De såkalte hevnsalmene

Av Siegbert W. Becker

(Her fortsetter referatet fra prof. Beckers bibelseminarer som ble holdt på Biblicum i slutten av august 1972.)

Jeg er sikker på at dere alle vet hvilke de såkalte hevnsalmene er. Dere vet at det er salmer der salmisten ber at fiendene hans skal utryddes. For å friske opp minnet skal vi lese et par avsnitt fra slike salmer. Sal 5,11; 10,15; 35,4-8; 58,7-12; 69,23-27; 137,8-9. Vi har altså her en rekke eksempler på salmer som har blitt kalt hevnsalmer. Men salmene er ikke de eneste stedene i Bibelen der man kan lese om slikt. Vi har en lignende bønn hos profeten Jeremia: «La meg få se at du tar hevn over dem» (Jer 11,20). I NT sier imidlertid den hellige Paulus noe som for den menneskelige fornuften kan virke enda skrekkeligere enn de såkalte hevnsalmene: «Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han!» (Gal 1,8). Dette er visselig et enda sterkere utsagn enn de vi møtte i Salmenes bok, f. eks. «knus tennene i deres munn» eller «bryt armen på den som er urettferdig og ond.» Jeg vil spørre: Hvilken av disse bønnene ville du foretrukket at man ba mot deg, «bryt armen hans» eller «la ham bli fordømt»? Det siste er hva Paulus ber i Galaterbrevet, altså i NT. Og likevel sier folk så ofte at slike bønner bare finnes i GT.

Det er imidlertid mange saker vi bør ha i minnet før vi går inn på grunnspørsmålene her. Mange av de såkalte hevnsalmene er Davids salmer. David ba disse salmene mot sine fiender. Og vi har i de historiske bøkene klare eksempler på hvordan David behandlet sine fiender. Hans største personlige fiende var Saul. Saul forfulgte David år etter år. Saul drev David bort fra fedrelandet hans. Saul prøvde å drepe ham om og om igjen. Saul innkalte hele hæren sin for å forfølge David. Og David ba til Gud at Gud skulle tilintetgjøre fiendene hans.

I mange av disse bønnene må han ha hatt Saul i tankene. Men David selv hadde ved flere anledninger mulighet til å drepe Saul. Da han var i hulen ved En-Gedi, hadde han en åpenbar mulighet til å drepe ham. Og en annen gang kom David og Abisai, soldaten hans, inn i Sauls leir mens alle vaktene sov. De stod helt inntil Saul, og Davids soldat ba om å få drepe Saul. Han sa: «La meg nå spidde ham til jorden i et eneste støt. Ett støt med spydet er nok.» Men David sa: «Drep ham ikke! Hvem kan ustraffet legge hånd på HERRENS salvede?… HERREN skal selv slå ham» (1Sam 26,8-10).

Det er helt klart at David vegrer seg for å ta personlig hevn på fiendene sine. Men han kjente Gud som en Gud som straffer syndere. Han visste at Gud var en Gud som beskytter folket sitt. Derfor ba han at Gud skulle straffe dem som fortjente det. Det er Guds vilje at syndere skal straffes, og Bibelen sier at vi skal be etter Guds vilje. David ba bare at Guds vilje skulle skje. Denne bønnen ber vi fremdeles i Herrens bønn. Der heter det jo: «La din vilje skje.» Martin Luther forklarer i Den lille katekisme hva dette betyr. Som svar på spørsmålet «Hvordan skjer det?» sier han: «Når Gud bryter og hindrer alle onde planer og all ond vilje som ikke vil la oss hellige hans navn og ikke vil la hans rike komme.» Om Luther har rett, noe iallfall lutheranere burde være overbevist om, ber vi hver gang vi ber «la din vilje skje» at Gud må bryte og hindre hvert ondt råd og hver ond vilje. Vi ber at Gud skal straffe syndere. Vi ber at Gud skal gjøre slutt på alt ondt. Vi ber med andre ord såkalte hevnsalmer. Men vi lever jo i NT, der vi har lært å kjenne Kristi kjærlighet!

Enda en sak skal tilføyes. I flere av disse såkalte hevnsalmene taler David ikke i egen person. NT sier at David skrev disse salmene i egenskap av å være profet. Dette blir spesielt tydelig i Sal 69,22. Den såkalte hevndelen begynner i vers 23. Vers 22 siteres i NT som oppfylt ved Kristi korsfestelse. På korset sa Jesus «jeg tørster», før de ga ham galle blandet med eddik. Og i NT står det at Sal 69,22 ble oppfylt ved denne handlingen. Men rett etter dette verset står det: «La bordet deres bli en snare for dem» (Sal 69,23). Det er ikke David som taler i denne salmen, akkurat som Peter i sin pinsepreken i Apg 2 sier at det ikke var David som talte i Sal 16, selv om David har skrevet denne salmen. Peter sier at det var Kristus som sa at kroppen hans ikke skal bli værende i graven. Og likeledes er det her. Det er Messias som sier: «La bordet deres bli en snare for dem.» Det er samme Kristus som døde for menneskene på korset, samme Kristus som tok bort verdens synder, samme Kristus som sier til hver synder at han elsker ham, samme Kristus som sier til hver synder: «jeg døde for deg», men også samme Kristus som på dommens dag skal si: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans.»

Guds vrede 

Mennesker som forkaster hevnsalmene, forkaster egentlig læren om Guds vrede. Men Guds vrede er noe ytterst virkelig i Skriften. Når mennesker forkaster de såkalte hevnsalmene, begynner de snart også å tale om GTs Gud som en motbydelig Gud. GT sier jo f.eks. at Gud utryddet hele verden i syndfloden. Dette er en skrekkelig historie. Vi kan knapt forestille oss hvor fryktelig den er. I Amerika ble vi sjokkert da vi hørte ryktene om den første atombomben i Hiroshima, og jeg er sikker på at også dere i Sverige ble sjokkert. Det er knapt mulig å forestille seg hva det innebærer at 80 000 mennesker blir frarøvd livet på et eneste minutt. Det mennesket som har opplevd det, kommer mest sannsynlig aldri til å glemme det. Men prøv da å begripe hva det det innebærer når Skriften i beretningen om syndfloden sier at alt kjøtt døde. Ikke bare alt kjøtt i sentrum av en by, men alle mennesker og alle dyr i hele verden. Og så sier Bibelen at det var Gud som gjorde dette. Skal vi da si at Gud er en blodtørstig Gud? Eller skal vi erkjenne at Gud er en Gud som straffer synd? Bibelen lærer oss også at Gud ødela Sodoma og Gomorra. Det står at Herren lot ild og svovel regne fra himmelen. Gud lot disse byene brenne opp så fullstendig at ikke en sjel ble tilbake. Ved samme anledning ble ifølge Bibelen også byene Adma og Sebojim ødelagt. Fire byer ble fullstendig oppbrent av en ildslue fra Gud.

Men den handling av Gud som møter størst motstand blant moderne teologer, en handling som alltid siteres som eksempel på det primitive i GT, er en ordre som Gud ga Josva. Han og Israels barn skulle knuse alle innbyggerne i Kanaan. Det blir ofte sagt innen moderne teologi at det var Israels barn som var primitive, at de ville utrydde disse menneskene og unnskyldte seg med at Gud hadde befalt dem å gjøre det. Men det er ikke det bildet Bibelen gir. Bibelen sier i stedet at Israels barn ikke adlød denne befalingen. De ble lei av all drepingen. Da klandret Gud dem og sa: «Dere har syndet mot meg ved å ikke utrydde dem alle. Og fordi dere ikke utryddet dem alle, kommer dere til å bli forledet av dem til å dyrke falske guder, og det kommer til å bli deres undergang.»

Bibelen gjør det således helt klart at det var Guds vilje at Kanaans folk skulle utryddes fullstendig. Det som berører oss så dypt i hjertet er at Gud også sier at barna, ja, de små spedbarna, skulle drepes. Vi kan nesten gråte over det. Men da Gud sendte floden, druknet også spedbarna, og da Gud ødela Sodoma og Gomorra, ble også spedbarna brent inne. Det er egentlig ingen stor forskjell mellom å ødelegge en hel verden med vann, å ødelegge fire byer med ild, og å utrydde Kanaans innbyggere med sverd. I det ene tilfellet bruker Gud vann som verktøy, i det andre ild og i det tredje Israels barns sverd.

Vi møter en lignende tanke i Jesaja 10. I dette kapittelet sier Gud at han skal straffe Israels barn for deres synder. Og han sier at han skal tilintetgjøre dem ved den assyriske kongens sverd. «Ve Assur, min vredes ris! Stokken de har i hånden, er min harme. Jeg sender ham mot et ugudelig folk, byr ham fare mot folket jeg er harm på, for å plyndre og røve, ta bytte og rov og tråkke det ned som avfall i gaten» (Jes 10,5-6). Her sier Gud at den assyriske kongen er Guds vredes ris. Han har tenkt å bruke den assyriske kongen som sin stav for å slå Israels barn. Men senere i samme kapittel sier Gud at når han er ferdig med den assyriske kongen, når den assyriske kongen har utført arbeidet for ham, da skal han straffe ham for det han har gjort. Luther sa en gang at Gud straffer et ondt menneske ved et annet ondt menneske. Den assyriske kongen blir altså straffet av Gud for å utføre det som Gud har villet utrette gjennom ham. Det burde være klart for hver kristen at vi her står overfor en dyp hemmelighet. En sak er imidlertid krystallklar. Gud er en Gud som straffer synd. Gud er en hellig Gud. Gud er en rettferdig Gud.

Jesu undervisning

Det sies ofte at Jesus ikke underviste om en slik Gud, at Jesus kom for å vise oss en Gud som bare kjenner kjærlighet. Men i Matt 10,28 sier Jesus: «Frykt ikke dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.» En del teologer som vil være konservative, sier at Jesus her taler om djevelen. Men i Jakobs brev får vi vite at det finnes en eneste lovgiver som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Det er Jesus som sender mennesker til helvetet. Dette læres klart og tydelig i Matt 25, i beretningen om den siste dommen. Samme Jesus som sier: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt», sier også: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild.» Det finnes én lovgiver som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Det er ikke djevelen. Han er ikke lovgiveren. Han kan ikke frelse. Og bare i tilfeller der Gud befaler ham, kan han ødelegge. Djevelen kunne ikke gjøre noe mer mot Job enn det Gud tillot. Den eneste personen som kan ødelegge både kropp og sjel i helvetet, er Gud. Og det er denne Gud som Jesus maler for øynene våre.

Hele dette spørsmålet om hevnsalmene er i grunnen bare et spørsmål om lov og evangelium. Mennesker liker ikke hevnsalmene fordi de ikke liker Guds lov. Men Guds lov har til hensikt å skremme mennesker. I dag får vi ofte høre, også i såkalte kristne kirker, at vi ikke skal forkynne Guds ord slik at mennesker blir redde. I 2. Mosebok 20 finner vi beretningen om da Gud ga loven på fjellet Sinai. Der får vi vite at hele fjellet ble omgitt av røyk, at det tordnet og lynte og at et tykt mørke dekket fjellet. Dette må ha vært et syn som skremte alle Israels barn. Og fra dette fjellet lød røsten: «Jeg er HERREN, din Gud.» Så forkynte Gud de ti budene for dem. Vi leser i Bibelen at Israels barn ble overveldet av redsel da de hørte dette. De løp bort fra fjellet og sa til Moses: «Tal med oss du, så skal vi høre. Men la ikke Gud tale med oss, for da kommer vi til å dø.» Det var Gud som hadde skremt dem. Og det er en kristen pastors oppgave å uroe dem som kjenner seg sikre og å trøste dem som er fylt av redsel. En kristen prest skal med andre ord forkynne lov og evangelium.

Evolusjonsteorien 

Evolusjonsteorien har etterlatt sine ødeleggende spor også her. Ifølge denne teorien har også religionen utviklet seg. Evolusjonsteologen sier at vi i GT har en lavere form for religion. På den tiden tenkte menneskene på Gud som en vredens Gud. Men det bildet er umoderne. For, sier man, i NT blir Gud framstilt som kjærlighetens Gud. Vi har imidlertid allerede sett at NT har akkurat samme bilde av Gud som GT. Det var Herren Jesus som sa at det er bedre for et menneske å komme til himmelen med én arm enn å komme til helvetet med begge. Og derfor er det som han sa: «Om din høyre hånd lokker deg til fall, så hugg den av» (Matt 6,30). Og «om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg. Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild» (Matt 18,9). Om denne Jesus sier moderne teologer at han kom for å gi oss et høyere bilde av Gud.

Moderne teologer 

Nå sier naturligvis mange av disse moderne teologene at Jesus aldri kan ha sagt noe som dette. Jesus var altfor kristen til å si noe slikt. Men var de der? Hvordan vet de at Jesus aldri har sagt dette? Bibelen sier at han sa det. Når moderne teologer hevder at de tror og lærer i samsvar med Bibelen, hvorfor sier de da ikke at dette er Jesu undervisning? Fordi de selv ikke vil at Gud skal være en vredens Gud. Men da burde de på prekestolene sine gjøre det klart og tydelig for menneskene at de ikke tror det som Bibelen sier, i stedet for å late som de forkynner Guds ord!

Andre som ikke er fullt så radikale, sier at Jesus kom for å åpenbare en Gud som har kjærlighetsressurser som overgår rettferdigheten hans. Denne oppfatningen har f.eks. Reinhold Niebuhr. De sier at det riktignok er sant at Gud straffer syndere, men at det kommer en tid der Gud skal slutte å være rettferdig og bare tilgi i stedet.

Det er ikke dette bildet av Gud Bibelen gir. Den lutherske kirken tillater i sin undervisning Guds vrede, Guds rettferdighet og Guds hellighet å være grenseløs. Det har ingen ende. Det kommer aldri en tid der Gud ikke er rettferdig. Det kommer aldri en tid der Gud ikke straffer synden. Og når Gud straffer en synd, straffer han synderen.

Synden og synderen 

En del kristne tror at løsningen på dette problemet består i at man kan si at Gud hater synden, men elsker synderen. Men dette er ikke hva Bibelen lærer. Når Gud straffer synd, straffer han ikke synden i abstrakt mening. Synd eksisterer ikke i abstrakt form. Et mord skilt fra en person er ingenting. Når Gud straffer et mord, straffer han morderen.

Men den lutherske læren om at Guds rettferdighet er grenseløs, sier også at Guds kjærlighet er grenseløs. Det kommer aldri en tid der Gud ikke er nådig. Dette bereder vår menneskelige fornuft en stor motsigelse. En av de store lutherske teologene i Amerika, Missouri-synodens grunnlegger, dr. Walther, skrev en bok om dette problemet som heter «Det rette skillet mellom lov og evangelium». I begynnelsen av boken sier han at hver og en som ikke forstår å skille lov og evangelium rett, kommer til å oppleve at Bibelen synes å inneholde flere motsigelser enn Koranen. Luther sier at lov og evangelium er mer motsigelsesfullt enn motsigelser. Om noen er interessert i å fordype seg i hva Luther lærer om dette spørsmålet, vil jeg anbefale å lese Luthers Galaterbrevskommentar. Der sier han f. eks. at vi i Bibelen har et dobbelt bilde av Gud: Et skrekkelig bilde av vrede og et vidunderlig bilde av kjærlighet. Det er nettopp i denne sammenhengen Luther sier at lov og evangelium er mer motsigelsesfullt enn motsigelser. Og at han har rett, blir klart om vi leser Bibelen og tar ordene som de står. 

Mennesker prøver så ofte å formilde Bibelens utsagn og kan på den måten skjule motsigelsen. Bibelen sier f. eks. at Gud hater alle syndere. Denne påstanden virker veldig fremmed for de fleste mennesker. Mens jeg var professor ved Wisconsin Lutheran College, framhevet jeg ofte i timene at Gud hater syndere, og alltid var det en eller annen student som protesterte og sa: «Du kan ikke si at Gud hater syndere. Gud hater synd, men elsker syndere.» Jeg ba dem slå opp Salme 5 og lese det sjette verset. Der sier salmisten: «Du hater alle ugjerningsmenn.» Det står ikke at Gud hater alle onde gjerninger, men at han hater ugjerningsmenn. Eller Salme 11,5: «Han ransaker rettferdige og onde, han hater dem som elsker vold.» Det er således sant at Bibelen lærer at Gud hater syndere.

Profeten Hosea kalles ofte den lidenskapelige besyngeren av Guds kjærlighet. Han maler Guds kjærlighet klarere enn mange av de andre profetene. Han viser at Gud elsker sitt folk selv når de er troløse. Og likevel legger Hosea, denne store forkynneren av Guds kjærlighet, disse ordene i Guds munn: «Jeg kan ikke elske dem lenger. Der la jeg dem for hat» (Hos 9,15). Det finnes også andre lignende avsnitt i Bibelen. Men likevel sier Bibelen samtidig at Gud elsker alle syndere. Den sier det om og om igjen. Hva skal nå den menneskelige fornuften si om du sier at Gud hater alle syndere og deretter sier tvert om at Gud elsker alle syndere? Da kan vi vel si at Gud ikke hater syndere likevel?

Lov og evangelium 

Loven sier at Gud hater syndere, og evangeliet sier at Gud ikke hater dem. Loven sier at Gud ikke elsker dem, og evangeliet sier at Gud elsker dem. Kanskje du nå forstår hvorfor Luther sier at lov og evangelium er mer motsigelsesfullt enn motsigelser. Han sier at lov og evangelium må holdes adskilt fra hverandre som himmelen fra jorden. Men han sa også at Kristus har forbundet lov og evangelium. Dette blir forhåpentligvis klart om vi nevner et annet eksempel. Loven sier at Gud skal straffe alle syndere. Den sier at ikke en eneste synder skal forbli ustraffet. Evangeliet, derimot, sier at Gud tilgir syndere, at Gud tar bort straffen, at Gud ikke skal straffe dem. Her har vi igjen en tydelig motsigelse for den menneskelige fornuften. Denne motsigelsen kommer veldig tydelig til uttrykk i åpenbaringen Gud ga av seg selv til Moses ved Sinai-fjellet. Dere husker at Moses i forbindelse med gullkalven ba Gud om å få se Guds herlighet. Han ville se hvordan Gud virkelig så ut. Gud sa da til ham at intet menneske kan se Gud og leve. Men Gud lovet Moses at han skulle fortelle ham hvordan han så ut. Den hebraiske måten å si dette på er at Gud lovet å tilkjennegi sitt navn, JHWH. Å tilkjennegi navnet HERREN innebærer å fortelle noen hvem HERREN virkelig er. Da Gud så fortalte Moses hvordan han var, sa han: «Jeg er en Gud som er nådig.» Det er den delen av dette avsnittet som konfirmantene pleier å lære utenat i undervisningen. I 2 Mos 34,6 står det: «HERREN er HERREN, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og trofasthet. Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd.» Når vi lærer dette avsnittet utenat, leser vi som regel ikke lenger enn dette. Men det som følger etter er veldig lærerikt. Etter at Gud har sagt at han er en Gud som er langmodig og nådig og rik på miskunn og trofasthet, at han tilgir synder, fortsetter han som følger: «Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.»

Når Gud altså forteller Moses hvem han er, sier han: «Jeg er den Gud som tilgir synd» og i samme åndedrag: «Jeg er den Gud som straffer synd.» Er ikke det en motsigelse? Hvordan skal vi løse den? Luther sier: «Her hjelper ikke noe annet enn Kristus, forsoneren.» Han sier at Kristus ikke bare er mellommann mellom Gud og mennesker, men også mellom lov og evangelium. Kristi kors er den eneste plassen i verden der Gud kan være fullkomment rettferdig og fullkomment nådig på en og samme gang og i en og samme handling. 

Kristi kors 

Bibelen lærer at Gud straffet Jesus for verdens synder da han døde på korset. Herren hadde lagt alle våre misgjerninger på ham. Bibelen sier at syndens straff er døden, men også at Kristus døde for alle. Av dette drar den hellige Paulus følgende slutning: Om én døde for alle, døde alle. Da Kristus døde for meg, døde jeg for mine synder. Da Kristus døde for deg, døde du for dine synder. Våre synder ble lagt på ham, og da han døde, ble våre synder straffet. Vi ble straffet i ham. Vi ble straffet med ham. Vi ble straffet gjennom ham. Dette er læren om den stedfortredende forsoningen. Kristus var virkelig vår stedfortreder på korset. Han tok vår plass så fullstendig at vi kan si at vi gjorde alt som han gjorde. Luther sier: «Å Kristus, jeg er din død og du er mitt liv.» 

Ved sin lidelse og død tok Kristus bort vår synd. Gud tilga den og slettet den ut. På Kristi kors er Gud den Gud som straffer synd og den Gud som tilgir synd. I de lutherske bekjennelsesskriftene står det at prekenen om Kristi kors er den skrekkeligste preken om Guds vrede. Dette høres også veldig merkelig ut for oss. Alle kristne som setter sin lit til korset og som tror at Jesus er deres stedfortreder som døde for dem, som ble straffet for dem, som tror med Jesaja at vi er blitt helbredet ved hans sår, ser jo Kristi kors som den vidunderligste preken om Guds kjærlighet. Hvor kan du se klarere at Gud elsker deg enn her? Om Gud ikke sparte sin egen Sønn, men i stedet ga ham for oss alle, hvordan kan han da annet enn å gi oss alt med ham? For oss er Kristi kors den vidunderligste preken om Guds kjærlighet. Dette lærer også de lutherske bekjennelsesskriftene. 

Men samtidig sier de at prekenen om korset er en skrekkelig preken om Guds vrede. I Getsemane svettet Herren Jesus blodsdråper og ba at han måtte slippe å lide dette. Han ba om at dette begeret skulle gå ham forbi om det var mulig. Han ba om at synden ikke skulle bli straffet da. Men dette var ikke Guds vilje. Og da Jesus sa: «Din vilje skje», gikk Guds elskede Sønn til korset. Han måtte ikke bare lide den frykteligste kroppslige smerte, men fra dette korset utbryter han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Når et menneske er virkelig forlatt av Gud, lider det helvetets straff. Denne straffen led Kristus for oss, og slik gikk Guds rettferdighet sin gang.

Kristus, vår stedfortreder

Loven sier at bare de som holder loven skal bli rettferdiggjort. Evangeliet sier at de ugudelige er rettferdiggjort. Disse to utsagnene finner vi i samme bok i Bibelen. Det første står i Rom 2 og det andre i Rom 4. Det er altså samme apostel som sier at de som gjør det loven sier, skal bli rettferdige, og at Gud er den Gud som rettferdiggjør de ugudelige. Også dette er en motsigelse for den menneskelige fornuften. Men igjen tilbyr Kristus det perfekte svaret. Apostelen Paulus sier at vi ikke opphever loven ved evangeliet, men at loven tvert om blir gjort gjeldende ved evangeliet. Jesus kom ikke bare for å være vår stedfortreder på korset i døden og i helvetet. Han ble også vår stedfortreder under loven. Bibelen sier: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, stilt under loven, for å kjøpe fri dem som stod under loven, så vi kunne få retten til å bli Guds barn» (Gal 4,4-5). Gud sier: «om du vil komme til himmelen, må du holde alle budene», og han sier: «om du bryter et eneste av dem, blir du evig fordømt.» For «den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle» (Jak 2,10). Men Jesus var fullkomment lydig mot loven. Han holdt hvert eneste av Guds bud. Også det gjorde han som vår stedfortreder.

Når sekretæren min skriver et brev for meg, kan jeg si at det var jeg som skrev det. Det er mitt brev, og det er jeg som skal underskrive det. Når altså Jesus holdt loven for meg, i mitt sted, som min erstatter, kan jeg si: «Jeg holdt loven.» Og jeg kan gjøre hevd på rettferdighet etter regelen om at den som gjør det loven sier, skal bli rettferdiggjort. Igjen er det sant at lovens gjørere skal bli rettferdiggjort og samtidig at Gud rettferdiggjør de ugudelige. For Gud er jeg en ugudelig, ond synder som ofte har brutt Guds lov. Men likevel vet jeg at jeg er rettferdiggjort overfor Gud. Som Luther sier: «En kristen er samtidig en synder og en helgen.» I sin egen person og sitt eget liv forblir han en synder til sin dødsdag og synder hver dag mot Gud, og eier likevel hver dag Kristi lydighet som sin egen.

Vi ser igjen at Kristus er mellommannen mellom loven og evangeliet. Gud slipper ikke inn noen i himmelen uten fullkommen lydighet. Likevel tar han syndere inn i himmelen. For synderen har fullkommen lydighet i og ved Kristus. Læren om den stedfortredende forsoningen er den eneste læren i hele verden som lar Gud være samtidig grenseløst rettferdig og grenseløst nådig. Det er derfor kristendommen ikke kan leve uten denne læren. Der læren om den stedfortredende forsoningen fornektes, kan det ikke finnes noen kristendom. Og den som ikke tror det, kommer helt sikkert til å havne i helvetet, der han skal lære Guds vrede å kjenne i all evighet. Men den som tror det, som tar imot tilgivelsen som Gud i Kristus tilbyr hvert menneske helt gratis, kommer helt sikkert til himmelen, der han evig skal lære å kjenne hvor grenseløs og stor Guds kjærlighet er.

For et menneske som har forstått dette, blir hevnsalmene ikke lenger noe problem. Det vet at hevnsalmene bare er en del av den skrekkelige forkynnelsen om Guds vrede. Gud mener det når han sier: «Den som synder, skal dø.» Martin Luther sier i Den store katekisme at Gud spøker ikke når han taler slik. Han mener det alvorlig. Og likevel sier samtidig evangeliet om og om igjen at Gud er en Gud som elsker syndere. Det er Guds vilje å straffe syndere. Det er Guds vilje å tilgi syndere. Og vi bør be i samsvar med Guds vilje. Derfor ber vi at synderen skal bli straffet. Men vi ber også at synderen skal innse at han er blitt straffet i Kristus og at han skal finne Guds tilgivelse og nåde i sin Frelser. Det mennesket som tror dette, kommer ikke til å si at det er ukristelig å be hevnsalmene. Og hver teolog som sier at hevnsalmene er et stykke primitiv grusomhet, hver teolog som forkaster hevnsalmene som ukristelige, er ingen bibelsk teolog. Han er heller ingen luthersk teolog. Også hevnsalmene er en del av Bibelen. De tilhører den og jeg vil fortsatt be dem. Jeg vil be at Gud skal straffe syndere. Jeg vil også be at de skal finne sin Frelser i Kristus. Vi ber i samsvar med Guds vilje når vi ber i samsvar med loven. Vi ber også i samsvar med Guds vilje når vi ber i samsvar med evangeliet. Og vi skal ganske enkelt be begge deler og la Gud sørge for et forlik.

(Tidskriften Biblicum, 1/1973)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.