Min klippe, min frelse, min borg, min tilflukt, min ære

Av Seth Erlandsson

«Bare Gud er min klippe og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes. Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud» (Sal 62,2-3.7-8)

Min klippe
Bare Gud er min klippe, bekjenner David. Ingen blant menneskenes barn, ikke Peter og enda mindre paven! «Menneskenes barn er bare et pust» (Sal 62,10). Men Jesus fra Nasaret, Menneskesønnen, Davids sønn, han er Messias, den levende Guds Sønn og dermed HERREN selv, den sanne Gud. «Min frelse kommer fra ham. Bare han er min klippe og min frelse,» min og den kristne menighetens klippe og frelse. Jesus sa til disiplene sine: «Og dere, hvem sier dere at jeg er?» Ved et Guds under («for dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg») bekjenner Peter og med ham den kristne menigheten: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,15-17).

Moses synger i sin avskjedssang: «HERRENS navn vil jeg forkynne, gi vår Gud ære! Han er Klippen, fullkomment er hans verk, for hans veier er alltid de rette. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettskaffen er han» (5 Mos 32,3-4). I tilknytning til Davids ord i Salme 110,1 spurte Jesus fariseerne: «Når David altså kaller ham HERREN (grunnteksten har Kýrios, en omskrivning av Guds navn JHVH), hvordan kan Messias da være Davids sønn?» Matteus kommenterer: «Ingen kunne svare ham et ord» (Matt 22,45f). Men den kristne menigheten vet, for den har lært å kjenne inkarnasjonens hemmelighet: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh 1,1.14). Engelen sa til Josef: «Barnet som er unnfanget i henne, er av den hellige Ånd» (Matt 1,20). Da Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» svarte engelen: «Den hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn» (Luk 1,34-35).

Min frelse
Med Paulus bekjenner enhver kristen: «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt» (Rom 7,18). Ikke noe menneske kan vaske hjertet sitt rent for all synd, og synden skiller oss fra Gud. Hvem kan da bli frelst? «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?» (Rom 7,24). David gir svaret: «Bare Gud er min frelse; hos Gud er min frelse.» Uten Messias’ stedfortredende godtgjørelse fins det ikke noen frelse. Det har Jesaja profetert om: «Han var gjennomboret for våre overtredelsers skyld, slått for våre misgjerningers skyld. Straffen var lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår er vi helbredet» (Jes 53,5). «Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys … For et barn er oss født, en sønn er oss gitt» (Jes 9,2.6). Johannes skriver: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde» (Joh 3,17-19).

Patriarken Jakob kalte til seg sønnene sine på dødsleiet og sa: «Kom sammen, så vil jeg fortelle hva som skal hende dere i dager som kommer» (1 Mos 49,1). Så profeterer han om hva som skal skje med sønnene, bl.a. at Messias skal komme fra Judas stamme (vers 10), og han bekjenner: «HERRE, jeg venter på din frelse!» (vers 18). Hjelpen og redningen fins nemlig hos «Gjeteren, Israels Klippe» (vers 24). Dette blir til stadighet glemt. Derfor ber David: Si til meg: «Jeg er din frelse!» (Sal 35,3).

Min borg og min tilflukt
Om og om igjen vektlegges det i Salmene at HERREN er vår borg, dvs. vår sikre tilflukt fra fiendens mange brennende piler. «Hvis ikke HERREN var min hjelper, lå jeg snart i stillhetens land.» «Men Herren er en borg for meg, min Gud er klippen som jeg tyr til» (Sal 94,17.22). «I HERREN har jeg min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» (Sal 91,2). «Salig er den som søker tilflukt hos ham» (Sal 34,9). «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær. Derfor frykter vi ikke når jorden skaker, når fjellene vakler i havets dyp» (Sal 46,2-3).

Min ære
Det hebraiske ordet for ære og herlighet (kavód) er nært beslektet med et verb som betyr «å ha tyngde». Den som har tyngde er helstøpt, fri for synd, i motsetning til den som er hul, lett, syndig, lik agn som spres for vinden (Sal 1,4). Alle mennesker er hule, lette, syndige. De mangler kavód, Guds «ære, herlighet». «Menneskenes barn er bare et pust» (Sal 62,10). «Alle har syndet og mangler Guds herlighet» (dóxa, det greske ordet for hebr. kavód) (Rom 3,23).

«Hos Gud er min frelse og min ære» (Sal 62,8). «Dersom Abraham ble erklært rettferdig på grunn av gjerninger, da har han noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det» (Rom 4,2). Vår ros, vår ære, vår rettferdighet er HERREN. «Dette er navnet han (Davids rettferdige spire) skal få: HERREN, vår rettferdighet» (Jer 23,6). «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1). «Min sjel skal rose seg av HERREN» (Sal 34,3). «Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors» (Gal 6,14). «Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud» (Åp 19,1). «Jeg vil synge til HERRENS ære og love ham» (Sal 27,6).

(Tidskriften Biblicum, 3/2008)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.