Pluss og minus i Guds rike

Av Ola Österbacka

I Filipperne 3,7–14 knytter Paulus an til noe som er aktuelt for mange nå i disse tider: å føre regnskap. Da tenker man på fortjeneste/vinning og tap. Men han gjør nok annerledes enn de fleste. Vanligvis er man ivrig etter å oppnå fortjeneste. Hvis et børsnotert selskap lider tap, fører det til en redusert aksjekurs, lavere utbytte til aksjonærene eller slett ingen, og i verste fall til et børsras som rammer mange andre selskaper. De som har investert i aksjer ønsker størst mulig utbytte, og derfor er børstap noe man avskyr.

I Paulus’ bokføring er det motsatt: Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap (3,7). For å forstå dette bedre, skal vi sammenligne med matematikk. Vi skal gå til barneskolen og se hvordan de regner med negative tall.

Pluss og minus i grunnskolematematikken
Når vi regner, gjør vi det vanligvis på den måten at vi sammenligner antall objekter med tall. Vi vet hva en, to, tre betyr. Vi kan illustrere dette for eksempel med epler som vi legger foran oss på bordet. Jo flere epler vi legger fram, jo større blir tallet som beskriver antallet. Hvis vi fjerner epler, minsker tallet. Men hva gjør vi hvis vi tar bort flere enn det fins epler? Det første og enkle svaret er: «Det går jo ikke.» Men hvis vi går litt lenger, ser vi at det absolutt er mulig.

Vi kan låne fra et annet sted. Da blir tallet negativt. Et naturlig sted å vise minus er termometeret. Plussgrader øker oppover, og hvis kvikksølvet synker under null, går vi til minusgrader. Nå i senere tid har vi hatt minusgrader med negative tall. Hvis vi tenker på penger og eiendom, er det bra hvis vi kan regne med store positive tall, men det er ikke så bra når tallene blir veldig store hvis de har negativt fortegn, minus foran. Jo større tall med minus foran, jo kaldere er det, eller med økonomiske uttrykk: jo større gjeld, jo verre er økonomien vår.

Pluss og minus i den himmelske matematikken
Paulus hadde samlet i hop en masse ressurser rent menneskelig sett. Formuen hans var stor, regnskapet viste stor vinning. Han sier det slik i versene like før 3,7: Ytre sett har jeg grunn til selvtillit. Om andre mener de kan sette sin lit til det ytre, kan jeg det enda mer: Jeg er omskåret på den åttende dagen, jeg er av Israels folk og Benjamins stamme, hebreer av hebreere, lovlydig fariseer, en brennende ivrig forfølger av kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven (Fil 3,4–6). Dette var fortjenesten i Paulus’ regnskap. I menneskers øyne så alt bra ut. Aksjekursen var høy.

Nå var det bare det, at det som så ut til å være en ressurs for mennesker, faktisk hadde minustegn slik Gud betraktet det. Gud så på ressursene fra motsatt perspektiv. Da ble det som Paulus tidligere hadde trodd var fordeler, faktisk en belastning. Pluss ble minus! Og fordi han hadde veldig store ressurser, sett fra et menneskelig perspektiv, ble ressursene forvandlet til enda større gjeld da han så dem fra Guds perspektiv.

Paulus gjør noe som vi også kan tenke oss ved hjelp av skolematematikk. Når vi kommer litt lenger, vet vi at du får pluss hvis du setter et minustegn foran det som allerede er negativt, dvs. multipliserer et negativt tall med et annet negativt tall. Nå ser Paulus at hvis han snur opp-ned på ressursene, eiendelene sine og kaster dem vekk, setter minus foran, eller regner dem som søppel, så er det noe annet som i stedet blir en eiendel. Det er det som Jesus har skaffet ham. Dette følger den himmelske matematikken som Paulus snakker om i 1. Korinterbrevets første kapittel (v. 18–19): For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.

Det som så ut som en stor belastning for menneskene, den rene dårskap, det er den virkelige kraften, den store ressursen og eiendelen. Den himmelske matematikken ser på oss mennesker fra motsatt retning og ser alt opp-ned!

Loven som frelsesvei
Hvordan skal vi da se på alt det Paulus oppregner, er det virkelig forkastelig? Er det noe galt med å være en jøde, å være omskåret og være en som levde uklanderlig etter loven? Nei, ikke i det hele tatt. Det er ikke galt å leve rett og sunt ytre sett. Det er tvert imot bra på alle måter, for da tjener du dine medmennesker rett og det samfunnet du er en del av. Guds lov er god.

Det som blir feil, er når man gjør dette til en meritt og en fortjenstfull gjerning overfor Gud. Det var dette Paulus hadde gjort. Han regnet tidligere med at alt det ytre var noe han kunne berømme seg av. Han kunne gå fram for Gud og si at han hadde levd rettskaffent og feilfritt, og derfor kunne han stille krav til Gud. Hadde Paulus gjort sitt, forventet han at også Gud skulle gjøre det han lovet.

Men nå hadde Gud åpenbart for Paulus at det overhodet ikke var så bra som han hadde forestilt seg. Gud viste ham at han var en synder. Til tross for alt det gode han hadde gjort, slik at intet menneske kunne finne noe galt ved ham, så holdt ikke dette når Gud fingransket ham. Det var ikke fordi de ytre gjerningene han hadde gjort var onde, men fordi han selv var ond. Det var hjertet hans som ikke var slik det burde. For det burde nemlig være rent, uten den minste dragning til slikt som var imot Guds vilje. Og hjertet hans var akkurat det motsatte: da han anstrengte seg for å leve rent ytre sett, gjemte de onde tankene og begjærene seg i hans hjerte og sinn.

Derfor framsto det ytre som han var stolt av i enda dårligere lys enn om han ikke hadde vært så from og god i menneskers øyne. De store ressursene hans ble et stort tap. Hva var da Paulus’ utvei for å unngå å stå med skam overfor Gud?

Rettferdigheten fra Gud
Det vi har gjort så langt, er at vi har sett på oss selv og inn i oss selv. Nå vil vi rette blikket mot Jesus. Nå skal vi kaste alt vi har selv på søppelhaugen og finne ut hva Jesus har å tilby. Og dette er ikke småtteri. Jeg har funnet det som er langt mer verdifullt: kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. For hans skyld har jeg tapt alt og regner det som verdiløst skrap, for å vinne Kristus og bli funnet i ham (3,8f).

Vinne Kristus, bli funnet i Kristus. Hvordan skal det gå til? Jo, det står klart og tydelig: … ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten fra Gud ved troen (v 9).

Det det kort sagt handler om er rettferdigheten fra Gud. Det er en tilregnet rettferdighet som ikke på noen måte er basert på våre meritter eller fortjenester. Det er den rettferdigheten Jesus har vunnet ved sitt rene, syndfrie liv. Den byttet han mot din og min urettferdighet, det vi trodde var vinning, men som i Guds øyne er tap. Det tapet, eller vi kan kalle det skyld, syndeskyld, bar Jesus på korset i vårt sted. Den rettferdigheten som han gir oss i stedet, den er fullkommen, der mangler ingenting. Det fins ingenting for oss å legge til. Det er derfor det heter «ved tro». Det er det motsatte av «gjennom oss».

Dessverre fins det villedende oversettelser av dette stedet, der man skriver «på grunn av tro». Det er en risiko for at man leser dette uttrykket slik at troen skulle være selve årsaken til vår rettferdighet, selv om man også kan oppfatte det helt riktig, ettersom troens vei er det motsatte av lovens vei. Årsaken er hva Jesus har gjort, 100% det. Ingenting gjenstår for oss. Rettferdigheten er ferdig, og den overrekkes til oss for å bli mottatt i tro.

Her har vi en grunnleggende undervisning om to veier til frelse, som gjensidig utelukker hverandre. Den ene er lovens vei. Den handler om å skaffe seg meritter, fortjeneste, ved det man gjør selv. Dette prøvde Paulus å gjøre først. Men han ble brutalt stoppet på veien til Damaskus. Da så han at den veien ikke førte til Gud, men den førte ham til helvete. Så den veien fører absolutt ikke fram.

Den andre og eneste holdbare veien er å kaste fra oss alt vårt eget og se på hva Gud har gjort for oss. Det er evangeliets vei. Den viser at Jesus har gjort alt som vi burde ha gjort, i vårt sted.

Guds ufortjente nåde
Ordet «ufortjent» forteller at nåden gis uten noe krav, den er der før vi har bedt om den. Og ordet nåde innebærer at vi blir frie selv om vi er blitt funnet skyldige, takket være Guds store kjærlighet til oss.

Overfor loven får vi lov til å erkjenne vår skyld. Vi er skyldige til dødsstraff. Men overfor Gud får vi be om nåde, ja, faktisk har Gud allerede benådet oss. Han ser på sin Sønn og at han har betalt hele gjelden. Men vi forstår ikke hva nåden er hvis vi ikke ser at vi er skyldige. Det er derfor loven må gjøre oss oppmerksomme på vår skyld, slik at vi skal innse at vi trenger nåde.

Derfor anklager Gud oss ​​gjennom sin lov og viser at de fortjenestene vi mener vi har egentlig er en belastning. Formuen vår blir gjeld. Det vi trodde var en vinning blir overfor Gud et tap. Men vinningen vår ligger i at han har betalt gjelden vår. Han har gjort det dåraktige budskapet om korset til vår vinning.

En kamp mens vi løper mot målet
I 1 Kor 9,24 skriver Paulus: Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Og i 1 Tim 6,12 skriver han til Timoteus: Strid troens gode strid! Hvorfor trenger vi å kjempe? Hvis alt er gjort, kan vi vel legge oss over på siden og sovne igjen, ikke sant? Nei, vi er ikke i himmelen ennå. Vi er fremdeles på jorden, på løpebanen.

Paulus sier at han ennå ikke er kommet i mål. Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus (Fil 3,12). Vi er også fortsatt her på løpebanen, og målet ligger foran oss. Målet er himmelen, oppstandelsen på den siste dagen. På veien dit er det mange hindre. Det er djevelen som setter opp slike hindringer, fordi han ikke vil at vi skal nå målet. Derfor kommer Gud i sitt ord med formaninger til oss. Det kan høres så merkelig ut som i Fil 2,12: Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt.

Hva er nå dette? Skal vi likevel arbeide for vår frelse? Var den ikke allerede ferdig? Jo, den er ferdig i den forstand at gjeldsbrevet vårt er makulert, vi er frelst av nåde. Oppstandelsens kraft forkynnes for oss i evangeliet. Men i en annen forstand er frelsen ikke ferdig, fordi vi ennå ikke er fremme. Så lenge vi lever her i tiden, vil Gud kalle oss til en kamp mot djevelen og mot vårt kjød som ønsker å få oss bort fra Gud. Den endelige  frelsen når vi på oppstandelsesdagen, og dit er det ennå et stykke – vi vet ikke hvor langt. Og vi må være forberedt på at det kan drøye.  

Hvordan skal vi orke?
Hvis du blir urolig og oppgitt, skal du vite at Gud har ordnet med kraftforsyning, som det heter i neste vers (Fil 2,13): For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. Vi skulle jo ikke streve i egen kraft! Vi har fått oppstandelsens kraft. Om den sier Paulus et annet sted (Fil 4,13): Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

I den kraften får vi gå ut i hverdagen vår og bære samme vitnesbyrd om Guds forunderlige matematikk som Paulus gjorde. Vi skal advare mennesker mot å tro på seg selv og sin egen kraft og i stedet vise dem at den virkelige makten ligger i ikke å stole på sine egne krefter, men å gripe om Kristus og ha kraften i hans oppstandelse, hans seier. Og i Guds kraft kan vi også oppmuntre hverandre.

(Fil 2,14–16): Gjør alt uten murring og misnøye, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen når dere holder fast på livets ord.

(Tidskriften Biblicum 1/2021)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.