Bibelen, kristen tro og menneskelig visdom

Av Seth Erlandsson

Bakgrunnen for denne artikkelen

Bokforlaget Libris ga i 2019 ut en bok av Mikael Tellbe med tittelen Paulus mot väggen. Arton raka frågor och lika många försök till svar (406 sider). Mikael Tellbe er høgskolelektor i Nytestamentlig eksegetikk ved ”Örebro Teologiska Högskola och Akademi för Ledarskap och Teologi”. Han tok den teologiske doktorgraden ved Lunds universitet i 2001 og ble dosent i 2008. Årene 2007–2013 tjenestegjorde han også som pastor i Filadelfiakyrkan i Örebro. Han er ofte benyttet som foreleser ved teologiske seminarer, høgskoler, institusjoner, bibelskoler og i ulike menighetssammenhenger. Han er uten tvil en dyktig forsker og foreleser, noe som går fram av forelesningene hans som ligger ute på nettet.

Tellbes bok om Paulus inneholder mange viktige eksegetiske og språklige iakttagelser. Men dessverre inneholder den også ”forsøk til svar” på visse spørsmål som forbauser. Det gjelder spørsmål som ”Trodde Paulus virkelig at Jesus var Gud?”, ”Hva er det som er feil med jødedommen?” og ”Trodde Paulus på en Gud hvis vrede må stilles med offer?”. Tellbe vil resonnere seg fram til svar ved hjelp av de vitenskapelige midler som står til rådighet. Ifølge moderne vitenskap kan det da bare bli ”forsøk til svar”, en rimelighetsbedømmelse: Hva kan Paulus ha trodd, hva kan han ha ment i den situasjonen han levde i og med tanke på hans jødiske bakgrunn?

Det vitenskapssyn som også teologer helt siden 1800-tallet mer og mer begynte å utgå fra, er påvirket av en moderne verdensanskuelse som forsøker å finne innenverdslige faktorer som årsak til alt. Gud og guddommelig kausalitet har ingen plass i moderne vitenskapelig tenkning. All tale om Guds inngripen i historien kan nå bare ses som en trosforestilling hos visse mennesker, en tro som det moderne mennesket har lagt bak seg. Gud som den virkelige årsaksfaktoren til verdensaltets oppkomst og til de bibelske tekstenes innhold, blir et trosstandpunkt som ikke hører hjemme innenfor vitenskapen. Skaperverket må ha skapt seg selv, så urimelig det enn kan høres ut med tanke på hvor sinnrikt skaperverket er, og bibelforfatterne må på en vanlig innenverdslig måte ha hentet sitt budskap eller blitt påvirket av tanker fra det miljøet de levde i. Å regne med direkte guddommelig åpenbaring og kausalitet anses som uvitenskapelig.

Bibelen og bibelsk tro

Bibelsk kristendom bygger ikke på hva som er innenverdslig mulig, hva mennesker har tenkt ut, men på hva Bibelen lærer, hva Gud har åpenbart. Paulus understreker at hans budskap ikke kommer fra mennesker, han har ”ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg for meg” (Gal 1,12). Hva Gud i sin nåde har gitt oss, om dette taler vi med ord som Ånden har lært oss, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss” (1 Kor 2,12f). Peter, ”Jesu Kristi tjener og apostel”, skriver til ”dem som har fått den samme dyrebare tro som vi” (2 Pet 1,1): ”Aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud” (1,21).

Bibelens hovedperson, Frelseren Jesus Kristus, er ikke hvilket som helst menneske, men ett med den eneste sanne Gud, han som har navnet ”Jeg Er” (2 Mos 3,13–14). Jesus sa: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg Er, før Abraham var” (Joh 8,58), ”Jeg og Far er ett” (Joh 10,30). ”Jeg er veien, sannheten og livet” (Joh 14,6). ”Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser sin Far gjøre. Det Far gjør, det gjør også Sønnen (Joh 5,19). Med andre ord: Jesus er ikke bare et menneske men også Gud, ett med Faderen. ”Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige,” skriver Paulus (Kol 1,15-16).

Jesu motstandere kunne ikke akseptere at Jesus er både menneske og Gud, de mente han drev med gudsbespottelse: ”Du som er et menneske, gjør deg til Gud” (Joh 10,33). Øverstepresten spurte Jesus: ”Er du Messias, Sønn av Den velsignede?” Jesus svarte: ”Jeg Er. Og dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.” Da flerret øverstepresten kappen sin og sa: ”Hva skal vi nå med vitner? Dere har hørt gudsbespottelsen” (Mark 14,61–64).

Da Jesus sa til en lam mann: ”Vær frimodig, sønn, syndene dine er tilgitt”, tenkte noen skriftlærde med seg selv: ”Denne mannen spotter Gud!” Men Jesus så hva de tenkte, og sa: «Hvorfor går dere med onde tanker i hjertet? Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme: «Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg og gikk hjem (Matt 9,2–7). Jesus spottet ikke Gud. Han gjorde beviselig det som bare Gud kan gjøre.

Da Jesus sa: ”Jeg og Far er ett”, tok jødene opp steiner for å steine ham” (Joh 10,30–31). Jesus sa: ”Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far” (Joh 10,37–38). Jesus sa til Filip: ”Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld” (Joh 14,9–11).

”Tro det for selve gjerningenes skyld!”

Sannheten i Jesu ord om syndenes tilgivelse kunne ikke ses. De kunne fornektes, men ikke gjerningene hans. Gjerningene viste at han ikke spottet Gud. Han var virkelig ett med Faderen, så hans ord var sannhet. Men de fleste som så gjerningene hans ville likevel ikke lytte til hans ord. De fortsatte i åndelig blindhet. Som ”Guds munn”, sa allerede Jesaja til Jerusalems innbyggere: ”Hør, så skal dere leve!” (Jes 55,3). Men de fleste ville ikke høre. På samme måte var det på Jesu tid: ”Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke” (Matt 23,37).

Troen skapes ovenfra ved det glade budskapet om frelse ved Messias, Guds Sønn. Den skapes ikke nedenfra ved ”menneskelig visdom”, ved mennesketanker. Evangeliet ”er en Guds kraft til frelse”, understreker apostelen Paulus (Rom 1,16). Jesus sa: ”Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike” (Joh 3,3), og ”dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus (Joh 17,3). Apostelen Johannes innleder sitt første brev med ordene: ”Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord” (1 Joh 1,1). Og han avslutter brevet sitt med ordene: ”Vi vet også at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand, så vi kjenner Den sanne. Vi er i Den sanne, vi som er i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv. Mine barn, vokt dere for avgudene!” (1 Joh 5,20–21).

”Hva er dette for en?”

Jesu overnaturlige gjerninger skapte forundring: ”Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham!” (Matt 8,27). Da Jesus helbredet en som var blind og stum ”så han kunne både tale og se”, var folkemengden ute av seg av undring og sa: «Kanskje dette er Davidssønnen?» Men da fariseerne hørte det, sa de: ”Det kan bare være ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at denne mannen driver de onde åndene ut” (Matt 12,22–24). Da synagogeforstanderen Jairus’ datter var død og Jesus kom dit, sa Jesus til de sørgende: ”Hun er ikke død, hun sover.” ”De bare lo av ham, for de visste at hun var død.” Nå gjorde Jesus igjen det som menneskelig sett er umulig: han vekket den døde piken tilbake til livet bare ved sitt ord, og ”foreldrene hennes ble ute av seg av undring” (Luk 8,52–56).

”Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren” (Joh 11,19). Da Jesus kom dit hadde Lasarus vært død i flere dager og allerede blitt lagt i en klippegrav med en stein foran åpningen. Jesus gikk bort til graven og sa: ”Ta steinen bort!” ”Herre”, sier Marta, den dødes søster, ”det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven” (Joh 11,38ff). De tok bort steinen og Jesus ropte høyt: ”Lasarus, kom ut!” ”Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet” (v 43f). ”Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: ”Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn” (v 45–47).

Hva gjør vi med bevisene?

Jesu gjerninger var tydelige bevis på at Jesus gjorde det som bare Gud kan gjøre, at han virkelig var Guds utsendte Sønn, ett med sin himmelske Far. ”Han er den sanne Gud” (1 Joh 5,20). Dette ble og er et stort problem for dem som fornekter Messias’ guddommelighet. Det kan bare ikke være sant, det de så med sine egne øyne. Et menneske kan ikke være Gud! Derfor ble Jesus et så stort problem at lederne i Jerusalem bestemte at han måtte tas av dage som gudsbespotter. ”Fra denne dagen la de planer om å drepe ham” (Joh 11,53).

Men også Lasarus ble et stort problem, for ingen kunne fornekte at den døde Lasarus nå var i live. Han var et levende bevis på at Jesus ikke bare var et menneske, men også Gud. Marta, Maria og Lasarus holdt nemlig seks dager før påske et festmåltid for Jesus. ”Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus” (Joh 12,1–2, 9–11). Lasarus var beviset på at både Jesu ord og hans gjerninger virkelig var Guds sanne ord og gjerninger. Derfor måtte han ryddes av veien.

Men et enda større bevis skulle foreligge om noen dager: Jesu oppstandelse fra de døde. Det er det store beviset på at verken Skriftens mange forutsigelser, Jesu ord eller hans fullbrakte frelsesgjerning er løst snakk, men guddommelig sannhet. At Jesus virkelig hadde dødd på korset, kunne ingen betvile (se Joh 19,33–35). Heller ikke at graven var tom om morgenen den tredje dagen, noe som menneskelig sett var helt umulig. For graven var sikret og strengt bevoktet av et romersk vaktmannskap (Matt 27,62–66). Likevel var graven beviselig tom! Jesus var oppstått, akkurat slik han hadde forutsagt (se Matt 17,23; 20,19), og han viste seg etter sin oppstandelse for mange vitner (se 1 Kor 15,4–8).

Hva skulle Jesu motstandere nå finne på, etter at vaktmannskapet ”fortalte overprestene alt som hadde hendt” (Matt 28,11)? Overprestene kom sammen med de eldste og ”ble enige om hva de skulle gjøre. De ga soldatene en stor sum penger og sa: ”Si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov” (v 12–13). Men tenk om landshøvdingen fikk greie på at soldatene var blitt bestukket med en stor sum penger for å lyve om hva som hadde skjedd? I så fall ”skal vi snakke med ham, så dere kan være trygge”. Soldatene ”tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om. Og dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag” (v 14–15).

Kristen tro

Apostlenes og profetenes undervisning ”med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen” (Ef 2,20) er grunnvollen for kristen tro, lære og bekjennelse. Grunnvollen er ikke det som vitenskapen kan bekrefte er innenverdslig mulig. Uten Bibelen som Guds sanne ord, ingen kristen tro! En kristen er overvunnet av Bibelens vitnesbyrd om Guds gjerninger, kapitulerer og sier: ”Jeg tror. Hjelp meg i min vantro!” Med Paulus kan han eller hun si: ”Jeg vet hvem jeg tror på” (2 Tim 1,12), eller med den hardt prøvede Job: ”Jeg vet at min gjenløser lever” (Job 19,25). Sannheten i frelsesløftene om Messias og at Jesus virkelig er oppfyllelsen av disse løftene, kan ifølge kristen overbevisning ikke bortforklares. Jesu ord om sine sanne disipler blir oppfylt: ”De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden. Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet” (Joh 17,16–17).

Etter sin oppstandelse fra de døde sa Jesus til disiplene: ”Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har” (Luk 24,38–39). Jesus er oppfyllelsen av Det gamle testamentes frelsesløfter: ”Alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene” (Luk 24,44). Apollos ”satte jødene ettertrykkelig på plass når han i åpent ordskifte beviste ut fra skriftene at Jesus var Messias”, skriver legen Lukas (Apg 18,28). Paulus skriver ”til Guds menighet i Korint”: ”Kristus døde for våre synder etter skriftene”, og ”han sto opp den tredje dagen etter skriftene” (1 Kor 15,3.4).

Ifølge kristen tro er ikke bare Jesus Kristus helt troverdig og sann, men hele Skriften. All Guds undervisning via Bibelens apostler og profeter er ikke mennesketanker men alltid guddommelig sannhet. Jesus sier om apostlene sine: ”Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg” (Luk 10,16). Ifølge kristen tro kan tolkningen av et skriftsted som for oss kan virke dunkelt, belyses og understøttes av hva som sies om samme tema i en annen bibelbok. Alle Bibelens bøker har jo i grunnen samme forfatter: Gud, Den Hellige Ånd. Gud motsier ikke seg selv. Et klassisk tolkningsprinsipp for bibelsk kristendom er: Bibelen er sin egen tolk, og Skriften skal tolkes med Skriften.

Menneskelig visdom

Dersom man utgår fra det vitenskapssyn som bare regner med innenverdslige faktorer, blir spørsmålet: Hvorfor skulle Bibelens ulike forfattere være samstemte, slik at vi skal la Skriften tolke Skriften? De levde jo til ulike tider og under ulike forhold. Det er vel ikke til å komme fra at synet på Jesus må variere fra bibelbok til bibelbok. Det er jo ulike forfattere, og forfatterskapet deres må ha vokst fram fra et visst miljøs tanker og sannsynligvis gjennomgått en utvikling med tiden, slik tilfellet er med menneskers tanker. Slik resonnerer moderne vitenskap. Hvordan resonnerer så Tellbe?

Synet på Jesus

Tellbe ser i likhet med moderne vitenskap en utvikling når det gjelder bibelforfatternes synsmåte. Synet på Jesus gjennomgår en utvikling, fra Paulus’ syn på 50-tallet til Johannes’ syn på 90-tallet. Han skriver: Det fins ”ingen tydelige belegg for at Paulus – slik som Johannes – skulle ha sagt at ’Jesus er Gud’. Spørsmålet er om han med sin fariseiske bakgrunn noensinne dristet seg til en slik djerv bekjennelse” (s 157). Tellbe siterer James Dunn (Christology in the Making) som mener at ”en tydelig bekjennelse av Jesus som ’Gud’ først er mulig å finne i Johannes-skriftene (Johannesevangeliet og Johannesbrevene), som med stor sannsynlighet stammer fra slutten av det første århundret” (s 151). Tellbe skriver: ”Ettersom Johannesevangeliet hører hjemme ved slutten av det første århundret, kan man konkludere at det i hvert fall på den tiden var vokst fram en tydelig bekjennelse av Jesus som Gud blant de Jesustroende” (s 151). Legg merke til ordene ”vokst fram”! Forutsetningene for at troen på Jesus som Gud skulle kunne vokse fram allerede på Paulus’ tid fantes ikke: ”Sett på bakgrunn av den jødiske monoteismen og at de første Jesustroende var jøder, er det egentlig merkelig at man overhodet begynte å snakke om Jesus som ’Gud’” (s 150).

Ja, det er merkelig! Men Paulus’ tro på Jesus som Gud er ikke basert på bakgrunnen hans. Den er basert på den oppstandne Jesus som åpenbarte seg for ham fra himmelen da han var på vei til Damaskus ca. år 32. Denne hendelsen er så grunnleggende at det fortelles om den tre ganger (se Apg 9, 22 og 26). Nå ble det helt tydelig hvem Jesus er. Dette var bakgrunnen hans helt blind for. Jesus var ikke en død kropp, stjålet av sine disipler mens vaktene sov. Han var virkelig oppstått, han levde, han viste seg for forfølgeren Paulus fra sin himmelske bolig ved Faderens høyre side, han snakket til ham og ga ham i oppdrag å spre sannheten: at han er Messias, Guds Sønn, ”han som ga seg selv for våre synder, så han etter Gud, vår Fars vilje kunne fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i” (Gal 1,1–5).

Men Dunn og mange med ham utgår fra det moderne vitenskapssynet som kun regner med innenverdslige forklaringer. Troen på Jesus som Gud blir ifølge dem et menneskelig produkt som vokste fram mer enn femti år etter Jesu offentlige virksomhet og gjerninger! Bibelsk kristendom bygger på hva Jesu utvalgte vitner til hans ord og gjerninger har sett og hørt. Troen på Jesus som ”Messias, den levende Guds Sønn” vokser ikke fram nedenfra men skapes ovenfra. Det påpekte Jesus for Peter da han bekjente denne troen: ”Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen” (Matt 16,16–17). Skriftens ord er ”Faderens ord”, og de er tydelige. Han sier bl.a. om sin Sønn: ”Han har fått navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud” (Jes 9,6). Jesu ord ifølge Johannesevangeliet er ikke noe Johannes har funnet på på 90-tallet! ”Hans vitneutsagn er sant, og han vet at han taler sant” (Joh 19,35).

Tellbe skriver: ”Det er først i Johannesevangeliet Jesus uttrykkelig bekjennes som ’Gud’, nærmere bestemt to ganger” (s 151). Tellbe glemmer at Johannesevangeliet utenom Johannes’ egne ord også gjør rede for hva Jesus selv gang på gang har sagt, og vist med sine gjerninger, nemlig at han er Gud. Eksempler på dette er nevnt tidligere i denne artikkelen, og her følger enda noen flere: ”Jeg er brødet som er kommet ned fra himmelen” (Joh 6,41). Umulig, tenkte jødene: ”Vi kjenner jo både faren og moren hans. Hvordan kan han da si at han er kommet ned fra himmelen?” (v 42). ”Men ingen har sett min Far. Bare han som er fra Gud, har sett Far” (Joh 6,46). Umulig, for på grunn av synden kan ikke noe menneske se Faderen: ”Herren din Gud er en fortærende ild” (5 Mos 4,24). Men Jesus er uten synd. ”Ingen kommer til Far uten ved meg” (Joh 14,6). ”Ved meg”, det betyr dekket av min syndfrihet. ”Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg Er,” dvs. at jeg er Gud (Joh 8,28). Jf.  offiserens ord da Jesus på korset oppga ånden: ”Sannelig, han var Guds Sønn!” (Matt 27,54). Jødene sa: ”Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?” Jesus svarte: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg Er, før Abraham var.” Da tok de opp steiner for å kaste på ham (Joh 8,57–59).

For jødene var det en umulig tanke at Messias både er et menneske og Gud. Det fins jo bare en Gud. ”HERREN er vår Gud, HERREN er én” (5 Mos 6,4). Likevel fremgår det tydelig i Moses’ Torá, at Faderen ikke bare sender skapte sendebud (engler) til menneskene, men også sin spesielle, uskapte Utsendte (Mal’ak) som er ett med ham selv (se f.eks. 1 Mos 16,7.13; 22,11.15–16; 32,24.30; 48,15–16), den evige Visdommen som er ”ved Faderens side”, ”for hans åsyn” (Ordsp 8,22–31). Denne ”Herrens Engel” (mal’ak betyr ”Utsendt” eller ”Engel”) kan mennesker se uten å dø (se også Dom 6,11–23 og 13,3.6.8–23). Faderens ansikt kan ingen synder se og leve (2 Mos 33,5.20). Men Faderens Utsendte, Guds evige Sønn, han er det Guds nådige ansikt som mennesker kan se. Han er Faderens nådige nærvær (33,14.17). Legg spesielt merke til 2 Mos 3, der ”HERRENS Engel” (v 2) kalles Gud (v 4–6), JHWH/HERREN (v 7) og ”Jeg Er” (v 14)!

Jesus henviser jødene som betviler hans enhet med Faderen til tekstene om denne spesielle Utsendte, når han sier: ”Jeg er ikke kommet av meg selv, og han som har sendt meg, er sann, men dere kjenner ham ikke. Jeg kjenner ham, for jeg kommer fra ham, og han har sendt meg” (Joh 7,28–29). Med andre ord: Jeg er den Utsendte, ett med Faderen, jeg er Jeg Er. ”Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om” (Joh 5,46). Merk: ”Hvis dere ikke tror at Jeg er, skal dere dø i deres synder” (Joh 8,24).

Tellbe må virkelig anstrenge seg for å underbygge sitt standpunkt at det slett ikke er sikkert Paulus trodde at Jesus er Gud. Bl.a. to tydelige sitat av Paulus taler imot ham: Rom 9,5 og Tit 2,13. Paulus skriver: ”De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen” (Rom 9,5). ”Vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet” (Tit 2,13). Tellbe innrømmer at det er tvilsomt om det går an å oversette disse versene på en annen måte, slik at ordet ”Gud” bare skulle henspille på Faderen. Men, mener han, det er ikke helt utelukket. Dessuten skriver han: ”Mange hevder at Titusbrevet ikke er skrevet av Paulus selv, men er et senere brev. Bekjennelsen av Jesus som ’Gud’ skulle da være et resultat av en senere forfatters eller redaktørs hånd” (s 156). Ifølge bibelkritikken er Titusbrevet ikke ”fra Paulus”, selv om det uttrykkelig står så i Tit 1,1.

Men hvordan kommer Tellbe forbi Paulus’ ord om Jesus som pre-eksisterende (Kol 1,15–17) og at Gud ”sendte sin Sønn” (Gal 4,4, Rom 8,3)? Tellbe skriver: ”Å tolke Jesus som pre-eksisterende er ikke helt selvsagt. James Dunn hevder at tanken på Jesus som pre-eksisterende vokste fram senere i kirken” (s 159). ”At Paulus beskriver Kristus som pre-eksisterende, betyr ikke automatisk at Kristus dermed er guddommelig, i hvert fall ikke at han er Gud” (s 160). Heller ikke behøver benevnelsen ”Guds Sønn” bety at Jesus er Gud, mener han. ”Blant jøder kunne begrepet ’Guds sønn’ brukes både om engler, Adam, kongen og Israel som folk” (s 158).

Men benevnelsen HERREN/JHWH om Jesus vitner vel likevel om at han er Gud, ett med Herren? Tellbe er klar over at Paulus ”siterer eller henspiller på en gammeltestamentlig tekstsammenheng som handler om JHWH, men appliserer teksten på Jesus Kristus” (s 161). Han skriver: ”Paulus ser Israels Gud, JHWH, som legemliggjort og virksom i Jesus Kristus” (s 161). Han sier også at ”koblingen mellom ordet ’Herren’, hentet fra Jesaja 45, og Jesus Kristus gjør at Paulus … er meget nær å faktisk si at ’Jesus er Gud’” (s 162). Men konklusjonen hans blir likevel følgende: Det er ”tvilsomt om Paulus ved noe tilfelle dristet seg til å si ’Jesus er Gud’” (s 170). Selvsagt, for fariseisk jødedom er en hindring for rett tro om Jesus og kan ikke gi opphav til troen på at Jesus er Gud! Men Paulus har ikke fått troen på Jesus derfra! Guds ord sier tydelig at han har fått den ved overnaturlig, guddommelig åpenbaring. Derfor kan han si: ”Jeg vet hvem jeg tror på” (2 Tim 1,12). Denne vissheten hadde også Job fått av Guds ord lenge før den lovede Frelserens ankomst, forsoningsdød og oppstandelse: ”Jeg vet at min gjenløser lever” (Job 19,25).

Når man ifølge moderne vitenskap ikke kan regne med Gud og at Bibelen er Guds ord, en følge av overnaturlig, guddommelig åpenbaring, kan ingen visshet innfinne seg. Mennesketanker kan ikke skape visshet om guddommelige ting. Forsøker man å besvare spørsmål som ”hvem er Gud?”, ”hvem er Jesus?”, ”hvordan har Bibelens budskap blitt til?” uten å regne med Gud som åpenbareren av de rette svarene, da gjenstår bare å tenke seg Jesus som et menneske og ikke også som Gud. Bibelen ses da som et menneskelig tankeprodukt som gradvis har vokst fram nedenfra, akkurat som all annen litteratur. Ord som 2 Tim 3,16 og 2 Pet 1,20–21 kan ikke aksepteres som sann informasjon om hvordan Bibelen er blitt til. Apostlenes budskap må jo være avhengig av den menneskelige ”tenkning” som var rådende i deres livsmiljø. Slik beskriver Tellbe moderne Paulusforskning: ”I dag har de aller fleste forskere landet på at det var Paulus’ jødiske arv som utgjorde den avgjørende innflytelsen på Paulus’ tenkning og budskap (min kursiv)” (s 16).

Jødedommen og rettferdiggjørelsen

Tellbe gir mye plass til spørsmålet om Paulus forlot jødedommen da han kom til tro på Kristus, eller ”tenkte han seg fortsatt en Jesusbevegelse innenfor jødedommen?” (s 60). Slik uttrykker han oppfatningen sin: ”Paulus forlater ikke jødedommen for en annen slags tro eller religion. Damaskushendelsen skal altså ikke tolkes som et religionsbytte” (s 53). Men kan man si at det er samme religion og intet ”religionsbytte” om man bekjenner seg til Kristus eller om man ikke gjør det og bekjemper den kristne troen? Forskjellen mellom jødedom og kristendom er jo enormt stor. Å betrakte Jesus som Gud er ifølge jødedommen en gudsbespottelse. Ifølge kristendommen derimot, er Jesus ”Veien, Sannheten og Livet” (Joh 14,6), ”steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved” (Apg 4,11–12).

Det er åpenbart nødvendig med noen definisjoner av kristendom og jødedom for ikke å snakke forbi hverandre. Kristendom kan defineres som troen på Jesus Kristus som den lovede og eneste Frelseren, og jødedom som troen de jødene har som ikke tar imot Jesus som den lovede Messias men mener at han er en gudsbespotter.

Var det så ille med jødedommen allerede på Jesu tid og dermed også på Paulus’ tid? La oss gå til kristendommens hovedperson Jesus Kristus og lytte til hva han sier om jødene som forkaster ham som den lovede Messias: ”Den som anklager dere, er Moses, han som dere setter deres håp til. Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om” (Joh 5,45-46). ”Var dere Abrahams barn, gjorde dere som Abraham. Men dere vil drepe meg, et menneske som har sagt dere sannheten han har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham” (Joh 8,39–40). ”Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er gått ut fra Gud og kommer fra ham. Jeg er ikke kommet av meg selv, men han har sendt meg. Hvorfor skjønner dere ikke det jeg sier? Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord! Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker” (Joh 8,42–44). ”Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud” (Joh 8,47).

Også Paulus kommer inn på jødedommens vantro. For ham er det ”en stor sorg og stadig plage” at hans ”landsmenn etter kjødet” forkaster Kristus (Rom 9,2). Han brenner av kjærlighet til folket sitt akkurat som Gud gjør. I Skriften ser vi hvordan Gud om og om igjen tar seg av sitt folk, selv om folket stadig svikter tjeneroppdraget sitt og er opprørsk mot ham. Paulus siterer i Rom 10,21 Guds ord i Jesaja 65,2: ”Hele dagen rakte jeg hendene ut mot et ulydig og gjenstridig folk.” Smittet av Guds ufattelige tålmodighet og kjærlighet går Paulus så langt at han sier: ”Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn” (Rom 9,3). Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, og det vil også Paulus.

Men ”det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt” (Rom 9,8). ”Jesaja roper ut over Israel: Om Israels barn var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst” (Rom 9,27, se Jes 10,22). Israel ”jaget etter loven for å vinne rettferdighet…, de holdt seg til gjerninger, ikke til tro. De støtte mot snublesteinen … Men den som tror på ham, skal ikke bli til skamme” (Rom 9,31–33). ”De brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham. De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet” (Rom 10,2–3).

Men Gud vil ingen synders død, men ”at han skal vende om fra sine veier og leve” (Esek 18,23). ”Gud har ikke forkastet sitt folk, det folket han hadde vedkjent seg” (Rom 11,2). Paulus og alle apostlene er jøder, i likhet med mange i den urkristne menigheten. Forkastelse er helt og holdent menneskenes egen feil, deres avvisning av den eneste Frelseren. Det er menneskets vantro som fordømmer (se Joh 3,18.36). Forherdelsen som til sist har inntruffet er ikke total, den er partiell (Rom 11,25). Det er ”blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt. Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers var ikke nåden lenger nåde. Hva så? Det Israel søker, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet” (Rom 11,5–7).

De hedningkristne skal fortsette å drive misjon blant alle folkeslag fram til den siste dagen, også blant jøder. For ennå har ikke det fulle antallet av resten blitt ført til tro og berget inn i Guds rike. Paulus håper at hedningmisjonen hans skal ”egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem” (Rom 11,14). De hedningkristne må ikke bli hovmodige og tenke at alle jøder er forherdet. ”En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall. På denne måten (gresk houtås) skal hele Israel bli frelst” (Rom 11,25f). ”Dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme” (Matt 24,14).

Det er gledelig at Tellbe har sett at det sanne Israel ikke er Israel etter kjøttet men de troende både fra jødene og andre folk. Også troende fra hedningfolkene er podet inn på dette ”gode oliventreet”, et bilde på det sanne Israel. De som ikke tror på Kristus er uekte greiner som brekkes av pga. sin vantro (Rom 11,19–21). Guds sanne folk består av troende både fra jødene og fra hedningfolkene. Paulus siterer profeten Hosea angående hedningfolk: ”Det folket som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede” (Rom 9,25). Og om jødene skriver han: ” Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet” (Rom 9,8), dvs. de som tror på den lovede Frelseren. ”Hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet” (Gal 3,29).

Men om Tellbe hadde sett på hele Skriftens vitnesbyrd og latt Skriften tolke Skriften, ville han ha sett at først når det fulle antall av utvalgte hedninger har kommet inn, da og først da har også det fulle antall av resten fra jødene, den resten som ikke er forherdet, kommet inn (Rom 11,5.12.25). Da kommer ”enden” (Matt 24,14), den ytterste dagen, denne tidsalderens undergang. På denne siste dagen, når Jesus i stor makt og herlighet kommer tilbake mens ”Guds basun høres” (Matt 24,31; 1 Tess 4,16), skal han samle sine utvalgte ”fra de fire verdenshjørner, fra den ene enden av himmelen til den andre”. 1 Tess 4,13–18 handler om at de troende som allerede har dødd før den dagen slett ikke skal gå glipp av denne store begivenheten. Kroppene deres skal stå opp ”ved det siste basunstøt” og bli forvandlet slik at de blir ”lik den kroppen Han selv har i herligheten” (1 Kor 15,52, Fil 3,21) og ”bli rykket bort sammen med dem (de troende som da lever) i skyene for å møte Herren i luften” (1 Tess 4,16–17). Hvorfor bli rykket opp i luften? Fordi denne tidsalderens siste dag da har kommet. Denne verden skal da gå under: ”Da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp …  Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor” (2 Pet 3,10–13, Norsk Bibel 88).

Tellbe har sett at houtås i Rom 11,26 ikke betyr ”deretter” men ”på denne måten”. Det blir ikke noe ”deretter” her på denne jorden etter Jesu gjenkomst på den siste dagen! Likevel, i strid med alle bibeltekster om den siste dagen, virker det som om Tellbe tror på en fortsatt frelsesvirksomhet her på jorden etter den siste dagen! Han skriver: ”Ved Jesu gjenkomst kommer Gud selv – på grunn av sin troskap mot sine løfter – til å se til at jødene som folk blir reddet” (s 130). Bibelen lover ingen allmenn omvendelse, hverken av jødene eller av hedningfolkene. Dette gjøres klart på flere steder. Jesus sa: ”Trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den. Ta dere i vare for de falske profetene!” (Matt 7,14-15). Guds ord er tydelig og kan ikke settes ut av kraft: ”En rest skal vende om til den veldige Gud, en rest av Jakob. For selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om” (Jes 10,21–22). Paulus gjentar dette Guds ord i Rom 9,27–29 og understreker at ennå på hans tid fins ”en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt” (11,5). Restens ”fulle tall” har ennå ikke vendt om. Derfor skal jødemisjonen fortsette parallelt med hedningmisjonen fram til den siste dagen, ”i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem” (Rom 11,12–15). Og ”på denne måten skal hele Israel bli frelst”. Det skjer ikke på noen annen måte enn ved redningsmannen fra Sion, som var lovet av Jesaja, evangeliet om syndstilgivelsens pakt (Rom 11,26–27).   

Selv om jødedom og kristendom har Moses og profetenes skrifter til felles, er forskjellen i tro så stor at man ikke kan snakke om samme religion når Jesus forkastes som Guds utsendte Sønn og vår eneste Frelser. Men den såkalte nye Paulusforskningen vil nedtone forskjellene og vil ikke høre tale om at jødedommen skulle være ”en legalistisk religion”. Den mener, og her bygger jeg på Tellbes sammenfatning, at bl.a. Martin Luther har misforstått Paulus da han ”så jødedommen som en av Gud forkastet frelsesvei” (s 69). ”Jean Calvin fulgte opp med en lignende lesning av Paulus ved midten av 1500-tallet og det samme gjorde John Wesley på 1700-tallet. På 1800- og 1900-tallet kom ikke minst tyske, protestantiske teologer til å befeste den påståtte forskjellen mellom Paulus og jødedommen ved å stille dem i et enda skarpere motsetningsforhold til hverandre. Mens jødedommen sto for loven og gjerningene, kom Paulus til å stå for evangeliet og nåden” (s 70).

Den nye Paulusforskningen

Det var først på 1960- og 1970-tallet at en ny kritikk mot det tradisjonelle synet på Paulus og jødedommen begynte å framføres. Blant ledende kritikere kan nevnes Krister Stendahl, E. P. Sanders, Tom Wright og James Dunn. Sistnevnte syntes at Sanders’ forskning var så revolusjonerende at han i 1983 skrev en artikkel med tittelen ”The New Perspective on Paul”. Siden da pleier man å kalle den nye Paulusforskningen for ”Det nye perspektivet”. Tellbe finner en hel del som er verdt å gi akt på i den nye Paulusforskningen, uten å akseptere alt den presenterer.

Når Paulus skriver: ”Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus” (Gal 2,16), mener han ikke med uttrykket ”gjerninger som loven krever” ”en allmenn jødisk streben etter rettferdighet”, hevder Dunn (s 72). I likhet med Dunn mener Wright at rettferdiggjørelsen ved tro ikke handler om frelsen, ”men på hvilke vilkår jøder og ikke-jøder sammen kan utgjøre en paktfamilie” (s 73). ”I protest mot den individualistiske lesningen av Paulus’ teologi har Stendahl, Sanders, Wright og mange andre hevdet at det ikke er individets frelse som står i sentrum for rettferdiggjørelseslæren, men spørsmålet om på hvilke vilkår ikke-jøder blir delaktige i gudsfolket” (s 77).

Paulus’ undervisning om rettferdiggjørelsen skulle altså gjelde ”spørsmålet om hvilken status ikke-jødene skal ha i pakten med Gud”; ”ikke spørsmålet ‘hvordan jeg blir frelst’”, men ”hvordan kan jøder og ikke-jøder sammen utgjøre ett folk?” (s 78). Det er feil å oppfatte jødedommen som en legalistisk religion, understreker E. P. Sanders i sin bok ”Paul and Palestinian Judaism” fra 1977, og Tellbe skriver om ”det nye perspektivet”: ”Det er bare å konstatere at denne måten å forstå Paulus har ført til litt av et paradigmeskifte. Dens viktigste bidrag er framfor alt korrigeringen av det tidligere synet på jødedommen på Jesu og Paulus’ tid som legalistisk” (s 76). ”Vi kan ikke fortsette å lese Paulus som om ingenting har hendt, etter E. P. Sanders banebrytende forskningsbidrag. Vi trenger å minne oss selv på at Paulus ikke primært reagerte på jødedommen fordi den var legalistisk” (s 86).

Man spør seg: Handler ikke Paulus’ undervisning, ja hele Bibelens, om individets frelse, at vi ”alle har syndet og mangler Guds herlighet” (Rom 3,23), at vår eneste redning er Kristi fullbrakte frelsesgjerning, at alle ”ufortjent og av hans nåde blir kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus” (Rom 3,24)? ”Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?” (Matt 16,26). ”Det blir større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse,” sier Jesus (Luk 15,7). Handler ikke dette om individers frelse?

Angående sine landsmenns legalisme skriver Paulus: ”De brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham. De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet” (Rom 10,2–3). Israel søkte ikke rettferdigheten ved tro, men holdt seg til gjerninger (Rom 9,32). Dette er legalisme. ”For Kristus er lovens ende og mål, så hver den som tror, skal bli rettferdig (Rom 10,4). ”Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne. Men nå er Guds rettferdighet … blitt åpenbart uavhengig av loven” (Rom 3,20–21). Til gjeterne utenfor Betlehem sa engelen at den nyfødte Jesus er ingen ringere enn ”Messias, Herren” (Luk 2,11). Den lovede Frelseren, ”kvisten” fra Isais avhugne stamme (Jes 11,1), er ”Herren vår rettferdighet” (Jer 23,6). Uten Jesus, vår Herres rettferdighet, kan ingen bli stående for Gud. Derfor er det så alvorlig å forkaste Kristus, ikke ha bruk for hans rettferdighet. For ”ingen kommer til Far uten ved meg”, sier Jesus (Joh 14,6).

Jesu korsdød

”Må Gud straffe et uskyldig offer for å kunne tilgi menneskets synder?” spør Tellbe (s 172). Innebærer Jesu sonoffer at ”i stedet for at mennesket straffes for synden, tar Jesus straffen på seg”? Tellbe har sine tvil: ”Var det virkelig slik Paulus tenkte seg betydningen av Jesu korsdød?” (s 172). Det er vanskelig å forstå hvorfor han tviler på dette. Dersom mennesket skal slippe straffen for sin opprørskhet og synd, må en annen stedfortredende ta straffen på seg. Et forbilde på dette så man om og om igjen i den gamle paktens offertjeneste med de mange stedfortredende synd- og skyldofrene. Paulus skriver om Jesus som det stedfortredende offeret: ”Én er død for alle, derfor er de alle døde” (2 Kor 5,14). Jesaja profeterte mer enn 700 år i forveien om Messias’ stedfortredende strafflidelse og offerdød for at vi skulle få fred: ”Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet” (Jes 53,5). Hele Messiasprofetien i Jesaja 53 ender med ordene: ”Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere” (v 12).

Ingen synder kan betale løsepenger for sin egen synd, og langt mindre for alle andres i tillegg. Bare Guds enbårne Sønn kunne gjennomføre denne gjenløsningen. Stedfortredende betalte han løsesummen for alle menneskers samtlige synder. Menneskesønnen har kommet ”for å gi sitt liv som løsepenge for mange”, sier Jesus (Matt 20,28). ”Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!” proklamerer veirydderen, døperen Johannes (Joh 1,29). Paulus skriver: ”I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn” (Gal 4,4–5). Hebreerbrevets forfatter skriver: ”Kristus er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har … Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig” (Hebr 9,11–12).

Tellbe har tydeligvis blitt ganske påvirket av Wright og andre representanter for ”det nye perspektivet”. Han skriver bl.a.: ”Wright forkaster enhver tanke om at korsdøden skulle ha noe å gjøre med en blidgjøring av Guds vrede, noe han – i likhet med Dodd – mener bygger på hedenske forestillinger” (s 177). Wright ”vil gjøre opp med læren om Jesu død som en stedfortredende straff (eng. penal substitution) – Jesu død skal ikke forstås som et uskyldig offer som straffes for å blidgjøre en vred Gud” (s 177). Tellbe nevner likevel at John Stott er av en annen mening. Stott ”understreker at tanken om Guds vrede i Bibelen skiller seg fra hedensk tenkning i det at det er Gud selv i Kristus som stiller vreden, ikke mennesket” (s 178).

Hva menes da med rettferdiggjørelsen som hører intimt sammen med Jesu stedfortredende forsoningsggjerning? Noe helt annet enn det den nye Paulusforskningen har kommet fram til. For Paulus er tydelig: ”Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!” (Rom 5,9–10).

Tellbe skriver: ”I klassisk kristen forkynnelse har ’rettferdiggjørelse ved tro’ ofte blitt beskrevet med juridiske termer, som en domstolscene der Gud erklærer mennesket ikke-skyldig. Selv om dette aspektet kan finnes i Paulus’ språkbruk, er det ikke frikjennelse fra skyld som er den sentrale tanken i rettferdiggjørelse-terminologien, men at mennesket blir tilgitt og at det derfor kan opptas i paktfolket” (s 183). Her merkes det hvor påvirket Tellbe er blitt av den nye Paulusforskningen. Den påstår, som vi har sett, at Paulus utviklet læren om ”rettferdiggjørelse ved tro” for å gjøre det mulig for ikke-jødiske Jesustroende å tilhøre Guds paktfolk uten ”de tradisjonelle jødiske identitetsmarkørene”.

Hvordan Tellbe kan overse at rettferdiggjørelsen er en juridisk term og har å gjøre med en frifinnelsesdom, er ubegripelig. Den objektive forsoningen eller rettferdiggjørelsen er den eneste redningen unna ”vreden”, som vi har sett ovenfor (Rom 5,9–10). I Romerbrevet 5,12–21 kontrasteres domfellelsen pga. Adams synd med domfellelsen pga. Jesu syndfrihet og forsonende død. Dommen førte til fordømmelse, mens gaven førte til en frifinnelse (5,16). ”Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse (gresk katákrima) for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning (gresk dikaíåma) til frifinnelse (gresk dikaíåsis) og liv for alle” (5,18). Denne frifinnelsesdommen er en følge av Faderens ufattelige kjærlighet, en fri gave som innebærer syndenes tilgivelse, liv og salighet. Den bygger utelukkende på Guds kjærlighet og Kristi fortjeneste, og ikke på noen måte på vår motprestasjon. Å tro er å stole på og ta imot ”Guds store nåde og rettferdighetens gave” (v 17). Gode gjerninger er ikke en forutsetning for denne gaven, men en følge.    

Epilog

Det fins mye mer i Tellbes bok som kunne være verdt å kommentere. Men denne artikkelen har allerede blitt for lang, så dette får holde. Hva artikkelen først og fremst vil vise, er hva et kompromiss med den moderne vitenskapens verdensbilde fører til.

Når en vitenskap som kun tror på og aksepterer innenverdslige forklaringer, ikke bare anvendes innenfor naturvitenskapen men også i teologien (”læren om Gud”), må Bibelens innhold ses på bakgrunn av hva mennesker til ulike tider kan ha tenkt. Derfor egner man seg mye til å forsøke å forstå bakgrunnen for de forskjellige bibelforfatternes ”tenkning”, enten det er Jesaja, Paulus eller Johannes. Deres ”tenkning” bør ikke ha avveket så veldig mye fra det som lå i tiden, mener man. Det handler om menneskelige trosforestillinger.

Den bibelske tro som tydelig proklameres i Bibelen – nemlig at profetenes og apostlenes budskap ikke stammer fra menneskers tanker men er en åpenbaring fra Gud, og at Bibelens hovedperson Jesus både er sann Gud og sant menneske – den har ifølge moderne vitenskap ingenting med virkelig sannhet å gjøre. Gud kan man ikke få noe grep om med menneskelige instrumenter, men den menneskelige bakgrunnen til trosforestillingene kan man forsøke å spore og undersøke.

Det blir derfor naturlig å spørre: Kunne Paulus tenke seg at Jesus var Gud (eller en gud) på bakgrunn av sin jødiske oppfostring? Hvordan så man på Jesus ca. 35 år senere da Johannes skrev sine skrifter? Hvor mye av det Johannes sier at Jesus har sagt og gjort kan stemme med den historiske Jesus? Bibelens påstand om at Paulus’ og Johannes’ budskap ikke stammer fra menneskelig ”tenkning”, er et trosstandpunkt som moderne vitenskap ikke kan ta på alvor. Moderne vitenskap utgår i stedet fra hva som er rimelig og mulig i et visst miljø. At Bibelen inneholder hellige skrifter ”innblåst av Gud” (2 Tim 3,16) og at et gudemenneskes gjerninger og undervisning har vært avgjørende for deres tro, det forutsetter en overnaturlig kausalitet som moderne vitenskap ikke kan regne med.

At Tellbe er blitt påvirket av moderne vitenskap og står for et bibelsyn som i mangt skiller seg fra bibelsk tro, ble påtalt i tidsskriftet Biblicum allerede i nr 3/2015, s 141–144, i en anmeldelse av hans bok ”Vad menar vi med att Bibeln är Guds ord?” (Libris 2015). Meningsutvekslingen mellom Tellbe og meg som fulgte i forbindelse med anmeldelsen, ble presentert i nr 4/2015, s 187–192. På bakgrunn av vanlige oppfatninger innenfor moderne vitenskap forsvarer Tellbe bl.a.

• at Jona skulle kunne være ”en fiktiv person” og at det som sies å ha hendt ”ikke nødvendigvis utspiller seg i tid og rom”,

• at en Daniel på 500-tallet f.Kr. ikke behøver å ha profetert det som boken hans vitner om,

• at Jesaja ikke behøver å ha sagt det som Jesajas bok uttrykkelig sier at Jesaja ”profeterte om” etter å ”ha sett det i et syn”.

• ”Vi kan ikke helt og full ’bevise’ hverken profeten Jonas eksistens eller Danielsbokens datering” (Vad menar vi med att Bibeln är Guds ord?, s 74).

Hvis vi retter oss etter den moderne vitenskapens premisser og bare aksepterer som sant det som moderne vitenskap kan ”bevise” eller finner tilstrekkelig med grunner til å tro på, da er det mye i Bibelen som sies å være sant som ikke er sant. Men bibelsk tro bygger ikke på hva moderne vitenskap mener seg å ”vite”, men på hva Gud har åpenbart i sitt ord. Den som stoler på det Gud sier i sitt ord kan si med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på. Og jeg er overbevist om at han har makt til å ta vare på det som er blitt betrodd meg, helt til dagen kommer” (2 Tim 1,12).

Ifølge Guds ord er Jona en historisk profet (se 2 Kong 14,25), og Jesus sa: ”Folk fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For de vendte om da Jona forkynte sitt budskap – og her er mer enn Jona!” (Matt 12,41). Fiktive menn står ikke fram i dommen, og en fiktiv forkynnelse kan ikke omvende syndere! ”Forutsetningen for Danielsbokens evne til å trøste, er at Gud virkelig er en sann og levende Gud som virkelig har sagt det Daniel vitner om. Er Daniels bok en bløff, et falskneri fra en anonym jøde på 160-tallet f.Kr., må denne bløffen hemmeligholdes. Ellers kan naturligvis ikke boken tjene som en trøstebok for dem og styrke troen deres” (mine ord i ”Bibeln – myt eller sanning?”, 2014, s 59f). Hvis Daniel ikke har sagt det Daniels bok påstår han har sagt, hvis Jesaja ikke har sagt det Jesajas bok sier han har sagt, hvis et brev som ifølge brevets overskrift er fra Paulus ikke er fra Paulus men fra noen andre etter Paulus’ tid, kan vi da stole på Guds ord?

Vi behøver ikke å stole på alt som står i Bibelen, mener Tellbe, for alt kan ikke bevises å være sant, og Gud kan likevel tale til oss ved bibelordet. I boken ”Paulus mot väggen” skriver Tellbe at Andre Petersbrevet ”trolig hører hjemme omkring år 80” (s 251), en vanlig bibelkritisk ”viten”. Dette brevet skulle altså ha blitt til ca. 16 år etter Peters martyrdød, selv om brevet innledes med ordene: ”Fra Simeon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel”.

I boken ”Vad menar vi med att Bibeln är Guds ord?” skriver Tellbe: ”Må Paulus ha forfattet alle de brevene som tradisjonelt tilskrives ham for at jeg skal kunne lytte til dem som Guds ord?” (s 72). Om Jesajaboken skriver han i samme bok: ”Tenk om det ganske enkelt er slik at det er to eller tre ’Jesajaer’ bak bokens tilblivelse eller at boken er blitt redigert i ettertid? Skulle det true min tro på Jesajabokens budskap som Guds ord? Skulle ikke Gud kunne tale like godt gjennom boken selv om det skulle være to eller tre Jesaja-forfattere?” (s 73).

Boken Paulus mot väggen vitner tydelig om at et kompromiss med moderne vitenskapssyn kommer i konflikt med bibelsk tro. Det gjelder ikke bare synet på Jona, Jesaja, Daniel eller Paulus, men selve sentrum, synet på Jesus og evangeliets hovedinnhold, rettferdiggjørelsen ved tro. Paulus skriver: ”Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige” (Rom 4,24–25). Rettferdiggjørelsen er en helt ufattelig stor gave til å ta imot og stole på, en ”frifinnelse” for oss dødsdømte syndere. Kristus tok ”fordømmelsen” på seg i vårt sted (Rom 5,18). ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus” (Rom 8,1).

”Da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen (Ordet om korset) som vi forkynner ” (1 Kor 1,21). Kristus er ”Visdommen” (jf. Ordsp 8,23ff), og han ”er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet” (1 Kor 1,30-31).

(Tidskriften Biblicum, nr. 1/2020)

 

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.