«Jeg er ikke kommet av meg selv»

Av Seth Erlandsson

Hvorfor understreker Jesus gang på gang at han ikke er kommet av seg selv, men at han er Faderens utsendte? Han sier:

  • «Jeg er ikke kommet av meg selv, og han som har sendt meg, er sann, men dere kjenner ham ikke. Jeg kjenner ham, for jeg kommer fra ham, og han har sendt meg» (Joh 7,28f).
  • «Jeg er gått ut fra Gud og kommer fra ham. Jeg er ikke kommet av meg selv, men han har sendt meg» (Joh 8,42).
  • «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk» (Joh 4,34).
  • «… de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg» (Joh 5,36).
  • «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far» (Joh 10,37-38).
  • «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser sin Far gjøre. Det Far gjør, det gjør også Sønnen» (Joh 5,19).
  • «Jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Far som har sendt meg, har gitt meg befalingen om hva jeg skal si og tale» (Joh 12,49).
  • «Han som Gud har sendt, taler ord fra Gud» (Joh 3,34). 

Det Jesus sier, er altså Faderens ord, og det Jesus gjør, er Faderens gjerninger:

  • «De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger» (Joh 14,10).

Bakgrunnen til Jesu ord om at han er Faderens utsendte og ett med Faderen, er det som allerede er blitt åpenbart i Det gamle testamentet om den «Herrens engel» som er ett med Herren. Faderens utsendte representant og budbærer åpenbarer Herrens vilje og gjør hans gjerninger. Ingen kan se Faderen, men hans representant kan ses. Han viser seg ofte som en mann allerede før han ble menneske gjennom jomfru Maria. Som Faderens enbårne Sønn er Jesus ett med Faderen. Han er den Herrens engel som ifølge Moses og profetene er ett med Herren. «Den som ser meg, ser han som har sendt meg,» sier Jesus (Joh 12,45). «Den som har sett meg, har sett Far» (Joh 14,9).

Men Jesu landsmenn tvilte på at Jesu gjerninger var Guds gjerninger. I stedet for å ære ham, vanæret de ham og dermed Faderen som han er ett med. «Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Far, han som har sendt ham» (Joh 5,23). Jødene sa at han spottet Gud. «Du som er et menneske, gjør deg til Gud,» sa de (Joh 10,33). «Det kan bare være ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at denne mannen driver de onde åndene ut» (Matt 12,24). Da Jesus sa: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg Er, før Abraham var … tok de opp steiner for å kaste på ham» (Joh 8,58f).

Den mistro og vanære som Jesus møtte fra sine landsmenn, kommenterte han med å henvise til Moses ettersom de mente at de var «disipler av Moses» (se Joh 9,28f). «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?» (Joh 5,46f).

Moses’ skrifter

La oss nå gå til Moses’ skrifter, hans Torá (= undervisning)! Har Moses skrevet om en «Herrens utsending» (engel) som er ett med Herren, ett med Faderen? Ja, på mange steder og meget tydelig. Det ordet som den hebraiske grunnteksten bruker, er mal’ak, et substantiv som kommer av verbet la’ak «sende». En Herrens mal’ak er altså et sendebud fra Herren, en utsendt representant for Gud. Den greske oversettelsen av GT, Septuaginta, oversetter mal’ak med ángelos. Dette har gitt opphavet til det norske ordet «engel» når det gjelder Guds utsendte representant eller sendebud.

Når vi hører ordet «engel», tenker vi nok først og fremst på de mange åndelige og himmelske vesenene som Gud skapte, og som han sender ut som sine representanter og budbærere. De er en stor skare, «myriader på myriader og tusener på tusener» (Åp 5,11; Dan 7,10), «sterke helter som lydige setter hans ord i verk» (Salme 103,20). Herren har også jordiske sendebud, nemlig Herrens profeter. De kan kalles for «engler» (mal’akim), for også de er sendebud, av Gud utsendte representanter og budbærere. Jesaja sier for eksempel: «Nå har Herren Gud sendt meg og sin Ånd» (Jes 48,16). Også den kristne menighetens hyrder kan kalles «engler», for de har fått oppdraget å tale det Herren har talt (se uttrykket «engelen for menigheten» i Efesos, Smyrna, Pergamon etc. i Åp 2-3). Om dem som profeterer løgn i Guds navn, sier Herren derimot: «Jeg har ikke sendt dem» (Jer 14,14).

Herrens spesielle utsending

Når vi i Det gamle testamentet møter uttrykket «Herrens engel», kan det sikte til en av Herrens skapte og utsendte engler. Men på flere steder der det tales om «Herrens engel», viser sammenhengen at det ikke er tale om en skapt engel, men om en utsendt representant for Herren som er ett med Herren selv. Det denne «engel» sier og gjør, er det som Herren sier og gjør. I bibelteksten kan det da stå «Herrens engel» og like etterpå om samme person, Gud eller Herren. Da er det altså tale om Guds uskapte sendebud, Faderens enbårne Sønn. Om ham som er den sanne Visdom, skriver Salomo: «Fra evighet ble jeg innsatt, i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født da dypene ikke fantes og de vannrike kildene ikke var til. Før fjellene var satt på plass, før høydene ble jeg født. Han hadde ennå ikke laget jorden og marken og landjordens første støvkorn» (Ordsp 8,23-26).

La oss se nærmere på noen bibelsteder som Jesu motstandere burde ha kjent til, bibelsteder der Moses ikke bare skriver om mange utsendte representanter for Herren, men om en spesiell «Herrens engel» som er Guds spesielle representant og ett med ham selv. Når Jesus betoner at han er «Herrens utsendte», er jeg overbevist om at han henviser til skriftsteder der det tales om denne helt spesielle, uskapte Engel som er ett med Herren selv.

2 Mos 3

Ved Guds fjell Horeb åpenbarte «Herrens engel» seg for Moses «i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk» (v 2). Det Moses så, var et under, for «busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden» (v 2). «Men da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken: ‘Moses, Moses!’» (v 4). Engelen som ropte til Moses, var altså Gud. Det blir også bekreftet i fortsettelsen. Engelen som talte til Moses ut av den brennende tornebusken, presenterte seg som «din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud». «Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se på Gud» (v 6). Ingen kan jo se Gud i hans fulle hellighet og herlighet, «for vår Gud er en fortærende ild» (Hebr 12,29; se også 2 Mos 24,17 og 5 Mos 4,24). Derfor åpenbarer Herren seg gjennom sin Sønn, «den utsendte», gjennom hans ord og gjerninger som er Faderens ord og gjerninger. Ingen kan se Faderen, men «Herrens engel» kan mennesker se og samtale med. Han viser seg som en mann, en menneskesønn (se for eksempel 1 Mos 18 og 32, Jos 5 og Dom 13).

Herrens engel sier i 2 Mos 3 til Moses: «Jeg er den som er Jeg Er.» «Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere» (v 14). Jevnfør med Jesu ord: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg Er, og at jeg ikke gjør noe av meg selv, men sier det som Far har lært meg. Og han som har sendt meg, er med meg» (Joh 8,28f).

Moses skriver både at Herren førte Israels barn ut av Egypt og at Herrens spesielle utsending (Herrens engel) gjorde det. Da Herrens engel åpenbarte seg for Moses i den brennende tornebusken, var det ingen mindre enn Herren selv som åpenbarte seg for ham. Moses fikk befaling av Herrens engel å si til de eldste i Israel: «Herren, fedrenes Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for meg og sagt: Jeg har holdt øye med dere og med alt som ble gjort mot dere i Egypt … Jeg har sagt at jeg skal føre dere bort fra plagene i Egypt og opp til landet til kanaaneerne og hettittene, amorittene og perisittene, hevittene og jebusittene» (v 16f).

2 Mos 23,23 med flere steder

I 2 Mos 23,23 og 32,34 står det: «Min engel skal gå foran deg.» Men da faraos hær tok igjen israelittene og det virket som om de var innestengt foran Akababukten (Yam-suf = sluttens hav)[1], flyttet Herrens engel seg og stilte seg bak dem. Moses skriver: «Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten» (2 Mos 14,19f).

Da Moses så tilbake på alt det som hadde hendt under den 40-årige ørkenvandringen, sa han til folket: «I ørkenen … så du hvordan Herren din Gud bar deg som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk, til dere kom til dette stedet. Likevel trodde dere ikke på Herren deres Gud, han som gikk foran dere på veien for å finne leirplass til dere, om natten i en ild og om dagen i en sky, for å vise dere den veien dere skulle gå» (5 Mos 1,31ff). Her betones det at det var «Herren deres Gud» som gikk framfor folket, når det var «den utsendte», «Herrens engel», som gikk framfor dem! Da Moses sendte bud til kongen i Edom for å spørre om tillatelse til å dra gjennom hans område, sa han: «Vi bodde i Egypt i lang tid. Men egypterne mishandlet oss og våre fedre. Da ropte vi til Herren, og han hørte våre rop. Han sendte en engel og førte oss ut av Egypt … La oss få dra gjennom landet ditt! (4 Mos 20,15ff).

Den egentlige hærføreren

Da israelittene under Josvas ledelse endelig kom inn i det lovede landet, møtte Josva den engelen som hadde åpenbart seg for Moses ved Horeb. Han viste seg plutselig for Josva som en mann med løftet sverd i hånden. Først forsto ikke Josva at det var Herrens engel. «Er du med oss eller med fiendene våre?» spurte Josva. Da fikk han vite at han var «føreren over Herrens hær». Det var således ikke Josva som var hærens høyeste leder og som hadde ført Israels barn inn i det lovede landet, men Herrens engel. Da nå føreren over Herrens hær sa til Josva det samme som Herrens engel hadde sagt til Moses: «Ta skoene av føttene, for stedet du står på, er hellig», da forsto Josva hvem mannen var, og han gjorde som han sa (se Jos 5,13ff). Herrens engel hadde nå oppfylt det løftet han ga til Moses (se 2 Mos 3,8): «Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning, stedet hvor kanaaneerne og hetittene, amorittene og perisittene, hevittene og jebusittene bor.»

Ytterligere vitnesbyrd om Herrens spesielle utsending

Herrens engel åpenbarte seg også for fedrene både før og etter Moses’ tid. Her er noen eksempler:

  • Da Hagar, Sarais slavinne, var på flukt fra husfruen sin, kom Herrens engel til henne og sa at hun skulle gå tilbake til husfruen og ydmyke seg under henne (1 Mos 16,7ff). Herrens engel sa: «Stor vil jeg gjøre din ætt, så stor at den ikke kan telles.» Han forutsa også at hun skulle føde en sønn som hun skulle gi navnet Ismael. Bare Herren kan gi og oppfylle slike løfter. Det forsto Hagar. Moses skriver: «Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: ‘Du er den Gud som ser meg.’ … Derfor kaller man brønnen for Beer-Lahaj-Roi (= Den Levendes brønn, han som ser meg)» (v 13f).
  • Ifølge 1 Mos 18 åpenbarer Herren seg for Abraham ved Mamres eikelund. Det er tre utsendte menn (engler) som kommer til ham. En av de utsendte viser seg å være Herren selv. De to andre får Herrens oppdrag med å gå ned til Sodoma og redde Lot og familien hans for deretter å ødelegge byen. «Så gikk mennene derfra, de tok veien mot Sodoma. Men Abraham ble stående for Herrens ansikt» (v 22). «De to englene kom til Sodoma om kvelden» (19,1).

Men mens de tre utsendingene ennå var sammen hos Abraham, sa en av dem til Abraham (det viser seg å være Herren): «Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne, og da skal din kone Sara ha en sønn» (18,10). Sara våget ikke å tro at dette løftet kunne oppfylles. «Sara lo med seg selv» der hun sto i teltåpningen. Da sa Herren til Abraham: «Hvorfor ler Sara og sier: ‘Skulle jeg virkelig få barn, gammel som jeg er?’ Er det noe som er umulig for Herren?» (18,13).

Før to av utsendingene har gått videre til Sodoma, sier Herren til dem: «Skulle jeg skjule for Abraham hva jeg vil gjøre?» (18,17). Etter at de har gått, taler Abraham med Herren mens de ser ned mot Sodoma fra høydeplatået vest for Siddim-dalen (der Dødehavet nå ligger). Abraham spør om det ikke fins noen rettferdige blant de grovt ugudelige menneskene i Sodoma. «Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de urettferdige?» (v 23). Herren lover ham: «Finner jeg femti rettferdige i Sodoma, vil jeg bære over med hele stedet for deres skyld» (v 26). Hva om det bare er førtifem rettferdige? spør Abraham. Eller kanskje førti, eller tretti eller tjue? Til slutt sier han: «Herren må ikke bli harm om jeg taler en eneste gang til! Kanskje finnes det ti der?» 8 v 32). Herren lover ham: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld.» Kapittel 18 slutter med ordene: «Da Herren var ferdig med å tale til Abraham, gikk han. Og Abraham vendte hjem.»

  • Da Jakob var på vei tilbake til landet sitt etter sitt lange opphold hos Laban i Paddan-Aram (1 Mos 32), var han redd for at hans tvillingbror Esau skulle komme imot ham og som hevn ta livet av ham og familien hans. Han vendte seg derfor til Herren i bønn og ba: «Berg meg fra min bror Esaus hånd! Jeg er redd for ham. Han kan komme og slå i hjel meg og mine, både mor og barn» (v 11). Etter at han om natten hadde ført hele familien sin og alt han eide over Jabboks bekkejuv, hendte det noe merkelig. Mens han var alene på vadestedet ved Jabbok, kjempet en mann med ham helt til morgenen (v 24). Mannen sa til ham: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet» (v 28). (Israel betyr «en som kjemper med Gud».) Deretter velsignet mannen ham.

Jakob forsto nå at denne mannen var ingen ringere enn Gud selv, for han kalte stedet der brytekampen hadde foregått, for Peniel, som betyr «Guds ansikt», et av navnene på Herrens spesielle utsending (se 2 Mos 33,14, der Herren ordrett sier om Herrens engel: «Mitt ansikt skal gå med deg»). Det står at Jakob tenkte: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet» (v 30). Ingen syndere kan jo se Faderens ansikt. Men de kan se Herrens engel som er ett med Herren, uten å dø. Profeten Hosea skriver om Jakob: «Han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde» (Hos 12,4).

  • Da Jakob var syk og nær døden, 147 år gammel, snakket han med Josef og velsignet begge sønnene hans ved å legge sine hender i kryss. «Så velsignet han Josef og sa: ‘Den Gud som var Abrahams og Isaks Gud – for hans åsyn vandret de – den Gud som var min hyrde fra jeg ble til og inntil denne dag, den engel som forløste meg fra alt ondt, han velsignet guttene …’» (1 Mos 48,15f). Engelen, dvs. Herrens spesielle utsending, er den gode hyrden, den Gud som Abraham og Isak har vandret innfor! Jevnfør Jesu ord: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene» (Joh 10,11).
  • Ifølge Dommerboken 6,11ff åpenbarte Herrens engel seg for Gideon og hilste ham med ordene: «Herren er med deg!» Da svarte Gideon: «Hvis Herren er med oss, hvorfor har da alt dette hendt oss? … Nå har Herren forlatt oss og gitt oss i hendene på midjanittene.» Hvordan reagerte Herrens engel på dette spørsmålet? Det står: «Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!» Herrens engel er således ett med Herren selv.

Når Gideon krever «et tegn på at det er du som snakker med meg» (v 17), gir Herrens engel ham følgende tegn: «’Ta kjøttet og de usyrede brødene, legg det på klippen her og hell suppen over!’ Han gjorde det. Så rakte Herrens engel fram spissen av staven som han hadde i hånden, og rørte ved kjøttet og de usyrede brødene. Da slo ild opp fra berget og fortærte kjøttet og brødet. Og Herrens engel ble borte for øynene på ham. Da forsto Gideon at det var Herrens engel. Gideon ropte: ‘Ve meg, min Gud og Herre! Jeg har sett Herrens engel ansikt til ansikt!’ Men Herren sa til ham: ‘Fred være med deg, vær ikke redd! Du skal ikke dø’» (v 20-23). Gideon ble nå overbevist om at Engelen som snakket med ham, var Gud. Men fordi Herren åpenbarte seg for ham via sin utsendte representant (Engelen, Guds enbårne Sønn), måtte han ikke dø.

  • Også i Dommerboken 13 er det helt tydelig at Guds spesielle utsending (Herrens engel) er undrenes Gud, Herren selv. Manoahs hustru var ufruktbar. «Herrens engel viste seg for henne og sa: ‘Jeg vet at du er barnløs og ikke kan få barn. Men du skal bli med barn og føde en sønn’» (v 3). Hustruen gikk og fortalte mannen hva som hadde skjedd. «Da ba Manoah til Herren: ‘Hør meg, Herre’, sa han. ‘La den gudsmannen du sendte, komme hit til oss igjen og fortelle oss hva vi skal gjøre med gutten som skal fødes’» (v 8).

«Guds engel kom igjen til kvinnen en gang hun satt ute på marken. Manoah, mannen hennes, var ikke med henne. Da skyndte kvinnen seg og løp av sted. Hun sa til mannen sin: ‘Nå har han vist seg for meg igjen, den mannen som kom til meg her om dagen’» (v 9f). «Manoah hadde ikke forstått at det var Herrens engel» (v 16). Mens Manoah og hustruen hans holdt på med å ofre, hendte det noe underbart mens de så på: «Manoah tok nå kjeet og grødeofferet og ofret det der på berget til Herren … Da flammen steg opp fra alteret mot himmelen, steg Herrens engel opp i flammen fra alteret. Da Manoah og hans kone så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden … Da skjønte Manoah at det var Herrens engel og han sa til sin kone: ‘Nå må vi dø, for vi har sett Gud’» (v 20-22).

Sammenfatning

Som Guds evige Sønn er Jesus allerede før han ble menneske, Guds spesielle «utsending» (Herrens engel) som flere ganger under den gamle paktens tid steg ned fra himmelen, noe vi har sett eksempler på ovenfor. Han er den gudsmannen som steg ned fra himmelen og åpenbarte seg for Abraham, Hagar, Jakob, Moses, Josva, Gideon m.fl. Deretter åpenbarte han seg også for Manoah og hans hustru før han steg opp til himmelen igjen framfor øynene deres. Derfor kunne Jesus, som er «Herrens utsending» si om seg selv: «Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen» (Joh 3,13). Jesus er Faderens utsendte Sønn, den Herrens utsendte som er ett med Faderen. «Mitt navn er i ham» (2 Mos 23,21). «Da skal hver den som påkaller Herrens navn, bli frelst» (Joel 3,5).

Ingen synder her på jorden kan se Faderen i hans fulle herlighet og overleve (2 Mos 33,20). Han er en fortærende ild. Men Moses vil se mer av Herren, Faderen i hele hans herlighet. Han vil at Faderen selv skal vise seg og gå sammen med folket når de bryter opp fra Horeb. Da sier Herren: «Du kan ikke få se ansiktet mitt, for et menneske kan ikke se meg og leve … Du kan se meg bakfra, men ansiktet mitt kan ingen se» (2 Mos 33,20.23). Likevel skal Herren gå med ham, men – som tidligere – representert av sin utsendte engel, sin Sønn.

Sønnen er det Faderens ansikt som en synder kan se: «Mitt ansikt skal gå med, og jeg vil la deg få ro» (2 Mos 33,14). Som Faderens ansikt er den uskapte Engelen ett med Faderen, forkynner Faderens ord og gjør hans gjerninger. Han er Ordet som ble kjød da han lot seg føde som et menneske (Joh 1,14). Paulus skriver: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn» (Gal 4,4-5). Johannes skriver: «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: Livets Ord» (1 Joh 1,1).

Den som fornekter Guds treenighet, at Gud er tre personer, Faderen, Sønnen og Ånden, og likevel bare ett guddomsvesen, en eneste Gud, kan ikke forstå dette. Allerede ved skapelsen framtrer den treenige: Ånden har full kontroll over skapelsen allerede før den er fullført (1 Mos 1,2), og Sønnen, Ordet, er like mye Skaper som Faderen. Derfor sier Faderen: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!» (1 Mos 1,26). Og Paulus skriver om Sønnen: «I ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen» (Kol 1,16-17).

Fariseerne og jødenes ledere var blinde for hvem Jesus virkelig var, selv om de mente at de hadde Abraham til far («Vår far er Abraham» – Joh 8,39) og var disipler av Moses («Vi er disipler av Moses» – Joh 9,28). De forsto ikke at Jesus var den Herrens engel (utsending) som åpenbarte seg for Moses og mange flere, Herrens nådige ansikt (2 Mos 33,14), den sanne Visdommen (Ordsp 8,22ff), Ordet (Joh 1,1.14). Jesus sa: «Den som tror på Sønnen, har evig liv» (Joh 3,36). «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – (det er bra, men dere er blinde for skriftenes vitnesbyrd om meg) men det er de som vitner om meg. Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv … Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?» (Joh 5,39-40; 46-47).

(Tidskriften Biblicum, 1/2019)

[1] Det havet som israelittene gikk tørrskodd rett gjennom mens «vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem» (2 Mos 14,22; jfr Salme 78,13), kalles i den hebraiske grunnteksten for Yam-suf, som betyr «sluttens hav», for der fikk den forfølgende egyptiske arméen sin slutt. Yam-suf sikter alltid i GT på Rødehavets Akababukt, se 2 Mos 23,31; 4 Mos 14,25; 21,4; 5 Mos 1,40; 2,1; Jos 24,6; Dom 11,16; 1 Kong 9,26. I de fleste oversettelsene oversettes grunntekstens Yam-suf med «Rødehavet», på samme måte som Septuaginta. Dette gjelder også Svenska Folkbibeln (og Norsk Bibel 1988; NO 2011 har «Sivsjøen» – overs. anm.).

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *