Av Ralph Bohlmann

Hvor enkelt, men majestetisk apostelen Paulus fanger inn meningen med både fastetiden og påsken når han sier til slutt i det fjerde kapitlet av Romerbrevet: «(Han) ble overgitt for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld.»

«Han ble overgitt.» Hvilken smerte og angst, hvilken kjærlighet og omsorg disse ordene formidler! På en måte fremhever de hvordan menneskenes handlinger forårsaket vår Herres død. Den forferdelige romerske guvernøren overgir det uskyldige offeret til å bli korsfestet. Den forræderske disippelen overgir ham til den grusomme mobben – med et kyss. (Kanskje er det ikke tilfeldig at det samme greske ordet kan bety både «overgi» og «forråde».) Den stille uke er den tragiske historien om hvordan mange mennesker overgir den Hellige til lidelse og død.

Men i dypere forstand ble han overgitt av Gud Fader selv for å frelse verden. Paulus sier jo at Jesus ble «overgitt for våre synders skyld» – disse utallige syndene våre mot Guds lov, som krever intet mindre enn vår totale kjærlighet, tillit og lydighet. Hans liv i aktiv lydighet mot sin Fars vilje var, som hans offerdød, i vårt sted og for vår skyld, «for våre synders skyld». At han ble overgitt har nådefullt reddet oss fra den skylden og straffen som rettmessig er vår. For noen store og gode nyheter for hver og en av oss!

Påsken er Guds Lams store seiersfest. Apostelen Paulus sier det så enkelt: «(Han) ble oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld». Det er betydningsfullt at Paulus bruker ordet «rettferdiggjørelse» for å oppsummere betydningen av oppstandelsen. Som et stort klimaks i vår Herres frelsesverk, erklærer påsken kraftfullt at han er Guds Sønn. Men ikke bare det! Påsken betoner at Faderen har akseptert sin Sønns sonoffer for verden og for hans skyld nådig har erklært hele verden rettferdig. Frelsesverket er fullført. Synden, hele menneskehetens forbannelse, er beseiret. Livet har seiret over døden, himmelen over helvete! Og ved troen – troen alene – blir alt dette vårt eget.

Det er ikke overraskende at vår lutherske tradisjon betoner at rettferdiggjørelsen er selve sentrum i all tro og teologi. Den er vårt «materialprinsipp», «artikkelen som kirken står eller faller med». Dr. Martin Luther erklærte: «Der denne ene artikkelen forblir ren, der forblir kristenheten ren, i vakker harmoni og uten noe skisma. Men der den ikke forblir ren, der er det umulig å avvise noen villfarelse eller kjettersk ånd.» Våre bekjennelsesskrifter kaller rettferdiggjørelsen ved tro for «hovedpunktet i den kristne lære. Når det blir forstått rett, kaster det glans over Kristi ære og gjør den stor, og det gir de gudfryktige samvittigheter den trøst de trenger, i rikelig mål» (Apol. IV,2, Konkordieboken s. 72).

En kan merke seg to viktige aspekter ved vår rettferdiggjørelse, men de to bør aldri skilles fra hverandre. Det ene er at vår Herres liv, død og oppstandelse fikk i stand en forsoning av hele verden (noen ganger kalt «objektiv rettferdiggjørelse»), som vårt Brief Statement (en fremstilling av Missourisynodens lære) uttrykker slik: «Skriften lærer at Gud allerede har erklært hele verden for å være rettferdig i Kristus.» Det andre viktige aspektet (noen ganger kalt «subjektiv rettferdiggjørelse») er at det Gud fikk i stand i Kristus mottas av alle dem og bare av dem som «tror, mottar og stoler på det faktum at deres synder er tilgitt for Kristi skyld.»

Begge aspekter ved rettferdiggjørelsen må kraftfullt proklameres og læres – det første for å forhindre en subjektivisme som snevert retter oppmerksomheten mot oss selv og derved gjør oss enten usikre eller stolte,       – og det andre for å minne oss om at tilgivelse, liv og frelse ikke blir eller forblir vår personlige eiendom på en mekanisk eller automatisk måte eller uten at vi tror på Kristus.

(Tidskriften Biblicum, 4/1982)