Exodus: Fra slaveri til det lovede landet

Av Seth Erlandsson

I Bibelen henvises det gang på gang til redningen fra slaveriet i Egypt som det store forbildet på den frelsesgjerning som Guds unike Sønn, Messias, skulle gjennomføre en gang for alle da tiden var inne. «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn» (Gal 4,4) for å redde oss fra syndens slaveri. Redningen er helt og holdent Guds verk. Den er et under og menneskelig sett helt umulig på grunn av menneskets syndeforderv.

Det slaveriet som Jakobs etterkommere, israelittene, ble rammet av i Egypt, hadde Gud allerede forutsagt til Jakobs farfar, Abraham: «Dette skal du vite: Ætten din skal bo som innflyttere i et land som ikke er deres. De skal være slaver og bli plaget av folket der i fire hundre år» (1 Mos 15,13). På grunn av en alvorlig hungersnød i Kanaans land kom Jakob og sønnene hans til Egypt og bosatte seg der (ca. 1876 f.Kr.) med hjelp av sønnen Josef som ble deres redningsmann. Han bodde allerede i Egypt etter at han var blitt solgt som slave av brødrene, men etter en tid var blitt opphøyd som faraos nærmeste mann.

Da det kom en ny konge i Egypt, en som ikke kjente Josef, og Jakobs etterkommere var blitt tallrike i landet, ble de plaget med tvangsarbeid. Egypterne «tvang israelittene til slavearbeid» (2 Mos 1,11.13). Men på tross av all slags arbeid som de ble tvunget til (1,14), fortsatte israelittene å øke i antall, og de ble sett på som en trussel mot rikets sikkerhet. Da ga farao følgende befaling til egypterne: «Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen» (1,22).

Moses og hans frigjøringsoppdrag

Da Moses ble født ca. 1526 f.Kr., ca. 350 år etter ankomsten til Egypt, skulle han også bli kastet i Nilen. Men hans mor gjemte ham i tre måneder og la ham deretter i en korg som hun plasserte i sivet ved bredden av Nilen. Det ble Moses’ redning, for faraos datter fikk øye på barnet da hun kom for å bade og «syntes synd på ham» (2 Mos 2,6). Hun bestemte seg for å adoptere Moses som sin sønn. Men da han var 40 år (Apg 7,23) og så hvordan hans hebraiske brødre måtte arbeide hardt som slaver og hvordan en egypter slo en hebraisk mann, kunne han ikke styre seg: «Moses så seg om til alle sider, og da han ikke så noen, slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden» (2 Mos 2,12). Men saken ble likevel kjent, og farao ville nå straffe Moses med døden. Derfor flyktet han til Midjans land som ligger øst for Akababukten i det nordvestlige Saudi-Arabia.

I Midjan giftet Moses seg med Sippora, en av presten Jetros sju døtre. Der bodde han så i førti år og arbeidet for sin svigerfar som sauegjeter. «Da førti år var gått» (Apg 7,30), fikk han det vanskelige oppdraget å vende tilbake til Egypt for å føre israelittene ut av Egypt til det lovede landet. «Herrens Engel», dvs. Guds evige Sønn, «den Utsendte»[1], åpenbarte seg for ham og ga ham oppdraget. Moses forteller hvordan det gikk til (han taler om seg selv i tredje person): «En gang han drev feet over til den andre siden av ørkenen, kom han til Guds fjell, Horeb. Da viste Herrens Engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk» (2 Mos 3,1-2). Han sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud … Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning» (3,6-8).

Oppdraget til Moses lød: «Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt» (3,10). Hvilket umulig oppdrag til en person som var blitt tvunget til å flykte fra Egypt etter å ha begått et mord! Det er ikke underlig at Moses vegrer seg: «Hvem er jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» (3,11). Da får Moses dette løftet: «Jeg vil være med deg! Dette skal du ha til tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene Gud på dette fjellet» (3,12). «Jeg vet at egypterkongen ikke vil la dere dra om ikke en sterk hånd tvinger ham. Derfor vil jeg rekke ut hånden og slå Egypt med alle de undergjerningene som jeg vil gjøre blant dem. Deretter skal han la dere dra» (3,19-20). Gud garanterer altså at oppdraget skal lykkes. Likevel tviler Moses og kommer med en rekke innvendinger for å slippe dette tunge oppdraget (se 4,1ff).

Fra Midjan tilbake til Egypt

Etter åpenbaringen ved Guds fjell Horeb, kom Moses tilbake til Jetros hus. Da åpenbarte Herren seg for ham på ny: «Bryt opp og dra tilbake til Egypt! For alle som ville drepe deg, er døde» (4,19). Etter disse ordene fra Herren («alle som ville drepe deg, er døde») forsvant den siste tvilen Moses hadde hatt, og svigerfaren gikk med på at han kunne vende tilbake til Egypt sammen med familien sin. «Så tok Moses sin kone og sine sønner og satte dem på et esel og vendte tilbake til Egypt» (4,20). Han hadde Guds stav med seg, for Herren hadde sagt til ham: «Når du kommer tilbake til Egypt, se da til at du gjør alle de undrene for farao som jeg har lagt i din hånd. Men jeg vil gjøre hans hjerte ubøyelig, så han ikke lar folket dra» (4,21).

Moses var åtti år og hans bror Aron åttitre år (7,7) da de kom tilbake til Egypt og trådte fram for farao og framførte kravet om frigivelse. Nøyaktig som Herren hadde forutsagt, nektet farao å slippe folket på tross av tydelige bevis på Herrens makt og de egyptiske gudenes maktesløshet. Først etter Herrens tiende undergjerning, dødsdommen over alle førstefødte, nektet han ikke lenger å slippe folket. Da fikk de lov til å dra, både unge og gamle, sønner og døtre, til og med småfe og storfe (10,9). Dommen rammet alle førstefødte i Egypt, «fra den førstefødte hos farao som sitter på sin trone, til den førstefødte hos slavekvinnen som står bak kvernen, og alle førstefødte dyr i buskapen» (11,5).

Hastig flukt

Ifølge Herrens ord til Moses og Aron skulle Israels barn være forberedt på en hastig flukt så snart de hadde spist påskelammet. Det var påskelammets blod som ble israelittenes redning. «Slik skal dere spise det: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast!» (12,11). Herren «gikk forbi (hebr. pasách) israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne». «Den natten sto farao opp, han og alle tjenerne hans og alle egypterne. Det lød et høyt skrik i Egypt, for det fantes ikke et eneste hus uten noen døde. Mens det ennå var natt, sendte han bud etter Moses og Aron og sa: ‘Bryt opp og dra bort fra folket mitt, både dere og israelittene! Gå av sted og tjen Herren slik dere ba om!’» «Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet så fort som mulig. ‘Ellers dør vi alle sammen’, sa de» (12,27-33). «Da tok folket deigen sin, som ennå ikke var hevet» (12,34).

«Det var en våkenatt for Herren da han førte dem ut av Egypt» (12,42), «omkring 600 000 mann til fots foruten kvinner og barn» (12,37). Hastig marsjerte de dag og natt: «Herren gikk foran dem, om dagen i en skysøyle for å vise dem veien, og om natten i en ildsøyle for å lyse for dem. Slik kunne de gå videre både dag og natt. Skysøylen vek ikke fra folket om dagen og ildsøylen ikke om natten» (13,21-22). Det gjaldt å forlate slavelandet så fort som mulig. «Dagen etter påskemåltidet (hebr. Pésach) dro israelittene med løftet hånd, rett foran øynene på alle egypterne. Egypterne holdt da på med å gravlegge alle sine førstefødte, som Herren hadde slått i hjel blant dem da Herren hadde holdt dom over gudene deres» (4 Mos 33,3-4).

Utgangen fra Egypt var tvers gjennom et under, ikke bare redningen fra den tiende plagen ved Lammets blod, men også hvordan Gud i en sky- og ildsøyle ledet dem ut av Egypt dag og natt og sørget for dem under vandringen: «Jeg bar dere på ørnevinger» (2 Mos 19,4). «Jeg førte dere i ørkenen i førti år. Klærne dere hadde på, ble ikke utslitt, heller ikke skoene du hadde på føttene» (5 Mos 29,5).

Hvilken vei tok de ut av Egypt til det lovede landet?

Det fins mange spekulasjoner om hvilken vei israelittene tok, noe som er merkelig, for bibelteksten er tydelig. Moses hadde fått oppdraget av Gud å føre Israels barn ut av Egypt til Kanaans land, ikke langt ned mot den sørlige delen av Sinaihalvøya som sto under egyptisk kontroll. Herren hadde sagt til Moses: «Jeg skal føre dere bort fra plagene i Egypt og opp til landet til kanaanerne og hetittene, amorittene og perisittene, hevittene og jebusittene, til et land som flyter av melk og honning» (2 Mos 3,17). Det fantes flere veier dit: Veien «gjennom filisternes land» (hebr. däräk äräts pelishtím) som var den korteste (13,17); en mellomvei og den store karavaneruten; og omveien «gjennom ørkenen mot Yam-suf» (hebr. däräk ham-midbar Yam-suf) (13,18) for deretter å marsjere rakt nordover fra det nåværende Eilat. Gud som ledet utgangen ved hjelp av sky- og ildsøylen (Guds utsendte Sønn, se 14,19) valgte ikke «veien gjennom filisternes land». Hvorfor? Det krevdes en forklaring: «For Gud tenkte at folket kunne komme til å angre seg og vende tilbake til Egypt hvis de opplevde krig» (13,17). «Derfor lot Gud dem gå en omvei gjennom ørkenen mot Yam-suf» (13,18).

«Veien gjennom ørkenen til Yam-suf» var velkjent både for Moses og Aron. Det var den veien Moses tok da han flyktet til Midjans land, og det var den veien han sammen med Aron nylig hadde reist motsatt vei da de rundet Akababukten på sin vei fra Midjan til Egypt. Hvilket hav er så Yam-suf? Det framgår tydelig av en rekke bibelsteder at det er Rødehavets Akababukt som menes. Se 2 Mos 23,31; 4 Mos 14,25; 21,4; 5 Mos 1,40; 2,1; 1 Kong 9,26 og Jer 49,21! På alle disse stedene gjengir de gamle oversettelsene Septuaginta og Vulgata Yam-suf med «Rødehavet» (gr. Thálassa erythrá og lat. Mare rubrum). Det samme gjør også mange nyere oversettelser (i Sverige bl.a. Kyrkobibeln 1917 og Svenska Folkbibeln 2015; i Norge bl.a. NO 1930 og Norsk Bibel 1988/2007).

Kart av Ola Österbacka

Men hva betyr Yam-suf egentlig?

Yam betyr «hav» og suf «få sin ende, opphøre, gå under». En ordrett oversettelse burde derfor være «Endens hav» eller «Undergangens hav». I Det gamle testamentet får nemlig steder ofte et navn som vil minne om noe som har hendt på det stedet. Noen eksempler:

  • Da israelittene etter den lange marsjen tvers gjennom Yam-suf kom til et sted der de endelig fant vann, men ikke kunne drikke det fordi det var så bittert, fikk det stedet navnet Mara som betyr «bitter» (2 Mos 15,23). Dette stedsnavnet skulle minne om at det var der Herren ved et under gjorde vannet søtt.
  • Stedet der Jakob kjempet med Gud, ga Jakob navnet Peniel som betyr «Guds ansikt», for han tenkte: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet» (1 Mos 32,30).
  • Stedet der Jakob i en drøm så en stige som gikk like opp til himmelen og så Gud øverst på stigen, kalte han Betel som betyr «Guds hus». Da han våknet, sa han: «Sannelig, Herren er på dette stedet … Dette er Guds hus, her er himmelens port» (1 Mos 28,16f).

På samme måte ville sikkert Moses med navnet Yam-suf minne om at i dette hav fikk Guds folks forfølgere og undertrykkere sin undergang, sin ende. Yam-suf, «Undergangens hav», er derfor et passende navn på Rødehavets Akababukt, for i det havet ble de forfølgende egypterne rammet av undergang ved Guds overnaturlige inngripen.

Suf kan også bety «siv», og derfor oversetter mange Yam-suf med «Sivsjøen». Men den oversettelsen sier ingenting om underet, at Gud der beseiret de forfølgende fiendene, og den harmoniserer ikke med den bibelske praksis å la navnet minne om det som har hendt, Guds ufattelige frelsesunder som skal lovprises. Legg merke til hvordan det i 2 Mos 15 umiddelbart etter det store frelsesunderet følger en lovprisning til Herren for hvordan han grep inn og beseiret egypterne da Israels barn var håpløst innestengt foran Rødehavets Akababukt:

«Faraos vogner og hele hans hær kastet han i havet,
dyktige krigere druknet i Yam-suf (Rødehavet).
Havdypene skjulte dem, de sank som stein i dypet» (v 4-5).
«Ved et pust fra din nese tårnet vannet seg opp.
Strømmene sto som en voll, dypene stivnet i havets hjerte» (v 8).
«Du lot din pust blåse, og havet skjulte dem.
De sank som bly i det veldige vannet» (v 10).

Også salmisten lovpriser Herren for frelsesunderet ved Yam-suf:

«Han frelste dem for sitt navns skyld
for at de skulle kjenne hans kraft.
Han truet Yam-suf, og det tørket inn,
han førte dem gjennom dypet som gjennom en ørken.
Han frelste dem fra hatets hånd,
fra fiendehånd fridde han dem.
Motstanderne ble dekket av vannet,
ingen kom fra det med livet.
Da stolte de på hans ord og sang lovsang for ham.
Men snart glemte de det han hadde gjort» (Salme 106,8-13).

Hvor og hvorfor ble israelittene innestengt?

«Veien gjennom ørkenen til Yam-suf» gikk (og går fortsatt) i retning mot nordspissen av Akababukten. Ved å følge den veien kunne folket forlate Sinaihalvøya som sto under egyptisk kontroll. Opprinnelig ble Sinaihalvøya kalt Mafkat, Turkis-landet. Fra gammelt av hadde egypterne gruver på den sørlige delen av Mafkat der de utvant turkis. Disse gruvene regnes blant verdens eldste. Sannsynligvis ble også israelitter brukt som slavearbeidere i disse gruvene. Det tyder flere proto-sinaitiske innskrifter på fra 1840-1450 f.Kr., for de inneholder de eldste sporene av det hebraiske alfabetet (se Douglas Petrovich, The World’s Oldest Alphabet – Hebrew as the language of the proto-consonantal script, Carta Jerusalem 2016 og Biblicum nr 2/2017, s 64ff). Dersom israelittene hadde blitt værende på halvøyen Mafkat, ville det ha vært en stor risiko for at egypterne på ny skulle gjøre dem til slavearbeidere.

Da israelittene forlot Ramesés og Sukkót, marsjerte de dag og natt «i grupper på femti»[2] (2 Mos 13,18), og slo ikke leir før «i Etam, i utkanten av ørkenen» (13,20; 4 Mos 33,6). Vi vet ikke sikkert hva som menes med Etam og hvor det lå. Men sannsynligvis er det navnet på det mektige fjellandskapet med topper på 2500 m.o.h., som den sanddekte og ganske flate ørkenveien når fram til når det bare gjenstår omtrent en fjerdedel av ørkenveien til Akababuktens nordspiss. Dette fjellandskapet omgir Akababuktens nordlige del og stuper bratt ned mot Akababukten som en mur på begge sider. Etam brukes om begge sidene av Akababuktens nordlige del, i 2 Mos 13,20 og 4 Mos 33,6 om vestsiden og i 4 Mos 33,8 om østsiden. Den østlige siden kalles både for «Etam-ørkenen» (4 Mos 33,8) og «ørkenen Sjur» (2 Mos 15,22). Kanskje betydde ordet Etam «rød» (likesom Edom) ettersom fjellsidene avgir et rødaktig skinn. Sjur betyr «mur», så navnet «ørkenen Sjur» passer godt på den nordlige delen av Akababukten ettersom fjellene rundt denne delen er synlig på langt hold som en mur.[3]

Etter flere døgns marsj hadde Israels barn ikke langt igjen til friheten utenfor faraos kontroll.[4] Men da hendte det noe merkelig. Herren sa til Moses: «Si til israelittene at de skal snu om og slå leir foran Pi-Hachirót, mellom Migdol og havet! Foran Baal-Sefon, midt imot byen, skal dere slå leir ved havet» (2 Mos 14,2-3). Chir (likesom chur) betyr «bore, uthule», og den eneste veien som vender mot havet, borer seg som en buktende ravine gjennom fjellandskapet ned mot Akababukten. Denne ravinen som i dag heter Wadi Watir (Watir-ravinen) munner ut i en bred og flat odde hvor det er god plass til å romme de tallrike israelittene som kunne slå leir og hvile ut (men hvilen viser seg ikke å bli langvarig). Pi betyr «munn, munning», så Pi-Hachirót betyr «ravinens munning». Den ses tydelig på alle kart og heter i dag Nuweiba. Migdol betyr «vakttårn». Baal-Sefon lå «midt imot» (hebr. nókach) Pi-Hachirót (ravinens munning). Det var tydeligvis et kjent kultsted for avgudsdyrkelsen rett over på andre siden av Akababukten.

Hvorfor befalte Herren at Israels barn skulle vike av fra ørkenveien og ta ravineveien som gikk gjennom et slingrende juv og følge en blindvei ned til Pi-Hachirót? Svaret gis i 14,3ff: Herren ville at farao skulle tro at israelittene hadde gått seg vill og var i ferd med å bli innestengt i ørkenen (v 3). «Jeg vil gjøre faraos hjerte ubøyelig, så han setter etter dem. Da skal jeg vise min herlighet på farao og hele hans hær. Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren» (v 4). Slik gikk det. Da farao fikk rapporter om at israelittene hadde slått inn på «ravineveien» mot havet, angret han at han hadde sluppet israelittene, de slavearbeiderne som han så vel trengte. Han sendte nå av sted hæren sin med de ledende krigsmennene for å fange de unnslupne (v 5-7). De hadde jo bare bedt om og fått lov til å «dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren» (2 Mos 3,18; 5,3; 8,27).

Moses hadde sikkert vanskelig for å forstå hvorfor Herren ved sky- og ildstøtten nå førte dem inn i en blindvei som førte rett mot havet. Han kjente jo godt til ørkenveien og visste at ved å følge den, ville de slippe fri fra den egyptiske kontrollen. Men ved de under som Herren hadde gjort i forbindelse med de ti plagene, hadde han også lært seg at han kunne stole på Herren. Folket, derimot, hadde ikke den samme tilliten til Herren. De ble meget forferdet da de nådde fram til munningen av ravineveien og slo leir der. De forsto at de var innestengt. Da faraos hær nærmet seg, ble de grepet av stor frykt og ropte til Herren. De sa til Moses: «Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvorfor førte du oss ut av Egypt? Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss få være i fred, vi vil arbeide for egypterne! Det er bedre for oss å arbeide for dem enn å dø i ørkenen» (14,10-12). Salmisten skriver: «Våre fedre i Egypt tenkte ikke på dine under, de husket ikke din store miskunn. Ved sjøen var de trassige, ved Yam-suf» (Salme 106,7).

Israelittene så ut til å være redningsløst fortapt, det vil si om ikke Herren reddet dem ved et under, noe folket ikke stolte på. Men det gjorde Moses. Han sa til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (v 13-14). Men ikke en gang Moses klarte å være rolig i denne skremmende situasjonen. Han klarte ikke å være stille, men ropte til Herren om hjelp, for han forteller selv at Herren sa til ham: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre!» (v 15).

Men hvordan skal de kunne «dra videre» når de har et stort hav framfor seg som sperrer veien? «Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet» (v 16). Men hva med de forfølgende egypterne som snart skal overmanne oss? «Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans» (v 17). «Guds Engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten» (v 19-20).

Moses trodde på Guds løfter og gjorde som Herren sa: «Da rakte Moses hånden ut over havet» (v 21a). Og som alltid holdt Gud sitt løfte: «Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem» (v 21b-22).

Men selv om egypterne ikke kunne komme nær israelittene, forfulgte de dem like til midten av havet: «Egypterne satte etter dem med alle faraos hester, vogner og ryttere og fulgte etter dem midt ut i havet. Men ved morgenvakten så Herren ned på egypternes leir fra ildsøylen og skysøylen, og han skapte forvirring blant dem. Han låste hjulene på vognene deres så det var tungt for dem å komme seg fram. Da sa egypterne: ‘La oss flykte fra israelittene! For Herren kjemper for dem mot egypterne.’ Da sa Herren til Moses: ‘Rekk hånden ut over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over vognene og rytterne deres!’ Så rakte Moses hånden ut over havet, og ved morgengry vendte vannet tilbake» (v 23-27a).

Nå var det egypterne som måtte flykte: «Egypterne flyktet rett imot det, og Herren styrtet dem midt ut i havet. Vannet vendte tilbake og skylte over alle vognene og rytterne i faraos hær, som hadde fulgt etter israelittene ut i havet. Ikke én mann overlevde» (v 27b-28). Hvilket stort frelsesunder er vel ikke dette! Det umulige skjedde: «Israelittene gikk tørrskodd gjennom havet mens vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. Den dagen frelste Herren Israel fra egypternes hånd. Israelittene så at egypterne lå døde på stranden» (v 29-30). Denne frelsesgjerning er så forunderlig stor og mektig at den passer som forbilde på frelsen i Jesus Kristus. Den har makt til å skape tro og troens lovprisning (14,31b-15,18). Den avsluttes med en gjentakelse av det forunderlige: at fiendene gikk under og at «israelittene gikk tørrskodd gjennom havet» (15,19).

Hvorfor til Guds fjell, Horeb?

Gud hadde ikke glemt løftet han ga til Moses da han kalte ham og ga ham redningsoppdraget ved «Guds fjell, Horeb» (2 Mos 3,1ff): «Jeg vil være med deg. Dette skal du ha til tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene Gud på dette fjellet» (3,12). Nå hadde de forlatt Egypt og Mafkat (Sinaihalvøya) og til og med tatt en snarvei til det fjellet der Herren hadde åpenbart seg for Moses da han gjette sin svigerfars sauer i Midjans land.

Hvor lå da «Guds fjell, Horeb»? Mange har gjettet at det lå langt nede i den sørlige delen av Sinaihalvøya. Men i så fall må Midjans land også ha ligget der. Men Midjans land lå ikke på Sinaihalvøya. Bibelteksten gir tydelig beskjed. Midjans land lå i østerlandet, øst for Akababukten, i den nåværende nordvestlige delen av Saudi-Arabia. 1 Mos 25,6 forteller at Abraham sendte bort sine sønner med medhustruen Ketura, bl.a. Medan og Midjan, østover til «et land i øst» (1 Mos 25,6).

Som vi allerede har sett, menes med «Undergangens hav» (Yam-suf) Akababukten, dvs. det havet der egypterne møtte sin undergang. Da Moses etter den mirakuløse delingen av havet nådde fram til det fjellet der han hadde fått kallet, og «hadde slått leir ved Guds fjell» (2 Mos 18,5), kom svigerfaren hans, Jetro, dit. Guds fjell, Sinai, kan altså ikke ha ligget på Sinaihalvøya. Jetro tok med seg Moses’ hustru, Sippora, som Moses tidligere hadde sendt hjem. Han hadde også med seg hennes to sønner. «Den ene het Gersjom, for Moses hadde sagt: ‘Jeg er blitt innflytter (hebr. ger) i fremmed land.’ Den andre het Elieser, for: ‘Min fars Gud kom meg til hjelp (hebr. ézer) og berget meg fra faraos sverd’» (2 Mos 18,2-4). Moses ville jo blitt henrettet om han var blitt værende i Egypt. Nå, 40 år senere, hadde han mye å fortelle om Herrens veldige gjerninger og hva de hadde opplevd: «Moses fortalte svigerfaren om alt det Herren hadde gjort med farao og egypterne for Israels skyld, om alt slitet og strevet de hadde hatt på veien, og hvordan Herren hadde reddet dem. Jetro gledet seg over alt det gode som Herren hadde gjort mot Israel, at han hadde reddet dem fra egypternes hånd» (18,8-9).

I Midjans land fins det i dag en større bosetning som heter Al Bad. Akkurat der er det permanent tilgang på vann, noe som er en forutsetning for en større bosetning i ørkenen. Da Moses hadde flyktet til Midjan, kom han til en større bosetning, for der var Jetro prest og dermed leder. Det står at Moses satte seg ved en brønn og at Jetros sju døtre kom dit for å hente vann til sauene (2 Mos 2,15-17). Det fortelles videre i 3,1-2 at da Moses 40 år senere gjette sin svigerfars sauer, kom han til «den andre siden av ørkenen», for det ligger en fjellkjede nord for Al Bad som avgrenser denne ørkenen fra ørkenen Sin. Fjellkjeden er tydeligvis Horeb, for på den andre siden av fjellkjeden mot øst ligger den høyeste toppen. Nedenfor denne toppen åpenbarte Herrens Engel seg for Moses i en flammende ild (3,1-2). Han hadde kommet til «Guds fjell, Horeb», eller som det også kalles, fjellet «Sinai» ettersom det lå i ørkenen Sin (se 16,1). I dag heter denne toppen Jabal el-Lawz på arabisk.

Nedenfor dette fjellet er det en stor slette med nok plass for over to millioner israelitter som kunne reise teltene sine og bo der i nesten et helt år. De kom dit «i den tredje måneden etter at de hadde dratt ut av Egypt» (2 Mos 19,1), altså en og en halv måned etter utvandringen, og de brøt opp derfra «i det andre året, på den tjuende dagen i den andre måneden» (4 Mos 10,11).

Men ligger ikke fjellet Sinai på Sinaihalvøya? Det trodde Helena, mor til keiser Konstantin den store. Men nedenfor det fjellet fins det ikke plass til over to millioner israelitter og teltene deres, og det ligger ikke på den andre siden av Akababukten der Jetro bodde.

Under sin lange pilegrimsferd i årene 326-328 e.Kr. mente Helena ikke bare at hun fant Kristi sanne kors i Jerusalem, men at hun også på den sørlige delen av Sinaihalvøya kom til det fjellet der Moses fikk de to steintavlene. Om Mafkat ble kalt Sinaihalvøya allerede før Helena påsto at hun hadde funnet Sinaifjellet, har jeg ikke klart å belegge. Men det kan jo ikke utelukkes at det har funnes flere fjell som ble kalt Sinai. Ifølge 2 Mosebok lå likevel Guds fjell, Horeb, øst for Akababukten. Paulus visste at det Sinai der Gud åpenbarte seg for Moses, lå i Arabia. For når han skriver til galaterne om de to paktene, sier han: «Den ene, Hagar, er pakten fra Sinaifjellet; hennes barn blir født til slaveri. Hagar er Sinaifjellet i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i slaveri med sine barn» (Gal 4,24-25).

En sterk tradisjon helt fra dronningmorens plassering av Sinai

I lang tid har de fleste bibeltolkere utgått fra at Helenas plassering av Sinai (der det mytebefengte Katarinaklosteret ble bygd) er korrekt uten å studere nærmere om denne identifiseringen er forenlig med hele Bibelens vitnesbyrd om utgangen fra Egypt. Dermed har resultatet blitt at Yam-suf i strid med en rekke bibelsteder (se ovenfor) må avse en innsjø like øst for Nildeltaet, omtrent der Suez-kanalen går i dag. Man har også foreslått enten en vik av Middelhavet, Timsasjøen, en av Bittersjøene, eller at Suezbukten tidligere strakte seg lenger nord. «Veien gjennom ørkenen til Yam-suf» kunne derfor ikke være veien til Akababuktens nordspiss, altså navnet på den første delen av den gamle karavaneveien «Kongeveien», som deretter fortsetter nordover til Syria og forbi Syria (Assyria, se note 3 ovenfor). Den tolkes i stedet som en sørlig vei i retning mot den nedre delen av Sinaihalvøya. Denne tolkningen har blitt en så sterk tradisjon at den har fått styre en bibeltolkning av Exodus som etter min mening er i strid med flere bibelsteder.[5]

Den fine nye amerikanske bibeloversettelsen Evangelical Heritage Version (EHV) setter jeg stor pris på, likesom oversettelsens Study Bible (Notes) som kan lastes ned fra Logos (www.logos.com). Men når det gjelder utgangen fra Egypt, blir dessverre også disse Notes preget av den sterke tradisjonen som jeg har nevnt ovenfor. Her er noen eksempler:

  • «Den største hindringen mot å ta den direkte kystveien var … den sterkt befestede egyptiske grensen. Denne grensen var også beskyttet av en 200 fot bred beskyttelseskanal som kan ha gått fra Middelhavet til Pi Hahiroth.»[6]

Kommentar: Bibelteksten nevner ingenting om en sterkt befestet grense som skulle være «den største hindringen mot å ta den direkte kystveien». Årsaken var «at folket kunne komme til å angre seg og vende tilbake til Egypt hvis de opplevde krig» (2 Mos 13,17). Bibelteksten nevner heller ikke et uoverkommelig geografisk hinder mot å forlate eller komme tilbake til det egentlige Egypt. Abraham og Sara hadde ingen problemer med å besøke Egypt (1 Mos 12,10ff), heller ikke Jakob og sønnene hans (1 Mos 42-26). Moses støtte ikke på noen hindringer da han flyktet fra Egypt og tok ørkenveien til Midjans land på den andre siden av Akababukten. Både Moses og Aron kunne ta ørkenveien både til Midjan og tilbake igjen til Egypt. Moses kunne også sende familien sin i forveien til Jetro i Midjans land (2 Mos 18,2). Årsaken til at folket snudde og tok en omvei, var ikke fordi de ble hindret av vann eller av vakter, men for å følge «veien gjennom ørkenen til Yam-suf» (2 Mos 13,18). Farao hadde gitt Moses og Aron tillatelse til å utvandre: «Bryt opp og dra bort fra folket mitt, både dere og israelittene! Gå av sted og tjen Herren slik dere ba om!» (2 Mos 12,31). Grensepasseringen ut av det egentlige Egypt var derfor ikke et problem. Egypterne til og med «presset på folket for å få dem ut av landet så fort som mulig. ‘Ellers dør vi alle sammen’, sa de» (v 33).

  • «Beretningen om utgangen gjør det også klart at overgangsstedet var ved Egypts grense, ikke etter at Israel allerede hadde gått tvers gjennom Sinai-ørkenen.»[7]

Kommentar: Men stemmer dette virkelig? Bibelteksten sier tydelig: Ved at Herren gikk foran dem i sky- og ildsøylen, kunne de uten hindring raskt forlate Egypt og «gå videre både dag og natt» på ørkenveien mot Yam-suf (13,21). En rekke bibelsteder viser at med Yam-suf menes Akababukten (se ovenfor). Først når israelittene ikke har langt igjen til Akababuktens nordspiss, og dermed ikke langt igjen til å forlate egyptisk område, får de den utfordrende befalingen å vende ned mot havet (14,2), noe som innebar at de ble innestengt foran Akababukten. Årsaken til denne merkelige befalingen gis i teksten: Farao skulle tenke «at israelittene har gått seg vill i landet, og at ørkenen har stengt dem inne» (14,2). Den eneste veien som tar av fra ørkenveien og gjør at man blir innestengt foran Akababukten, er ravineveien Hachirót som har en munning (Pi) ved en slette der det var god plass til å «slå leir ved havet» (14,2).

Tidsreferansene i 2 Mos viser også at overgangen gjennom havet ikke skjedde allerede ved begynnelsen av utvandringen. Da de var kommet til den andre siden av havet og hadde nådd fram til Elim, var det gått nesten en hel måned (se 2 Mos 16,1). Dermed må overgangen gjennom havet ha skjedd minst 20 dager etter starten på utvandringen. Dessuten var denne overgangen gjennom havet en hendelse av en størrelsesorden som ikke passer med en overgang straks etter utvandringens begynnelse (se 2 Mos 15 og Salme 106,10-13).

  • «Plasseringen av fjellet Sinai er ikke sikker, men det fins en sterk tradisjon for det stedet der Katarinaklosteret ligger i dag.»[8]

Kommentar: Ja, en sterk tradisjon, men med et svakt tekstunderlag. Moses var i Midjans land på den andre siden av Akababukten da han kom til Horeb og Sinai og fikk sitt kall. Til dette fjellet er det også de utvandrede israelittene kommer etter Guds løfte. Det lå i Midjans land, for Moses’ familie som han tidligere hadde sendt hjem til Midjan, befinner seg der sammen med Jetro. Det kartet over utvandringen som Study Bible Notes inneholder, plasserer Midjan helt riktig på den østlige siden av Akababukten, men plasserer Sinai meget langt derfra på den vestlige siden der Katarinaklosteret ligger. Hvordan kan dette stemme?

  • «2 Mos 15,22 sier at etter overgangen gjennom Rødehavet kom israelittene til ørkenen Sjur. Ørkenen Sjur ligger øst for Suezbukten og i den vestlige delen av Sinai (1 Mos 16,7; 1 Sam 15,7). Om de gikk gjennom Rødehavet og kom til ørkenen Sjur, kan Israel bare ha gått over den vestlige bukten av Rødehavet, og ikke Akababukten.»[9]

Kommentar: Om det er sant at «ørkenen Sjur» lå «øst for Suezbukten og i den vestlige delen av Sinai», synes det som om Bibelen inneholder motsigelser. For mange bibelsteder viser klart at Yam-suf er det samme som Akababukten og at Sinai lå i Midjan øst for Akababukten.

For å kommentere 1 Mos 16,7 og 1 Sam 15,7 kreves det en liten forklaring til de tekster der Sjur forekommer. Disse tekstene handler om folk og stammer som bodde øst for Israel og i Arabia og kalles «folkene fra øst» (på hebr. bene qädäm). «Folkene fra øst» var likesom Edom og Moab fiendtlige mot Israel. De ville forhindre Guds frelsesgjerning, redningen fra slaveriet i Egypt. Dette gjaldt amalekittene ved Refidim nær Horeb (se 2 Mos 17,8ff), og Edom og Moab da israelittene etter 40 års ørkenvandring ville dra gjennom landene deres. Edoms land lå rett sør for Dødehavet helt ned til Akababuktens spiss og med vestgrense mot Israel. Moabs land lå øst for Dødehavets nedre del.

Ismaelittene, midjanittene og amalekittene ble betegnet som «folk fra øst». De var nomader eller halvnomader. Ismael var sønn til Abrahams medhustru Hagar. Herrens Engel sa til Hagar: «Rett imot (ordrett «foran ansiktet på») alle sine slektninger skal han slå seg ned» (1 Mos 16,12. EHV oversetter: «He will dwell in hostility toward all of his brothers»). I 1 Mos 25,18 står det om Ismaels etterkommere: «Ismaelittene bosatte seg fra Havila til Sjur, som ligger øst for Egypt, på veien mot Assyria.» Havila betyr «sandland» og står for Arabias ørken som lå «øst for Egypt». «Veien mot Assyria» kalles «Kongeveien» og var en kjent karavanerute som gikk fra Egypt og via Akababuktens nordspiss rett nordover, øst for Dødehavet og Jordanelven. Sjur som betyr «mur» (se ovenfor), sikter åpenbart her til den nordlige delen av Akababukten. Egypts grense gikk ifølge 2 Mos 23,31 fra Akababukten (Yam-suf) «til Filisterhavet», så «øst for Egypt» betyr sannsynligvis også øst for det egyptisk-kontrollerte Mafkat (senere kalt Sinaihalvøya). I 1 Mos 16,7 står det at Herrens Engel fant den flyktende Hagar «ved kilden på veien til Sjur» («on the way to Shur», EHV), altså sannsynligvis i retning mot Akababuktens nordspiss.

Midjan var sønn til Abrahams medhustru Ketura (1 Mos 25,2). Sønnene han hadde med medhustruene sine, «sendte han … bort fra Isak, sønnen sin, til et land i øst» (25,6, på hebr. äräts qädäm, «the territory that lay to the east» – EHV). Kenittene var en midjanittisk stamme som ikke var fiendtlig mot Israel. Moses’ svigerfar Jetro (Reguel) hørte til den stammen.

Amalek var sønnesønn til Esau (Edom). Ifølge 1 Sam 15 sa Herren til Saul: «Jeg krever amalekittene til regnskap for det de gjorde mot israelittene da de dro opp fra Egypt. De sperret veien for dem. Dra nå ut og slå amalekittene. Slå alt som tilhører dem, med bann» (v 2ff). Sammenlign med Moses’ ord til Israel straks før han døde: «Husk hva amalekittene gjorde mot deg underveis, da dere dro ut av Egypt. De overrasket deg på veien da du var utsultet og utmattet. Uten frykt for Gud hogg de ned baktroppen, alle som var blitt liggende etter» (5 Mos 25,17-18). «Saul kalte folket til våpen og mønstret dem i Tela’im. Det var to hundre tusen fotfolk foruten ti tusen judeere» (1 Sam 15,4). Tela’im er sannsynligvis identisk med Telem som lå «i ytterkanten av området til Judas stamme, ved grensen til Edom» (Jos 15,21.24). Der passet det å foreta en samlende mønstring før de fortsatte vandringen rett sørover mot Akababuktens nordspiss og mot amalekittene. «Saul slo amalekittene og forfulgte dem fra Havila til bortimot Sjur, som ligger øst for Egypt» (1 Sam 15,7), altså ved den nordlige delen av Akababukten.

At «ørkenen Sjur ligger øst for Suezbukten og i vestre del av Sinai», blir således ikke bevist av 1 Mos 16,7 og 1 Sam 15,7. Ifølge 2 Mos 15,22 kom israelittene til «ørkenen Sjur» etter at de hele natten og ca. 20 dager etter starten på utvandringen, hadde marsjert over Akababukten (Yam-suf) mens vannet ved et Guds under ble oppdemt og bølgene reiste seg som en mur omkring dem (2 Mos 15,8).

Både amalekittene og midjanittene trengte flere ganger inn i Israel og herjet landet, både i Negevørkenen og nord for Dødehavet fra øst. Midjanittene samarbeidet flere ganger under sine angrep med Moab (se for eksempel 4 Mos 22-24 og Dom 3,12ff). Midjanitter, amalekitter og folk fra øst trengte senere dypt inn i Israel østfra «og ødela avlingen i landet helt bort til Gaza» (Dom 6,3f) før Gideon ble landets dommer og redningsmann (se Dom 6-8).

Da ammonittene senere angrep Israel, ble Jefta dommer og redningsmann. Han sendte bud til ammonittenes konge og sa: «Israel har ikke tatt landet fra Moab eller ammonittene. Da Israel dro opp fra Egypt, gikk de gjennom ørkenen til Yam-suf (obs: de kom altså ikke til Yam-suf allerede i begynnelsen av utvandringen!) og kom til Kadesj (mot slutten av de 40 årene). Da sendte Israel bud til kongen i Edom og sa: ‘La oss få dra gjennom landet ditt!’ Men kongen i Edom hørte ikke på dem (se 4 Mos 20,14ff). De sendte også bud til kongen i Moab, men han avslo» (Dom 11,15-17).

Legg også merke til israelittenes ord da de forlot ørkenveien og ble helt innestengt ved Yam-suf: «Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvorfor førte du oss ut av Egypt? Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss få være i fred, vi vil arbeide for egypterne! Det er bedre for oss å arbeide for dem enn å dø i ørkenen» (2 Mos 14,11-12).

(Tidskriften Biblicum, 3/2020)

[1] Angående hva som menes med «Herrens Engel», se artikkelen «Jeg er ikke kommet av meg selv», Biblicum nr 1/2019, s 14-23. https://www.biblicum.info/2020/10/06/jeg-er-ikke-kommet-av-meg-selv/

[2] Direkte oversatt fra den svenske originalen.

[3] I 1 Mos 25,18 står det om Ismaels etterkommere: «Ismaelittene bosatte seg fra Havila til Sjur, som ligger øst for Egypt på veien mot Assyria.» Havila betyr «sandland» og står for den arabiske ørken «øst for Egypt». «Veien mot Assyria» kalles «Kongeveien» og var en kjent karavanrute som gikk fra Egypt og via Akababuktens nordspiss rakt nordover, øst for Dødehavet og Jordanelven.

[4] Også i dag går grensen mellom Kanaans land (Israel) og Egypt fra Akababukten mot nordvest og langs Egypts bekkefar (= Wadi el-Arish) som munner ut i Middelhavet like sør for Gaza. I 2 Mos 23,31 beskrives denne grensen med ordene «fra Yam-suf til Filisterhavet».

[5] Et annet eksempel på en gammel tradisjon som har fått styre tolkningen av en bibeltekst, er tolkningen av de vise menns besøk hos Jesus-barnet. Ifølge gammel tradisjon, illustrert av mange populære julekrybber, kom de vise menn ganske snart etter at Jesus var født og besøkte ham i stallen der han lå i en krybbe. Men om vi lar hele Bibelens vitnesbyrd komme til orde, kan de vise menns besøk ha funnet sted tidligst 41 dager etter Jesu fødsel, dvs. etter at den hellige familien var kommet tilbake fra renselsen i Jerusalem (Luk 2,22), og ikke lenger bodde i en stall. For straks etter de vise menns besøk flyktet den hellige familien til Egypt. Derfor må renselsen i Jerusalem på den 40. dagen ha skjedd før de vise menn kom. Se artikkelen «Fordelen med å ha tilgang til hele Bibelen», Biblicum nr 2/2020, s 50ff. https://www.biblicum.info/2020/09/29/fordelen-ved-a-ha-tilgang-til-hele-bibelen/

[6] The major obstacle on the direct coastal road was not the Philistines, but the heavily fortified Egyptian frontier. This frontier was also protected by a 200-foot-wide barrier canal, which may have run from the Mediterranean Sea to Pi Hahiroth.

[7] The Exodus account also makes it clear that the crossing site was on the border of Egypt, not after Israel had already crossed the Sinai Wilderness.

[8] The location of Mount Sinai is not certain, but there is strong tradition for the site that now is the location of St. Catharine’s Monastery.

[9] Exodus 15:22 states that after crossing the Red Sea, the Israelites found themselves in the wilderness of Shur. The wilderness of Shur is east of the Gulf of Suez and in the western area of the Sinai (Genesis 16:7; 1 Samuel 15:7). To cross the Red Sea and to end up in the wilderness of Shur, Israel could be crossing only the westernmost arm of the Red Sea and not the Gulf of Aqaba.

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.