Jesus som tolvåring i templet

Av Stefan Hedkvist

Vi vet ikke så mye om Jesu oppvekst. Evangeliene forteller kun om en hendelse som fant sted da Jesus var tolv år gammel (se Lukas 2,41-52). I en alder av tolv år fikk jødiske barn de samme forpliktelsene overfor den levittiske loven som voksne. Man kan si at de da ble konfirmert. Derfor fulgte Jesus nå for første gang foreldrene sine til Jerusalem for å feire påske. Moseloven bestemte at alle menn i Israel skulle feire gudstjeneste i tempelet i Jerusalem tre ganger i året, og påskehøytiden var en av disse.

De som reiste fra Galilea slo seg ofte sammen i større grupper, blant annet for å bedre kunne takle den farlige siste dagsreisen fra Jeriko opp til Jerusalem. Sannsynligvis gikk ikke familien sammen, men som skikken var gikk kvinner og barn først, og mennene fulgte etter. I en alder av tolv år kunne Jesus antagelig velge om han ville gå med Maria eller Josef. Da reisefølget med Jesu foreldre, slektninger og venner forlot Jerusalem etter festen, var ikke Jesus blant dem. Maria var nok ikke så bekymret til å begynne med, fordi hun trodde han gikk med Josef eller slektninger og bekjente. De oppdaget ikke at Jesus manglet før mot slutten av dagen. De lette først blant sine medreisende, men da de ikke fant ham vendte Josef og Maria tilbake til Jerusalem.

Etter tre dagers leting fant de ham i tempelet. Da satt han midt blant lærerne og stilte dem spørsmål, og alle som hørte ham, undret seg over de forstandige svarene han hadde. Maria ble bestyrtet da hun så ham og sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.

Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker (Luk 2,48-52).

Denne fortellingen viser at Jesus allerede som barn var klar over hvor han kom fra. Han visste hvem hans rette Far var. Han visste at han var Guds Sønn og at han hadde fått en guddommelig oppgave. Fortellingen viser at det var nødvendig for ham å minne stefaren Josef og moren Maria om at han var Guds sønn. De hadde fått åpenbaringer om ham fra engelen, men det var lenge siden, og hverdagens strev gjorde kanskje at de ikke alltid husket engelens ord. Selv om Jesus minte dem om sitt himmelske opphav, forsto de ikke hva han sa til dem. Men Maria bevarte alt dette i hjertet sitt.

Den andre viktige lærdommen i fortellingen er at Jesus visste mer enn man kunne forvente av en gutt på den alderen. Som Guds Sønn har han en guddommelig kunnskap om alt. Han lot sin guddommelige innsikt og kunnskap glimte fram da han stilte spørsmål og svarte lærerne i tempelet. Også som menneske, som gutt, hadde han en fullstendig kunnskap om Guds åpenbaring i Bibelen. Han er Guds Sønn som er blitt menneske. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede. Her i fortellingen vår lar han sin guddommelige visdom glimte fram slik at selv de mest lærde ble forbauset.

I dette ligger det et mysterium som vi ikke kan fatte. Vi leser jo om ham at han fulgte med foreldrene sine ned til Nasaret, alltid underordnet seg dem og vokste i visdom og alder. Han lærte seg mer og mer og fikk stadig større kunnskap, akkurat som andre barn. Samtidig vitner Skriften om at alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult i ham. Dette er ikke en kunnskap han har fått på skolen, men en guddommelig visdom. Vi forstår ikke hvordan dette kan henge i hop. Han har både en menneskelig kunnskap som øker og en guddommelig kunnskap om alt. Det ene er en menneskelig egenskap, det andre en guddommelig. Ja, hele hans person er et mysterium for oss. Han er Gud og menneske i en person. Det betyr ikke at han er halvt menneske og halvt Gud, men han er helt og fullt Gud og menneske i en person. Vi kan ikke utforske ham, men tror på ham slik Bibelen lærer oss. Profeten Jesaja hadde forutsagt om barnet som skulle fødes av jomfruen, at hans navn ville være: Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Han lever sannelig opp til navnet «Under».

Tillempning

Fortellingen om Jesus som tolvåring viser hvordan vi bør forholde oss til Guds ord og er et forbilde, ikke minst for alle barn. Hva gjorde Jesus som alle barn bør imitere? Han lyttet til lærerne som underviste i Bibelen, stilte spørsmål og svarte. På samme måte vil Gud at alle gutter og jenter skal være interessert i Guds ord og lære hva Bibelen sier, slik at også de kan gi svar på hva de tror. Hele fortellingen viser hvor viktig det er med barneundervisning. Hele fortellingen som males framfor oss er til glede for Gud. Det er Guds vilje at folk studerer Bibelen, stiller spørsmål og får svar. I dette tilfellet er også lærerne i tempelet gode eksempler. Det er Guds vilje at de som har fått kunnskap om Bibelens lære i sin tur skal undervise andre, og spesielt barna.

Hvorfor er det så viktig å lære hva Bibelen sier? Hvorfor bør man lære det allerede som barn? Bibelen er Guds Ord som kan gi oss visdommen som gjør at vi blir frelst. Vi finner ikke den visdommen noe annet sted. På skolen kan vi lære om hvordan samfunnet fungerer, naturfag og matematikk og annen nyttig kunnskap. På en musikkskole kan du lære å spille instrumenter eller synge. På skolen, på kurs og i praksis kan man også lære å bygge hus, reparere biler, sy klær, lage mat osv. Men ingen steder får vi lære den visdommen som frelser oss, bortsett fra i Bibelen. Derfor er de barna lykkelige som har foreldre som underviser dem om hva Gud har sagt i sitt Ord.

Slike foreldre hadde Timoteus, i hvert fall en mor og bestemor. Han ble senere en av apostelen Paulus’ mest trofaste medarbeidere. Paulus skrev til Timoteus: Men du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. Det var Timoteus’ mor Evnike og mormoren Lois som hadde undervist ham da han var barn, slik at han hadde blitt kjent med de hellige Skriftene. Gjennom undervisningen hadde han fått den visdommen som frelste ham ved troen på Kristus.

Barn opplever ofte tiden, eller rettere sagt ventetiden, som lang. De kan føle at det er så lenge igjen til vinterferien, for ikke å snakke om sommerferien. Dagene kan også virke lange. Noen dager virker som om de aldri skal ta slutt. Men når du blir voksen, oppdager du plutselig at du har begynt å bli gammel. Du oppdager rynker på pannen og gråe hår ved tinningen. Tiden har gått så fort. Du tenker at du ikke har fått så mye gjort, at du ikke har rukket å gjøre alt du hadde planer om. Mye av det som ble påbegynt er ikke blitt fullført. Når du så blir enda eldre, kommer en sorg over at størstedelen av livet har passert, som et vindpust. Livet vårt hastet så fort forbi, som om vi fløy av gårde. Men det er nyttig å tenke på denne måten. Det er nyttig å huske på at dagene våre er få, at livet vårt er kort, at livet snart er over – slik at vi ikke glemmer å skaffe oss den visdommen som frelser oss. Det er viktig at vi ikke glemmer Bibelen midt oppi alt annet vi holder på med i livet. Det er spesielt viktig at barn får lære å kjenne de hellige Skriftene. Da ligger livet fortsatt foran dem. Visdommen som Bibelen gir får de glede av gjennom hele livet. Bibelen gir oss visdom slik at vi blir frelst ved troen på Jesus. Den lærer oss hva vi skal tro og hva vi ikke skal tro, hva vi skal gjøre og hva vi ikke skal gjøre, slik at vi blir klare til å tjene Gud gjennom hele den livstiden han gir oss.

Vi skal lære oss enda en ting fra Lukas’ beretning om Jesus som tolvåring i tempelet. Jeg tror Lukas skrev ned denne fortellingen for å trøste alle barna. Ingen er jo spesielt flinke til å trøste seg selv, og man kan ikke vente at barna skal kunne trøste seg selv. Derfor bør foreldre legge seg denne fortellingen på minnet for å kunne trøste barna sine med den.

Gud har gitt et bud som spesielt gjelder alle barn: Du skal hedre din far og din mor, så det kan gå deg vel og du kan leve lenge på jorden. Dette budet befaler alle barn å adlyde foreldrene sine. Det er ikke alltid så lett. Ulydighet og dårlig samvittighet kan bli til stor bekymring for barn. Ulydighet er virkelig et problem fordi det ikke bare er en synd mot foreldrene, men også mot Gud som sa: Du skal hedre din far og din mor

Men nå hører vi om Jesus, vår Frelser, at han alltid var lydig mot sine foreldre. Han var til glede for Gud og for mennesker. Alt Jesus gjorde, gjorde han i vårt sted, som vår stedfortreder.  Guds Sønn ble menneske og ble stilt under loven for å løskjøpe de som var under loven, slik at vi skulle få sønners rett. Når det står om ham at han ble stilt under loven, innebærer det at han også ble stilt under det fjerde budet for å oppfylle det. Han var alltid lydig mot foreldrene sine. Alt dette gjorde han for vår skyld, for med sin lydighet å kjøpe oss fri fra den straffen vi har fortjent ved vår ulydighet. Han oppfylte det fjerde budet fullkomment, og Gud regner hans lydighet som vår lydighet. Derfor har Gud tilgitt oss våre synder og regner oss som helt rettferdige for Jesu Kristi skyld.

(Tidskriften Biblicum, 1/2015)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.