UTBLIKK OVER SAMTIDEN

Av Seth Erlandsson

I tidsskriftet Kyrka och Folk har det oppstått en debatt om rettferdiggjørelsen som gjelder følgende: Fins det en rettferdiggjørelse før troen som en ferdig gave alle mennesker kan få ta imot i tro, eller er rettferdiggjørelsen noe som kommer i stand først dersom mennesket tror på forsoningen og er villig til å forsone seg med Gud?

I Kyrka och Folk nr. 45/2016 sto en svært positiv anmeldelse av Lars Borgströms bok om ”Bibliskt och romerskt-katolskt”. I denne boken hevdes det at både forsoningen og rettferdiggjørelsen er et objektivt faktum gjennom Kristi stedfortredende godtgjørelse. Dette gledelige faktum har makt til å tenne tro hos syndere, slik at den objektive forsoningen og rettferdiggjørelsen blir en personlig, subjektiv eiendom (den såkalte subjektive forsoningen og rettferdiggjørelsen). Borgström skriver bl.a.: ”På korset skjedde et salig bytte. Jesus tok vår synd og vi fikk Hans rettferdighet” (s 68). ”Visse teologer hevder at forsoningen er allmenn, at den omfatter og gjelder alle mennesker, men at rettferdiggjørelsen kun gjelder de kristne. Men hverken Skriften eller bekjennelsen uttrykker det slik” (s 72). ”Det er ikke troen som skaper rettferdigheten, men rettferdigheten fins der allerede som et objektivt faktum. Når denne forkynnes gjennom evangeliet og mennesket tar imot dette underbare budskapet, får mennesket åndelig liv” (s 73).

I Kyrka och Folk nr 48/2016 kritiserer Carl Henrik Renström læren om en allmenn rettferdiggjørelse og kaller sidene 70–75 i Borgströms bok for ”villfarende”. Han beklager at bokanmeldelsen ikke har tatt avstand fra disse sidene.

I Kyrka och Folk nr 1–2/2017 svarer Borgström på kritikken mot det han mener er Bibelens lære. Han skriver bl.a.:

Hva er det som gjør oss urettferdige? Vår synd. Og døperen Johannes pekte på Jesus som ”Guds Lam som bærer bort verdens synd” (Joh 1,29). Han ”bærer bort”. Det var ikke bare de kristnes synder Han bar bort, men verdens. Joh 1,29 lærer altså den allmenne rettferdiggjørelsen. Jesus har tatt bort verdens synd. Dette bibelstedet burde alene avgjøre saken. Hva betyr det å ta vekk synd, om ikke å tilgi? (Ordet som oversettes ”bærer bort” kan også gjengis med ”tar bort” eller ”tilgir”.) Og er man tilgitt, er man også rettferdiggjort.

Borgström påpeker også at Paulus i Rom 5,9–10 nevner rettferdiggjørelsen (”er blitt erklært rettferdige”) og forsoningen (”ble forsonet”) som parallelle benevnelser for det som har skjedd ved Guds Sønns fullbrakte gjenløsningsverk:

”Når vi nå er blitt erklært rettferdige ved hans blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vredesdommen? For mens vi som Guds fiender ble forsonet med ham ved hans Sønns død, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!”

I Kyrka och Folk nr 3/2017 beklager anmelderen av Borgströms bok (Stefan Pehrson) at han har sett bort fra det feilaktige i boken, nemlig at rettferdiggjørelsen og ikke bare forsoningen gjelder alle mennesker. Han gir Carl Henrik Renström rett i kritikken og betoner at troen er et «måste» for at en rettferdiggjørelse av mennesket skal kunne finne sted.

De tre stores lære om rettferdiggjørelsen
Oppfatningen som Renström og Pehrson representerer er identisk med og kanskje påvirket av det ”de tre store” konservative teologene i Norge har lært. Med de tre store menes Olav Valen-Sendstad (1904–1963), Carl Fredrik Wisløff (1908–2004) og Øivind Andersen (1905–1994). Allerede under studietiden på 1930-tallet utgjorde de en profilert troika på Menighetsfakultetet i Oslo. Disse tre har betydd mye positivt med sin bibelforankrede undervisning i skrifter og foredrag. Men lærte de rett om rettferdiggjørelsen? Se nedenfor for svar på det spørsmålet!

I et seks siders rundbrev fra nordmannen Hermod Hogganvik (se 17.02.02 på hjemmesiden http://www.arven.net/budskap.html) belyser denne hva disse tre store lærte om forsoningen og rettferdiggjørelsen og hvilken innflytelse de har hatt på kristne i våre nordiske land. De tre store hevdet at bare forsoningen har skjedd for hele verden. ”Rettferdiggjørelsen derimot er noe som utelukkende skjer med hvert menneske enkeltvis i og med at det ved troen mottar Guds nåde” (Øivind Andersen). Hogganvik siterer en rekke bibelsteder som viser at både forsoningen og rettferdiggjørelsen er fullbrakte fakta gjennom Kristi stedfortredende godtgjørelse på Golgata og både forsoningen og rettferdiggjørelsen tas imot ved troen som menneskets personlige eiendom. ”Alt Guds rikes frelsesverk er ferdig på Golgata i Jesus Kristus, men mennesket får først del i alt dette ved troen på Jesus Kristus – som også virkes av Gud selv ved Ordet og Ånden!”

Hogganvik avslutter rundbrevet sitt med å fortelle om en debatt ved en større kristen samling i Värmland. Den fant sted på siste halvdel av 1800-tallet og handlet om meningen med forsoningen i Kristus Jesus, både dens objektive og subjektive side:

Der satte den norskfødte predikant Hans Christian Andersen problemet på plass med denne replikken: «Vi kjenner beretningen om at David overvant Goliat. Så antar vi det ble sendt ilbud til det israelske folk som sier: «David har beseiret og drept Goliat og hugget hodet av ham med hans eget sverd, hvis dere tror det». Da ville jo folket svart: «Hva er det du sier? Er Goliats hode hugget av – hvis vi tror det? Og, sitter hodet fremdeles på Goliat – hvis vi ikke tror at det er hugget av?» En slik påstand faller jo på sin egen urimelighet!» Noe som overbeviste forsamlingen om så vel forsoningen som at all verdens synd var tatt bort i Kristi død, og alt dette selv om ingen vil tro det!

Hva betyr ”rettferdiggjørelse”?
Forvirringen om rettferdiggjørelsen burde umiddelbart kunne løses opp om man innser at ordet ”rettferdiggjørelse” i Bibelens grunntekst er en juridisk term, en domfellelse. Verbet rettferdiggjøre betyr ”frikjenne, erklære rettferdig”, og ”rettferdiggjørelsen” er Guds frikjennende dom utelukkende pga. Kristi stedfortredende godtgjørelse. Romerbrevet 5,18 burde ikke kunne misforstås! Med ordene ”likesom – så også” sammenlignes fordømmelsesdommen (katákrima) pga. den enes fall (paráptoma) med rettferdiggjørelsesdommen (dikaíosis) pga. den enes rettferdige gjerning (dikaíoma). Teksten betoner kraftfullt at begge dommene gjelder ”alle mennesker”. Fordømmelsesdommen innebar at ”synden kom inn i verden og gjennom synden døden” (Rom 5,12). Rettferdiggjørelsesdommen innebar ”en livets rettferdiggjørelsesdom”, dvs. at denne frikjennende dommen pga. Kristi ”rettferdige gjerning” har makt til å gi evig liv til dødens barn.

På en ytterst merkelig måte forsøker Olav Valen-Sendstad i boken ”Rettferdiggjort av tro” (Oslo 1968, s 142ff) å bortforklare Bibelens tydelige undervisning om den objektive, allmenne rettferdiggjørelsen i Rom 5,12–21. Først medgir han at ”her sies det virkelig at alle mennesker – uansett tro eller vantro – både er fordømt i Adam og er rettferdiggjort i Jesus” (s 143). Med henvisning til den norske bibeloversettelsen fra 1930 sier han: ”Etter denne oversettelse kan det rett og slett ikke være tvil om at Paulus lærer en verdensrettferdiggjørelse” (s 143). Men senere påstår han at denne oversettelsen ikke er korrekt, ettersom det i grunnteksten ikke forekommer noe verb i vers 18. Han mener at årsaken til dette faktum er at Paulus vil gjøre en begrensning når det gjelder rettferdiggjørelsesdommens omfang. Men dette er grepet helt ut av luften. Det er vanlig at verbet (særlig verbet ”være”) ikke tas med på gresk. Hvis dette skulle innebære en begrensning når det gjelder rettferdiggjørelsesdommen, så må det også innebære en begrensning når det gjelder fordømmelsesdommen, for her forekommer heller ikke noe verb!

La oss se hva som står ord for ord i Rom 5,18 etter grunnteksten, selv om setningen da ikke blir flytende norsk og verbet ”ble” (ble til, resulterte i) ikke er tatt med: ”Altså, likesom en enestes fall for alle mennesker til en fordømmelsesdom, så også gjennom en enestes rettferdige gjerning for alle mennesker til en livets rettferdiggjørelsesdom.” Den greske preposisjonen eis betyr ”til” og ”for”. Den angir hva følgen ble av ”en enestes fall” og for hvem. Det står: eis pántas anthrópous eis katákrima, ”for alle mennesker til en fordømmelsesdom”, 5:18a). Preposisjonen eis gjentas senere for også å angi følgen av ”en enestes rettferdige gjerning”, nemlig eis pántas anthrópous eis dikaíosin zoés, ”for alle mennesker til en livets rettferdiggjørelsesdom”, 5,18b). Noe verb behøves derfor ikke på gresk. Begge versleddene er helt parallelle. At begge domfellelsene gjelder alle mennesker betones kraftig, dels ved at ”for alle mennesker” gjentas i begge ledd og således ikke gjelder bare fordømmelsesdommen, dels ved at ”for alle mennesker” står i betont foranstilling.

Ut fra den ordrette oversettelsen ovenfor kan enhver se at 1930-oversettelsen er helt korrekt: ”Altså: likesom éns fall blev til fordømmelse for alle mennesker, således blev også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.” Luther oversetter også helt korrekt: ”Wie nun durch Eines Sünde die Verdammnis über alle Menschen gekommen ist, also ist auch durch Eines Gerechtigkeit die Rechfertigung des Lebens über alle Menschen gekommen.”

Valen-Sendstad avviser videre at uttrykket ”de mange” i 5,19 betyr alle. Han skriver: ”Her taler han (Paulus) ikke lenger om ’alle mennesker’, men bare om ’de mange’” (s 144). Men om nå uttrykket ”de mange” her ikke betyr ”alle”, da har heller ikke den første Adams fall rammet alle, men bare ”de mange”. Det står jo: ”Likesom de mange stod som syndere gjennom et eneste menneskes ulydighet” (v 19a). Også i vers 15 anvendes ”de mange” både om hvilke som ble rammet av syndefallet og hvilke den overstrømmende nåden er til for.

Syndefallet har rammet alle mennesker, og Paulus har i vers 18 tydelig sagt at ”de mange” er ensbetydende med ”alle mennesker”, både når det gjelder fordømmelsesdommen og rettferdiggjørelsesdommen. Vi vet også at uttrykket ”som løsepenge for mange” (Matt 20,28) betyr ”som løsepenge for alle” (1 Tim 2,6). Jamfør også f.eks. ”utøst for mange” om Jesu blod (Matt 26,28) og profetien om Messias som ”erklærer de mange rettferdige og bærer deres skyld” (Jes 53,11).

Valen-Sendstads avvisning av den objektive, allmenne rettferdiggjørelsen har farget av på nyere norske oversettelser. Dersom det ikke fins noen ferdig rettferdiggjørelsesdom som er det livgivende budskapet for syndere, da må teksten i Rom 5,18 endres! Bare det første leddet i parallellismen tillates da å redegjøre for et fullbrakt faktum, ikke det andre leddet. Derfor står det i de norske oversettelsene fra 1978, 1988 og 2011 ”ble til fordømmelse” i første leddet, men ”fører til frifinnelse og liv” (1978, 2011) respektive ”blir til livsens rettferdiggjørelse” (1988) i det andre leddet. Ved denne manipulasjonen gis det rom for læren om at det ikke fins noen allmenn, objektiv rettferdiggjørelse å ta imot før troen, å holde for sann og ta imot som en ferdig og ufortjent gave. På denne måten blir rettferdiggjørelsens årsak, dvs. underlaget for den frikjennende dommen, ikke utelukkende Kristi fullbrakte gjenløsningsgjerning men Kristi gjerning pluss vår tro.

Våre lutherske bekjennelsesskrifter betoner: ”Vi tror, lærer og bekjenner at ordet rettferdiggjøre’ i denne artikkel etter Den Hellige Skrifts språkbruk betyr å ’avløse’, det vil si å ’frikjenne fra synd’” (Konkordieformelen, Epit. III:7). Dersom avløsningen eller syndstilgivelsen = rettferdiggjørelsen ikke helt og holdent grunner seg på Kristi fullbrakte gjenløsningsverk men delvis på vår tro og dens ekthet, da blir vi usikre på om vi kan stole på den frikjennende dommen som virkelig sann. Å se inn i seg selv i stedet for å se på Kristus, skaper ingen trosvisshet. Men Kristi oppstandelse er ifølge Rom 4,25 beviset for at ”Herren er vår rettferdighet” (Jer 23,6), at Kristi stedfortredende godtgjørelse virkelig innebærer en frikjennende dom for oss: Vår Herre Jesus ”ble overgitt på grunn av/gjennom (diá) våre synder og ble oppreist på grunn av/gjennom (diá) vår rettferdiggjørelse”.

Det har vært til stor skade og skapt forvirring at ”de tre store”, men ikke bare de, har erklært at den objektive og allmenne rettferdiggjørelsen er en villfarelse. Både forsoningen og rettferdiggjørelsen grunner seg på og henviser til Guds fullbrakte gjenløsningsverk. Forsoningen betoner Kristi stedfortredende betaling av hele syndeskylden med sitt dyrebare blod (Kristi passive lydighet). Rettferdiggjørelsen betoner Kristi stedfortredende lovoppfyllelse av alle lovens krav ved sin fullkomne rettferdighet (Kristi aktive lydighet). I Rom 5,9–10 ser vi hvordan den objektive forsoningen og rettferdiggjørelsen hører sammen, likeså i 4,25: Kristi død som betaling for våre synder og hans oppstandelse som bevis på at vi er blitt frikjent fra all synd.

Når bare rettferdiggjørelsen står i sentrum, som i Rom 5,18–19, betyr det ikke at Kristi forsoning avvises. Når forsoningen står i sentrum, som i 2 Kor 5,18–21, betyr det ikke at Kristi rettferdiggjørelse avvises. I Jesaja 53,5 står Kristi forsoningsgjerning i sentrum, i 53,11 hans rettferdighet og frikjennende dom. Innenfor herrnhutismen og pietismen har iblant Kristi forsoning ved sitt dyrebare blod så helt dominert evangelieforkynnelsens innhold, at betydningen av Kristi aktive lydighet, dvs. den stedfortredende lovoppfyllelsen, har kommet i skyggen. Innenfor den finske lutherske bekjennelseskirken gikk det på 1920-tallet så langt at en majoritet avviste nødvendigheten av Kristi aktive lydighet, med splittelse som følge.

Alle betingelser er oppfylt for at syndere skal erklæres rettferdige. Ingen lovoppfyllelse gjenstår, intet krav. Evangeliet inneholder en betingelsesløs gave som har makt til å tenne tro og bli tatt imot av fortapte syndere. ”Vi er tiggere,” sa Luther. En tigger ute i mørket og kulden, som blir tilbudt et varmt teppe og mat, sier ikke: ”Må jeg ta imot det, også?” Troen er ikke et ”måste” men en takknemlig mottakelse av den eneste redningen. Troen skaper ikke gaven, men gaven skaper troen. En troende har ikke noe eget å henvise til, men sier: I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene (Kol 1,14).

Lars Borgströms avsluttende ord i KoF nr 1–2/2017 får avslutte dette forsøket på å løse opp forvirringen omkring rettferdiggjørelsen. Rett lære om Guds frikjennende dom som den eneste redningen for dem som av loven er blitt avslørt som fortapte syndere, er livsviktig for den kristne kirken og dens sjelesorg:

Hvordan skal presten kunne avgi en betingelsesløs, virkekraftig og ekte avløsning til den som bekjenner sine synder dersom ikke hele verdens synd objektivt er blitt tilgitt? Det fins ingen sikker avløsning, det fins ingen objektive nådemidler, og det fins ikke et rent evangelium, dersom det ikke fins en allmenn rettferdiggjørelse.

(Tidskriften Biblicum, 1/2017)