Simeon i templet (Luk 2,25-35)

Av Egil Edvardsen

Den gudfryktige Simeon – Les Luk 2,25-28

Simeon hadde nok ingen prominent posisjon blant jødene. Han var ikke prest, ellers var han nok blitt kalt med den tittelen. Lukas beskriver ham bare som en mann som bodde i Jerusalem på den tiden Jesus ble født. Likevel hadde Herren store ting for ham i tankene. Han skulle uttale en stor lovsang og profeti angående barnet Jesus, ord som er så vakre at den kristne kirken har innlemmet dem i nattverdliturgien. Det kalles for Nunc Dimittis etter de to innledende ordene på latin som betyr: «Nå lar du fare …»

Når Lukas kaller Simeon «rettskaffen og gudfryktig», beskriver han en troende fra to synsvinkler. Med «rettskaffen» menes at Simeon ble regnet som rettferdig i Guds øyne. Han trodde på Guds løfter om Messias som skulle komme. Og denne troen ble regnet ham til rettferdighet, nøyaktig som med Abraham og alle de andre troende i Det gamle testamentet (1 Mos 15,6; Rom 4,3; Gal 3,6).

Med «gudfryktig» menes at Simeon beviste sin tro på en slik måte i livet at mennesker så at han i sitt hjerte fortrøstet på Herren. Han var ikke bare «religiøs» på en ytre og formell måte, men han trodde på Gud i sitt hjerte, og troen bar frukter i livet. Han var en ekte sønn av Abraham (Gal 3,7).

Som troende ventet han på tiden som skulle komme med trøst for Guds folk, Israel (v 25). Det står at han «ventet på Israels trøst». Han ventet på den trøsten som menneskene aller mest behøver og som bare Messias, Frelseren, kunne bringe. Han ventet på Messias som skulle sone menneskenes synder og gi den trøst som består i at syndens skyld og straff er tatt bort.

Det var ikke tilfeldig at Simeon kom til templet samtidig som Josef og Maria kom med Jesus-barnet. Han kom til templet «ledet av Ånden» (v 27). Den Hellige Ånd hadde bestemt at dette møtet skulle skje og at Simeon skulle uttale sin profeti angående barnet. Vi får også vite at Ånden hadde gitt Simeon en spesiell åpenbaring om at han «ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Salvede» (v 26).

Dette løftet gikk i oppfyllelse for Simeon da han kom til tempelet og møtte Josef, Maria og Jesus-barnet. Uten tvil ledet den Hellige Ånd ham til å forstå at dette barnet var Herrens Salvede. Ordene i vers 25: «Den Hellige Ånd var over ham», gjelder alt det som nå skjer. Derfor talte også Simeon ved Åndens inspirasjon når han priste Gud og uttalte den lovsang som vi kaller «Simeons lovsang».

Simeons lovsang – Les Luk 2,29-32

Innledningsordene i lovsangen lyder slik: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred.» (Om profetene som «tjenere», se for eksempel Jer 26,5; 29,19; 35,15; Amos 3,7; Sak 1,6.) Grunnbetydningen av verbet «la fare» er å «sette fri», «løslate». Det kan brukes om en mann som løslates fra fengselet. Det kan også brukes om en slave som settes fri av sin herre. Det er ikke vanskelig å overføre dette på Simeon. Hele sitt liv hadde han ventet på at den lovede Messias skulle komme. Han hadde lengtet etter å få se Kristus med sine egne øyne slik Ånden hadde lovet ham. Mens en går og venter på noe, føler en seg ofte bundet. En kan likesom ikke kjenne seg fri, før det en venter på, har skjedd. Men nå, med Jesus-barnet i armene, var Simeon fri fra ventetiden. Og han hadde fått fred i hjertet. Han behøvde ikke å gå rundt med en urolig forventning, men kunne slappe av i trygg forvissning om at det som Herren hadde lovet, hadde nå gått i oppfyllelse.

Fra begynnelsen av har Simeons ord blitt brukt i den kirkelige nattverdliturgien. I Herrens nattverd gir Frelseren oss sitt eget legeme og blod for å forsikre oss om våre synders forlatelse. Denne vissheten om at våre synder er tatt bort og at vi får være Guds kjære barn, gir oss fred. Derfor sier pastoren til nattverdsgjestene etter utdelingen: «Gå i fred!» eller «Herrens fred være med dere!» Og i mange kirker svarer nattverdgjestene med å synge Simeons lovsang: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred.» Det betyr: «Herre, vi har nå mottatt din nåde og tilgivelse gjennom dette sakrament, og kan nå gå herfra i fred.»

I de neste versene uttrykker Simeon hvorfor han vil lovprise Herren og hvorfor han kan gå i fred: «For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk» (vers 30f). Simeon mener ikke at han har sett hele frelsesverket som fullført. Men barnet i armene hans er Guds garanti for at alt som er nødvendig til menneskenes frelse, nå skal fullføres.

Med dette barnet hadde Herren beredt frelsen «like for ansiktet på alle folk». Frelsen gjaldt alle folk og skulle forkynnes for alle mennesker. Frelsen var ikke noe som bare gjaldt ett bestemt folk, men alle folk måtte få «se» den. Den måtte bli forkynt for alle folk. Simeons ord viser at frelsen er universell. I budskapet til Josef (Matt 1,21) hadde engelen sagt at han som skulle bli født, skulle frelse «sitt folk fra deres synder», det vil si Israels folk. Og engelen hadde kommet til hyrdene på marken med bud om «en stor glede, en glede for hele folket» (Luk 2,10), det vil si Israels folk. Men Simeon sier at dette er en frelse som gjelder alle folk.

Det er en tydelig og klar lære i Skriften at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4). Jesus levde, led, døde og oppsto igjen for alle mennesker. Selv om denne frelsen som gjelder alle kan forkastes av menneskene i vantro, er den like fullt en frelse for alle. Det betyr ikke at alle blir frelst til sist. Bare den som tror på Kristus, blir frelst. Den som ikke tror, blir fordømt (Mark 16,16).

Frelsens universelle natur understrekes av Simeon i vers 32. Han sier at Kristus skal være «et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære». Med «hedningene» menes alle de folk som ikke tilhørte Israel, Guds pakts folk.

Hedningene hadde ikke fått den guddommelige åpenbaringen slik Israel hadde. Uten denne åpenbaringen befant hedningene seg i åndelig mørke. Derfor var frelsen som Gud skulle gi, som et lys og en åpenbaring for dem. Den skulle åpenbare for dem noe de ikke kunne kjenne til av seg selv. Deres håpløse situasjon under synden og døden gjorde at Gud måtte gripe inn og åpenbare frelsen for dem. Her gjengir Simeon Det gamle testamentets ord om at hedningenes lys skulle komme fra Israel. (Se spesielt Jes 42,6; 49,6; 60,1-5).

Frelsen skulle komme fra jødene (Joh 4,22). Denne sannhet er det Simeon uttrykker når han sier at Kristus også skulle være til ære for sitt folk Israel. Av bare nåde hadde Gud utvalgt Israel fra alle andre folk på jorden og gjort dem til sitt eiendomsfolk («ditt folk Israel»). Allerede i og med denne nådige utvelgelsen hadde Gud gitt dem ære. Men den største ære for Israel lå i dette at Herren hadde bestemt å sende Messias fra dette folket, og at den frelse som han skulle berede, skulle gå ut fra dette folket til hele jorden. (Sammenlign Jes 49,6 og Apg 1,8).

Simeon profeterer om Jesus – Les 2,33-35

Det er verd å merke seg at Josef og Maria undret seg over det som Simeon sa om barnet deres. Kanskje er det Simeons profeti om at Jesus også skulle bli til frelse for hedningene. Dette er en ny åpenbaring om ham som foreldrene ikke hadde hørt tidligere.

Deretter velsignet Simeon foreldrene og sier spesielt til Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt» (v 34). Gud har bestemt at Jesus skal være et «tegn» for menneskene. Et tegn betyr noe og vitner om noe. Hva skulle Jesus vitne om? Han skulle vitne om Guds frelse til menneskene. Han er altså Guds tegn på at han vil frelse menneskene. Denne frelsen blir menneskenes eiendom når de ved Guds nåde tror og tar imot Jesus som sin Frelser.

Jesus skulle være et tegn til «fall» og til «oppreisning». De som tar imot ham i tro, blir «oppreist» fra sitt syndefall, og de blir «oppreist» til et nytt liv som Guds barn. De står opp fra åndelig død til liv med Gud. Likesom det er umulig for menneskene å gi seg selv livet av egen kraft, er det også umulig for dem å reise seg selv opp til et nytt åndelig liv av egen kraft. «Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef 2,4-9).

På den andre siden er det et faktum at den som forkaster Jesus i vantro, blir fordømt (Mark 16,16; Jes 8,14; Matt 21,42.44). For alle de vantro blir han til «fall». At han skulle bli til fall for «mange i Israel», betyr ikke noe annet enn det Johannes sier i Joh 1,11: «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» For de mange i Israel som ikke tok imot ham, skulle han bli en snublestein. De ville ikke ha ham som sin Frelser fordi de ventet seg en Messias som skulle befri dem fra ytre forfølgelse og lidelse, mens han ville befri dem fra deres synder.

I tillegg skulle han være «et tegn som blir motsagt». Den greske teksten kunne her oversettes med «et tegn som hele tiden blir motsagt». Dette er noe som skjer hver gang mennesker vender seg bort fra ham i vantro.

Denne motstanden mot Jesus blant jødene skulle nå sitt klimaks i en handling som skulle gi Maria en hjerteskjærende smerte: «Gjennom din egen sjel skal det gå et sverd» (v 35). Her profeterer Simeon om Jesu død på korset. Hans ord går i oppfyllelse når vi leser i Joh 19,25: «Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena.» Simeon forutsier den smerte som Maria skulle føle når hun ser sin sønn lide og dø på korset.

Vi ser med andre ord hvordan Jesus allerede som barn blir åpenbart for oss som den lidende Guds tjener (Jes 53). Han skal måtte gjennomgå ufattelige smerter og lidelser (Jes 52,14; 53,2-3), men hans villige stedfortredende lidelse (Jes 53,4-6) skal ende i seier, nemlig alle synderes gjenløsning og frelse (Jes 53,10-12).

Når denne sannhet om Jesus og hans lidelse og død i menneskers sted blir presentert for menneskene, skjer det alltid én av to ting. Simeon sier at «de tankene mange bærer i hjertet, skal komme for dagen». De tanker som styrer menneskene, vil bli åpenbart når de møter ham som døde for dem. Enten tar de imot i tro, eller de forkaster ham i vantro. De som forkaster ham, er de som «elsker mørket høyere enn lyset» (Joh 3,19). Mens de som tar imot ham, er de som har gått over fra mørket til ham som er verdens Lys. Med andre ord er det umulig å innta en nøytral holdning til Jesus. Når evangeliet om ham lyder, skaper det enten tro eller vantro. Guds ord vender ikke tomt tilbake.

(Dette bibelstudium bygger på «Bible History Commentary, New Testament – Volume 1» av Werner H. Franzmann, Milwaukee 1989.)

(Tidskriften Biblicum, 4/2017)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.