Paulus’ trøstende undervisning til forfulgte kristne

Av Stefan Sjöqvist 

«For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover. Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør» (1 Tess 5,9-11).

Disse ordene skriver Paulus til menigheten i Tessalonika (Tessaloniki i det nåværende Hellas). På Paulus’ tid hørte byen til Makedonia. Paulus hadde selv grunnlagt menigheten og skriver dette brevet til den fra byen Korint omtrent i år 51 e.Kr. Det er et veldig varmt og kjærlighetsfullt brev, fylt med trøst og oppmuntring. Han skriver også om hvordan han lengter etter å få treffe dem.

Tessalonika var en rik by som for det meste besto av hedninger. Men den hadde også en jødisk synagoge. Så i menigheten var det både omvendte hedninger og omvendte jøder. Det var nå bare ca. 20 år siden Jesus hadde dødt og oppstått, og de levde i forventning om at han skulle komme igjen, noe som Kristi kirke har gjort helt siden den gang.

Spørsmål om døden

Helt siden Paulus grunnla menigheten, var den blitt forfulgt, og flere av medlemmene hadde dødt. De undret derfor hvordan det blir med dem som allerede hadde dødt, når Jesus kommer igjen? At de som ennå lever, får møte Jesus når han kommer, det visste de. Men spørsmålet om hvordan det blir med dem som har gått foran, virker det som at de ikke hadde fått klarhet i. Og når kommer han? Det faktum at vi lider så mye under forfølgelse, kan det skyldes at Gud har forlatt oss og nå straffer oss?

Svar

Disse spørsmålene besvarer apostelen i brevet sitt, og han fortsetter med å tale om dem i sitt andre brev. Tjue år er lang tid. Jesus kom tilbake etter sin død og var sammen med disiplene sine i førti dager til han for opp til himmelen. Det var kanskje ikke så merkelig for menigheten i Tessalonika å tro at han skulle komme tilbake ganske snart.

For oss har det gått omtrent 2000 år siden Jesus vandret på jorden. Vi tenker kanskje ikke like intensivt på Jesu gjenkomst som de kristne i den første tiden. Men når vi gjør det, hvordan føles det? Føles det bra, eller er det urovekkende fordi vi vet at Kristi gjenkomst innebærer at han kommer for å dømme verden? Er jeg helt sikker på at det blir noe bra for meg? Skriften sier jo: «Alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset» (Ef 5,13). Vil vi virkelig det? Og hvordan skal Jesus stille seg til meg på den dagen? Skal han stille meg på venstre eller høyre side av sin trone? Bærer vi på ting som vi skammer oss over, ikke bare for mennesker, men også for Gud?

Apostelen har i sitt brev til menigheten talt om at vi ikke skal bekymre oss for de troende som har sovnet inn før oss, om Jesus kommer i løpet av vår levetid. De skal til og med få møte Herren kroppslig før oss. Han sier i det fjerde kapitlet: «For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først» (1 Tess 4,14-16).

Vær ikke urolig for de troende som allerede har dødt! De skal oppstå først. «Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene!» (1 Tess 4,17-18).

Når kommer Jesus igjen?

Om de trodde at apostelen hadde svar på hvilket tidspunkt Jesus kommer, minner han dem om hva de allerede visste. «Men om tider og tidspunkt trenger vi ikke skrive til dere, søsken. For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: ‘Fred og ingen fare’, da kommer plutselig undergangen over dem, brått som riene over en kvinne som skal føde. Og de kan ikke slippe unna» (1 Tess 5,1-3).

De visste det, for akkurat dette bildet hadde Jesus selv brukt i sin undervisning, og den muntlige tradisjonen fra Jesus hadde spredt seg fra menighetene i Judea eller fra apostelen selv til Tessalonika i Makedonia. Jesus hadde sagt: «Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det» (Matt 24,42-44).

Tyven kommer uventet. Derfor skal Guds barn alltid våke, alltid være forberedt på hans komme. Når vi gjør det, sovner vi ikke i vårt indre. Apostelen visste at det var slik også for de troende i Tessalonika. Han skriver: «Men dere, søsken, er ikke i mørket, så dagen skulle komme uventet på dere som en tyv. For dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. Så la oss ikke sove som de andre, men være våkne og edru!» (1 Tess 5,4-6).

Frelse fra vreden

Om vi nå er lysets og dagens barn, hvordan skal vi kunne forbli dette og bli frelst? Apostelen svarer: «Vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm» (1 Tess 5,8). Vi holder øynene åpne og er bevisst på at dagen for Jesu gjenkomst nærmer seg. Vi er ikledd troen, dvs. vi lever i tillit til at Jesus er vår Frelser. Vi har kjærligheten som rustning, dvs. vi tror på Guds kjærlighet til oss i Kristus og elsker fordi han elsket oss først. Vi har håpet om frelse som hjelm. Frelsen er ikke noe vi presterer. Vår hjelm er håpet om frelsen, håpet om å bli reddet. Vi har ikledd oss Herren Jesus Kristus gjennom dåpen. Vi ikler oss ham gjennom evangeliet i Ord og sakrament. Da er vi lysets barn og behøver ikke være urolige. «For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus» (1 Tess 5,9).

Vredesdommen kommer. Det kan vi være sikker på. Apostelen skriver til en menighet som plages av lidelser og forfølgelser i en fiendtlig omverden. I sitt andre brev forklarer han: «For dette er rettferdig i Guds øyne: Når noen volder dere trengsler, skal han gjengjelde med trengsler, og dere som møter trengsler, skal han gi lindring sammen med oss. Slik blir det når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine mektige engler i flammende ild og straffer dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt, den dagen han kommer for å bli lovprist blant sine hellige og hyllet av alle som tror. Og dere har trodd det vitnesbyrdet vi ga dere» (2 Tess 1,6-10).

Denne straffedom over verdens synd og vantro, gjelder altså ikke lysets barn, forklarer apostelen: «Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus» (1 Tess 5,9). Hvilket vidunderlig løfte! Dommen kommer ikke over dem som er i Kristus. Hvordan vet vi det? I brevet til menigheten i Roma forklarer apostelen: «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden!» (Rom 5,8-9). Vi er rettferdige ved hans blod. Derfor skal vi ikke dømmes. Hvordan skulle Gud kunne dømme dem som allerede er frikjent i Kristus?

Jesus sier til oss: «Den som tror på ham [dvs. Menneskesønnen], blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3,18). «Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24).

Når skjer frelsen?

Det er som om frelsen eller redningen er noe framtidig, noe som skjer først når vi blir forenet med Kristus. Og slik blir også frelsen ofte beskrevet i Det nye testamentet. Men da menes den endelige frelsen når vi til slutt blir befridd fra alt det som tynger oss og får være sammen med Kristus. Men frelsen blir også beskrevet i dette brevet som noe vi allerede eier nå ved troen. I 1 Tess 1,9-10 skriver apostelen: «… for å tjene den levende og sanne Gud og vente på hans Sønn fra himmelen, han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus som redder oss fra vreden som kommer». Gud har frelst oss fra den kommende vreden fordi Jesus «ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5).

I Efeserbrevet kan vi lese: «Av nåde er dere frelst, ved tro» (Ef 2,8). Vi kan altså si at frelsen forekommer i tre ulike betydninger i Skriften. Vi ble frelst fra vreden ved Jesu stedfortredende død på korset og hans oppstandelse fra graven. Vi er frelst ved troen når vi stoler på at Jesus er vår Frelser. Og vi skal en dag bli frelst når Gud til slutt befrir oss fra syndens og dødens verden og forherliger våre legemer.

At vi iblant kan være urolige for vår egen frelse, skyldes at vi vet at vi ikke kan stole på vår menneskelige natur. Vi er svake og feilende. Derfor er det trygt å vite at frelsen ikke grunner seg på vår evne, vår beslutning og vår vilje, men på Guds vilje og beslutning. Skriften lærer at alt hviler i Guds allmakt. Job sier til Gud: «Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det» (Job 42,2). Og salmisten forklarer: «Herrens råd står fast for alltid, hans hjertes planer fra slekt til slekt» (Salme 33,11).

Utvelgelsens trøst

Da en gruppe hedninger ble omvendt, skriver Lukas i Apg 13 at «alle som var bestemt til evig liv, kom til tro» (Apg 13,48). I Ef 1,5 skriver Paulus: «I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus». I sitt andre brev til menigheten i Tessalonika minner han de troende om denne trøsterike sannhet: «Vi må alltid takke Gud for dere, søsken, dere som Herren elsker. For Gud utvalgte dere til å bli frelst, som sin førstegrøde, og dere ble helliget ved Ånden og trodde sannheten. Dette kalte han dere til gjennom det evangeliet vi forkynner, slik at dere skal få del i vår Herre Jesu Kristi herlighet» (2 Tess 2,13-14).

«Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover» (1 Tess 5,10). Jesus døde på korset for oss. Han tok våre synder på seg og ble straffet for dem. Han døde i vårt sted med et formål: at vi skal leve sammen med ham. Uten korset, intet liv, ingen befrielse fra vreden! Men med korset har vi frelse, seier over synden, døden og helvetet. Gud har erklært oss rettferdige. Vi er forsonet med Gud. Vi eier syndenes tilgivelse, evig liv og salighet.

Vi skal leve sammen med ham fordi han lever. Han har forlatt graven og gått ut av den med sitt gudemenneskelige legeme slik at vi kan leve med ham. Skal dette skje først når han kommer igjen? Nei, sier apostelen, «enten vi våker eller sover». Til den omvendte røveren på korset sa Jesus: «I dag skal du være med meg i paradis» (Luk 23,43). Apostelen skriver: «For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst vil vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren» (2 Kor 5,7-8). «Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus» (Fil 1,23). Alt dette var en trøst for menigheten i Tessalonika. Det er virkelig trøst å trøste med evangeliet, det glade budskapet om frelsen i Kristus Jesus.

Vi kan føle en viss trøst når et menneske oppmuntrer oss med å fortelle noe fint eller det er noen som lytter til oss. Men virkelig trøst mot synden og skylden, døden og dommen, er budskapet om at Gud elsker oss så høyt at han ga sin enbårne Sønn for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. Menigheten i Tessalonika led under store trengsler og forfølgelser. De ble mishandlet, fengslet og drept. Da var det fantastisk å få høre at de som hadde gått foran i døden, var hjemme hos Jesus, og at de som ennå var igjen, en dag skulle bli forenet med ham.

Livets korthet

Vi blir minnet om hvor kort livet er når vi leser og hører om hvordan Corona-viruset tar livet av tusener av mennesker over hele verden. Men Guds barn har trøst ved Kristi evangelium. Dette livet er bare en innledning til et bedre liv sammen med de troende som har gått foran oss og er sammen med Jesus. Dette budskapet skal menigheten trøste hverandre med, sier apostelen. Han skriver: «Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør» (1 Tess 5,11).

Om de allerede nå oppmuntrer og oppbygger hverandre, hvorfor formaner han dem da å gjøre det? Han uttrykker seg på samme måte i det fjerde kapitlet: «Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være til glede for Gud, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt» (1 Tess 4,1). Han skriver også: «Om søskenkjærligheten trenger vi ikke skrive til dere. For dere har selv lært av Gud å elske hverandre, og dere viser denne kjærligheten mot alle våre søsken i hele Makedonia. Like fullt oppfordrer vi dere, søsken, til å gjøre enda større fremskritt» (1 Tess 4,9-10).

Det fins altså rom for å leve slik at vi behager Gud enda mer. Det fins alltid rom for å vise mer kjærlighet til hverandre i menigheten. Det fins alltid rom for å oppmuntre og oppbygge hverandre mer. Dessverre har vi kanskje lettere for å finne feil hos våre brødre og søstre enn å oppmuntre og oppbygge. Da er det bra å minne hverandre om den kjærligheten vi har fått fra Gud ved Jesu død og oppstandelse. Johannes skriver: «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19).

(Tidskriften Biblicum, 3/2020)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *