Av Tor Jakob Welde

Et foredrag opprinnelig presentert ved KELK-møtet i Durrës, Albania, den 24. mai 2019, her litt forkortet.

I vår tid er tradisjonelle kjønnsroller betraktet som noe «1950-talls» og «middelaldersk». Det gjelder de fleste europeiske land. Kjønnsnøytralitet og likestilling er in. I Skandinavia fins det nå barnehager hvor barna oppfordres til ikke å bruke ord som «gutt» og «jente», men i stedet bare si «person» om hverandre, slik at alle kan få utvikle kjønnsidentiteten sin mer fritt og ikke bli presset inn i noen «snevre kjønnsroller». Dette fenomenet er vel fortsatt i de fleste skandinavers øyne en anelse ekstremt, men det illustrerer en økende tendens i den vestlige verden. Ekteskapet og familien betraktes som menneskelige oppfinnelser, gamle skikker som vi bare kan forandre etter behag. Mange synes det er anstøtelig å høre snakk om kjønnsroller som noe som ikke er menneskeskapt og kulturelt betinget, men skapt av Gud ved verdens begynnelse. De raskt skiftende holdningene omkring oss gjør det mer utfordrende, men desto viktigere, å snakke om hva Bibelen sier om mannens og kvinnens roller.

Jesus sier: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille» (Matt 19,4-6). Som «mann» og «kvinne» skapte han dem (1 Mos 1,27), og de hebraiske ordene som brukes her forteller ikke bare om et skille mellom to ulike kjønn, men indikerer også roller. «Mannlig» og «kvinnelig» er ikke en menneskeskapt, kulturell konstruksjon, men kommer fra Guds skaperhånd og er noe fint. I denne verden kan jo alle fine ting forvrenges og ødelegges, men fra begynnelsen av og i seg selv var og er disse kjønnsrollene noe svært godt.

Det er i ekteskapets forening at forholdet mellom mann og kvinne med rollene deres får sitt mest fullstendige uttrykk. «Ekteskapet er en livsvarig, forpliktende – og offentlig godkjent – forening mellom en mann og en kvinne … Fordi Gud har innstiftet ekteskapet, har han også rett til å fortelle oss hvordan det skal fungere. Han sier at forholdet mellom mann og kone skal etterligne forholdet mellom Kristus og kirken, og at ektefellene dermed har ulike roller. Mannen skal være en kjærlig leder, «hodet», mens hustruen skal være en kjærlig hjelper. Gud vil at alle som er gift skal behandle sin ektemake med respekt» (Nittifem teser for det 21. århundre, utarbeidet 2017 av KELK til 500-årsjubileet for Martin Luthers 95 teser, tese 21 og 22).

I.

Som kvinnens hode skal mannen vise kjærlig lederskap (Ef 5,23.25)

Mannens rolle er å tjene som «hode» (gresk kefalé), dvs. at han har ansvar for lederskap i ekteskapet og familien. «Mannen er kvinnens hode,» sier apostelen Paulus (1 Kor 11,3). (Ikke bør være, men er.) Dette er en del av Guds skapelsesordning for alle tider. «For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens» (1 Kor 11,8-9). Adam ble skapt først, deretter Eva. Ved denne kronologiske rekkefølgen etablerte Gud et bestemt forhold mellom mann og kvinne, slik at «mannen er kvinnens hode» (Ef 5,23).

Men den ulykkelige dagen da menneskehetens syndefall fant sted, glemte både mannen og kvinnen rollene Gud hadde gitt dem. «Hjelperen» (1 Mos 2,18) oppførte seg som om hun var den åndelige leder i familien: Etter å ha lyttet til djevelen og trodd på hans løgner, forsynte kvinnen seg av den forbudte frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. Adam glemte lederrollen sin og fulgte hjelperens eksempel, istedenfor å lede henne. Han lyttet til sin hustru istedenfor å lytte til Gud. Som familiens overhode var det han som ble holdt ansvarlig for dette tragiske fallet, selv om han ville legge skylden over på henne, som hadde startet det hele: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste» (1 Mos 3,12). Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden…» (Rom 5,12). Selv om det er sant at «det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen» (1 Tim 2,14), var det likevel Adam som fikk skylden, fordi han var «hodet» som hadde unnlatt å lede.

Å være leder innebærer nødvendigvis en viss autoritet, at man gjør noen beslutninger. Men Gud vil ikke ha familieoverhoder som er sjefete og dominerende, egoistiske og harde. (Etter syndefallet har akkurat det dessverre ofte vært tilfellet.) Tvert imot. Paulus understreker kjærlighet og offer: «For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp… Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig… På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp. Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 5,23-29).

En ektemann skal derfor imitere Kristi uselviske og selvoppofrende kjærlighet. Jesus var villig til både å leve og dø for bruden sin, kirken. Han tjente henne hele veien til korset. Grunnen til at vi elsker Herren vår og villig underordner oss ham, er at han først elsket oss og ga seg selv for oss. Så mannen vil sette sin kones behov og ønsker over sine egne behov og ønsker, og søke å hjelpe henne og beskytte henne fra både fysisk, følelsesmessig og åndelig skade.

Som Kristi kjærlighet

C.F.W. Walther sa en gang i en bryllupspreken: «Kristus elsker sin kirke, han ikke bare later som. Ikke bare med ytre fremtoning og handlinger, men inderlig, av hjertet, slik at han nærer den med sin egen kropp og gir den å drikke av sitt eget blod. Så helhjertet bør den kristne mannen elske sin hustru. Videre elsker Kristus sin kirke selv om hun er full av urenhet. Istedenfor å skille seg fra henne, dekker han over syndene hennes med sin egen rettferdighet. Med en slik tålmodighet bør også den kristne ektemannen elske sin hustru, selv om hun har sine svakheter og skrøpeligheter. Han bærer over med disse svakhetene og ønsker ikke på grunn av dem å bli fri igjen, men tenker heller slik: Jesus, min sjels brudgom elsker meg, selv om jeg er en fattig synder som skuffer ham daglig, han kaster meg likevel ikke ut av den grunn. Hvorfor skulle jeg da ikke elske min kone selv om hun ikke er perfekt!»[1]

Dersom mannen begynner med en selvoppofrende innstilling når det oppstår vanskeligheter, så kommer hustruen til å oppleve den kjærligheten apostelen skriver om i Efeserbrevet 5. Nathan Pope understreker betydningen av dette: «En mann fører an og setter i gang en god sirkel av kjærlighet… Han vil skjerpe oppmerksomheten og følsomheten sin når det gjelder å oppdage måter å ofre seg, se muligheter til å fornekte seg selv for sin kones skyld.»[2] I hverdagen fins det mange måter å gjøre dette på, for å vise hvor høyt han verdsetter konen sin.

Walther påpeker også hvordan Kristus elsker sin kirke i praksis, i faktiske gjerninger: han sørger for henne, lar henne ikke mangle noe godt, beskytter henne i fare og trøster henne i sorg. Slik bør den kristne mannen gjøre mot sin hustru, med stor utholdenhet. «Ingen ulykkestorm må få slukke iveren» i hans kjærlighet. «Selv lange år med sykdom må ikke få svekke den gjensidige kjærligheten mellom mann og kone, men heller utdype den, før til sist det sluknende øyet lukkes av en kjærlig hånd i dødens stund.»[3]

Omtanke for den svakere part

I 1 Pet 3,7 skriver apostelen: «Dere menn: Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære, for sammen skal dere arve nåden og livet. Gjør dette, så ikke deres bønner blir hindret.» Uttrykket «den svakere part» refererer sannsynligvis til fysisk styrke, ikke til moralsk utholdenhet, karakterstyrke, tro, eller intellektuell kapasitet. Kvinner er generelt fysisk svakere, noe som gjør dem mer sårbare for overgrep og seksuell utnyttelse. Formaningen til å leve med sin kone på en forståelsesfull og hensynsfull måte, å vise henne ære og respekt, utelukker alle former for koneplageri eller å gjøre noe som får henne til å føle seg mindreverdig. Kvinner mottar Guds frelsende nåde på like vilkår som menn og er medarvinger til himmelen. Og Gud legger merke til de «sterke» mennene og holder dem ansvarlige. Mannen skal bruke sin (vanligvis) større muskelstyrke, sitt lederskap og sin (milde) autoritet som leder, til å beskytte og sørge for sin kone og familie, elske og ofre seg for dem, med Kristus som forbilde, han som er «mannens hode». Bønner og åndelig fellesskap, med Gud og med hverandre, kan bli hindret, sier Peter, dersom man ignorerer instruksene om mann-og-kone-relasjonen.

Det er klart at uten noen forståelse av Kristi sterke og selvoppofrende kjærlighet, er det ikke mulig å forstå apostlenes undervisning om mannen som «hodet» i ekteskapet. Vi kan ikke forvente at verden skal si ja til dette bibelske konseptet, ettersom verdens ideer om lederskap og autoritet er annerledes. Uansett hva vi sier, kommer mange til å ta anstøt og snakke om «hierarkiske» eller «patriarkalske» ekteskap som noe skadelig. Dette er ikke til å unngå.

Da disiplene kranglet om hvem av dem som var viktigst, sa Jesus: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,25-28).

I hjemmet

Når det gjelder familiens økonomi, ting som må gjøres rundt i huset, og særlig barneoppdragelse, kan mannen være glad for å ha en god hjelper å samarbeide med. Men han har fortsatt hovedansvaret for at barna får den kjærlighet og omsorg de behøver. Barnas oppfostring er ikke statens ansvar, men ifølge Guds ord er ansvaret for dette gitt til familien, hvor faren skal utvise lederskap. Selv om skolelærere og søndagsskole- og konfirmasjonslærere gjør et meget verdifullt arbeid, er det likevel mor og far hjemme som har det store ansvaret for å oppdra sine unge. Paulus skriver: «Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje» (Ef 6,4).

Å oppdra barn er ikke lett, og dessverre har fedre altfor ofte forsømt ansvaret sitt og overlatt det meste av byrden til konen. Mange kvinner skulle ønske at mannen var mer involvert i dette arbeidet. At så mange menn svikter når det gjelder å utøve Kristus-etterlignende lederskap i familien, er et stort problem.

II.

Kvinnen er en god medhjelper (1 Mos 2,18)

Kvinnen ble gitt til mannen som en hjelper. «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like» (1 Mos 2,18). Adam ble så glad da han for første gang så kvinnen. «Endelig!» sa han. Tidligere hadde han sett de mange vakre dyrene, men kunne ikke finne en medhjelper på hans eget nivå, en som var lik ham og en passende partner. Han hadde følt seg litt ensom. Men da Gud hadde skapt kvinnen med utgangspunkt i et av hans ribben, hadde han fått en fantastisk hjelper (hebr. ^cézer), av samme slag, «bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt» (1 Mos 2,23), en perfekt partner og venn. Hun var på mange måter svært lik ham. Men samtidig var hun også genialt annerledes. Hun og han skulle komplementere hverandre med sin kvinnelighet og mannlighet.

Likeverd

Mannen og kvinnen var og er like mye verdt. Begge ble skapt «i Guds bilde» (1 Mos 1,27), hellige, rettferdige og fullkomne på alle måter. Begge ble velsignet av Gud, og han sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden» (1 Mos 1,28). Ordet «hjelper» indikerer ikke noen lavere verdi, slik noen mener. Nei, dette ordet brukes ofte også om Gud selv, f.eks i Sal 54,6: «Se, Gud er min hjelper» (^cézer).

Etter syndefallet, da kvinnen og mannen ble like fordervet av synd, forkynte Gud at han ville berge menneskeslekten fra synden og dens konsekvenser. Både Eva og Adam skulle bli frelst ved en spesiell barnefødsel: Kvinnens ætt (avkom), Messias, Guds egen Sønn, Menneskesønnen, skulle komme til verden og knuse slangens/djevelens hode/makt (1 Mos 3,15). Men for å gjøre det, ville han måtte ofre sitt eget liv. Gud sparte ikke en gang sin egen Sønn for å redde hver kvinne og mann. Så høyt elsker Gud hver eneste kvinne og mann. Og etter at Jesus hadde stått opp fra graven, hvem var det som først fikk høre de gode nyhetene? Noen av hans kvinnelige tilhengere.

Så i Guds øyne er ikke det ene kjønn bedre eller mer verdifullt enn det andre. I Guds rike fins ingen annenrangs borgere. Paulus skriver: «For dere er alle Guds barn ved troen… Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). Dette budskapet var noe ganske sjokkerende i samfunnet på Paulus’ tid. Alle medlemmer i Guds rike, både kvinner og menn, er konger og prester i hans øyne (1 Pet 2,9). At Gud har gitt menn og kvinner forskjellige roller her på jorden, betyr ikke at de har ulik verdi for ham.

Underordning

Verbet som er oversatt med «underordne seg» (gresk hypotásso) sier ikke noe om mindre eller lavere verdi. På gresk har ordet en mer nøytral tone enn på norsk og andre moderne språk, hvor «underordning» lett gir negative assosiasjoner. Kvelden før Jesus skulle dø, ga han en god illustrasjon på underordning og tjeneste da han reiste seg fra måltidet, tok av seg kappen, bandt et linklede rundt livet, helte vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter. Etterpå sa han: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre» (Joh 13,4-15).

Blant Kristi etterfølgere generelt gjelder det at alle skal underordne seg de andre, fordi dette er den rette kristne holdningen. Like før Paulus’ ord til hustruer om å underordne seg sine ektemenn (Ef 5,22), har han oppfordret efeserne til å bli fylt av Ånden, synge salmer sammen, synge og spille av hjertet for Herren, alltid takke Gud, og så: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» (Ef 5,18-21). At man underordner seg hverandre er et resultat av at man er fylt av Ånden. Og dette skal være et vakkert kjennetegn på alle troende kristne, menn og kvinner, at de underordner seg, viser uselvisk kjærlighet, er ydmyke og setter de andre høyere enn seg selv. «Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,3-8).

Denne ultimate, uselviske kjærligheten fra Kristus til kirken, gjør at de troende gjerne og villig underordner seg under ham. De tror hans ord, og han inspirerer dem og gir dem kraften til å underordne seg hverandre. Av takknemlighet til ham vil de gjerne gjøre alt han ber dem om. Det er med denne bakgrunnen at Paulus så skriver spesielt til hustruer: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt» (Ef 5,22-24). (Så, like etter dette, får mennene sin befaling, om å vise selvoppofrende kjærlighet mot konene sine, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den). Det er viktig å merke seg at Bibelen aldri sier til ektemenn: «tving konene deres til underordne seg!» Kvinnens underordning er ikke av tvang. «Å underordne seg betyr at hun villig føyer seg for mannen ut fra en posisjon der hun selv er trygg og sterk, på grunn av sikkerheten hun eier i Kristus. En underordning i bibelsk forstand er bare ekte dersom den skjer frivillig.»[4]

Skjønnhet innefra

Kristen underordning, ydmykhet og uselvisk kjærlighet er et vakkert og mektig vitnesbyrd om Kristus Jesus. Vi kan få være som «små kristuser» for våre medmennesker, inkludert de ikke-troende. Peter skriver: «Likeså skal dere gifte kvinner underordne dere under deres menn. Så kan de menn som står Ordet imot, bli vunnet, ikke ved ord, men ved hustruens livsførsel, når de ser hvordan dere lever i renhet og gudsfrykt. La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud. For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sin lit til Gud. De underordnet seg sine menn, likesom Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre (Og her kan vi merke oss at det ikke står at Abraham hadde sagt til Sara: «Adlyd meg! Du må kalle meg ‘herre’!» Nei, vi kan anta at Sara gjorde og sa det hun gjorde av egen fri vilje). Hennes barn er dere nå blitt, dersom dere gjør hva godt er, og ikke lar dere skremme av noe» (1 Pet 3,1-6).

Hvorfor skriver Peter «og ikke lar dere skremme av noe»? Sannsynligvis fordi det i utgangspunktet kan virke litt skremmende å underordne seg en ektemann. En kvinne kan ha blandede følelser for dette. For ektemannen er jo en synder, slik hun også selv er. Han har sine feil og svakheter. Kan hun virkelig stole på ham og overlate til ham å lede? Men istedenfor å frykte eventuelle katastrofer, skal hun heller sette sin lit til Gud og gjøre det rette, respektere og underordne seg mannen sin, smykket med vennlighet og godhet mot ham. Og skulle «hodet» noen gang prøve å lede henne til å gjøre noe som er galt (kanskje å tilbe hedenske guder?), så gjelder regelen: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg 5,29)

Samarbeidspartnere

Hvis vi går tilbake til Efeserbrevet, kan vi merke oss at Paulus bruker ulike ord for barns og tjeneres/slavers «lydighet» vs. konenes «underordning». Han skriver: «Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres i Herren» (Ef 6,1), og «dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv» (Ef 6,5). Mens til hustruene står det like før: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,22). De ulike ordvalgene er trolig helt bevisst gjort for å indikere at det her dreier seg om helt ulike relasjoner. «Barn og slaver er ikke partnere til sine foreldre eller herrer. Hustruer er partnere til sine ektemenn. En kones underordning under sin mann ligner mer på Kristi underordning under Gud Faderen enn på et barns lydighet mot sine foreldre.»[5] Kristus er jo likestilt og ett med Faderen, men han underordnet seg likevel Faderens vilje og gikk veien til korset for å bli vår Frelser. (Dette sier oss noe om hvilken helt sentral betydning underordning har i kristendommen; at det var ved Kristi underordning selve frelsen ble vunnet.)

Et ekteskap handler om å være partnere i et team-arbeid. Litt som på et fotballag: målvakten, forsvarsspillerne, midtbane- og angrepsspillerne er likeverdige og helt avhengige av hverandre; de utfyller og supplerer hverandre med sine individuelle og spesielle ferdigheter. Samtidig er det godt å ha en av spillerne i rollen som kaptein. For hvis alle begynner å oppføre seg som kaptein, vil det bli svært negativt for laget. På samme måte er ekteskapet et samarbeid, et «teamwork». Dette teamet trenger et kjærlig «hode» som gjør tjeneste som leder. At «hjelperen» underordner seg, betyr ikke at hun har lavere verdi eller er mindre begavet enn mannen.

Å få barn og skape et hjem

Gud sa til Eva etter syndefallet: «Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg» (1 Mos 3,16). Syndefallet hadde ikke forandret noe på Guds skaperordning når det gjelder rollefordelingen innenfor ekteskapet. Men synd og egoisme ville fra nå av påvirke forholdet mellom mann og kone, fordi de mer eller mindre kom til å handle i strid med Guds vilje.

Martin Luther ønsket at menn skulle vise spesiell ærbødighet for kvinnen, siden hun er «menneskehetens mor og pedagog».[6] En mann kan ikke bli gravid og føde og amme et barn. Det er den gode hjelperen som har fått denne unike og spesielle oppgaven. Adam kalte sin hustru Eva (= livgiver), fordi hun skulle bli mor til alle som lever (1 Mos 3,20). Seksuell intimitet mellom mann og hustru er en flott gave fra Gud, og en hovedhensikt med denne er forplantning. Gud hadde sagt: «Vær fruktbare!» Å være den personen som bærer nytt liv inn i verden, føder et nytt, levende menneske, er virkelig en svært høyverdig rolle og oppdrag, som alle bør betrakte med stor respekt. Gjennom mesteparten av verdenshistorien har mor også vært en viktig «pedagog» for sine barn, mens hun passet på dem i hjemmet.

Her kan vi tenke på evangelisten Timoteus som helt fra barndommen hadde kjent de hellige skriftene og som tydeligvis ble undervist av sin fromme kristne mor Eunike og mormor Lois (faren var greker og hedning). «Barn er dyrebare gaver fra Gud, og det er et privilegium, ikke en byrde, å oppdra dem» (KELKs Nittifem teser, tese 18). «Lytt, min sønn, til din fars formaning, forkast ikke rettledning fra din mor!» (Ordsp 1,8). Både mor og far er viktige i oppfostringen av barna sine. Et barn behøver et eksempel fra både sitt eget kjønn og fra det motsatte kjønn.

Både i Det gamle og Det nye testamente er hjemmet det viktigste området for kvinnens aktivitet, mens mannen tilbringer tid ute i en fiskebåt på sjøen, pløyer åkeren, eller arbeider i snekkerverkstedet. Paulus råder unge enker til å «gifte seg, få barn og styre sitt hus» (1 Tim 5,14). De eldre kvinnene bør «lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet» (Tit 2,3-5). Dette betyr ikke at Gud forbyr en kristen kvinne i dag å ha et yrke og en karriere utenfor hjemmet. Men en hustru og mor bør tenke på (sammen med sin mann) å bruke tiden på en balansert måte. For det å føde barn og være mor er en unik og spesiell rolle gitt av Gud, og noe som krever mye tid, visdom og anstrengelse. Et stort problem i vår tid er at så mange kvinner sliter seg ut når de forsøker å kombinere moderskapets forpliktelser med en heltidsjobb utenfor hjemmet.

Aktive medhjelpere

Prinsippene for hodets lederskap og medhjelperens underordning bør balanseres rett. Det er viktig at mannen tar sitt hovedansvar, men også at hustruen ikke får en følelse av at hun bør være en passiv person. Mannen behøver hjelp og har fått en hjelper som er en fantastisk gave fra Gud.[7] Hun skal oppmuntres til å tjene med de gavene hun har fått, samtidig som hun husker på Guds prinsipper, som er en velsignelse, ikke et problem. Vi må være forsiktige så vi ikke omfortolker det Gud har sagt for at det skal harmonere med verdens nåværende ideer om likestilling og like rettigheter.

I Ordspråksboken kapittel 31,10-31 kan vi lese om en dyktig og driftig kone som er bemerkelsesverdig aktiv: Hun står tidlig opp, kjøper en åker, planter en vinmark, spinner og vever, hjelper den nødlidende og fattige, syr og selger linklær, leverer belter til kjøpmannen, taler visdomsord og formaner vennlig. «Hun ser etter hvordan det går i huset, og spiser ikke latskaps brød. Barna står fram og priser henne lykkelig» (v 27-28).

En annen imponerende medhjelper, fra 1500-tallet, var Katharina Luther, «Reformasjonens mor». Dr. Luther kalte henne «sjefen over Zulsdorf» (navnet på gården de eide), og «Wittenbergs morgenstjerne» (fordi hun sto opp klokken fire for å ta seg av alle sine forpliktelser og gjøremål). Hun fødte seks barn og organiserte husholdningen og familiens økonomi; i huset deres bodde i tillegg mange studenter og andre. Hun hadde et bryggeri, og drev med avl og salg av storfe. Iblant drev hun også et hospital, hvor hun og andre pleiere tok seg av syke mennesker. Man kan nesten bli litt matt av bare å lese om alle hennes aktiviteter (og også om alt ektemannen hennes rakk å gjøre).

Prinsipper og deres anvendelse

Alle familier er forskjellige og unike. Men de allmenne prinsippene Gud har gitt oss er de samme. Hvordan skal hodet og medhjelperen anvende prinsippene i de konkrete situasjonene som oppstår i det daglige? Bibelen gir oss ikke noen lovkode med spesifikke regler og forskrifter. Men hvis vi lærer oss å forstå prinsippene, kan vi be Gud om hjelp til å finne den beste måten å etterleve dem i praksis. «Gud har ikke beskrevet nøyaktig og detaljert hvordan en mann skal elske sin hustru… Han vil at vi av kjærlighet til ham prøver alt i livet vårt etter hans prinsipper og gjør alt vi kan for å leve i overensstemmelse med hans vilje… Dette er den herlige friheten Gud har gitt oss menn og kvinner i den nye paktens tid, i Kristus. Vi lever ikke under noen seremonilover (som i den gamle pakten). Vi er helt frie, og vi kan leve som frie menn og kvinner.»[8] 

(Tidskriften Biblicum, nr. 2/2020)

FOTNOTER:

[1] C.F.W. Walther, The Word of His Grace. Occasional and Festival Sermons, Mankato 1978, s. 174ff.

[2] Nathan R. Pope, Feminism, Milwaukee, Northwestern Publishing House, 2003, s. 139.

[3] Walther, ibid.

[4] Mark A. Paustian, More Prepared to Answer, Northwestern Publishing House, 2004, s.139.

[5] John F. Brug, A Bible Study on Man and Woman in God’s World. Student’s manual. Northwestern Publishing House, 1992, s. 49.

[6] Francis Pieper, Christian Dogmatics, Vol 1, Concordia Publishing House, 1950, s. 524.

[7] Seth Erlandsson, «Kvinnen som mannens medhjelper», i Bibel og Bekjennelse 2/2018, s.11-13.

[8] Man and Woman in God’s World—An Expanded Study. Northwestern Publishing House, 1987, s. 42.