Av Seth Erlandsson

Innledning og bakgrunn

Profetbøkene i Det gamle testamentet er vel verd et grundig studium der det fokuseres på det profetene virkelig sier og som ikke bygger på det en ateistisk vitenskap kan akseptere som mulige mennesketanker i et bestemt miljø. Sakarja, likesom GTs øvrige profeter, vil ikke presentere menneskelige funderinger, men det Gud har åpenbart, det han har latt sine utvalgte profeter få «se».

Som «Guds munn» forkynner Sakarja ikke sine «syner» bare for sin egen samtid i et rasert Jerusalem på 500-tallet f.Kr., men også for kommende generasjoner, for oss. Her følger noen iakttagelser fra et studium av denne profetboken. En mer fullstendig redegjørelse for Sakarjas forkynnelse får vente til et planlagt skrift om Sakarjaboken blir klar.

På samme måte som Jeremia ble også Sakarja kalt til profet mens han var ganske ung (Sak 2,4). Jeremia reagerte: «Å, min Herre Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung!» (Jer 1,6). Hvordan Sakarja reagerte, vet vi ikke. Situasjonen var vanskelig. Jeremia og Sakarja ble stilt framfor et folk som var blitt rammet av Herrens vrede fordi det i mange ting nektet å lytte til og følge Herrens ord gjennom Moses og profetene. «Dette folket har et trassig og opprørsk hjerte,» sier Herren gjennom Jeremia (Jer 5,23). «Helt fra ungdommen av har israelittene og judeerne bare gjort det som er ondt i mine øyne» (Jer 32,30).

På tross av en ufattelig tålmodighet med det folket som hele tiden var ulydig («Jeg vil ikke følge min brennende vrede», Hos 11,9), måtte til slutt vredesdommen ramme det. Da Sakarja sto fram (520-518 f.Kr.), hadde Gud ikke bare latt dommen ramme de ti stammene i nord. Nordriket var erobret av assyrerne i år 722 f.Kr. med en omfattende deportasjon av folket, og hovedstaden Samaria lå i ruiner. Også Juda i sør var nå blitt rammet av samme skjebne. Selv om Sydriket så hva Nordrikets frekke vantro hadde ført til, gikk Juda enda lenger i sin vantro (se Esek 23,11). I år 587 f.Kr. ble derfor Jerusalem med dets hellige tempel lagt i ruiner og en stor del av befolkningen ble deportert til Babylonia.

Men på tross av folkets grove frafall fra Herren, lovet han i sin ufattelige godhet på ny å befri folket sitt, la det få komme tilbake til landet sitt og bygge opp igjen Jerusalem og tempelet. Allerede Jesaja hadde forutsagt at Gud skulle la dette skje ved hjelp av den hedenske perserkongen Kyros: «Si om Jerusalem: Hun skal bygges! Og om tempelet: Det skal grunnlegges!» (Jes 44,28). Jeremia hadde forkynt følgende løfte fra Herren: «Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet» (Jer 29,10).

Som alltid viser det seg at Guds profetier ikke er tomme ord. Den gamle paktens gudsfolk hadde i og med Kyros’ erobring av Babel i år 539 f.Kr. fått tillatelse til å vende tilbake for å bygge opp tempelet igjen. Men arbeidet gikk tregt pga. fortsatt verdslighet og vantro. I denne situasjonen, 520-518 f.Kr., sendte Herren Haggai og Sakarja som sine profeter. De skulle gjennom forkynnelsen av lov og evangelium få folket til å innse sin synd og vende om til Herren. Som Guds munn innleder Sakarja oppdraget sitt med ordene: «Vend tilbake til meg¸  sier Herren over hærskarene, så vil jeg vende tilbake til dere, sier Herren over hærskarene. Ikke vær lik fedrene deres» (Sak 1,3f).

Forskjellen mellom det kjødelige Israel og den troende minoriteten, Guds sanne Israel, viste seg å være stor da de vendte tilbake til det jordiske Jerusalem. Den virkelige tilbakevending til Gud og hans rike som Esekiel hadde profetert om, dvs. en sann omvendelse, hadde ikke skjedd. De vidunderlige løftene om Messias og renselsen fra synd gjennom ham hadde tent tro bare i en liten minoritet. «Guds munn» hadde lovet: «Jeg vil sette en gjeter over dem, og han skal gjete dem, min tjener David» (Esek 34,23). «Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (Esek 36,25-26).

I Guds sanne Israel har alle et nytt hjerte som fortrøster på Messias og hans frelsesgjerning. Der fins ingen avguder og intet opprør mot Gud. «For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn» (Rom 9,6f). «Så forstår dere at det er de som tror, som er Abrahams barn» (Gal 3,7).

En tilbakevending til Guds rike skjer ved at syndere får et troende hjerte av Gud. Det sanne Israel eller Jerusalem gleder seg over syndstilgivelsen gjennom Messias og over å bli «gjett» av den gode Hyrden. I det sanne Israel er alle født på ny. Vi kan ikke se dette Sion, siden troen i hjertet er usynlig. Men Herren «kjenner alles hjerter» (Apg 1,24). «Herren kjenner sine» (2 Tim 2,19). Jeremia, som profeterte om den nye pakts gudsfolk, skriver om dette åndelige Sion som er skjult for menneskelige øyne: «De skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden» (Jer 31,34).

Det gudsfolk som Jeremia og Sakarja forkynner Guds ord for, tok ikke samstemmig imot Guds ord med glede. Tvert imot ble begge to utsatt for sterk motstand og drapstrusler. Sakarja ble til og med drept som martyr ifølge den arameiske targumen til Sakarjas bok. Ifølge Jesus ble han slått i hjel mellom tempelet og alteret (Matt 23,35).

Da løftene om Messias og renselsen fra synden gikk i oppfyllelse gjennom Jesus, ble heller ikke han mottatt med glede, men bare av en liten minoritet. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). Herren vil ingen synders død (se Esek 18,23 og 32). Derfor gråter Jesus over det jordiske Jerusalem og sier: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred!» (Luk 19,42). «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde!» (Matt 23,37f). «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor» (Matt 8,11f).

Også i vår tid, når en tilbakevending til det jordiske Jerusalem og det jordiske Israel har funnet sted i stor skala, er det ikke spørsmål om en tilbakevending til Gud, en sann omvendelse. Den store mengden av de som vender tilbake, forkaster den renselsen som Messias fullførte ved sin død på korset, og det sanne nåderiket som Messias tilbyr. Ateismen er den dominerende troen i staten Israel.

Profetenes billedspråk og lignelser

Sakarjas profetier skiller seg ikke fra det som gjelder for alle Bibelens profetier, nemlig det som Herren sier gjennom profeten Hosea: «Jeg vil tale til profetene. Jeg lot dem få syner i mengde, og nå vil jeg tale i lignelser gjennom dem» (12,11). «Syner» (hebraisk chazón) er navnet på profetenes undervisning (se for eksempel navnet på Jesajas bokrull: Chazón Jeshajáhu = «Jesajas syner», Jes 1,1). Profetrullene i Det gamle testamentet inneholder det Gud har latt sine utvalgte profeter få se, det han har åpenbart for dem.

Til forskjell fra de falske profetene profeterer Bibelens skriftprofeter ikke «etter sitt eget hjerte». De følger ikke «sitt eget sinn». Om falske profeter sier Herren: «Ve de tåpelige profetene, de som følger sitt eget sinn og ikke har sett noe som helst!» (Esek 13,3). Jeg skal i det følgende belyse ikke bare Sakarjas språkbruk, men også det som er typisk for alle GTs profeter.

Med «lignelser» menes sammenligninger. «Jeg vil tale i sammenligninger (på hebraisk verbet dimméh) når jeg taler gjennom profetene.» Slik skulle vi kunne oversette Hos 12,11. Den profetiske språkbruken er full av sammenligninger. Profetene forkynner om frelsen gjennom Messias og om Guds sanne, åndelige land og rike ved å anknytte til og sammenligne med Israels geografiske land, spesielle personer i Israel og folkets erfaringer der. Sammenligningene viser at det fins forskjeller, men også visse likheter. Likhetene kalles i Det nye testamentet for «skyggebilder» som peker fram mot Messias og hans rike.

Personer

David ligner Messias, men bare på noen måter, ikke som ekteskapsbryter og morder: Han kommer fra Juda stamme, er en spire fra Isais avhogde stamme og blir hele Gudsfolkets konge. Selv om han ble foraktet av sine brødre, er han seierrik og skaper fred i hele landet. Derfor kaller Jeremia og Esekiel Messias for David. «De skal tjene Herren sin Gud og David, sin konge, som jeg vil reise opp for dem» (Jer 30,9). «Min tjener David skal være konge over dem, og de skal alle ha én gjeter» (Esek 37,24). «Min tjener David skal være deres fyrste for evig. Jeg slutter en fredspakt med dem; det skal være en evig pakt» (Esek 37,25f).

Davids sønn Salomo ligner også Messias, men bare på noen måter, ikke ved sine mange hustruer og ved sitt frafall og sin avgudsdyrkelse da han ble gammel. Salomos visdom er et forbilde på den sanne visdommen som er Messias (se Ords 8,22-31). Hans rikdom og Israels gylne fredstid er et blekt skyggebilde av Messias rikdom og herlighetsrike. Som et skyggebilde av den sanne Davidssønnen Messias fikk Salomo bygge Herrens tempel, som i sin tur er et skyggebilde av Messias selv. Jesus sier: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager» (Joh 2,19). «Det tempelet han talte om, var hans egen kropp» (Joh 2,21). Dette kunne ikke jødene akseptere. En slik forståelse av tempelet var for dem en bespottelse som fortjente døden. «Vi har hørt ham si: ‘Jeg skal rive ned dette tempelet som er gjort med hender, og på tre dager bygge et annet som ikke er gjort med hender» (Mark 14,58). Da Jesus hang på korset, ble han hånet med ordene: «Se nå, du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv og stig ned fra korset!» (Mark 15,29f).

«Davids sønn» ble en vanlig betegnelse på Messias. Et par eksempel: Da to blinde fulgte etter Jesus, ropte de: «Ha barmhjertighet med oss, du Davids sønn!» (Matt 9,27). Da Jesus helbredet en mann som var blind og stum, ble folket ute av seg av forundring og sa: «Kanskje dette er Davidssønnen?» (Matt 12,23).

Øverstepresten på Sakarjas tid, Josva, ligner på visse måter Messias. Herren sa til Sakarja: «Du skal … lage kroner og sette på hodet til øverstepresten Josva, sønn av Jehosadak» (Sak 6,11). Kronene symboliserer at Josva er både øversteprest og konge når han bygger Herrens tempel og dermed et forbilde på Messias: «Se, en mann, Spire er navnet hans. Under ham skal det spire. Han skal bygge Herrens tempel» (Sak 6,12). Jfr. Herrens ord til David: «Skulle du bygge et hus for meg til å bo i?» (2 Sam 7,5). «Nå kunngjør Herren at han vil bygge et hus for deg» (2 Sam 7,11). Messias er ingen mindre enn Herren som bygger tempelet og som selv er tempelet.

Profeten Sakarja ligner på visse måter Messias. Som representant og forbilde for Messias får han oppdraget om å bli en gjeter for slaktesauene. Herren sa til ham: «Gjet slaktesauene»! (Sak 11,4). «Så gjette jeg slaktesauene, de ulykkelige sauene» (v 7). Han bruker gjeterstaven «Enhet» og gjeterstaven «Nåde» for å forene folket til ett brorskap under en eneste gjeter. Men akkurat som Messias møter også Sakarja motstand. Nåden som rekkes til alle mennesker som en fri og ufortjent gave, blir stort sett avvist. «Så tok jeg min stav Nåde og knekket den. Jeg ville bryte pakten som jeg hadde sluttet med alle folkene» (11,10). «Så knekket jeg den andre staven, Enhet, for å bryte brorskapet mellom Juda og Israel» (11,14).

Det er forkastelsen av Nåden, dvs. vantroen, som fordømmer. Allerede ca. 900 år tidligere hadde Herren gjennom Moses forutsagt vantroens ødeleggende utbredelse: «Se, du skal snart gå til hvile hos dine fedre. Da kommer dette folket til å drive hor med fremmede guder i det landet de er kommet inn i. De kommer til å forlate meg og bryte den pakten jeg har sluttet med dem» (5 Mos 31,16). 700 år seinere og 200 år før Sakarja sa Herren gjennom Jesaja: «Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk som går på den veien som ikke er god, og følger sine egne tanker, til et folk som stadig krenker meg rett opp i ansiktet» (Jes 65,2f).

På samme måte som Sakarjas gjetertjeneste ble foraktet ved å bli verdsatt til «tretti sølvstykker», skulle Jesus bli forkastet og hans liv bli verdsatt like lavt, til «tretti sølvstykker» (Sak 11,12f; Matt 27,9f).

«Sverd, våkn opp mot min gjeter, mot mannen som står meg nær, sier Herren over hærskarene. Slå gjeteren så sauene blir spredt! Jeg løfter hånden mot de minste» (Sak 13,7). Disse ordene fikk Sakarja som forbilde på Messias. De får sin fulle oppfyllelse når Jesus blir slått og forlatt (Matt 26,31). Jesus forlater til slutt de store, fariseerne og de skriftlærde, og vender seg til «de små» med ordene: «Den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp» (Matt 18,6).

Geografi

Veien. Det fantes mange hindringer i Israel for å komme til Jerusalem og få fred med Gud gjennom sonofferet. Veien opp til Jerusalem gikk gjennom kupert og lite framkommelig terreng, og vandrerne ble truet av rovdyr og røvere. Men forsoningen og syndstilgivelsen gjennom Messias er en gave som ikke krever en vanskelig vandring for å tas imot. Messias er Veien. Jesaja kaller ham «en ryddet vei» og «den hellige vei». «Der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den» (Jes 35,8f). De urene blir erklært for rene for Messias’ skyld, for det står: «På den skal ingen uren ferdes» (v 8). Veien er rett og jevn. «Jeg fører dem til rennende bekker, på jevn vei der de ikke snubler» (Jer 31,9). «Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal senkes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark» (Jes 40,4).

Messias bekrefter: «Jeg er Veien» (Joh 14,6). De som snakket nedsettende om Jesus og frelsen gjennom ham, «snakket nedsettende om Veien» (Apg 19,9). Paulus sier om sin tid som uomvendt: «Helt inn i døden har jeg forfulgt tilhengerne av denne Veien» (Apg 22,4).

Landet. Sakarja sammenligner Israels land på sin tid med Guds rike. Han skriver: «Hele landet skal bli som Arabasletten, fra Geba til Rimmon, sør for Jerusalem. Men byen skal ligge høyt på sitt sted (jfr. Jesajas ord: «Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene», Jes 2,2) … Der skal det bo folk. Byen skal ikke være bannlyst lenger, Jerusalem skal ligge trygt» (Sak 14,10f). Ujevnheter, slingrete veier som gikk opp bakker og over høyder og ned i daler, gjorde vandringen til Sions fjell vanskelig. Ifølge Hebr 12,22f har alle troende «kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem», uansett hvor de bor. De utgjør «en høytidsfeiring» og «forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen», der det fins ro og ingen forbannelse lenger.

Dette for oss usynlige, himmelske Jerusalem beskrives med hjelp av bilder fra det jordiske Juda og Sions fjell. Men kontrasten til det jordiske Sion er stor. Jesaja profeterer: «På dette fjellet skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid. … Han skal sluke døden for evig. Herren Gud skal tørke tårene fra hvert ansikt. Han skal ta bort sitt folks vanære fra hele jorden» (Jes 25,6-8). Allerede nå, midt i en verden full av lidelse og synd, tilhører de troende dette evige fredsriket, men «ikke på en slik måte at en kan se det med øynene» før verdenshistoriens siste dag, dommens dag, kommer (Luk 17,20). Paulus sier om Kristus: «I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham» (Ef 2,6). «Dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14). Paulus vitnet for jødene om Guds sanne rike «fra morgen til kveld», og «ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus. Noen av dem ble overbevist av det han sa, mens andre var vantro» (Apg 28,23f). Til de små sa Jesus: «Vær ikke redd, du lille flokk! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket» (Luk 12,32).

Det jordiske landet Israel var ikke akkurat preget av fred under den gamle paktens tid, men tvert imot av uenighet og mange avgudsdyrkere. Hedenske armeer og til og med ville dyr var en stadig trussel. Ulver, leoparder, bjørner og løver spredte død omkring seg. Giftslanger var en stadig fare for lekende barn. Derfor nevner Jesaja nettopp disse dyrene i sitt sammenlignende billedspråk for å anskueliggjøre forskjellen mellom det jordiske landet og Guds sanne, himmelske rike, der alle innbyggerne har den fred som Messias har vunnet dem ved sin stedfortredende soningsdød: «Da skal ulven bo sammen med lammet og leoparden legge seg hos kjeet. … Ku og bjørn skal beite, ungene deres legge seg sammen, og løven skal ete halm som oksen. Spedbarnet skal leke ved slangens hule … Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell» (Jes 11,6ff).

Landet kan i profetisk språkbruk til og med personifiseres som Messias’ brud eller hustru: «Landet skal ikke lenger kalles Det som er lagt øde. Men du skal hete Den jeg har kjær, og landet ditt Den jeg har tatt til ekte. For Herren har deg kjær og vil ta landet til ekte» (Jes 62,4). Jfr. Åp 21,2: «Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom.» David betoner i Salme 37 at det er de troende som skal arve landet og nyte en rik fred: «De som venter på Herren, skal arve landet» (v 9). «De ydmyke skal arve landet og glede seg over rik fred» (v 11). «De rettferdige skal arve landet og alltid få bo i det» (v 29).

Levende vann. «Ørkenen og tørt land skal glede seg, … blomstre og juble. … For vann bryter fram i ørkenen og bekker i ødemarken» (Jes 35). «Den dagen skal det renne levende vann ut fra Jerusalem» (Sak 14,8). Ifølge Joel og Esekiel kommer vannet fra tempelet som er et forbilde på Messias, det sanne tempelet. «Noe tempel så jeg ikke byen (det sanne, himmelske Jerusalem), for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dets tempel,» lyder Johannes’ vitnebyrd (Åp 21,22). Friskt, rennende vann står for det liv og den velsignelse som frelsen gjennom Messias innebærer, i motsetning til forbannelsen som lignes med tørke og ørken, ikke å kunne slukke tørsten, ødeleggelse og ufred. Det Johannes så i sitt syn på Patmos, bekrefter dette: «Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone» (Åp 22,1).

Den dagen

«Den dagen» (Sak 14,8) er et uttrykk for hele den nytestamentlige tiden da Herren griper inn gjennom sin Messias. Han oppfyller Det gamle testamentets frelsesløfte og skal ved tidens ende komme tilbake like synlig som han forlot verden på Oljeberget (se Apg 1,11). Da skal han komme som dommer og den endelige frigjøreren. «Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget» (Sak 14,4). Sakarja bruker ofte uttrykket «den dagen» om oppfyllelsens tid når Herren griper inn både til dom og frelse, nøyaktig som det var forutsagt: «Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for de ydmyke, … for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud» (Jes 61,1-2).

«Mange folkeslag skal slutte seg til Herren den dagen. De skal være mitt folk» (Sak 2,15), dvs. under den nytestamentlige tiden. Sakarjas ord overensstemmer med det Herren har sagt om Messias gjennom Jesaja: «Jeg gjør deg til et lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende» (Jes 49,6). Johannes skriver om Messias’ komme: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden» (Joh 1,9). Jesus sa: «Jeg er verdens lys» (Joh 8,12). «Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn» (Joh 12,36). «Hedningene har del i samme arv som vi» (Ef 3,6).

«Den dagen» begynner altså med Messias’ komme: «Se, jeg lar min tjener Spire komme,» profeterer Sakarja (Sak 3,8). «Se, din konge kommer til deg, … ydmyk er han og rir på et esel» (Sak 9,9). Dagen fullbyrdes med Messias’ gjenkomst i herlighet til dom og endelig befrielse. «Da skal Herren min Gud komme, og alle de hellige med deg. Den dagen skal det ikke være lys, himmellysene skal bli formørket. Det skal bli en spesiell dag – Herren kjenner den» (Sak 14,5-7). Jfr. med Jesu ord: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, …» (Matt 25,31). Menneskesønnen er ett med Herren. «Jeg og Faderen er ett» (Joh 10,30). «Den som har sett meg, har sett Faderen» (Joh 14,9).

Jerusalem – en by «uten murer»

Bibelen taler vekselvis om det jordiske Jerusalem og det himmelske Jerusalem, det jordiske Sion og det sanne Sion. Det jordiske Jerusalem skulle være et forbilde på det himmelske Jerusalem som Guds trygge by med himmelsk fred. Murene rundt det jordiske Jerusalem skulle være et bilde på tryggheten i det sanne Jerusalem. Derfor satte Nehemja i gang gjenoppbyggingen av Jerusalems murer på 440-tallet f.Kr.

Men tryggheten i det sanne Jerusalem skyldes ikke jordiske murer, men Herren og hans frelsesgjerning. Det sanne Jerusalem er en by «uten murer» (Sak 2,4) i betydningen uten jordiske murer. Likevel skal ikke helvetets porter få makt over det sanne Sion som er Guds sanne forsamling (Matt 16,18). «Jeg skal selv være en ildmur rundt byen, sier Herren, jeg skal vise min herlighet der inne» (Sak 2,9). Sakarjas ord bekrefter det Jesaja hadde sagt før ham: «En sterk by har vi. Frelse setter han til mur og vern» (Jes 26,1). «Du skal kalle murene dine Frelse og portene dine Lovsang» (Jes 60,18). «Murtindene gjør jeg av rubiner, portene dine av krystaller og hele ringmuren av kostbare steiner» (Jes 54,12).

Som en ubefestet by der Herren er dens murer, kan ikke det sanne Jerusalem begrenses geografisk. Messias, som er Sions datters konge, har et velde som strekker seg mye lenger enn det jordiske Jerusalem. «Hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender» (Sak 9,10). «Mange folkeslag skal slutte seg til Herren den dagen. De skal være mitt folk» (Sak 2,15). De skal ifølge Paulus bli innpodet på det ekte oliventreet (Rom 11,24). «Mange folk og mektige folkeslag skal komme og søke Herren over hærskarene i Jerusalem» (Sak 8,22). Dette stemmer med løftet til Abraham: «I din ætt skal alle folkeslag på jorden velsignes» (1 Mos 22,18).

Verdens fiendskap mot det sanne Sion og dets kulminering

Det sanne Sion blir hele tiden utsatt for angrep fra den vantro verden. Disse angrepene skal kulminere like før Guds endelige dom over all opprørskhet. Flere profeter taler om dette. Esekiel skriver om dette angrepet under ledelse av Gog som er forledet av Satan (Åp 20,7ff). Legg merke til uttrykket «det ubefestede landet» som betegnelse på de troendes rike: «Du skal si: ‘Mot det ubefestede landet drar jeg opp, jeg går mot fredelige folk som bor trygt. Alle bor de uten murer. Bommer og porter finnes ikke’» (Esek 38,11). Sakarja profeterer: «Se, jeg gjør Jerusalem til et berusende beger for alle folkene omkring. Også Juda rammes under beleiringen av Jerusalem» (Sak 12,2). Det er Herren som lar hedningfolkene gjøre dette siste angrepet før dommedagen og deres endelige fordømmelse. «Jeg vil samle alle folkeslagene til krig mot Jerusalem» (Sak 14,2). «Jeg fører deg mot mitt land. Folkeslagene skal lære meg å kjenne når jeg gjennom deg, Gog, viser meg hellig for øynene på dem» (Esek 38,16).

«Men,» leser vi i Markusevangeliet, «i de dager, etter denne trengselstiden, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet» (Mark 13,24-26). «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen» (Matt 24,35-36).

I det jordiske Jerusalem er det mange som gjør opprør mot Gud. Der er det fullt av urettferdighet. Slik er det ikke i det sanne, himmelske Jerusalem. Jesaja kaller det jordiske Jerusalem for en hore (Jes 1,21). Esekiel kaller byen for blodbyen (Esek 22,2; 24,6.9): «Byen som lar blodet flyte i gatene, dens tid kommer» (22,3), dvs. dommen. Samtidig er Jerusalem, dvs. det sanne Jerusalem, «en sterk by» (Jes 26,1) og Sions fjell «det høyeste av fjellene» (Jes 2,2), til glede og trøst for de troende (Jes 66,10.13). «Stor er Herren og verdig lov og pris i vår Guds by, på hans hellige fjell» (Sal 48,2). Der har alle troende sin glede og sitt virkelige bosted. Det understrekes som sagt i Hebr 12,22f: De «er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen». «Gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!» sa Jesus til sine sanne disipler (Luk 10,20).

Å forstå Skriftene

Hvorfor blir Bibelen tolket så forskjellig? Hva skyldes det? Er de hellige skriftene tvetydige? Er det vanskelig å forstå Gud, forstå hva tekstene handler om? Ikke en gang Jesu disipler forsto alltid hva Jesus mente, selv om de daglig i tre og et halvt år var sammen med «det sanne Lyset», «Ordet som ble kjød» (Joh 1). De måtte få Jesu lignelser, hans sammenligninger, forklart. «Begriper og forstår dere ennå ingenting?» sa Jesus da disiplene trodde at han talte om vanlig brød når han sammenlignet falsk lære med surdeig (Mark 8,17).

Da Jesus talte om Guds rike, trodde fariseerne at han talte om et jordisk rike. Derfor måtte han forklare: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene» (Luk 17,20). Det er et åndelig, himmelsk rike. Det riket tilhører man ikke gjennom den naturlige fødselen. Vi blir borgere i det riket gjennom den nye fødselen ovenfra, ved å bli født på ny av vann og Ånd (Joh 3,3.5). Til de troende skrev Paulus: «Vi har vår borgerrett i himmelen» (Fil 3,20).

Jødene var så vant til å tenke på riket som jordisk. Derfor reagerte de kraftig mot Jesus og apostlene da de gjorde det klart at det geografiske Israel og Sion med dets tempel, renselser, gudstjenester og høytider bare var svake skyggebilder av det sanne, himmelske riket og frelsen gjennom Messias. «Loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse» (Hebr 10,1).

Paulus skriver: Kristus «rev ned den muren som skilte» mellom jøder og hedninger og «han opphevet loven med dens bud og forskrifter» (Ef 2,14f). «La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men selve virkeligheten er Kristus» (Kol 2,16-17). Til disiplene sa Jesus: «Alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene» (Luk 24,44). Den gamle pakt har fått sin fullbyrdelse gjennom Kristus. Når Gud gjennom Jeremia «taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet» (Hebr 8,13). Kristus «opphever det første for å la det andre gjelde. I kraft av denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle» (Hebr 10,9f).

Noen årsaker til feiltolkninger

• Man tolker profetenes sammenligninger fra den gamle paktens virkelighet som at den gamle pakten skal fortsette å gjelde også etter Messias’ oppfyllelse av frelsesløftene. Man skiller ikke mellom den gamle og den nye pakt, mellom skyggebildene og oppfyllelsen. Profetenes billedspråk om oppfyllelsen tolkes som en fortsettelse av den gamle pakt og en realisering i et jordisk
• Når Sakarja skriver at en rest fra alle hedningfolk skal komme til Jerusalem «for å tilbe kongen, Herren over hærskarene, og for å feire løvhyttefesten» (Sak 14,16), misforstår noen dette og tror at den gammeltestamentlige festkalenderen med feiringen av løvhyttefesten skal beholdes i den nye pakt. «Løvhyttefesten» står for takknemlighet og glede over Herrens nådige beskyttelse og frelse under den jordiske ørkenvandringen. Når profeten vil løfte fram de omvendte hedningenes takknemlighet og glede over frelsen gjennom Messias, bruker han bildet av det som under den gamle paktens tid sto for takknemlighet og glede.
• Når Sakarja anknytter til den gammeltestamentlige offertjenesten og de rene «offerskålene foran alteret» (Sak 14,20-21), er ikke poenget at den gammeltestamentlige offertjenesten skal fortsette etter dens fullbyrdelse. Han vil som en kontrast framholde at i Guds sanne rike er alt rent og helliget til Herren, ikke bare offerskålene som i den gamle pakt, men «alle grytene i Jerusalem og Juda», ja, til og med «bjellene til hestene». Slik var det ikke i det gamle Jerusalem og Juda.
• I Guds sanne rike, det himmelske Jerusalem, råder fullkommen fred, noe Jesaja illustrerer med bilder fra naturen. Ville dyr var en stadig trussel mot både mennesker og buskap i det gamle Israel. Det visste alle. Men i Guds sanne rike, som alle de troende tilhører, råder en fullkommen fred takket være Spiren fra Isais avhogde stamme (Jes 11). Noe jordisk fredsrike er det ikke tale om.
• Vi må la skriftsteder som vi synes er vanskelige å forstå, bli belyst av andre skriftsteder som er tydelige og som handler om samme emne. Skriften er sin egen tolk, og Skrift skal utlegges ved hjelp av Skrift. Det er en gammel og god regel. Feiltolkninger av profetenes språkbruk skyldes ofte at man ser bort ifra tydelige bibelsteder om samme emne. Her følger noen eksempler:
• Tolkningen at visse profetier handler om et jordisk fredsrike og en allmenn jødeomvendelse ved tidens ende, er en vanlig feiltolkning. Bl.a. følgende bibelord umuliggjør denne tolkningen: «Ødeleggelsen som er fastsatt, skal vare til krigen er slutt» (Dan 9,26). «For selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fastsatt, med rettferd strømmer den på» (Jes 10,22). «Det skal skje i hele landet, sier Herren, at to tredjedeler skal utryddes og omkomme, men en tredjedel skal bli igjen. Den tredjedelen fører jeg gjennom ild» (Sak 13,8f).
• Denne verden er full av lidelse og «i den ondes vold» (1 Joh 5,19). «Djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke» (1 Pet 5,8). «Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk 18,8). «Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene … Dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Da skal mange falle fra» (Matt 24,6ff).
• Herren Jesus Kristus har ofret seg selv for våre synder så han «kunne fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i» (Gal 1,4). Enden på «den onde tiden vi nå lever i», kommer først på den ytterste dagen når Herren Jesus kommer igjen i herlighet for å dømme levende og døde. «Da skal himlene forgå med veldig brak, himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp» (2 Pet 3,10). Bare Menneskesønnens velde «er en evig makt som ikke skal forgå. Hans rike går aldri til grunne» (Dan 7,14).
• Det er merkelig at noen kan påstå at 1 Tess 4,13-17 lærer en hemmelig gjenkomst av Kristus før den ytterste dagen, og en hemmelig bortrykkelse av de troende. Teksten taler om Herrens komme «når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres». «Da skal Herren selv stige ned fra himmelen» (v 16). Det dreier seg altså om Herrens synlige og hørbare gjenkomst på den ytterste dagen, med andre ord alt annet enn hemmelig. De troende som har dødt før den ytterste dagen, og de troende som ennå lever, skal ikke gå under med jorden, men «bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid,» skriver Paulus trøstende (v 18).
• Det er også merkelig at man kan påstå at Åp 20,4 taler om et jordisk tusenårsrike, når teksten taler om det Johannes så i himmelen, nemlig at «sjelene til dem som var blitt halshugget på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord … ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år».
• Det forekommer også merkelige tolkninger av Dan 9,24-27 (se Biblicum nr 1/2009, s 2-16 om De sytti ukene i Daniel 9,24-27). Det blir hevdet, uten noe som helst belegg i Bibelen, at den profetiske klokken stanset i 2000 år mellom den 69. og 70. «uken» (egentlig «syveren» – overs. anm.), og at hele den nytestamentlige tiden dermed er en parentes. Det nye testamentet som den sanne oppfyllelsen av Det gamle testamentets frelsesløfter, kan man dermed avvise og erstatte den med den tolkningen at frelsesløftene har en jordisk og geografisk oppfyllelse i et jordisk Israel. I sammenheng med dette tolker man også Rom 11,26 som et utsagn om at hele det jordiske Israel skal bli frelst, noe som er i direkte strid med bl.a. Jes 10,22: «Selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om.»
• Like før den ytterste dagen blir det ifølge en rekke bibelsteder ikke noen jordisk lykketilstand, men et voldsomt angrep på alle troende fra Guds fiender, et siste forsøk på å knuse Guds sanne Sion. Sakarja skriver: «Alle jordens folkeslag skal samle seg mot henne» (Sak 12,3). «Jeg vil samle alle folkeslagene til krig mot Jerusalem» (Sak 14,2). Jesus beskriver dette utførlig: «For i de dager skal det komme en trengselstid som det aldri før har vært, fra Gud i begynnelsen skapte verden og til nå, og som det aldri mer skal bli. Om ikke Herren forkortet de dagene, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dagene» (Mark 13,19-20). Med et detaljert billedspråk hentet fra fryktelige kriger utbroderer Esekiel dette endelige angrepet i Esek 38-39 og taler om hvordan Herren forkorter denne tiden ved å gripe inn og dømme alle sine fiender. Likesom alle lignelser har et hovedpoeng, har også Esek 38-39 det. Detaljene fra jordiske kriger har til hensikt å illustrere grusomheten i Satans åndelige krigføring mot Guds sanne Sion og Guds fullstendige seier.

(Tidskriften Biblicum, 4/2018)