Bibelens lære om kirkefellesskap

Av Seth Erlandsson

(Denne presentasjonen bygger på en sammenstilling av prof. Theo. Aaberg, publi­sert i Lutheran Synod Quarterly, Winter 1976-77, s. 1-42.)

1. Fra synder til helgen

Kirken i egentlig betydning er de som har en sann tro på Jesus Kristus. Hvordan har denne kirken blitt til? Hvordan blir en fortapt synder et medlem av denne kirken? Et medlem som for Kristi skyld kalles “hellig” eller “helgen” samtidig som han er en synder?

Kirken er Kristi kirke. Paulus skriver til efeserne at “Kristus elsket kirken (forsamlingen) og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av Ordet. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være” (Ef 5,25-27).

På grunn av Kristi hellige liv, lidelse og død har Gud erklært hele verden rettferdig og er nå forsonet med hver eneste synder, som Paulus vitner om: “For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss” (2 Kor 5,19).

Dette er gode nyheter eller evangelium for en fortapt synder, og dette evangeliet går nå ut til syndige mennesker med nådig innbydelse: “Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave” (Åp 22,17).

Det er gjennom evangeliet i ord og sakrament Kristus oppsøker og kaller synderen, ved å fortelle ham at hans synder er tilgitt. Alle som angrer og tror evangeliet, er rettferdiggjort og har denne tilgivelsen som sin personlige eiendom. “For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger” (Rom 3,28). Som Guds barn har den kristne fred med Gud (Rom 5,1).

Denne troen, ved hvilken man tar imot syndenes tilgivelse og barnekåret hos Gud, er Guds verk og Guds gave, skapt og gitt oss gjennom Guds rene evangelium. “Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres … For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv” (Ef 2,1.8-9).

Gud, Den Hellige Ånd, skaper og bevarer troen i den kristne gjennom evangeliet i Ordet, dåpen og nattverden. Siden det er ved disse midlene – og bare ved dem – Gud gir sin nåde til menneskene og gjør dem til slike som nyter godt av denne nåden ved troen, kaller vi Ordet og sakramentene for nådemidler.

Bare Guds rene ord og sakrament er nådens midler. “Hellige dem i sannheten”, ba Jesus og la til: “Ditt ord er sannhet” (Joh 17,17). Skriften tilskriver aldri løgn eller falsk lære noen frelsende kraft. Den sier tvert imot at løgn og falsk lære bare har en destruktiv og fordervende kraft, og regner falske lærer, splittelser og partier (“heresier”) med blant kjøttets gjerninger. Det heter: “De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike” (Gal 5,20-21). Paulus sier til Timoteus: “Vend ryggen til det ugudelige og tomme snakket. For de som taler slik, går bare lenger og lenger i ugudelighet, og deres ord vil spre seg som koldbrann. Blant dem er Hymeneos og Filetos, som har forvillet seg bort fra sannheten. For de sier at oppstandelsen allerede har skjedd, og de bryter ned troen hos folk” (2 Tim 2,16-18). Følgende ord av Paulus er vel kjente: “Dere begynte løpet godt. Hvem er det som har hindret dere i å være lydige mot sannheten? Hvem har overtalt dere? Ikke han som kalte dere! Litt surdeig gjennomsyrer hele deigen” (Gal 5,7-9). Selv der hvor sannhet og løgn blandes sammen, som tilfellet er i kirker der vranglære tolereres, er det bare gjennom sannheten som også kan høres der, og aldri gjennom løgnen og den falske læren, at sjeler føres til tro. De troende i kirker der sannhet og løgn blandes sammen, står i stor fare, for den falske læren er en sjelemorder. Bare Guds rene ord og sakrament er nådemidler som kan skape, nære og bevare troen.

De som forsvarer et fellesskap med kirker som gir rom for vranglære, og hvor sannhet og løgn blandes sammen, har ikke forstått Skriftens ord om den falske lærens dødelige virkning på sjelen, og at bare Guds rene ord og sakrament er nådemidler.

2. Fra fremmed til medborger

En kristen er aldri ensom. Ikke bare har han Frelseren hos seg, men da han ble en kristen ble han også et medlem i Kristi kirke, de helliges samfunn, en medborger i Guds rike. Gud selv har skapt denne enheten mellom alle kristne (Ef 4,3-6).

Denne enheten omfatter ikke bare alle nålevende kristne, men alle kristne som har levd på denne jord helt fra begynnelsen av og som nå er for Guds trone i himmelen, og også de som ennå ikke er født men som ikke desto mindre tilhører Guds utvalgte. Bibelen bruker mange bilder om denne enheten: en kropp, et tempel, et hus etc. (Ef 1,22-23; Rom 12,5; 1 Tim 3,15; 2 Kor 6,16).

Denne enheten mellom Guds sanne barn avhenger ikke av oss og våre anstrengelser. Det er Kristus som bygger sin kirke, “og dødsrikets porter skal ikke få makt over den” (Matt 16,18). Han har sagt: “Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd” (Joh 10,27-28).

3. Hvor finner vi andre kristne vi kan ha kirkefellesskap med?

Kirken er jo usynlig. Det er den fordi det som gjør at en blir et medlem av kirken, nemlig troen, er usynlig. Ikke før på dommens dag skal medlemmene i Kristi kirke i det ytre bli skilt fra dem som ikke er sanne medlemmer (Kol 3,4; 1 Joh 3,2).

Men selv om kirken er usynlig, er den likevel en virkelighet. Det finnes virkelig mennesker her på jorden som tror på Jesus Kristus og som ved troen tilhører de helliges samfunn. Denne kirkens realitet understrekes av de lutherske bekjennelsesskriftene, der det sies at kirken i egentlig forstand er “forsamlingen av de hellige, som seg imellom har et fellesskap i det samme evangelium eller den samme lære og i den samme Hellige Ånd, som fornyer, helliggjør og styrer deres hjerter” (Apol. VII & VIII,8).1

De kristne skal her på jorden erkjenne og utøve det kirkefellesskapet de har med hverandre. Det gjør de f.eks. når de sammen bruker nådemidlene, Guds rene ord og sakrament, når de sammen synger til Gud av et takknemlig hjerte (Kol 3,16), når de sørger for hverandres åndelige vel (Gal 6, l), formaner den bror som avviker fra Guds ord og utestenger fra det kristne fellesskapet den som tross undervisning og formaning forsvarer falsk lære i ord eller handling (Matt 18,15-17).

En kristen vet hvor han skal finne andre kristne å ha kirkefellesskap med. Han husker jo hvordan han selv ble en kristen, nemlig ved nådemidlene, Guds rene ord og sakrament. Han vet at Guds ord ikke vender tomt tilbake (Jes 55,11) og at det derfor finnes kristne mennesker der hvor Guds rene ord og sakrament brukes. Guds rene ord og sakrament er kirkens kjennetegn, ettersom de forteller oss hvor kirken finnes. I Apologien heter det: “Derfor, skjønt våre motstandere gjør krav på å bære kirkens navn, vet vi likevel at Kristi kirke er hos dem som lærer Kristi evangelium, og ikke hos dem som ugudelige meninger mot evangeliet, slik Herren sier (Joh 10,29): Mine sauer hører min røst. Og Augustin sier: Spørsmålet er: Hvor er kirken? Hva skal vi da gjøre? Skal vi søke den i våre ord eller i hans ord som er dens hode, vår Herre Jesus Kristus? Jeg tror at vi skal søke den i hans ord som er sannheten og best kjenner sitt eget legeme” (Apol. IV,400). “Og vi føyer til dens kjennetegn: Evangeliets rene lære og sakramentene” (Apol. VII & VIII,20).

De som samles om Ordet og sakramentene er ikke de samme som kirken i egentlig betydning, ettersom også hyklere kan finnes blant disse bekjennerne. Kirken er de sant troende og er derfor skjult i denne samlingen om Guds rene ord og sakrament. Men den finnes der, og når vi har kirkefellesskap med denne samlingens medlemmer, har vi fellesskap med den sanne usynlige kirken, som er der, selv om den er skjult for øynene våre.

4. Grunnlaget for å erkjenne og utøve kirkefellesskap

To latinske uttrykk kan være til hjelp når vi snakker om grunnlaget for kirkefellesskap: Fides qua betegner den troen som man tror med, altså den personlige, subjektive troen i hjertet. Fides quae betegner den troen som man tror på, altså de lærdommer som læres i Guds ord.

Vi vil ikke glemme eller ringeakte fides qua. Det er jo ved denne troen vi er blitt medlemmer av Kristi kirke og ført inn i et fellesskap med alle troende. Men vi må huske på at bare Gud kan se denne personlige, subjektive troen; bare han kjenner sine. Den er skjult for mennesker, og derfor kan den ikke tjene som grunnlag for å erkjenne og utøve kirkefellesskap mellom kristne her på jorden. Det finnes de som mener å kunne avgjøre hvilke som har den sanne troen i hjertet, som “kjenner” hvem som er Jesu sanne venner eller Guds sanne barn, og som på dette grunnlaget vil utøve kirkefellesskap. De vil se det som bare Gud kan se og gjøre synlig: Guds kirke, som er usynlig helt fram til den ytterste dagen.

Friedrich Schleiermacher (1768-1834), grunnleggeren av den moderne protestantiske teologi, er i høy grad ansvarlig for bortglidningen fra Guds objektive ord til den subjektive, indre følelsen og erfaringen som grunnlag for kristen tro og fellesskap. Denne endringen har fordervet den bibelske læren om kirkefellesskap og lagt grunnen for den moderne økumeniske bevegelsen. En av lederne i Kirkenes Verdensråd (KV) gjennom mange år, dr. Samuel McCrea Cavert, sier at den subjektive troen er grunnlaget for å erkjenne og utøve kirkefellesskap, og at enhet i læren “er en følge av kirkefellesskapet snarere enn en forutsetning for det. Troens samhørighet og kjærlighet kommer først, og enighet i læren vokser fram av dette – ikke omvendt”.2 Hvordan Cavert kan avgjøre at hjertets tro virkelig er til stede, sies det ikke noe om. Det er svermeri når man bygger på den subjektive troen (fides qua) og kjærligheten, for troen er usynlig og kjærligheten er skiftende.

a) Hva sier de lutherske bekjennelsesskriftene?
Det er fides quae, det som man tror på, dvs. læren, Guds ords objektive sannhet, som er grunnlaget for de kristnes erkjennelse og utøvelse av kirkefellesskap med andre kristne her på jorden. I Den augsburgske bekjennelse, art. VII, står det:

“Til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker.”

Liberale lutheranere forsøker å vri seg unna den bibelske og lutherske læren om grunnlaget for kirkefellesskapet ved å hevde at “evangeliets lære” ikke betyr alt som Bibelen lærer, men bare dens sentrale sannheter, læren om frelsen. Men de lutherske bekjennelsesskriftene er klare og tydelige også i dette spørsmålet. Det som kontrasteres med “evangeliets lære” i Den augsburgske bekjennelse, art. VII, er ikke andre bibelske lærer, men “menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker.” Bare det som er foreskrevet av Gud, er bindende for den kristne kirke. Hvis noen skulle være i tvil om at det med uttrykket “evangeliets lære” menes alt hva Bibelen uttrykkelig lærer, bør man lese Apologien, som ble skrevet av samme forfatter (Melanchthon) og publisert mindre enn ett år senere. Der brukes ordet “evangelium” ofte i dets vide betydning som betegnelse for den kristne læren, f. eks.:

“Evangeliet anklager alle mennesker for at de er under synden, og at de alle er skyldige til den evige vrede og død” (IV, 62. Se også VII & VIII, 10,38, XII, 29-30).

Konkordieformelen gjør det også klart hvordan ordet “evangelium” er brukt, når det der heter:

“Ettersom ordet “evangelium” ikke blir brukt bare i én betydning i Den hellige Skrift – noe som førte til at denne striden opprinnelig oppstod, så tror, lærer og bekjenner vi at når en med ordet “evangelium” forstår hele Kristi lære, slik han forkynte den i sin lærevirksomhet og slik apostlene førte den videre (i denne betydning brukes det i Mark 1,15 og Apg 20,24) – da er det rett å si og skrive at evangeliet er en preken om boten og om syndenes forlatelse” (Epit. V,6). “Vi tror, lærer og bekjenner også at ingen kirke skal fordømme en annen fordi om den har færre eller flere ytre seremonier som ikke er påbudt av Gud, dersom de ellers er enige med hverandre om læren og alle dens artikler, likedan om den rette bruk av de hellige sakramenter” (Epit. X,7).

“Slik blir avgudsdyrkerne bekreftet i sin avgudsdyrkelse ved slik ettergivenhet og overenskomst i ytre ting når man ikke først har kommet til kristen enighet om læren, mens de sant troende derimot blir bedrøvet, tar anstøt og blir svekket i sin tro” (Sol. Decl. X,16).

“Ifølge dette vil ikke kirkene fordømme hverandre på grunn av ulikheter når det gjelder seremonier, som en i kristelig frihet har færre eller flere av enn den andre, om de ellers er enige med hverandre i læren og dens artikler og også i den rette bruk av de hellige sakramenter” (Sol. Decl. X,31).

Vi har nå sett at ifølge de lutherske bekjennelsesskriftene er enhet i “evangeliets lære”, dvs. at man “først har kommet til kristen enighet om læren” og “alle dens artikler”, en forutsetning for kirkefellesskap. Men snakker ikke også de lutherske ortodokse fedrene om fundamentale (= grunnleggende) og ikke-fundamentale lærer? Jo, denne oppdelingen skjer med rette når det er spørsmål om hvor mye av Skriftens lære det er nødvendig å kjenne til for å ha en frelsende tro. Men når det er spørsmål om hvor mye det er nødvendig å være enig om for å kunne utøve kirkefellesskap, er de lutherske bekjennelsesskriftenes svar følgende: alt hva Bibelen lærer, alle dens lærdommer. Den lutherske bekjennelse kjenner ikke til noen ikke-fundamental lære i Bibelen som det ikke er nødvendig å være enig om for å erkjenne og praktisere kirkefellesskap. En avvikelse fra en eller annen ikke-fundamental lære, som skjer ubevisst pga. manglende kunnskap eller svakhet, bryter ikke kirkefellesskapet. Men holder man fast ved en slik avvikelse etter at man har fått undervisning og formaning, er det ikke lenger et spørsmål om svakhet eller uvitenhet. Da er troen i fare, og kirkefellesskapet må brytes. Det er fundamentalistisk-reformert lære, ikke bibelsk-luthersk lære, som gjør visse av Bibelens lærdommer til ikke-fundamentale når det gjelder kirkefellesskap.

Også i en rettroende kirke med ren lære forekommer synd, misforståelser, manglende innsikt og svake brødre. Men synden tillates ikke å herske i en slik kirke. Den blir stadig bekjempet som synd, aldri akseptert som rett lære. Dette er noe annet enn å si at visse bibelske lærdommer behøver vi ikke å være enige om ettersom det finnes så mye ufullkomment også i en rettlærende kirke. I en vranglærende, ikke-rettroende kirke, griper man ikke inn mot all synd, men tillater og gir rom også for ubibelsk lære. Man bygger på en enighet om at man skal få være uenige i visse bibelske lærer. Man er “enige om å være uenige”. (Når det gjelder slikt som Bibelen ikke lærer noe om, er det selvsagt riktig at man ikke krever enighet).

b) Hva sier Bibelen?

Har de lutherske bekjennelsesskriftene rett når de hevder at enighet i den bibelske læren er en forutsetning for å erkjenne og praktisere kirkefellesskap? Det gis bare en sikker og riktig vei å gå når en vil prøve den luthersk-evangeliske læren, og det er: “Til Guds undervisning, til vitnesbyrdet! Dersom de ikke sier som dette ordet, finnes ingen morgenrøde for dem (Jes 8,20, ordrett oversatt). Hva sier så Bibelen om forutsetningene for kirkefellesskap? Jo, den sier:

Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges     medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen” (Ef 2, 19-20).

“Apostlenes og profetenes grunnvoll” er selvfølgelig Den hellige Skrift, det apostolisk-profetiske ordet. Kirken er bundet til Guds rene ord.

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri” (Joh 8,31-32).

La oss gjenta: Ordet i dets sannhet og renhet er en forutsetning for et rett disippelforhold og kirkefellesskap.

Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke” (1 Kor 1,10).

Paulus forteller her de kristne i Korint at de må være forente og enige i den rette forståelsen av Ordet. De skal ikke være splittet og oppdelt i forskjellige partier, men ett i læren og i bruken av den.

De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene” (Apg 2,42).

Her ser vi hvordan urkirken praktiserte kirkefellesskap på grunnlag av en felles lære, nemlig “apostlenes lære”.

Den som ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, er uten Gud. Men den som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen og med Faderen. Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør” (2 Joh 9-11).

“Kristi lære” omfatter hele Det gamle testamente, for Kristus selv henviste til GT som Guds ord og sa: “Skriften kan ikke settes ut av kraft” (Joh 10,35). Den omfatter også alt det Kristus selv og disiplene hans lærte. Med andre ord: alt i GT og NT er Kristi lære. Vi skal verken erkjenne eller praktisere kirkefellesskap med noen som ikke holder fast på denne læren, heller ikke med noen som måtte komme til oss uten denne læren. Kirkefellesskapet er bundet til kirkens rette kjennetegn som er Guds rene ord i preken og forkynnelse og den rette forvaltningen av sakramentene.

Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og til et annet evangelium, men det finnes ikke noe annet, det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han! Vi har sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, forbannet være han!” (Gal 1,6-9).

Judaistenes falske lærer virket kanskje ufarlige og betydningsløse, da de bare gjaldt visse aspekter av seremonialloven – omskjærelse etc. Men de ble sjeledrepende, og Paulus tolererer ingen avvik fra den apostoliske læren.

Pass dere og ta dere i vare for surdeigen til fariseerne og saddukeerne ... Da forsto de at det ikke var surdeig i brød de skulle ta seg i vare for, men fariseernes og saddukeernes lære” (Matt 166.12).

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver… Derfor skal dere kjenne dem på fruktene” (Matt 7,15.20).

Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem! Den slags mennesker tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Med fine ord og talemåter forfører de mennesker som har et godtroende hjerte” (Rom 16,17-18).

Jesu disipler skal ikke stå i kirkefellesskap med noen som lærer noe som strider mot den apostoliske læren. De må trekke seg bort fra dem. For det er de lærene som strider mot Skriften som er årsak til splittelser og som kan føre disiplene til fall.

Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden ... Men vi er av Gud, og den som kjenner Gud, hører på oss. Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. Slik kan vi skjelne mellom sannhetens ånd og villfarelsens ånd (1 Joh 4,1.6).

De kristne kan prøve om en forkynner er sann eller falsk ut fra hans forhold til den apostoliske læren. Den som er av Gud, lytter til det apostoliske ordet og lærer i overensstemmelse med det. (Se også 1 Tim 6,3 ff; 2 Tim 1,13. 2,2; 1 Pet 4,11).

c) Å bekjenne Kristus vil si å bekjenne det Guds ord lærer

Det er i Guds ord at Kristus åpenbares for oss. Skriften vitner om ham, og Kristus vitner i overensstemmelse med Skriften. Å bekjenne Kristus vil si det samme som å bekjenne hva Ordet lærer. Og det igjen er å bekjenne Kristus. Jesus sa til de vantro jødene: “Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!” (Joh 5,39). Lukas forteller om Jesus: “Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene” (Luk 24,27).

d) Kjærligheten til Kristus

Mange som er likegyldige for den rene læren, snakker mye om kjærligheten til Kristus. De setter kjærligheten opp imot læren og henviser til kjærligheten som en grunn for sin likegyldighet når det gjelder sann eller falsk lære. Men det er ikke riktig å snakke om kjærlighet til Kristus på denne måten. En sann og ekte kjærlighet til Kristus fører til at man viser hans ord ærbødighet, ære og kjærlighet. Og Jesus sier selv: “Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord … Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord” (Joh 14,23-24).

e) Sammenfatning

Kirkens sanne kjennetegn er Guds rene ord og den rette forvaltningen av sakramentene. Falsk lære kan aldri skape tro eller gi troen næring og styrke. Den er tvert imot en fiende av troen, en sjelemorder. Bare ved nådemidlene fører Den Hellige Ånd syndere til tro. Bare ved at Guds ord læres rent og sakramentene forvaltes rett, styrkes og bevares troen. De kristne vet derfor hvor de skal finne andre kristne å praktisere kirkefellesskap med. Kirkens rette kjennetegn er grunnlaget de kristne kommer sammen på for å vitne om og utøve kirkefellesskap.

Ettersom en kristen skal holde seg til en kirkeorganisasjon som har den rene evangeliske læren og den rette sakramentsforvaltningen, kan han ikke bare se på bekjennelsen i kirkens konstitusjon. “Kirkens bekjennelse” er hva som faktisk læres fra kirkens prekestoler, læreanstalter, publikasjoner etc. og praktiseres i dens virksomhet. Selv om bekjennelsen i kirkens konstitusjon skulle stå i full overensstemmelse med “kirkens rette kjennetegn”; dersom en del av det som faktisk læres eller praktiseres strider imot denne bekjennelsen, er det en vranglærende kirke som man må flykte fra. En vranglærende kirke blander sannhet og løgn, lærer både rett og galt. Slik kan det ikke være i et rett kirkefellesskap. Forutsetningen for kirkefellesskap er samstemthet i den bibelske lærenat man er “enige med hverandre om læren og alle dens artikler, likedan om den rette bruk av de hellige sakramenter” (Konkordieformelen). Dersom kirkefellesskapet også tillater en ubibelsk undervisning, fører det til en splittelse som kan lede de troende til fall (Rom 16,17), for “litt surdeig gjennomsyrer hele deigen” (Gal 5,9).

Fotnoter:

1) De lutherske bekjennelsesskriftene eller Konkordieboken inneholder først de tre allmennkirkelige trosbekjennelsene: den apostoliske, den nikenske og den athanasi­anske. Deretter følger følgende bekjennelsesskrifter fra 1500-tallet: Den augsburgske bekjennelse eller Confessio Augustana (fork. CA), Den augsburgske bekjennelses apologi (Apol.), De schmalkaldiske artikler (SA) samt Traktaten om pavens makt og overhøyhet (Tract.), Luthers lille og store katekisme samt Konkordieformelen. Den sistnevnte består av to deler: den første delen er en sammenfattende fremstilling av de omstridte artiklene og kalles Epitome (Epit.), den andre delen er en grundig gjennomgåelse av disse artiklene og kalles Solida Declaratio (Sol. Decl.).

2) On the Road to Christian Unity, Harper & Brothers 1961. s. 99.

(Tidskriften Biblicum, 6-7/1977)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.