Luther og toleransen

Av teol. dr Gottfried Herrmann

(Forfatteren av denne artikkelen er leder for den tyske Evangelisk-Lutherske Frikirkens forlag og professor i kirkehistorie ved Lutherisches Theologisches Seminer i Leipzig: Email: pfarrer.gherrmann@elfk.de. Artikkelen er oversatt til svensk av Hendrik Landgraf og til norsk av Tor Jakob Welde.)

Langt utenfor Tysklands grenser markeres reformasjonsjubileet. I den forbindelse har særlig Martin Luther blitt satt i fokus. I den tyske evangeliske «Landeskirche» har dette jubileet vært forberedt i ti år. Med dette vil man rette oppmerksomheten mot reformatorens mange fortjenester og de positive ettervirkningene uten å fornekte hans mørke sider.

Spesielt Luthers måte å møte meningsmotstandere på er en anstøtsstein og oppfattes i dag av mange som svært intolerant. Hans uttalelser mot jøder brukes gjerne som et eksempel for å male ham som en antisemitt som leverte argumenter for masseutryddelsen av jøder i Nazi-Tyskland. Som bevis anføres bl.a. sitater fra Luthers oppfordringer fra 1543: «Begynn med å sette fyr på synagogene og skolene deres og begrave og dekke over med jord det som ikke vil brenne, slik at ingen noensinne kommer til å finne igjen noen stein eller slagg fra dem.”[1]

Disse ordene er utvilsomt «magesterke», og det er ikke særlig overraskende at kirkekritikere gjør flittig bruk av dem. Likevel er saken ikke så enkel. Kritikerne overser gjerne at Luther ikke bør måles med vår tids målestokk. Det ligger jo minst et halvt årtusen mellom hans og vår tid. Han levde under helt annerledes forhold enn vi i dag. Dette må tas med i betraktningen om man vil gi ham en rettferdig bedømmelse.

Temaet vårt er «Luther og toleransen». Her settes to ting i relasjon til hverandre som egentlig ikke hører sammen. Uttrykket «toleranse» ble oppfunnet først under opplysningstiden på 1700-tallet. Hvordan skal vi da kunne måle Luthers 1500-tall med denne målestokken?

Hva betyr egentlig toleranse? Hva forsøker man å uttrykke med dette ordet? Ser man bort fra termens tekniske bruk[2], betyr toleranse fordragelighet eller å la fremmede overbevisninger gjelde. Vi mennesker i dag er etter-opplysningstidens barn. Toleranse preger all vår tenkning og handlinger. Vi kan og vil ikke tilbake til middelalderen. Vi vil ikke påtvinge noen vår oppfatning og absolutt ikke med vold. Og det er bra.

Heller ikke Luther har gjort det. Han var likevel grunnfestet i Bibelen og dens lære.

I 2. Tessalonikerbrevet skriver apostelen Paulus: ”Alle har jo ikke troen” (2 Tess 3,2). Allerede i Det gamle testamente blir det tydelig at Gud vil at alle skal bli frelst (1 Tim 2,4), men han tvinger det ikke på noen. Da Luther i 1523 publiserte sine første jødevennlige skrifter, hadde han nettopp utgitt sitt grunnleggende verk Om den verdslige øvrigheten. Der skiller han tydelig mellom verdslig og åndelig styre, dvs. mellom statlige lover og religiøse spørsmål. Han vektlegger i denne sammenheng at i trosspørsmål kan ingen tvinges til noe og absolutt ikke av den verdslige øvrigheten. Han skriver:

. . . Den verdslige regjeringen har lover som ikke strekker seg lenger enn til liv og eiendom og ytre handlinger på jorden, for Gud kan ikke og vil ikke tillate noen annen enn seg selv å regjere over sjelene. Der den verdslige autoriteten krever å foreskrive lover for sjelene, begår den således inntrengsel på Guds styre og bare forfører og ødelegger sjelene.[3]

På dette fundamentet ble Luther stående også senere, da han var svært kritisk i sine betraktninger om jødene. I 1543 skriver han:

Vi kan ikke hjelpe for at de (dvs. jødene) ikke deler vår tro. Det er umulig å tvinge noen til å tro.[4]

I det følgende vil jeg vise hva man pleier å kalle for intoleranse hos Luther og hvordan en bør vurdere det. Vi skal kikke på to eksempler som vekker spesielt mye anstøt, nemlig (1) hans ytringer om jødene og (2) hans utspill overfor anabaptister (gjendøpere).

1. Luthers relasjon til jødene[5]

Det som er forvirrende når man betrakter Luthers ytringer om jøder, er motsigelsesfullheten: I begynnelsen fins der mye velvilje, mot slutten stor motvilje. Hvordan kunne det bli slik?

I 1523 publiserer Luther et lite skrift med tittel ”Jesus Kristus var født jøde”.[6] I dette finner vi svært positive og anerkjennende utsagn om jøder:

Når vi er fristet til å berømme oss av vår stilling, bør vi huske at vi stammer fra hedninger, mens jødene stammer fra Kristus. Vi er fremmede og inngifte, de er blodsslektninger, kusiner og brødre av vår Herre. Om man derfor vil rose seg av kjøtt og blod, er jødene faktisk nærmere Kristus enn vi, som Paulus sier i Romerbrevet 9,5.[7] Gud har også vist det ved sine gjerninger, for til ingen nasjon blant hedningene har han tilkjent så stor ære som jødene.[8]

Årsaken til jødenes manglende vilje til å omvende seg ligger da ifølge Luther hos senmiddelalderens katolske kirke:

Jeg er likevel overbevist om at årsaken til dette onde ryktet ikke så mye er jødenes stahet og ondskap, men snarere (de kristnes) grove udugelighet og eselaktige ignoranse; dessuten også pavens, prestenes, munkers og skolenes nytelsessyke og skamløse liv, ettersom disse verken ved sin lære eller kristen livsførsel har inspirert så mye som en liten gnist av lys eller ild i jødene, men i stedet vendt bort deres hjerte og samvittighet og gjort kristenhetens navn kjent for dem kun gjennom mørke og gjennom sine menneskelige påfunns villfarelser samt sitt tvers igjennom onde livs eksempel.[9]

Jødene på hans tid hilste naturligvis denne forståelsesfulle tolkningen velkommen. De håpet at etter tider med hard forfølgelse skulle det nå endelig begynne en tid da de ville bli tolerert i Tyskland.

Men straks skulle bladet vende seg igjen. Siden midten av 1520-tallet advarer Luther mot jødene og vegrer seg imot å tale deres sak overfor sin fyrste.[10] Han frykter at de kristne går tilbake til jødiske seremonier (såkalte sabbatanere.[11]) Hans motvilje er på sitt største i 1543, da han publiserer den omfattende boken ”Om jødene og deres løgner”.[12] I den fins de drastiske uttalelsene mot jødene som jeg siterte i innledningen, at man skulle drive dem ut av landet og ødelegge synagogene deres. Til og med i sin siste preken, som han holdt i Eisleben to dager før sin død, oppfordrer han øvrigheten til å utvise jødene fra landet.

Hva var grunnen til at Luther endret syn på jødene så radikalt? Historikerne har sett nøye på dette spørsmålet. Man kan nevne noen faktorer som nok har bidratt:

1) For det første kan man legge merke til en viss skuffelse hos Luther. I 1523 håpet han fortsatt at i det minste ”noen” av jødene – om enn ikke mange – skulle kunne vinnes over til den kristne troen. Man skulle endelig forkynne lov og evangelium klart og uforfalsket for dem.

Det viste seg likevel at ikke en gang forkynnelsen av evangeliet førte til den etterlengtede fremgangen. Tvert imot: I 1525-26 samtalte Luther med en gruppe jøder som var på gjennomreise i Wittenberg. Da han utstedte referansebrevet de hadde bedt ham om, nektet de å ta imot det, fordi referansen var skrevet i Jesu navn.[13] De kalte Jesus for en ”hengt forbryter” (Thola), som de ikke ville ha noe å gjøre med. Disse fornærmelsene mot Frelseren traff Luther veldig hardt. Mange år senere kan man fortsatt merke forferdelsen hans over dette, når han skriver at de jødiske forulempelsene mot den korsfestede ”gjorde veldig vondt … i alle fromme kristnes hjerter”.[14]

2) Som andre grunn kan nevnes Luthers arbeid som bibeltolker. I sin professorgjerning foreleste han framfor alt over gammeltestamentlige bøker. Innenfor disse rammene gjorde han alltid også bruk av jødiske kommentarer til GT, ettersom han håpet å kunne anvende deres utmerkede kunnskaper i det hebraiske språket til å forstå tekstene bedre. Dessverre gikk dette håpet ikke i oppfyllelse. Allerede i sitt Sendbrief vom Dolmetschen, der han forsvarte bibeloversettelsen sin, skrev Luther i 1528:

En del gode og hengivne personer som er språkkyndige, men ikke vant med å oversette – noen som ennå lever og andre som nok kommer etter oss – kan muligens finne det støtende eller komme til å ta avstand fra, at vi på noen steder ganske fritt har sett bort fra originalens bokstavelige formulering og iblant til og med fulgt en annen tolkning enn den som jødiske rabbinere og grammatikere har presentert. Derfor vil vi her oppgi våre grunner og forklare dem med flere eksempler, slik at de kan se at vi ikke har handlet ut fra feiltolkninger av grunnspråkets betydning eller ut fra uvitenhet om rabbineres kommentarer, men sakkyndig og bevisst oversatt slik som vi har gjort.[15]

Jo lenger tiden gikk, jo mer oppdaget han at de jødiske tolkerne bevisst unngikk eller skjulte mange påpekninger og henvisninger til Kristus i GT. I sine forelesninger over Første Mosebok, som Luther holdt på med sine siste ti leveår, kommer han gang på gang inn på dette temaet og forklarer det med ulike eksempler.[16]

3) I tillegg har nok også hans aversjon mot åger (det å ta urimelig høye renter på lån av penger. Overs. anm.) spilt en rolle ved hans helomvending i bedømmelsen av jødene. Luther likte ikke de forandringene i samfunnet og økonomien som fant sted framfor alt i siste del av hans liv. Naturalhusholdningen, som hadde dominert i middelalderen, ble mer og mer erstattet av pengehusholdning. Denne ekspanderte framfor alt også ved høye rentesatser. 30-40% rente var svært vanlig. Luther vendte seg i flere skrivelser imot åger som utnytter medmenneskers nød og ruinerer dem.[17]

På dette området var spesielt jødene ledende. De startet Europas første bankvirksomheter. En grunn til dette var jo også det faktum at all håndverk- og bondevirksomhet var forbudt for jøder etter datidens lover. Derfor hadde de nesten ingen andre alternativ enn å drive med handelsvirksomhet, som takket være pengehusholdningen var i sterk vekst.

4) Endelig oppsto det rykter midt på 1530-tallet om at jødene drev med aggressiv misjonering blant kristne. Ifølge disse hadde det allerede ført til at kristne konverterte til jødedommen. Sett fra vår tids perspektiv er det klart at disse ryktene var temmelig overdrevne. Men den gangen var det mange som trodde at de representerte en virkelig trussel – inkludert Luther. I tillegg hadde Luther i sine disputter med anabaptister og svermeriske grupper med forskrekkelse lagt merke til hvordan de gjeninnførte de gammeltestamentlige forskriftene som gjaldt Israel og på ny tvang dem på kristne. De krevde at sabbatsbudet og gammeltestamentlige matregler skulle holdes (mot Kol 2,16). Dette oppfattet Luther som et tilbakefall til judaismen, som framfor alt også truer rettferdiggjørelsen av nåde alene (jf. Gal 1,8ff: Forbannet være den som forkynner noe slikt!).

Om man skal vurdere Luthers drastiske ytringer om jøder på en rettferdig måte, må man være oppmerksom på de ovenfor nevnte faktorene. I tillegg kommer at man ikke må rykke disse sitatene ut av sin historiske sammenheng. De stammer fra en tid som ikke er som vår egen; på den tiden fulgte man andre prinsipper. Følgende ting kan nevnes:

a) Man bør tenke på at man på 1500-tallet samtalte med hverandre på en annerledes måte enn i dag. Mange i dag blir støtt allerede av den utrivelige tonen som gjennomsyrer tekster. Det gikk så langt at man forulempet motstanderen. Spesielt når man ser på Luthers senere skrifter er det nødvendig å være oppmerksom på dette. Denne såkalte grobianismen var ikke bare et trekk hos Luther, men svært vanlig på den tiden. Heinrich Böhmer, som har forsket på Luther, uttrykte det svært tydelig: ”Datidens mest myke og fintfølende damer … hadde samme følsomhet som nåtidens fiskehandlere i Hamburg” (dvs. ingen).[18]

b) Det Luther i sine sene skrivelser krever når det gjelder jødene, lyder visselig svært hardt i våre ører, men på hans tid var det faktisk ikke det. Tvert imot. Dette behøver vi ikke å like, men det er likevel et viktig historisk faktum.

Den berømte humanistiske læreren Erasmus av Rotterdam (1470-1536) skrev for eksempel i samme tidsperiode:

Frankrike skal prise seg lykkelig for at det ikke er forurenset av jødene, til forskjell fra Tyskland. For jødedommen er en pest og man ikke kan finne noe annet som er mer fiendtlig og hatsk mot Kristi lære.[19]

Det Erasmus refererer til, er at omkring år 1500 var jødene blitt utvist ikke bare fra Frankrike. I England hadde man fordrevet dem allerede 200 år tidligere. Spania og Portugal kvittet seg med jødene mot slutten av 1400-tallet.[20] Bare i det tysk-romerske riket var det annerledes. Der fantes det ulike regler om dette. I de store riksstadene og noen andre regioner hadde man fordrevet jødene helt. I andre områder fikk jødiske forsamlinger bli værende. Ofte fantes det økonomiske grunner til det.[21]

Hvor merkelig det enn kan virke for oss at majoriteten av befolkningen oppfører seg slik mot den jødiske minoriteten, så man overhodet ikke dette som noe problem på den tiden. Tvert imot, selve problemstillingen var helt omvendt: Hvorfor skulle jøder få bo i kristne land? Man tenkte ut fra den faste overbevisningen at det i et kristent land kun får eksistere  en tro – nemlig den rette. Kjettere av alle slag fikk erfare dette på blodig vis. Så snart falske lærer viste seg, slo kjetterilovgivningen til og døden på bålet truet.

At jødene ikke ble behandlet som andre kjettere i de kristne landene, utgjorde faktisk et unntak. Det hang sammen med at allerede kirkefaderen Augustin (354-430) hadde henvist til Israels særskilte rolle i Guds åpenbaringshistorie. Han skriver i sitt store verk ”De Civitate Dei” (Om Guds stat):

”De jødene som overleverte Jesus til døden og ikke ville tro på ham, er for oss gjennom sine skrifter et vitnesbyrd om at vi kristne ikke har funnet på løftene om Kristus… Gud har altså forbarmet seg over kirken og vist det gjennom dens fiender jødene.” Derfor har han ikke utryddet jødene eller påbudt å tilintetgjøre dem, tvert imot. Derfor har han befalt at de spres over hele verden. ”For hadde de med sina skrifters vitnesbyrd kun vært å treffe i sitt eget land og ikke over alt, da hadde kirken som fins over alt ikke kunnet anvende seg av alle disse løftene om Kristus som vitnesbyrd for alle folk.”[22]

Augustin er overbevist om at GT entydig vitner om Jesus Kristus som Messias. De jødene som ikke tror dette er altså falske lærere. De tolereres i kristne land bare på grunn av sin særskilte rolle i frelseshistorien. Slik tenkte man gjennom hele middelalderen like fram til reformasjonstiden.

Denne spesielle rollen er også en grunn til at man i middelalderen iblant befalte jødene å bruke ytre markører for å identifisere seg som jøder. Det kunne være en spesiell hatt eller en såkalt ”gul ring” eller ”gult merke”. Dette brukte nasjonalsosialistene som forbilde for sin stigmatisering av jødene ved hjelp av en gul stjerne (f.o.m. 1941).[23]

c) Augustins resonnement viser at det ikke var raserelaterte motiv som lå bak en ytre merking av jøder, men at det kun gjaldt deres avvikende religiøse tro. Det var samme motiv som lå bak utvisningen av jødene fra ulike land.

Ved forskjellige anledninger har Luther blitt kalt en ”veirydder for Hitler” og anklaget for å ha forberedt masseutryddelsen av jøder i den nasjonalsosialistiske staten.[24] Man mener at han har nøret opp under jødehatet, hvis ’modne frukt’ senere skulle vise seg i 1900-tallets Holocaust. Men dette er en feilaktig påstand som ikke blir mer sann ved stadige gjentakelser. For Luther og hans samtidige handlet relasjonen til jødene kun om det religiøse spørsmålet: Er jødene beredt til å ta imot Jesus som Guds utsendte Messias eller ikke? Enhver jøde som lot seg døpe, ble deretter behandlet som en kristen bror.

Den avvisende holdningen var altså rettet mot dem som forkastet kristendommen som fundament for de europeiske statene. Men i og med dette må vi vedgå at de særskilte omstendighetene i jødenes livsstil (gule merker, jødegater, ghettoer) sikkert bidro til å øke folks mistenksomhet mot minoriteten og neppe var en hjelp til å komme hverandre nærmere.

Det er nødvendig å understreke: Luthers relasjon til jødene handlet aldri om raserelaterte spørsmål. Han mente aldri at den ’jødiske rasen’ skulle være mindreverdig, slik nazistene gjorde. Nasjonalsosialistenes raseideologi har røtter fra 1800-tallet. Den fikk stadig mer innflytelse da man suksessivt avskaffet ulike lovmessige hindringer for jøder i Europa. På den tiden oppfattet en del folk den ambisiøse jødiske minoriteten som en trussel, og de falt for rasefantasiene som engelskmannen Houston Steward Chamberlain (1855-1927) og andre hadde presentert. Om det fantes noen veirydder for Hitler, var det heller Charles Darwin, som med sin evolusjonsteori også la grunnen for raselærens sosialdarwinisme.

En ting er det nødvendig å tydelig konstatere: Det er ikke sant om man påstår at Luthers senere skrifter skal ha inspirert nazistene til deres jødehat og forårsaket det. Dette samsvarer ikke med historiske fakta. I stedet må man konstatere: I flere århundrer etter reformasjonen har disse skriftene knapt spilt noen som helst rolle. Ja, det var til og med slik at De Tyske Kristne (”Deutsche Christen”, dvs. Hitlers tilhengere) under Hitlertiden beskyldte de evangeliske kirkene for å ha fortiet Luthers jødekritiske skrifter i lange tider. Mange evangeliske teologer (som f.eks. Dietrich Bonhoeffer) kjente i begynnelsen kun til Luthers tidlige skrifter om jødene, og de var jo vennlig innstilt mot dem.[25]

d) Det kan ikke fornektes at nazistene utnyttet Luthers senere skrifter om jøder og misbrukte dem til å støtte sin menneskeforaktende ideologi. Spørsmålet er bare om man kan legge skylden på Luther for dette. Man burde kanskje heller ta hensyn til hvilken tid og samfunn han gjorde sine ytringer i, i det minste om man skal være rettferdig. Poenget her er ikke å fullstendig renvaske Luther. Ikke alt Luther har skrevet som sine personlige meninger er kirkens lære eller en del av de lutherske bekjennelsesskriftene! I og med alt som hendte under nazismen, der uttalelsene han ble misbrukt, kan vi i dag ikke bare vende bladet og gå videre uten å kommentere disse skriftene. Vi trenger å lære oss å vurdere dem rett, samt ta avstand fra de delene som i dag fører til misforståelser.

Til tross for dette bør man ha klart for seg at Luther aldri krevde en tilintetgjørelse av jøder. De sterke uttalelsene hans handlet om en utvisning av jødene fra landet på grunn av deres antikristne propaganda. En utvisning, som han krevde, var på den tiden et vanlig fenomen også i andre land.[26] Dette bør man ha i tankene, selv om en slik fremgangsmåte ikke lenger stemmer med forestillingene våre nå til dags om hvordan man skal behandle annerledestenkende eller mennesker med en annen tro.

2. Luthers holdning til døperne

Først er det nødvendig å si noe om benevnelser. Luther og hans samtidige vendte seg mot ”anabaptistene” (gjendøperne). Dette kaltes de som siden gammelkirkelig tid hadde fornektet barnedåpen og derfor (gjen-) døpte voksne som allerede var blitt døpt som småbarn. I dag krever den politiske korrekthet at de benevnes ”døpere”, ettersom de selv kaller seg dette. Ettersom de ikke godtar barnedåp som en ekte dåp, ser de heller ikke på sin såkalte troendedåp som en gjendåp.

Nå til saken. La meg begynne med et aktuelt eksempel. I en pressemelding den 13. juli 2015 het det:

Thüringens statsminister Bodo Ramelow (venstrepartiet Die Linke) åpnet i Friedrichsroda-Reinhardsbrunn en minneutstilling som handler om henrettelsen av seks døpere i 1530 i nærheten av klosteret Reinhardsbrunn. Døperne ble halshugget som kjettere fordi de hadde fornektet sin barnedåp og latt seg døpe på ny og fordi de ikke var villige til å frasi seg denne overbevisningen. Ramelow hedret døpernes mot til å stå for sin overbevisning. Samtidig advarte han mot intoleranse som i dag, ifølge ham, viser seg ved fremmedfiendtlige demonstrasjoner.

Utstillingens initiativtaker er presten (emeritus) Hans-Joachim Köhler (Zella-Mehlis). Tydeligvis hadde han i 2010 for første gang hørt om henrettelsen av disse døperne i Thüringen. Presten ”ble bestyrtet over det faktum at reformatoren Philipp Melanchthon uttrykkelig hadde bifalt dødsdommen”.[27]

Som bakgrunn skal også nevnes Det lutherske verdensforbunds (LWF) generalforsamling som i 2010 fant sted i Stuttgart. Der ble man ”forsonet” med mennonittene (også kalt ”dåpssinnede”). Man ba om unnskyldning for den tidligere diskrimineringen av døperne.

Er det ikke en skandale at man i datidens allerede lutherske Thüringen henrettet mennesker på grunn av deres tro og dessuten med godkjennelse fra Wittenberg? Også i denne saken lønner det seg å betrakte det hele litt nærmere, før man alt for raskt forkaster Luther og hans kolleger i Wittenberg.

Hva som egentlig hendte i Reinhardsbrunn kan man lese om i Martin Brechts biografi om Luther. Han skriver:

I januar 1530 ble det i Reinhardsbrunn henrettet seks døpere som hadde hatt tilbakefall. Gothas superintendent Myconius hadde ikke fått dem til å vende om. De ville følge Thomas Müntzers martyrium. Justus Menius, Eisenachs superintendent, forfattet deretter et opplysningsskrift om ”Gjendøpernes lære”, som han viste til Luther. Og han insisterte på publisering så snart som mulig. Ettersom han samtidig mente at døperne i Thüringen var opprørere, hadde han ingen innvendinger imot at de ble henrettet.[28]

Dette høres i det minste noe annerledes ut enn hos Ramelow eller Köhler. Mot døperne i Reinhardsbrunn fulgte man den tidens vanlige fremgangsmåte. De ble formant, mer enn en gang. Lot de seg ikke overbevise, ble de landsforvist. Da samlet de seg ofte i områder like i utkanten av riket (f.eks. i Mähren, Nederlandene) eller også i Hessen, der de i lang tid var blitt velvillig tolerert av landgreve Philipp. Det var kun som siste utvei (ultima ratio) man gjorde bruk av dødsstraff. I tilfellet med døperne i Reinhardsbrunn rammet dette seks av ni personer.[29]

Det var en spesiell grunn til at man brukte en så drastisk avstraffelse: det såkalte Wiedertäufer-Mandat (loven mot gjendøpere) som keiser Karl V stadfestet ved riksdagen i Speyer (23. april 1529). Dette påla alle rikets myndigheter å reagere strengt mot gjendøpere. Etter at uvitende var blitt formant, skulle dødsstraffen konsekvent idømmes, spesielt etter tilbakefall.[30] En annen spesiell grunn for en svært nøye fremgangsmåte var det faktum at områdene som deltok i reformasjonen ble spesielt godt fulgt med på av rikets regjering. De ble lett mistenkt for å bryte mot keiserlige regler og følte seg derfor tvunget til å følge bokstavelig også loven mot gjendøpere.

2.1. Luthers grunnprinsipper

Luther er blitt anklaget for selv å ha krevd samvittighetsfrihet (f.eks. på riksdagen i Worms) men nektet å la andre annerledestenkende og –troende få det samme. Ved første øyekast kan det se ut som om dette stemmer. Luther skrev fortsatt i 1524 angående Thomas Müntzer til sin fyrste:

La åndene ryke i konflikt med hverandre og stride om det. Om noen samtidig blir ført vill, la det så være, slik er krigen. Der det blir strid og blodsutgytelse må noen falle og noen bli såret. Den som kjemper ærefullt vil bli kronet…

Men allerede neste setning i samme brev viser hvor Luther trekker en grense og vil at øvrigheten intervenerer:

Men når de vil gå lenger enn å stride med Ordet og begynner å ødelegge og bruke vold, da må Deres nåde gripe inn, uansett om det er vi selv eller de som er skyldige, og forvise dem fra vårt land. Du kan si: ”Vi er villige til å holde ut med og tillate at dere strider med Ordet for at den sanne læren skal råde. Men anvend ikke nevene deres, for det er vår oppgave. Ellers reis fra landet.”[31]

Tydeligvis er han ikke noe redd for argumentene fra døperne. Han skriver etter å ha hatt samtaler med dem:

Men de tiltrekker seg en stor mengde mennesker ved å høyrøstet bruke store, forulempende ord om dåpen…

Alle disse som jeg alltid hørte på da de diskuterte disse tingene med meg, hengav seg høyrøstet til forulempende ord som dette: hundebad, badevakttjenere, en håndfull vann etc. Deretter stod de der som barberte munker og hadde ingenting mer å komme med som forsvar for sine feiloppfatninger.[32]

Det innebærer: Luther er absolutt for ytrings- og trosfrihet. Men kampen skal føres med ord eller skrift – uten vold. Så snart vold er med i bildet ser han en grunn til at øvrigheten bør gripe inn. Den må ha voldsmonopol. Dette var tilfellet f.eks. med Thomas Müntzer som sluttet seg til bondekrigen og forsøkte å få gjennomslag for sine idéer med våpen og vold. Slikt ble ansett som opprør og revolusjon og krevde at øvrigheten brukte sin makt til å gripe inn.

Luther presenterte en sammenfatning av denne oppfatningen da han i 1530 publiserte sin utleggelse av Salme 82.

For det andre: Om noen skulle presentere lærer som motsier en trosartikkel klart grunnet i Skriften og trodd i hele verden av alle kristne, slike artikler som vi lærer barna i trosbekjennelsen – f.eks. om noen skulle lære at Kristus ikke er Gud men bare et menneske lik andre profeter, slik tyrkerne og anabaptistene lærer – slike lærere bør ikke tolereres men straffes som spottere. For de er ikke bare falske lærere men offentlige spottere, og de styrende er bundet ved sin plikt til å straffe spottere slik som de straffer folk som forbanner, banner, forulemper, hetser, baktaler og ærekrenker…[33]

Men Luther konstaterte enda en gang:

Ved denne fremgangsmåten er ingen tvunget til å tro. Han kan fortsatt tro hva han vil, men han er nektet å undervise og spotte. For ved å gjøre det ville han påføre dem denne skaden under deres egen beskyttelse og med hjelp av de ting som alle har felles. La ham reise av gårde til et sted der det ikke finnes noen kristne.[34]

På en lignende måte kan vi se det i en betenkning fra fakultetet i Wittenberg som landgreven i Hessen hadde bedt om, i 1536.[35]

At Luther ikke var tilhenger av voldsbruk mot annerledestenkende, viser de innledende linjene i brevet ”Von der Wiedertaufe an zwei Pfarrherrn” (1528). Der skriver han:

Det er fortsatt ikke rett og jeg beklager dypt at disse ulykkelige menneskene så bedrøvelig skulle myrdes, brennes og tortureres til døde. Vi burde tillate enhver å tro hva han vil. Om hans tro er falsk, blir han straffet nok i den evige helvetesilden. Hvorfor skulle da vi plage disse menneskene også her i denne verden, hvis deres feil bare gjelder troen og de ikke er skyldige i opprør eller vold mot regjeringen?[36]

2.2. Ulike vurderinger av døperbevegelsen

Hovedproblemet med reformasjonstidens døperbevegelse er dens ambivalens (doble ansikt). Helt fram til i dag fins det vidt forskjellige oppfatninger når det gjelder hvordan denne bevegelsen skal bedømmes.

(1) På den ene siden har vi mennonittenes og baptistenes historieskrivning. Den blir aldri lei av å betone at døperne bare var fredelige, harmløse kristne som ikke ønsket noe annet enn å få leve etter sin religiøse overbevisning. De skal ha blitt jaget ut av de etablerte kirkene og behandlet på en forferdelig urettferdig måte.

(2) På den annen side fins historikerne som påpeker at man ikke skal male et fullt så ensidig bilde av døperne. Det er svært tydelig at allerede deres samtidige kunne se sosialrevolusjonære tendenser hos døperne. Deres ringeakt for statlige ordninger (ingen ed, pasifisme, forakt for myndigheter og øvrighet, oppløsning av ekteskap) var alltid der. Den kunne raskt slå over i stridslyst. Hva alt dette kunne føre til, ser man på gjendøperriket i Münster, der døpere i 1533-1535 kapret til seg styret av byen og selv gikk fram med vold mot annerledestenkende. Det kan man ikke bare vifte vekk som en engangshendelse. Til og med hos uttalt fredsommelige døperforsamlinger – f.eks. hutterittene (senere: Amish-folket) – fantes internt en ånd av intoleranse. Dermed viser det seg hvor lite døperne bør betraktes som veiryddere for den moderne toleransen.

Det Luther irriterte seg på hos døperne var det faktum at de ikke tydelig distanserte seg fra voldelige forgrunnsskikkelser.[37] Også de ”fredelige” mähriske hutterittene henviste gang på gang til Thomas Müntzer. På en lignende måte så døperne i Reinhardsbrunn på Müntzer som et forbilde. Utenom alt dette ble døpernes vegring mot å avlegge ed og deres oppløsning av ekteskapet betraktet som en pågående nedbrytning av samfunnsordningen.

3. Dagens problem: Toleransens grenser

Jeg skrev i begynnelsen at Luther blir anklaget for å ha vært intolerant og for å ha angrepet annerledestenkende. Dette er en feildømming man gjør når man forflytter Luther til vår tid og bedømmer ham etter våre forhold.

Luther har definitivt – i pakt med sin tids omgangsregler – debattert med motstanderne sine på en svært drastisk måte. En måte som vi i dag ikke lenger kan eller vil bruke. Vi ville fått store problemer om vi plutselig havnet på 1500-tallet. Vi elsker vår individuelle frihet. Vi ønsker ikke at regjeringen i landet vårt skal bestemme hvilken religion vi får praktisere.

Det var helt annerledes på Luthers tid. Under hele middelalderen levde folk i et uttalt kristent samfunn. Regjeringer og myndigheter var kristne og styrte landet sitt (eller byen sin) etter kristne grunnprinsipper. Enhver handling som avvek fra kirkens lære ble betraktet som motstand mot den statlige ordning og straffet deretter. Fornektet noen treenigheten, havnet man på bålet (som f.eks. den spanske legen Michael Servet i 1553 i Genève). Dette rammet også jødene (til tross for deres spesielle status) dersom de opponerte åpent imot kristendommen.

Denne samfunnsordningen bør man ikke gi Luther skylden for. Han levde under og var preget av den. Man burde til og med gi ham ros for at han ga de første idéene til den nåværende ytrings- og trosfriheten. Han skrev for eksempel i 1528: ”Man bør la hver og en tro hva han vil.” Ingen kan tvinges til den rette troen. Er ikke det toleranse?

Luther trakk bare en grense der vold var involvert eller der man opponerte mot samfunnsordningen (som tilfellet var med døperne). Om man vil vurdere rett, må man derfor spørre: Kjenner ikke også vi igjen dette? Har ikke toleransen også i vårt pluralistiske og tolerante samfunn visse grenser? Eller hvordan skal vi motivere statlige myndigheters handlemåter mot hatske kommentarer i sosiale medier eller mot bruken av nazistiske symboler og paroler (pedofili skal vi ikke en gang nevne). Man snakker her om et sterkt demokrati (wehrhafte Demokratie) som kan forsvare seg selv.[38] Den som åpent stiller spørsmål ved vårt samfunns grunnprinsipper (demokratische Grunnordnung), blir overvåket av statlige organ eller kanskje til og med stilt for retten.

Heller ikke hos oss råder altså en ubegrenset toleranse mot alt og alle. Derfor bør vi være forsiktige når vi dømmer Luther og hans samtid. Den gangen trakk man grensene annerledes enn i dag (dvs. snevrere). Likevel handlet det om samme prinsipp.

Det er et av problemene i vår tid at ikke så rent få tror på en illusjon: grenseløs toleranse. For mange er det som en urokkelig ”trosartikkel” som de flagger ved enhver anledning. Det man i dette tilfellet tror er toleranse, har for lenge siden fått en annen betydning enn det opprinnelige begrepet. I dag blander man ofte sammen toleranse og aksept. Man mener at man ikke bare skal tolerere (holde ut med) alt, men også trenger å godkjenne eller bifalle det. Men det fører jo til en situasjon der man ikke lenger har en egen oppfatning, men holder alt som andre mener og gjør for å være godt og rett.

Her kan vi se en feilslått utvikling som har utbredt seg mer og mer helt siden opplysningstiden. Den har å gjøre med slagordet «Enhver blir salig i sin tro.» Dette utsagnet stammer fra Fredrik II av Preussen. Da man behandlet godkjennelsen av katolske skoler i Preussen, skrev han i margen på et papir: «Her må enhver kunne bli salig på sin måte.»[39] Med dette mente han mer enn Luther da han sa: ”Man skal la hver og en tro som han vil!” Den preussiske kongen ville ikke bare holde ut med andre trosbekjennelser som eksisterte ved siden av hans egen (tolerere dem). Denne idéen fantes allerede før hans tid. For kong Fredrik var alle religioner like (jf. Lessings Ringparabel fra ”Nathan den vise”). Det handlet ikke lenger om et spørsmål om hva som er sant. Hver og en burde holde sin egen oppfatning for sann.

Alt er gyldig på lik linje – og blir til syvende og sist likegyldig. Det spiller ikke lenger noen rolle for en selv hva en annen tror på, om han eller hun er på rett vei eller ikke.

Her må vi huske: I vårt daglige liv klarer vi oss ikke uten toleranse. Dette lærer vi oss av egen erfaring.  Alle kan ikke ha samme oppfatning og smak (om f.eks. klær, mat og musikk) som meg. Vi har forstått at det er nødvendig å holde ut med slike meningsforskjeller. Men når det gjelder spørsmål som angår vår frelse og evige salighet, blir toleranse og like-gyldighet svært farlig. I denne sammenheng er Bibelen høyst intolerant, for der leser vi: ”Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved” (Apg 4,12). Det eksisterer altså ikke mange veier til frelsen, men bare en eneste. Når det gjelder Guds sannhet, blir det en misoppfatning av kjærligheten å være villig til å gi opp denne sannheten.[40]

Den romersk-katolske filosofen Robert Spaemann (f. 1927) beskriver svært bra hva en meningsfull toleranse består i:

Jeg kan kreve respekt (”Achtung”) for min overbevisning – selv om overbevisningen er feil. Men denne respekten gjelder i så fall min person (person-toleranse) og ikke min overbevisning (sak-toleranse), som jeg står for. Dersom en annen person ikke er enig med meg i min oppfatning, kommer han eller hun til å forsøke å overbevise meg om at den ikke er bra… Feil blir det kun når man i toleransens navn krever at man ikke lenger skal ha noen overbevisning… Da opphøyer man relativisme til lov.[41]

Hensyntagen til personen må ikke skjule forskjeller i sak (slik det er blitt vanlig praksis i kirkenes økumeniske bevegelse). Når jeg vet at den andre er på ville veier og jeg bare lar ham fortsette uten videre, så er det ikke kjærlighet men stor likegyldighet og kjærlighetsløshet.

Det samme gjelder for falske og ubibelske lærer. Da er toleranse oftest ikke kjærlighet, men farlig uaktsomhet og slarv. Apostelen Paulus sammenligner falsk lære med koldbrann som sprer seg (2 Tim 2,17). Falsk lære ødelegger tilliten til Bibelen. Tillit kan bare bygge på sannhet og sannferdighet. Den som tar det bibelske budskapet på alvor som Guds ord, kan ikke se på det som noe der man ut fra den rådende tidsånd og smak kan tenke seg å stryke eller endre visse deler. Den hellige Skrift er ikke vår eiendom som vi bestemmer over, men Guds eiendom.

Fra tid til annen har Luther fått ros for å ha oppfunnet samvittighetsfriheten. Han var jo svært modig i Worms i 1521 da han som enkeltperson trosset alle rikets mektige som var samlet og henviste til sin samvittighet. ”Her står jeg. Jeg kan ikke gjøre noe annet. Gud hjelpe meg!” Det var utvilsomt et imponerende mot. Men det man ikke bør glemme her, er dette: Han krever ikke bare å få ha sin egen oppfatning, men han henviser til den hellige Skrift. Samvittigheten hans er bundet til Guds Ord. Han er rede til å oppgi sin oppfatning og trekke den tilbake, dersom man med argumenter fra den hellige Skrift kan vise ham at han har tatt feil. Heller ikke denne holdningen var noe som falt lett for ham. Allerede før riksdagen i Worms opplevde han store anfektelser, og også senere gikk han gjennom dype kriser, der han følte han ble knust av det enorme ansvaret (f.eks. depresjonen hans i 1527–28). Hadde han ikke da hatt sitt urokkelige fundament i Guds sanne og sikre Ord, hadde han ikke klart seg gjennom prøvelsene.

At man ikke må sette kjærligheten til sannheten opp imot kjærligheten til sin neste – slik det i dag ofte skjer – ser vi til slutt i et sitat fra våre lutherske bekjennelsesskrifter. I disse ser vi tydelig at det behøves mye tålmodighet mellom kristne brødre og søstre og at man skal tolke alt i beste mening (det 8. budet), for at det skal kunne være mulig å leve sammen i kirke og samfunn. Philipp Melanchthon skriver i Apologien (art. 4) at

[kjærligheten] «i forhold til andre mennesker ikke er vrang, strid eller umedgjørlig, [men] at den dekker over visse feil hos vennene, og at den også tar andres noe mer støtende atferd med det gode, som et vanlig ordspråk sier: «En venns vesen skal du kjenne, men ikke hate.» Og det er ikke uten grunn at apostlene så ofte minner om den kjærlighetens plikt som filosofene kaller «rimelighet». For denne dyd er nødvendig for å bevare den offentlige enighet som ikke kan bestå uten at prester og menigheter gjensidig overser og tilgir hverandre mangt og mye.»[42]

Dette er toleranse som er rett tolket og en bibelsk begrunnet toleranse!

(Tidskriften Biblicum, 2/2017)

FOTNOTER:

[1] Luther, Von den Juden und ihren Lügen, 1543 (LW 47, 268; LW= Luther’s Works; Walch² 20,1989f; Walch² = St. Louis utgaven).

[2] Der står toleranse for et tillatt avvik fra idealmålet.

[3] Luther, Von weltlicher Obrigkeit, 1523 (Walch² 10,395f).

[4] Luther, Von den Juden und ihren Lügen, 1543 (LW 47,275; Walch² 20,1997).

[5] Jf. Gottfried Herrmann, Luther und die Juden, i THI 1998/4.

[6] WA 11,314-336; Walch² 20,1792-1821.

[7] Rom 9,3–5: De er ”av samme folk som jeg. De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen.”

[8] Walch² 20,1795.

[9] Brev til Bernhard, en omvendt jøde; Walch² 20,1824 (oversatt av H. Landgraff).

[10] Luther, Brev til Josel von Rosheim, 1537 (Walch² 20,1826-1829).

[11] Luther, Brief wider die Sabbather an einen guten Freund, 1538 (LW 47,57-98; Walch² 20,1828-1861).

[12] Walch² 20,1860-2029; LW 47,121-306. Samme år publiserte han ”Vom Schem Hamphoras und vom Geschlecht Christi”, trykt i Walch² 20,2028-2109.

[13] Dorothea Wendebourg, Ein Lehrer, der Unterscheidung verlangt, i ThLZ 140 (2015), sp 1034-1059 (spesielt sp 1042).

[14] Luther, Vier tröstliche Psalmen an die Königin von Ungarn, 1526 (WA 19,608,4f; LW 14, 269,272).

[15] Luther, Sendbrief vom Dolmetschen, 1533 (EA 37,254; LW 35, 209).

[16] Walch² 1,998; 1,1097; 2,2030; LW 3 om 1 Mos 16:12 og 1 Mos 17:15f og LW 8 om 1 Mos 49:19 m. fl.

[17] Uwe Klärner, Luthers Aussagen zum Wucher, i Theol. Handreichung 1994/4, s. 10ff.

[18] Heinrich Böhmer, Luther im Lichte der neueren Forschung, Leipzig ³1914, s. 103.

[19] Sitert etter Dorothea Wendebourg, Martin Luther und die Juden; foredrag på en konferanse i EKD (Den evangeliske kirke i Tyskland) for medlemmer av den tyske Bundestag og Europaparlamentet i Eisleben 7. juni 2013; trykt i Evangelische Verantwortung 2013/9+10, s. 5ff.

[20] Nettopp dette var også Luthers poeng, jf. LW 47, 272; dessuten: Luther anbefaler predikanter: ”De bør ikke forbanne dem eller skade deres person for alltid. For jødene har forbannet og skadet seg selv mer enn nok…” LW 47,274.

[21] I Luthers nære omgivelser fantes ingen jødiske forsamlinger. Bare i Eisleben og omegn fantes det jøder. Her har vi en av grunnene til at Luther i sin siste preken i 1546 i nettopp Eisleben enda en gang advarer mot jøder.

[22] Augustin, De Civitate Dei 18,46 (jf. Contra Faustum 13,11); sitter fra D. Wendebourg, Martin Luther und die Juden, ibid s. 6.

[23] De tidligste belegg for en merking av mennesker med avvikende tro finner man i de islamske rikene på 800-tallet. Den gjaldt jøder og kristne. Siden 1200-tallet forekommer en merking av jøder og muslimer også i Europas kristne land (jf. 4. Laterankonsilet 1215). Jf. https://en.wikipedia.org/wiki/Yellow_badge.

[24] Jf. Uwe Siemon-Netto, Der erfundene Luther: Wider das Klischee vom „Wegbereiter Hitlers“, 1999.

[25] D. Wendebourg, Martin Luther und die Juden, ibid. s. 13.

[26] Legg merke til at Luther snakket om å ødelegge synagoger først etter at den tenkte utvisningen var avsluttet.

[27] Sitert etter SELK-Info Nr. 412 (sept. 2015), s. 19.

[28] Martin Brecht, Martin Luther (biografi i 3 bind), Berlin 1989, Bd 2, s. 327f – om kildene jf. Paul Wappler, Die Täuferbewegung in Thüringen 1526-1584 i Beiträge Zur neueren Geschichte Thüringens, Jena 1913, s 48f, 57ff

[29]  https://de.wikipedia.org/wiki/Reinhardsbrunn.

[30] Lovteksten fins i Johann Hast, Geschichte der Wiedertäufer von ihrem Entstehen zu Zwickau in Sachsen bis auf ihren Sturz zu Münster in Westfalen, Münster 1836, s. 161ff.

[31] Luther, Ein Brief an die Fürsten zu Sachsen von dem aufrührerischen Geist, 1524 (WA 15, 219 og Walch² 16, 13f; LW 40, 57).

[32] Walch² 17, 2220; LW 40, 258f

[33] WA 31 I,208; LW 13, 61.

[34] WA 31 I,208; LW13, 62 (jf. 3 Mos 24,16; Tit 3,10).

[35] Betenkning 1536. Forfattere: Melanchthon i samarbeid med Bugenhagen og Luther; tekst i WA 50,8-15; Walch² 20,1752-1757.

[36] WA 25, 145f; LW40, 230; jf. også Armin Kohnle, Martin Luther, Holzgerlingen 2015, s 134.

[37] Det kan sammenlignes med grensedragningen mellom ”fredelig islam” og ”islamistisk terror” som så mange i vår tid ivrer for (men som er vanskelig å virkeliggjøre).

[38] Det skjer mot bakgrunn av de dårlige erfaringene fra den tyske Weimarrepublikkens tid, da man ikke gjorde nok på dette området.

[39] «Jeder soll nach seiner Façon selig werden». Façon = form, skikk, livsstil.

[40] Jf. referat ved ELFK‘s synodalkonferens 2012: Rolf Borszik, Es ist in keinem andern Heil, Zwickau 2012.

[41] Tidsskriftet CICERO 2004/4, s. 39.

[42] Apologi for Den augsburgske bekjennelse, IV, 242f. Konkordieboken s. 103

0 Kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *