Hva menes med Yam-suf?

Av Seth Erlandsson

I den hebraiske grunnteksten er Yam-suf navnet på det hav som israelittene marsjerte tvers gjennom under flukten fra Egypt. Hvilket hav er dette? Den første greske oversettelsen av Det gamle testamentet (Septuaginta) oversetter Yam-suf med Rødehavet. Men hvilken av Rødehavets to store bukter er Yam-suf, Suez-bukten eller Akaba-bukten?

Ifølge Det gamle testamentet sikter Yam-suf helt tydelig til Akaba-bukten. Noen eksempler:

  • I 1 Kong 9,26 står det: «Kong Salomo bygde en skipsflåte i Esjon-Geber, som ligger ved Eilat, i Edom-landet, ved bredden av Yam-suf[1]
  • I 4 Mos 21,4 forteller Moses om sluttfasen av den 40-årige ørkenvandringen: «Så brøt de opp fra fjellet Hor (uttales Hår) og tok veien mot Yam-suf. For de ville gå utenom Edom-landet.»
  • I 2 Mos 23,31 gjengir Moses Herrens ord om det lovede landets sydlige grense: «Jeg skal la landegrensene dine nå fra Yam-suf til Filisterhavet, fra ørkenen til Eufrat.» Den moderne staten Israel har denne grensen i dag. Grensen mellom Israel og Egypt er derfor i dag den samme, dvs. fra Akaba-bukten nær Eilat til Middelhavet syd for Gaza-stripen.

Da Moses ble tvunget til å flykte fra Egypt (2 Mos 2,15), dro han til Midjans land som lå øst for Akaba-bukten, ettersom Egypt hadde kontroll over ørkenen like til Akaba-bukten. For å flykte til Midjans land bør Moses ha valgt nettopp «ørkenveien mot Yam-suf», altså samme vei som israelittene tok under utgangen fra Egypt (se 2 Mos 13,18). I Josvas siste tale til israelittene rekapitulerer Herren hva som hendte i samband med utgangen: «Da jeg hadde ført fedrene deres ut av Egypt, kom de til Yam-suf. Men egypterne forfulgte dem og kom til sjøen med stridsvogner og ryttere» (Jos 24,6; se også Dom 11,16). Dette stemmer med det som fortelles i 2 Mos 13,17-21 og 14,1ff: Etter at de hadde vandret dag og natt på ørkenveien mot Yam-suf (altså mot nordspissen av Akaba-bukten) og kommet nesten utenfor Egypts maktområde, fikk de av Gud den merkelige befalingen om å snu (2 Mos 14,2) og ta en annen vei, ikke forbi havet, men rett imot havet, antakelig den kronglete veien ned mot det nåværende Nuweiba som ligger på den nordvestlige bredden av Akaba-bukten. Herren ville at det skulle se ut som om israelittene hadde gått seg vill og var blitt innestengt framfor Akaba-bukten slik at egypterne skulle bestemme seg for å jage etter dem. Hvorfor fikk de ordre om å snu og ta denne «dead end» (blindvei)? For at Herren skulle vise sin frelsende makt ved å redde israelittene ved et uforglemmelig under og la forfølgerne gå under (se 2 Mos 14,17-18).

Herren hadde forklart for Moses det særegne veivalget: «Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær. Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren» (2 Mos 14,4). Derfor befalte han nå Moses i denne tilsynelatende håpløse situasjonen: «Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet.» Da Moses gjorde dette, skjedde underet: Herren drev havet bort ved hjelp av en sterk østavind, og vannet ble kløvd i to. Israels barn kunne nå gå tørrskodd tvers gjennom havet, mens vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem (2 Mos 14,16-22).

At overgangens hav er et dypt hav og ikke for eksempel de grunne Bittersjøene rett øst for Nil-deltaet, er åpenbart. Når Jesaja minner om Guds makt til å frelse, henviser han til underet da Gud laget en vei gjennom det dype havet: «Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dypet, og gjorde havbunnen til en vei der de gjenløste kunne gå over?» (Jes 51,10). I den lovsangen som Moses og Israels barn sang etter redningen, kalles havet for Yam-suf: «Faraos vogner og hele hans hær kastet han i havet, dyktige krigere druknet i Yam-suf. Havdypene skjulte dem, de sank som stein i dypet. Herre, din høyre hånd er herlig i makt, din høyre hånd knuser fiender, Herre» (2 Mos 15,4-6). Her får vi forklaringen til navnet Yam-suf: Yam betyr «hav», og suf betyr som verb «få sin ende, opphøre, gå under», og som substantiv «ende, undergang». Suf kan også bety «siv, rør». Derfor velger mange oversettelsen «Sivsjøen» (på eng. «Sea of Reeds»), men den oversettelsen passer dårlig i sammenhengen og har ingen tilknytning til det som har hendt. Den rette oversettelsen er sannsynligvis «Endens hav» eller «Undergangens hav», et passende navn på det havet der de egyptiske forfølgerne møtte sin undergang og israelittene ble reddet ved at Gud holdt sitt løfte om «å vise sin herlighet». Frelsen er menneskelig sett helt umulig, et ufattelig Guds under.

Noen eksempler på navn som har tilknytning til en spesiell hendelse

Ofte bruker Bibelen navn på steder og mennesker som en påminnelse om noe som har hendt. Noen eksempler:

  • Sønnen som Gud lovet Abraham, Isak (på hebr. Yitzhaq), får navnet Yitzhaq (1 Mos 21,3), fordi Abraham «lo» (hebr. yitzhaq) av løftet om at Sara og han skulle få en sønn (1 Mos 17,17).
  • Jakob får navnet Israel (som betyr «kjemper med Gud»), fordi han hadde kjempet med Gud (1 Mos 32,28).
  • Stedet der dette skjedde, får navnet Peniel (som betyr «Guds ansikt»), fordi «jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet» (1 Mos 32,28).
  • Stedet der vannet var «bittert» (på hebr. mara) blir kalt Mara for å minne om at Gud ved et under gjorde vannet drikkbart (2 Mos 15,23).
  • På samme måte får havet der Gud ved et under reddet israelittene og lot forfølgerne «gå under», navnet «Yam-suf» = «Undergangens hav». Akaba-bukten kan ikke kalles «Sivsjøen», for det var ikke en grunn sivsjø israelittene vandret tvers gjennom.

Sammenfatning

  1. «Så talte Herren til Moses og Aron og sendte dem til israelittene og til farao, kongen i Egypt, med befaling om at Israels barn skulle føres ut av Egypt» (2 Mos 6,13). Om israelittene skulle ha blitt ført rett sørover, altså ikke «ut av» Egypt, men langt inn i det egentlige Egypt (for deretter å marsjere tørrskodd gjennom Suez-bukten), stemmer det overhodet ikke med oppdraget: «Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt» (2 Mos 3,10). For at folket ikke skulle «angre seg og vende tilbake til Egypt hvis de opplevde krig», skulle de ikke dra «gjennom filisternes land» (hebr. derek erets pelishtim), men «gå en omvei gjennom ørkenen mot Yam-suf» (hebr. derek hammidbar Yam-suf) (2 Mos 13,17-18).
  2. Gud sa til Moses ved Guds berg Horeb: Som «tegn på at det er jeg som har sendt deg», «skal dere holde gudstjeneste på dette fjell» (2 Mos 3,12). Guds berg Horeb lå ikke på den såkalte Sinai-halvøyen, men i eller nær Midjans land øst for Akaba-bukten, for Moses var i Midjans land og gjette sauene til sin svigerfar da Gud åpenbarte seg for ham og ga ham oppdraget om å føre Israels barn ut av Egypt.
  3. Det framgår tydelig av en rekke bibelsteder at med Yam-suf menes Rødehavets Akaba-bukt (se bl.a. 2 Mos 23,31; 4 Mos 21,4; 1 Kong 9,26). Navnet henspiller på Guds frelsesunder da de forfølgende egypterne møtte sin undergang og druknet. Det framgår av lovsangen som Moses og israelittene sang for Herren etter redningen: «Faraos vogner og hele hans hær kastet han i havet, dyktige krigere druknet i Yam-suf», dvs. «Undergangens hav» (2 Mos 15,4).

(Tidskriften Biblicum, 4/2019)

[1] Norske oversettelser oversetter Yam-suf enten med «Sivsjøen» (NO 2011) eller «Rødehavet» (NB 1988, NO 1930) (overs. anm.).

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.