Guds sønner og kjempene

  • SPØRSMÅL OG SVAR

Av Seth Erlandsson

Spørsmål: Like før fortellingen om syndfloden møter jeg teksten om Guds sønner og kjempene (1 Mos 6,1-4). Hvem er «Guds sønner» og «kjempene»? Fjellstedts forklaring sier at Guds sønner er Seths barn, og som jeg forstår det, stammer kjempene fra samkvemmet mellom Seths etterkommere og Kains døtre. For meg synes Fjellstedts forklaring å være berettiget. Men fins det noen annen eller ytterligere tanke om hvem disse Guds sønner og kjempene var?

Svar: De som har fått et spesielt oppdrag av Gud, kalles «Guds sønner». Den største av dem alle er Guds enbårne Sønn. Han er like evig som Faderen, «født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen». Jesus, Guds Sønn, sier om sitt oppdrag: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,28). Uttrykket «Guds sønner» passer til alle som har fått et tjeneroppdrag av Gud, både Guds himmelske tjenesteånder (se Job 1,6; 2,1; 38,7) og mennesker.

Til Guds jordiske tjenere hører de troende, så Fjellstedts forklaring har berettigelse. De kalles Guds sønner eller Guds barn. Noen eksempler: «Der det før ble sagt til dem: ‘Dere er ikke mitt folk’, skal det sies: ‘Dere er den levende Guds sønner (barn)’» (Hos 1,10). «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds sønner (barn)» (Matt 5,9). «Dere er deres himmelske Fars sønner (barn)» (Matt 5,45). «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn!» (1 Joh 3,1). De troende er «Guds eget folk» med et tjenende oppdrag, å «forkynne hans storverk» (1 Pet 2,9).

Også konger, fyrster, ledere og dommere kan kalles for Guds sønner fordi de har fått et viktig tjenende oppdrag. I Salme 82,6 kalles de «Den høyestes sønner» og t.o.m. «guder»: «Jeg har sagt: ‘Dere er guder, sønner av Den høyeste er dere alle.’» Men når de misbruker sin makt, noe som dessverre ofte skjer, fører det til stor skade for dem som de skulle tjene så det blir til deres beste. De elohím (= mektige/guder) som Salme 82 handler om, «dømmer med urett» (v 2). De er uforstandige, «de går omkring i mørke» (v 5). Derfor blir dommen hard: «Dere skal dø slik mennesker dør, og falle slik en av fyrstene faller» (v 7).

Ordet elohím, «guder», har sin grunnbetydning fra ordet el som betyr «mektig». Derfor kan elím og elohím brukes om dem som har fått sin makt fra Gud. Sammenlign Jesu ord da Pilatus sa: «Vet du ikke at jeg har makt både til å gi deg fri og til å korsfeste deg?» Jesus svarte: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra» (Joh 19,10f). Paulus skriver i Rom 13: «Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud» (v 1), «myndighetene er Guds tjenere» (v 6). Men ofte misbruker de sin maktposisjon og svikter sitt oppdrag med å tjene til folkets beste. Det gjør aldri den ene sanne Gud. Derfor passer ordet Elohím best på ham.

I Salme 86 skriver David: «Herre, blant guder/de mektige (elohím) er ingen som du» (v 8). «Du er stor, og du gjør under. Du alene er Gud (Elohím)» (v 10). Konger og dommere som misbruker sin makt, tenker ikke på at de har fått makten «ovenfra». I Salme 82 sikter «guder» (elohím) og «Den høyestes sønner» på slike dommere (v 2) og fyrster (v 7). Når avguder kalles elím eller elohím (= mektige), er det fordi avgudsdyrkerne holder dem for å være mektige. Men egentlig kan de verken snakke, hjelpe eller gjøre under. Derfor kalles de av Guds sanne profeter ofte for elilím = «tomheter»: «Alle folkenes guder (elohím) er tomheter (elilim), men det var Herren som skapte himmelen» (Salme 96,5). «Alle som dyrker gudebilder og skryter av tomheter (elilím), skal bli til skamme. Tilbe ham, alle elohím (mektige)! … For du er Herren, Den høyeste over hele jorden, høyt er du opphøyd over alle elohím (mektige)» (Salme 97,7.9).

Konteksten til 1 Mos 6,1-4

Bakgrunnen til straffedommen gjennom syndfloden er at «jorden ble fordervet for Guds ansikt. Den ble full av vold» (1 Mos 6,11). Teksten om «Guds sønner» og «kjempene» hører med til denne bakgrunnen. Tolkningen av 1 Mos 6,1-4 bør skje utfra denne konteksten. Derfor heller jeg mot å tro at «Guds sønner» (bene-haelohím) først og fremst sikter til folkets «mektige», konger og ledere som misbrukte sin maktstilling. I tillegg til at de skaffet seg stor rikdom ved hjelp av vold, nevner teksten spesielt at de skaffet seg store harem: «De tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til» (6,2). Men deres kjødelighet («de er kjød») skulle få en grense, nemlig 120 år (6,3): «Jeg skal nå la storflommen komme over jorden og ødelegge alt kjød under himmelen som det er livsånde i» (6,17).

«Det var kjemper (voldsmenn/tyranner, hebr. nefilím) på jorden i de dager, og siden også … Dette er de mektige fra eldgammel tid, de navngjetne» (6,4). Tyrannene nevnes her som enda et eksempel på vold og fordervelse før syndfloden. Senere tiders nefilím nevnes i samband med israelittenes erobring av det lovede landet. De var Anaks etterkommere og kalles anakitter, storvokste menn som spredte frykt (4 Mos 13,33f). Dessuten nevner Bibelen emitter og refaitter som storvokste folk (5 Mos 2,10f; 21). Josva utryddet anakittene i fjellandet, men noen ble igjen i Gaza, Gat og Asjdod (Jos 11,21f). Goliat var fra Gat og ca. 3 meter lang (1 Sam 17,4). Om også de nefilím som nevnes i 1 Mos 6,4 var svært store, vet vi ikke, men det er meget mulig.

At et folks ledere, dets konger og fyrster, spiller en avgjørende rolle i folkets fordervelse og opprør mot Gud og hans gode skaperordning, kjenner vi godt til fra historien. I de tidligste kildene om forskjellige folk opphøyer kongene deres seg ofte til guder og krever full underkastelse. Eksemplene fra Egypt og det nære Østen er mange. Israels kong Salomo ville ikke være dårligere. Han skaffet seg et ufattelig stort harem (1 Kong 11,3) og en enorm rikdom (1 Kong 10,14ff). «Da ble Herren harm på Salomo fordi han hadde vendt sitt hjerte bort fra Herren, Israels Gud» (1 Kong 11,9).

(Tidskriften Biblicum – 4/2019)

0 Kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *