Hva kan vi lære oss av Paulus?

Av Seth Erlandsson

Det fins så mye vi kan lære oss av Paulus. I denne artikkelen skal jeg begrense meg til en ting. Mens Paulus befinner seg i Korint på sin tredje misjonsreise, skriver han, sannsynligvis vinteren 56-57 e.Kr., et grundig lærebrev, Romerbrevet, til menigheten i Roma. Han hadde lengtet etter å få møte de kristne i Roma og styrke dem med evangeliet om Guds Sønn. Hovedformålet med brevet er å spre evangeliet om Guds Sønn og den overstrømmende nåden, for han skammer seg ikke over evangeliet. «Det er en Guds kraft til frelse» (1,16).

Men det er verdt å merke seg: Hva er det Paulus skriver til dem aller først, før han kommer inn på «Guds store nåde og rettferdighetens gave» (5,17)? Etter en innledende hilsen og en forklaring på hvorfor han ennå ikke har klart å realisere sitt ønske om å komme til dem personlig, diskuterer han i detalj bakgrunnen for at menneskenes frelse ved Jesus Kristus er så viktig, nemlig hva som har skjedd med Guds skaperverk og menneskene (1,18 –3,20). Hvis folk ikke har dette klart for seg, blir frelsen uforståelig og oppleves som helt unødvendig.

Vi kan sammenligne frelsen ved Jesus Kristus med en livredningsbøye til mennesker som holder på å drukne. Alle forstår at det ikke blir satt pris på hvis du kaster en livbøye til en person som er ute på en forfriskende spasertur på stranden eller en herlig svømmetur; det vekker tvert imot bare latterliggjøring eller sinne: «Hva gjør du? Er du ikke riktig vel bevart? Jeg trenger ikke å bli reddet!» Den som ikke innser at han er i livsfare, setter ikke pris på at en livbøye blir kastet til ham.

Bakgrunnen

På grunn av frafallet fra Gud lever vi i en verden full av «ugudelighet og urett» og hvor sannheten undertrykkes (1,18). Hvilken sannhet? Her i første omgang sannheten om Skaperen og at mennesker dyrker det skapte i stedet for Skaperen. «Fra verdens skapelse av» er det helt tydelig hvor stor, klok og mektig Gud er, for vi mennesker kan observere «hans gjerninger» og se hvor genialt hans verk er skapt. Hvis vi da ikke konkluderer at skaperverket forutsetter en Skaper som har «evig makt og guddommelig natur», så har vi «ingen unnskyldning» (1,20).

I stedet for å prise og takke Gud for hans fantastiske skaperverk, har vi blitt rammet av falske ideer, mørke, og uforstandige hjerter (1,21). Denne åndelige blindheten er en følge av Adam og Evas fall, da Guds ord og visdom ble byttet mot Satans falske visdom (1 Mos 3,4-7). Paulus skriver: «De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbeinte dyr og krypdyr» (1,22-23). «De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen» (1,25).

Denne åndelige blindheten eksisterte fortsatt på Paulus’ tid og eksisterer fortsatt, kanskje i enda større grad, i vår tid. Paulus’ ord i 1,25 er en treffende beskrivelse av undervisningen som dominerer i de fleste skoler i dag: at skapelsen har skapt seg selv ved hjelp av en tilfeldig evolusjon. Naturalismens tomme filosofi har så blindet ellers intelligente og kunnskapsrike forskere at de ikke lenger kan se hvordan skaperverket forutsetter en uendelig stor og mektig Skaper. Med andre ord: Man dyrker og tjener det skapte i stedet for Skaperen.  Dermed fins det heller ingen Skapers klokt innrettede skapelsesordning å rette seg etter, men mennesket anser seg fritt til å bestemme selv hvilken skapelsesordning som er å foretrekke. Det skjer som slangen sa til kvinnen: «Dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,5), dvs. dere behøver ikke å rette dere etter Gud. Dere blir kloke så dere selv kan avgjøre hva som er godt og ondt. Hvorfor skal dere underordne dere en Gud når dere selv kan bestemme hva som er rett og hvordan dere skal leve?

Når det gjelder skapte ting som f.eks. motorer, kjøkkenutstyr, elektronikk, er man klar over at det er nødvendig å følge konstruktørens anvisning for at de skal fungere. Men nå får vi lære at skaperverket ikke har noen guddommelig konstruktør, selv om det vitner om at det er uendelig mer genialt enn noen maskin! Derfor mener man at det ikke fins noen grunn til å underordne seg en guddommelig skapelsesordning. Bibelen blir avvist som Guds undervisning og erklært som foreldet. «Mann og kvinne» (hebr. zakár og neqevá, ordrett «mannkjønn og kvinnekjønn») blir bare sett på som et produkt av evolusjon, ikke som noe godt fra Guds skaperhånd (jf. 1 Mos 1,27). Hvordan vi som menn og kvinner skal leve og forvalte Guds skaperverk, avgjøres altså ikke av en klok Skapers anvisning. Mennesker må få lage sine egne bruksanvisninger etter egen smak og behag. I vår tid bestemmer den ene staten etter den andre for eksempel at det er avleggs med bare to kjønn, og at det er avleggs at bare en mann og en kvinne kan inngå ekteskap, «bli en kropp» (1 Mos 2,24). Det er nødvendig med normkritikk. Heteroseksualitet må ikke få være normen. Hva skjer da når man gir blaffen i konstruktørens bruksanvisning? Ja, hva skjer når det gjelder for eksempel en bil eller forskjellige maskiner? De går snart i stykker, fungerer dårlig eller ikke i det hele tatt. Hva skjer når mennesket ignorerer sin Skaper og hans anvisninger? Da fungerer også mennesket dårlig. Paulus ramser opp en lang rekke med katastrofale følger (1,26-31): skammelige lidenskaper, unaturlig seksuell omgang blant både menn og kvinner, sviktende dømmekraft, all slags urett, ondskap, grådighet og frekkhet, misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet, sladder, baktalelse, hat til Gud, vold, ulydighet mot foreldre, utroskap, kjærlighetsløshet og ubarmhjertighet. Med andre ord: nøyaktig det massemedia forteller om daglig. Sammenhengen mellom en fornektelse av Skaperen og det at man ikke bryr seg om hans skapelsesordning er helt åpenbar.

Guds rettferdige dom

Fornektelsen av Skaperen og hans skaperordning er en alvorlig trass mot Gud. «De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det» (1,32). Akkurat som skaperverket har en første dag, kommer den en siste dag, dommens dag. At den ennå ikke har kommet, skyldes Guds «uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet». Han vil ingen synders død. «Guds godhet driver deg til omvendelse» (2,4). «Gud vår frelser vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). Men menneskenes hjerter er harde og gjenstridige (2,5). «Alle er kommet på avveier, alle er fordervet» (3,12). Syndefallet har rammet og smittet alle. «Frykt for Gud har de ikke for øye» (3,18).

Men hos Gud fins det en redning. Jesus sa: «Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24). Allerede David profeterte, 1000 år før Jesu fødsel: «Hos Gud Herren er det utgang fra døden» (Sal 68,21).

Det glade budskapet

Eneste redning fra Guds rettferdige vrede-dom er Kristus som stedfortredende har tatt vrede-dommen på seg og tilbyr alle syndere sin rettferdighet, helt ufortjent som en fri gave. «Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men de erklæres rettferdige som en gave, av hans nåde, fordi de er frikjøpt av Kristus Jesus» (3,23-24). «Den som uten gjerninger tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig, han får sin tro tilregnet som rettferdighet» (4,5). «Da vi altså er blitt erklært rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus» (5,1). «Likesom én manns overtredelse (Adams) ble til en fordømmelse for alle mennesker, slik har også én manns rettferdige gjerning (den andre Adams) ført til en frikjennelse for alle mennesker, en som er livgivende» (5,18). «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (8,1). Til galaterne skriver Paulus: «Dere er alle Guds barn ved tro på Kristus Jesus. Alle dere som er blitt døpt til Kristus, er blitt kledd i Kristus» (Gal 3,26-27).

Behøver vi en frifinnelsesdom?

Hvis vi benekter at Gud har skapt verden, da fins det jo etter vår mening ikke noen Skaper vi har syndet imot. Så hva skal vi da med en Frelser som har sonet for synder vi ikke har begått? Hvorfor trenger vi å bli forsonet med noen som ikke eksisterer? Hvorfor skulle Kristus være vår eneste redning og hans rettferdighet en gave å glede seg over? Kristus som vår Frelser blir helt irrelevant, like tullete som å få en livbøye kastet til seg når du overhodet ikke holder på å drukne. Visst fins det mye nød og elendighet i verden, men da er det opp til oss mennesker å prøve å redde verden.

Det får altså store konsekvenser hvis Gud bortforklares som verdens Skaper og Herre. Det glade budskapet om verdens Frelser blir irrelevant. Derfor fremhever Paulus først Bibelens skapelseslære og konsekvensene av syndefallet, før han forkynner Kristi evangelium og hans frelsesverk. Enda et eksempel på dette: Da Paulus var i Athen og så alle de greske gudebildene og templene, begynte han sin tale til dem med sannheten om Skaperen og vår verden, selv om athenerne først og fremst ønsket å «høre siste nytt» (Apg 17,21ff): «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden» (Apg 17,24–26). Deretter kommer han inn på dommens dag og frelsen ved Jesus Kristus: «Han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Og han har tilbudt alle troen ved å reise ham opp fra de døde» (Apg 17,31).

Når bibelske sannheter om Guds undergjerninger blir forkynt (inkludert både skapelsens under og frelsens under), møter dette både tro og vantro. «Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: ‘Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang'» (Apg 17,32). Da Paulus senere ble fengslet i Roma, forklarte han lederne blant jødene hvorfor han hadde blitt fengslet. Han vitnet fra morgen til kveld «om Guds rike, og ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus. Noen av dem ble overbevist av det han sa, mens andre var vantro» (Apg 28,23–24).

Hån og forakt

Paulus møtte mye hån, forfølgelse og forakt. Det hadde Herren forutsagt. Da Paulus fikk sin kallelse av Jesus på vei til Damaskus – på en tid da han selv var en forfølger av de kristne – sa Herren til Ananias i et syn: «Jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld» (Apg 9,16). Til menigheten i Korint skrev Paulus senere: «Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel» (2 Kor 4,8-9). Luther skriver i en kommentar: «Det svake ordet er sterkere enn djevelen og helvetes porter. Fiendene kommer nok til å angripe festningen vår. Men de kommer til å møte en motstand som får svetten til å piple fram på pannen. De har ingen suksess, fordi de har å gjøre med en klippe som de ikke kan klare seg imot. La oss derfor bære vår del av lidelsen.» I Kolosserbrevet skriver Paulus: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken» (Kol 1,24). Allerede i Bergprekenen hadde Jesus sagt: «Salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere» (Matt 5,11–12).

Hån og forakt møter kristne også i dag, for eksempel skoleelever som reagerer når Jesus og Bibelens ord blir forvrengt eller når bibelsk skapelsestro latterliggjøres og evolusjonstro opphøyes som den åpenbare sannheten. Også Jesus, Guds Sønn, ble hånet. Da han hang på korset til beste for oss, står det: «De som gikk forbi, ristet på hodet og spottet ham: ‘Du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager! Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv og stig ned av korset!» På samme måte hånte også overprestene ham sammen med de skriftlærde og de eldste. De sa: ‘Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse'» (Matt 27,39–42).

Når det gjelder bibelsk skapelsestro og hva som er godt og hva som er ondt, så har hånen og forakten heller økt enn minsket. Hvis noen i et klasserom setter spørsmålstegn ved Darwins evolusjonslære og hevder som Paulus at Gud skapte verden ved undergjerninger, vil han eller hun bli ledd av og hånet. På samme måte, hvis noen ikke kan si seg enig i den nedmonteringen av Guds skapelsesordning som i økende grad skjer i vår tid, for eksempel når man forsvarer slikt som Paulus kaller «skammelige lidenskaper» og «unaturlig». Hvem i dag kan sitere Paulus’ liste over følgene av vår tross mot Skaperen (Rom 1,26-31) uten å møte hån og bli kalt for homofob?

Har det lenge vært vanlig at man ganske allment benekter at skaperverket har en mektig Skaper? Nei. For jødedommen, kristendommen og islam har det vært en åpenbar sannhet at verdenshistorien er lineær, dvs. at den begynner med en første dag da verden blir skapt ved den Eviges mirakel, likeså at den ender med en siste dag, dommedag, da alle stilles til ansvar overfor Skaperen. Men asiatisk filosofi har lenge representert et annet syn, nemlig at verdenshistorien i stedet er sirkulær. Den består av et uendelig kretsløp, uten begynnelse og uten slutt. Den eneste frelsen er ved egne tanker og gjerninger å bli fri fra alle bånd til kretsløpet. Det fins ingen frelse ved en Frelsers stedfortredende straff og lovoppfyllelse, verken i jødedommen og islam eller i asiatisk filosofi (hinduisme, buddhisme, shintoisme m.fl.).

Den kanskje største hindringen for Jesu Kristi evangelium og frelsen ved ham, er den store innvirkningen evolusjonslæren har fått ved universiteter og skoler. Troen på evolusjonismen oppfattes av mange som en helt åpenbar vitenskapelig sannhet. Det virker som om mange kirker ikke har forstått hvilken stor hindring evolusjon er for kristen tro. Som vi har sett ovenfor fra Paulus’ eksempel, blir Kristus og frelsen helt uforståelig og unødvendig hvis Skaperen avvises, de alvorlige konsekvensene av syndefallet fornektes, og såkalt normkritikk henviser Guds skaperorden til den slags som ikke kan aksepteres i vår tid.

En bok jeg tror vil være til stor hjelp for skoleungdom, spesielt elever på videregående, når de blir hånet og latterliggjort for sin kristne tro, er Johnny Bergmans siste bok, Varför tror inte alla på Darwin? (Timoteus förlag 2020, 191 sider, kun SEK 95. Kan bestilles fra Biblicums forlag).

(Tidskriften Biblicum, 1/2021)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.