige hendelsene, sin gjenkomst og dom og Jerusalems ødeleggelse, som om de skulle skje samtidig? Det gjorde han fordi den katastrofiske hendelsen som ødeleggelsen av Jerusalem innebar, foregriper det som skal skje ved tidens og verdens ende. I Skriften er det også andre store katastrofer som blir brukt på den måten. I 2 Pet bruker apostelen Peter syndfloden og ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra som forbilder på verdens ende og den siste dommen. Han skriver i 2 Pet 2,6: «Byene Sodoma og Gomorra la han [Gud] i aske og dømte dem til ødeleggelse; han gjorde dem til et avskrekkende eksempel for dem som senere ville leve et ugudelig liv.» Andre eksempler er den første ødeleggelsen av Jerusalem og tempelet under kong Nebukadnesar og jødenes 70 år lange babylonske fangenskap på 500-tallet f.Kr. Den Hellige Ånd bruker disse hendelsene til å undervise oss om Guds dom over alle de vantro som forakter Guds nåde. Og han bruker dem til å trøste alle de troende som har holdt ut trengslene og motstanden.

Doble oppfyllelser
Det er ikke uvanlig i Bibelen at én og samme profeti går i oppfyllelse på flere måter og til ulike tider. Gud lovet for eksempel kong David at han skulle få en etterkommer som skulle sitte på hans kongetrone: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid» (2 Sam 7,12-13). Denne profetien ble delvis oppfylt i Salomo (1 Krøn 22,6-10; 2 Krøn 6,7-10) og i senere konger som var etterkommere av David (Salme 89,29-32): «Nå har Herren oppfylt det ordet han talte. Jeg har fulgt etter min far David og har tatt sete på Israels trone, slik Herren har sagt, og jeg har bygd huset for navnet til Herren, Israels Gud» (2 Krøn 6,10). «Jeg skal alltid vise miskunn mot ham, min pakt med ham står fast. Hans ætt holder jeg oppe til evig tid, hans trone så lenge himmelen er til» (Sal 89,29-30). Profetien ble helt og fullt oppfylt i Jesus Kristus: «Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme» (Luk 1,31-33).

Det er også vanlig i Bibelen at forskjellige men lignende hendelser kan settes sammen i én profeti som om det var snakk om en og samme hendelse. Man taler om et «profetisk perspektiv». Toppene i et fjellmassiv kan på avstand se ut som en eneste fjelltopp. Det kan være langt mellom toppene, men dalene som skiller dem oppdager vi først når vi kommer nærmere. 

De gammeltestamentlige profetene skilte ikke mellom Jesu første og andre komme. De så framover og så at Gud ville sende en Frelser for menneskene. Samtidig så de at dommen skulle komme over dem som forkastet denne frelsesgaven. Ett eksempel er Malaki 3-4, der profeten taler om «paktens budbærer», Messias’ første komme og hans forløper som skal rydde veien for ham. I samme åndedrag taler han om dommen: «Hvem kan utholde den dagen han kommer?» (3,1-2). «Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende» (4,5). Jødene trodde at Elia skulle komme igjen i de siste tider og få menneskene til å vende om til Gud. Men ifølge Jesus gikk Malakis profeti om Elia i oppfyllelse i forløperen døperen Johannes: «Han er den Elia som skulle komme» (Matt 11,14). «Jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de ville ikke vite av ham, men gjorde med ham som de ville» (Matt 17,12). Allerede før Johannes ble til i sin mors liv fikk Sakarja, som skulle bli hans far, vite av engelen Gabriel: «Han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia» (Luk 1,17).

Et annet eksempel er Joel 3,1-5 (2,28-32 i svenske og andre oversettelser), der pinsedagen og dommens dag blir omtalt som om det skjer samtidig. V. 1-2 siteres i Apg 2,17-18 av Peter som en profeti om Åndens utgytelse på pinsedagen, mens v. 3-5a, som Peter også siterer (Apg 2,19-21), helt tydelig taler om den ytterste dagen. Det er derfor ikke så merkelig at Jesus taler om Jerusalems ødeleggelse og verdens ende samtidig. Jerusalems ødeleggelse er et bilde som peker fram mot det som skal skje på den siste dagen. Det var jo også dette disiplene hadde spurt Jesus om (v. 3).

Tegnene i vers 4-14 kan derfor gjelde både det som skjedde fram til Jerusalems ødeleggelse, men også det som skal hende fram mot «enden». Disiplene hadde spurt Jesus om tegnet på hans komme og verdens ende. Og svaret han gir, er bl.a. disse tingene som nevnes i vers 4-14 om forførelser og forfølgelser, om kriger og rykter om kriger, om hungersnød og jordskjelv osv.

Det Jesus taler om i vers 15-22 om «ødeleggelsens styggedom» og «den store trengsel» kan i første omgang gjelde ting som skjedde i forbindelse med romernes grusomheter mot det jødiske folket. Men de får sin fulle oppfyllelse i Antikrist og endetidens trengsler. Paulus skriver til tessalonikerne om Antikrist: «La ingen villede dere på noen måte! For først må frafallet komme og den lovløse vise seg, han som er fortapelsens sønn. Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud» (2 Tess 2,3-4). Vi har allerede sitert Åp 7,14 der det tales om de troende, «de som kommer ut av den store trengsel» og «har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod».

Vers 29-31 om solen skal bli formørket og månen som skal miste sitt lys, at stjernene skal falle ned fra himmelen og alle folkeslag på jorden bryte ut i klagerop når de ser Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet, og en sterk basunlyd høres, dette kan ikke handle om noe annet enn det som skal skje når Jesus kommer igjen på den siste dagen. Flere steder i Det nye testamente er i samklang med Jesu ord: I Åp 6,12-13 kan vi lese: «Og jeg så Lammet bryte det sjette seglet. Da kom det et stort jordskjelv. Solen ble svart som en sørgedrakt, fullmånen ble som blod, og stjernene på himmelen falt ned på jorden som når umodne frukter drysser av et fikentre i storm.» I Åp 1,7 står det: «Se, han kommer med skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle folkeslag på jorden skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, amen!» Og i 1 Tess 4,16: «For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen.»

Vers 14 og 34
La oss nå se på noen vers i Matt 24 som mange har lurt på hva betyr. Hvordan skal v. 14 forstås, der Jesus sier at evangeliet  skal forkynnes i hele verden «og så skal enden komme»? Kan det bety at enden nå er nær? Noen mener at evangeliet virkelig er i ferd med å nå ut til alle folkeslag, ikke minst gjennom internett. Svaret er at det kan vi ikke svare på. For om vi kunne vite når evangeliet var blitt forkynt for alle folkeslag, ville vi også vite når enden kom. Men som vi vet av Jesu ord, «den dagen og timen kjenner ingen» (v. 36). Vi vet bare at evangeliet skal fortsette å bli forkynt like til den siste dagen på tross av falske lærere, forfølgelse, motstand og frafall. Kirkens og de troendes oppgave er å gjøre nettopp det, forkynne evangeliet klart og rent til frelse for menneskene helt til Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde.

Hvordan skal Matt 24,34 forstås? Jesus sier: «Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer.» Hva mener Jesus med «denne slekten»? Ordet slekt (gresk geneá) kan bety både «slekt», «folk» og «generasjon». Det fins flere tolkninger av dette verset. Tolkningen avhenger også av hvordan vi forstår hva som ligger i «alt dette» som skal skje før «denne slekten» skal forgå.

1. Dersom «alt dette» henspiller på Jerusalems ødeleggelse, som skjedde ca. 40 år etter Jesus talte disse ordene, tolker man det som en «generasjon». Alle disse tingene ble oppfylt på preliminær måte i år 70 da Jerusalem ble ødelagt. Men som vi har sett, handler ikke Jesu profetier i Matt 24 bare om Jerusalems ødeleggelse. Derfor er denne tolkningen tvilsom.
2. Om det i stedet forstås som at «alt dette» handler om Jesu andre komme, kan vi tolke det som at Jesus taler om det jødiske folket. «Denne slekten» betyr da det jødiske folket som altså ikke skal gå under som folk før Jesus kommer igjen. Dette har vært og er fortsatt den tradisjonelle tolkningen blant vanlige kristne.
3. En tredje tolkning, som også kan ses som en utvidelse av den andre tolkningen, er at Jesus med «denne slekten» taler om denne onde og vantro slekten som Jesus levde samtidig med, og som jødene på Jesu tid var en del av. Jesus omtalte jo de vantro som en «ond og utro slekt» (Matt 16,4), en «vantro og vrang slekt» (Matt 17,17) og en «utro og syndig slekt» (Mark 8,38). Og Peter sier til dem som kom til tro på pinsedagen: «La dere frelse fra denne vrangsnudde slekten» (Apg 2,40). Vantroen skal jo aldri opphøre før Jesus kommer igjen. Helt til den ytterste dagen vil det finnes en syndig og ond og vantro slekt.

Hensikten med Jesu undervisning
Hva er hensikten med Jesu undervisning om de siste tider og hans gjenkomst? Hvordan skal vi kristne forholde oss til alt det Jesus sier om tegnene på den ytterste dagen og om alt det som skal hende før Jesus kommer igjen? I sin tale fletter Jesus inn flere formaninger som viser hvordan vi skal forholde oss:

• Ikke bli ført vill! (v. 4 og v. 23ff)
• Ikke bli skremt! (v. 6)
• Hold ut til enden! (v. 13)
• Våk! (v.42)

Det skal komme mange falske profeter og lærere som vil prøve å føre de troende vill. Ikke la dere villede, sier Jesus. Hvordan kan vi unngå det? Ved å holde fast ved Guds ord og ikke vike av fra det, ved å bruke Guds ord flittig, lese og høre det og ta vare på det som en dyrebar skatt. «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det» (Luk 11,28).

Det skal skje mange fryktelige ting på jorden, kriger og rykter om kriger, hungersnød og jordskjelv. Men ikke bli skremt, sier Jesus. «Vær ikke redd, du lille flokk! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket» (Luk 12,32). Kampen for evangeliet kan bli langvarig og motstanden mot det skal bli hard. Men ikke gi opp, sier Jesus. Hold ut! For «den som holder ut til enden, skal bli frelst» (Matt 24,13).

Det er lett å bli trett og sløv i kristenlivet. Det er lett å tenke som så at den ytterste dagen kommer nok ikke ennå. Men Jesus sier: «Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer» (v. 42). For å oppmuntre de troende med tanke på den ytterste dagen, bruker Jesus en sammenligning med fikentreet: «Når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær» (v. 32). Det er trøsterikt å tenke på. Når våren kommer, ser vi fram mot sommeren med glede. Det samme kan vi gjøre når vi ser alle tegnene skje. Da vet vi at den siste herlige dagen da Frelseren vår, Jesus Kristus, kommer tilbake, er nær. Evangeliet skal forkynnes, og de som forkynner det, skal bli forfulgt. Det skal være stor motstand og frafall. Men midt i denne kampen for evangeliet, holder vi ut, for vi vet at sommeren, Jesu herlige gjenkomst, er nær. 

(Tidskriften Biblicum, 2/2023)