REDAKSJONELT

Av Seth Erlandsson

Julen feires til minne om Jesu fødsel. Det vet vel de fleste. Men hvorfor ble Jesus født? Svaret på det spørsmålet virker å være ukjent for stadig flere. Det er derfor på tide på ny å løfte fram Bibelens svar på det spørsmålet, et svar som er høyaktuelt i coronatider når så mange må se døden i øynene.

Mange ser fram imot julen, lengter etter lys i mørket, julebord, stemning og fellesskap. Men Jesus da? Handler julen bare om stemning og mat? Handler ikke julen først og fremst om Jesus? Hvor mange av alle de som feirer jul, har Jesus i sentrum og vet svaret på spørsmålet: «Hvorfor ble Jesus født?»

Om man er fremmed for Bibelen, kan man ikke vite hva svaret er. Hvilket svar? At Jesus ble født «for å lide og dø i vårt sted». Gud vår himmelske Far vil ingen synders død. Derfor fikk hans evige Sønn oppdraget å bli menneske for at han på alle menneskers vegne skulle ta på seg straffen for syndene deres og i deres sted fullkomment oppfylle Guds krav om rettferdighet. Jesus er ikke et hvilket som helst menneske. Han er «Menneskesønnen», Gud og menneske i én person. Han er Guds Sønn som tok på seg oppdraget å lide syndens straff som vår stedfortreder og beseire døden. Ingen kan beseire døden. Bare han! Og han har gjort det for oss. «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23).

I år 5 før vår tidsregning (om årstallet strides de lærde) ble Jesus født, han som er den Frelseren som var lovet. Og i april i år 30 ifølge vår tidsregning skjedde det som Gud hadde lovet allerede på syndefallets dag. Han, den lovede «kvinnens sæd» som var født av jomfru Maria, beseiret døden og djevelen. Han knuste hodet på ham som var opphavet til døden (1 Mos 3,15).

Det Jesus gjorde, hans liv, lidelse og død, og beviset på at han beseiret døden for vår regning, hans oppstandelse, alt dette skjedde åpent for verden. Også fiendene hans kunne konstatere at graven beviselig var tom på påskedagsmorgenen. Den oppstandne viste seg for et stort antall vitner. Hans oppstandelse kan ikke bortforklares på tross av mange forsøk. At disiplene skal ha brutt seg inn i den forseglede og bevoktede graven og fram til denne dag lykkes å gjemme kroppen hans (se Matt 28,13-15), faller på sin egen urimelighet.

Jesu oppfyllelse av sitt oppdrag skjedde akkurat på det tidspunktet som Faderen hadde bestemt. Hans Sønn visste når timen var inne: «Min time er ennå ikke kommet» (Joh 2,4 ved bryllupet i Kana). «Da ville de gripe ham, men ingen la hånd på ham, for hans time var ennå ikke kommet» (Joh 7,30). «Dette sa Jesus da han underviste ved tempelkisten. Men ingen grep ham, for hans time var ennå ikke kommet» (Joh 8,20). «Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» (Joh 12,27f). «Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far» (Joh 13,1). «’Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!’ Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa: ‘Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg’» (Joh 16,33-17,1).

På grunn av synden er vi rammet av forgjengeligheten og døden. Vi som er eldre, ser hvordan vi gradvis brytes ned, og vi går alle mot døden. Også skapningen er blitt lagt under forgjengeligheten. Himlene skal forsvinne med rungende drønn, himmellegemene oppløses av hete, og jorden og dens verk skal ikke eksistere lenger (2 Pet 3,10). «På jorden skal folkene bli grepet av angst og rådløshet i larmen fra hav og brenninger. Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelens krefter skal rokkes» (Luk 21,25f). «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå» (Luk 21,33).

Døden og forgjengeligheten er et rystende faktum som er åpenbart for alle. Det ser mørkt og håpløst ut. Vi går mot døden hvor vi går. Har vi da ingen lys framtid? Jo, vi kan feire jul i lyset av Bibelens budskap om Jesus. Den lovede Frelseren har kommet og seierrik oppfylt sitt oppdrag. Vi har en som har beseiret døden for vår regning og frikjøpt oss fra forgjengeligheten. Men «hele verden ligger i det onde» (1 Joh 5,19), og denne mørkets fyrste gjør alt for at vi ikke skal få del i lyset i mørket, Bibelens budskap, og stole på det. Han vil dra alle med seg i fordervelsen.

Om Jesu ord bare var ord, kunne vi bare vifte dem bort og si: «Det kan bare ikke være sant, det han sier!» Men nå er det ikke bare ord, men også gjerninger framfor mange vitner, og de kan ikke viftes bort. De gjerninger han gjør, kan ingen mennesker gjøre, bare Gud. Hans gjerninger beviser at han er «Jeg Er», dvs. Gud, ett med Faderen som har sendt ham. Det betonte også Jesus for dem som ikke trodde på ham: «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far» (Joh 10,37f).

Så Bibelens vitnesbyrd om Jesu gjerninger er avgjørende og har makt til å skape tro. Jesu gjerninger er ufrakommelige og bestyrker at alt han sier, er sant. Han er virkelig «oppstandelsen og livet»: «Den som tror på meg skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Han «kommer ikke for dommen, men har gått over fra døden til livet» (Joh 5,24).

Gjennom Bibelens vitnesbyrd vet vi hvorfor Jesus ble født. Derfor er julen en god jul. Vi kan ønske alle våre lesere en riktig God jul!

(Tidskriften Biblicum, 4/2020)