Ni teser om kirken

Omkring midten av 1800-tallet innså dr. teol. C.F.W. Walther[1] at det var viktig å få samlet i en bok den bibelsk-lutherske læren om kirken og prekenembetet. Som i dag, hadde mange den gangen glemt hva kirken egentlig er, og mange trodde at prekenembetet og sakramentforvaltningen var bundet til en bestemt kirkeorganisasjon (f. eks. pavekirken eller statskirken).

For at ingen skulle være i tvil om den bibelsk-lutherske læren om disse ting, lot Walther stille opp en rekke tydelige teser. Etter hver av disse følger først “bevis fra Guds ord”, deretter vitnesbyrd fra de lutherske bekjennelsesskriftene, og til slutt vitnesbyrd fra skrifter forfattet av kirkens rette lærere. Vi presenterer her et fritt sammendrag av bokas første del om kirken, basert på det tredje opplaget (Erlangen 1875). Boka finnes bare på tysk og heter “Die Stimme unserer Kirche in der Frage von Kirche und Amt” (Kirke og embete). Den anbefales på det varmeste.


TESE 1
Kirken i ordets egentlige mening er de helliges samfunn, dvs. alle som Den Hellige Ånd ved evangeliet har kalt ut av den fortapte, fordømte menneskeslekten og som i sannhet tror på Kristus og ved denne troen er helliget og innpodet i ham.

Bevisene fra Guds ord for hvor riktig denne tesen er, er allerede blitt lagt fram i foregående kapittel («Bibelens lære om kirkefellesskap»). Vedrørende de lutherske bekjennelsesskriftene, se CA VIII (Konkordieboken, s. 32) Apol VII & VIII, 12 ff (Konkordieboken s. 129), og SA III, Art XII (Konkordieboken, s. 258).


TESE 2
Til kirken i ordets egentlige mening hører ingen ugudelige, hyklere, ugjenfødte eller kjettere.

Bevis fra Guds ord:

“Den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Kristus til” (Rom 8,9).
“De kom fra oss, men de var ikke av oss” (1 Joh 2,19).
“Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner” (Joh 15,6).

Vedrørende de lutherske bekjennelsesskriftene, se Apol VII & VIII (Konkordieboken, s.128f.).


TESE 3
Kirken i ordets egentlige mening er usynlig.

Bevis fra Guds ord:

Jesus Kristus sier: “Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere” (Luk 17,20-21).

Peter skriver: “Bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus   Kristus” (1 Pet 2,5). Altså er den sanne kirken en åndelig, ikke en synlig bygning.

Apostelen Paulus sier: “Men Guds grunnvoll står fast, og den har et segl med denne innskriften: “Herren kjenner sine”, og: “Hver den som bekjenner Herrens navn, må vende seg bort fra urett” (2 Tim 2,19). Bare de som er Herrens egne, er den sanne kirken, og bare Herren kjenner sine. Altså kan ikke noe menneske se kirken.

Vi bekjenner med den apostoliske trosbekjennelses ord “Vi tror på … en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn.” Siden kirken er noe som vi må tro, kan den ikke være synlig. 

Vitnesbyrd

Johann Gerhard (1582-1637), professor i teologi i Jena, skriver:
“Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet” (Joh 4,23). Altså består den nytestamentlige kirken ikke i ytre tegn, og den er ikke bundet til bestemt ytre steder eller seremonier. Den sanne kirken består av sanne tilbedere. Men nå kan ikke det menneskelige øye se hvem som er de sanne tilbederne, ettersom sanne tilbedere tilber i ånd og sannhet. Det menneskelige øye kan ikke avgjøre hvem det er som tilber i ånd og sannhet, ettersom også hyklerne i det ytre gjør det samme. Altså kan man ikke se den sanne og egentlige kirken.”[2]

Balthasar Meisner (1587-1626), professor i teologi i Wittenberg, skriver:
“Ettersom vi ikke kan se inn i menneskets hjerte og derfor ikke med sikkerhet kan avgjøre om dets tro er levende eller en død og hyklet tro, sier man med rette om kirken – dvs. de hellige – at den er usynlig og ikke kan fornemmes.”[3]

Joh. Andreas Quenstedt (1617-1688), professor i teologi i Wittenberg, skriver:
“Den menneskeflokken som er kirken, ser vi. Men om disse menneskene er kirken, det ser vi ikke. M.a.o.: menneskene som tilhører kirken blir sett, men det blir ikke i det ytre åpenbart om disse menneskene virkelig er sanne og levende medlemmer i kirken.”[4]
 

TESE 4
Det er den sanne kirken av troende og hellige som har fått motta himmelrikets nøkler av Kristus. Derfor er det den som er den egentlige og eneste innehaveren og bæreren av de åndelige, guddommelige og himmelske skatter, rettigheter, midler, tjenester etc. som Kristus har skaffet til veie og som finnes i hans kirke.

Bevis fra Guds ord:

I Matt 16,15-19 forsikrer Jesus disiplene om hvilken myndighet de har som med Peter bygger på klippen, dvs. de som tror på ham og med sin munn bekjenner sitt hjertes tro, altså med ett ord: hans sanne kirke.

I Matt 18,18 forsikrer Kristus at det han like forut har tilsagt Peter, gjelder alle hans disipler.

Videre forsikrer Kristus i Joh 20, 22-23 at bare fellesskapet av dem som har Den Hellige Ånd, altså den hellige, kristne kirken, kan åpne og lukke igjen himmelen.

Ifølge Matt 28,20 sier Herren ved sin himmelfart: “Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Er Kristus med sine, har de alt med ham.

Apostelen Paulus skriver i 1 Kor 3,21-23: “Derfor må ingen skryte av å være tilhenger av mennesker. For alt hører dere til, enten det er Paulus, Apollos eller   Kefas, enten det er verden, livet eller døden, det som er nå, eller det som skal komme. Alt hører dere til, men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.” Vi ser altså at alt det som en Paulus eller en Peter hadde, bare var skatter fra de troendes eller kirkens skattkammer.


Vitnesbyrd fra bekjennelsesskriftene:

“Dertil må man nødvendigvis innrømme at nøklene ikke tilhører noen enkelt person, men kirken. Dette bestyrkes også av mange andre særdeles klare og urokkelige argument. For Kristus sier om nøklene i Matt 18 dessuten følgende “Hvor som helst to eller tre blir enige på jorden» osv. Han overgir altså nøklene prinsipielt og umiddelbart til kirken. Av denne grunn er det også kirken som i prinsippet har kallsretten” (Traktaten om pavens makt og overhøyhet, 24, Konkordieboken, s. 267).

“Denne tjenesten i den nye pakt er ikke bundet til steder eller personer som det levittiske prestedømmet. Men det er spredt ut over all verden, og er der hvor Gud gir sine gaver, apostler, profeter, pastorer, lærere. Tjenesten har ikke sin gyldighet på grunn av personens autoritet, men på grunn av det Ordet som er gitt den av Kristus.” (Traktaten om pavens makt og overhøyhet, 26, Konkordieboken, s. 267).

“For der hvor det fins en kirke, fins også retten til å forvalte evangeliet. Derfor beholder kirken med nødvendighet retten til å kalle, velge og innvie sine tjenere. Og dette er en gave som Gud har gitt direkte til menigheten, og ingen menneskelig makt kan frata menigheten den gaven, som også Paulus bevitner i brevet til efeserne, når han sier: “Han for opp og gav menneskene gaver” (Ef 4,8-12). Og blant gavene som er gitt direkte til menigheten, nevner han hyrder og lærere, og legger til at de er gitt for å tjene til oppbyggelse av Kristi legeme. For der hvor det er én sann kirke, må det nødvendigvis også være én fullmakt til å velge og innvie tjenere” (Traktaten om pavens makt og overhøyhet, 67, Konkordieboken, s. 273).

“Av alt dette er det tydelig at kirken beholder retten til å velge og innvie sine tjenere. Hvis derfor biskopene enten blir vranglærere eller de nekter å gi ordinasjon, tvinges menighetene på grunnlag av guddommelig rett til å sammenkalle pastorene sine for å innvie pastorer og tjenere. Ansvaret for splittelsen og uenigheten må biskopenes ugudelighet og tyranni bære. Paulus befaler jo at biskoper som lærer og forsvarer ugudelig lære og ugudelige gudstjenester, skal være forbannet (Gal 1,7-9)” (Traktaten om pavens makt og overhøyhet, 72, Konkordieboken, s. 274).


TESE 5
Selv om den sanne kirken i ordets egentlige mening etter sitt vesen er usynlig, kan man likevel påvise at den finnes. For dens kjennetegn er at Guds ord forkynnes rent og at de hellige sakramentene forvaltes i overensstemmelse med Kristi innstiftelse.

Bevis fra Guds ord:

Mark 4,26-27. Såmannen sår Ordet (v. 14)og dette får til følge at “kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer” (v27). Ordet har denne virkningen at det føder medlemmer i den sanne kirken, “rikets barn” (Matt 13,38). Når det himmelske såkornet sås ut, vokser alltid noen rikets barn opp ved et under (såmannen vet selv ikke hvordan). Dette går frem av Jes 55,10-11. Og overalt hvor den hellige dåpen brukes sammen med Ordet, finnes det mennesker som tror og blir salige (Matt 28,18-20; Mark 16,16). Det samme gjelder den hellige nattverden. Der den brukes, finnes det lemmer på Kristi legeme. “Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød” (1 Kor 10,17). Der Guds ord blir forkynt, den hellige dåp og Jesu Kristi legemes og blods sakrament blir forvaltet, der finnes det lemmer på Jesu Kristi kropp. Vi må altså tro at det finnes en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn.

Vitnesbyrd fra bekjennelsesskriftene:

“Vi vet at kirken er hos dem som lærer Guds Ord rett og forvalter sakramentene rett” (Apologien, XIV, 4. Konkordieboken, s. 170).

“Kirkenes sanne pryd er en god, nyttig og klar lære, en rett bruk av sakramentene, en brennende bønn og lignende. Lys, gullkar og lignende pryd passer, men er ikke kirkens egentlige pryd” (Apologien, XXIV, 51. Konkordieboken, s. 210).


TESE 6
Ifølge Skriften kalles dessuten hele den ytre flokken av gode og onde for kirke, dvs. alle som bekjenner seg til og holder fast ved det forkynte Ordet og bruker de hellige sakramentene. Likeså kalles alle delene av denne helheten for kirker, dvs. alle lokalmenigheter, hvor Guds ord forkynnes og de hellige sakramentene forvaltes. Grunnen til at ordet kirke også brukes i denne uegentlige betydningen, er at innenfor disse synlige flokkene er den usynlige, sanne, egentlige kirken av troende Guds barn skjult til stede.

Bevis fra Guds ord:

Når Herren Jesus sier at himmelriket er likt en not som også inneholder ubrukelig fisk  (Matt 13,47-48), at det er likt ti brudepiker hvorav fem er uforstandige (Matt 25,1-2) etc., viser han med ordet “likt” at himmelriket eller kirken i egentlig mening ikke består av både onde og gode, både sant troende og hyklere. Det ser bare slik ut når man betrakter den ytre, synlige kirken som omfatter både onde og gode, både rettroende og skinnkristne. Denne synlige kirken kalles for kirke bare i uegentlig eller synekdokisk mening (synekdoke helheten får navn etter en av dens deler), fordi den sanne kirken er skjult til stede i den. For denne delens skyld (som bare Herren selv kjenner) får helheten bære navnet kirke.

Vitnesbyrd

Luther:
“Skriften taler om kirken på to måter. For det første kalles allment alle for kirke som  offentlig bekjenner samme lære og bruker samme sakramenter, selv om mange hyklere og ugudelige har blandet seg inn der. Det er som Kristus sier i Matt 22,14: “Mange er kalt, men få er utvalgt.” Slik også i Mark 16,16: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.” Dette siste skriftstedet viser at noen er døpte, men tror likevel ikke. Derfor blir de fordømt, som også lignelsen om bryllupet lærer (Matt 22,1l ff). For visst er alle gjestene innbudt, men ikke alle har bryllupsklær på. Disse blir støtt ut og kastet ut i mørket … I denne blandede flokken er det alltid noen utvalgte, dvs. slike som tilegner seg og griper Guds   ord i den rette tro og tar imot Den Hellige Ånd. For prekenembetet kan ikke være uten   nytte og frukt. Denne rettferdige, rene lille flokken kaller Skriften kirken, og det er den som i egentlig forstand har rett på navnet ‘hellig’.”[5]

Luther:
“Kirken på jorden er, når man taler om det ytre samfunn, en samling av dem som hører, tror og bekjenner evangeliets rette lære om Kristus og har Den Hellige Ånd boende i seg. Denne gode Ånd helliger dem og virker i dem ved ordet og sakramentet. Blant dem finnes der likevel noen falske kristne og hyklere, som dog holder seg til samme lære og deltar så vel i sakramentene som i andre ytre embeter i kirken.”[6]

Wilh. Baier (1647-1695), professor i teologi i Jena:
“Man kan tale om den kjempende kirken i en dobbel forstand, dels i egentlig mening om samlingen av sant troende og hellige som ved troen er innpodet i Kristus, som er hodet. Som levende lemmer utgjør de en åndelig kropp sammen med ham. Dels også i uegentlig mening og synekdokisk, om hele den samlede flokken av sant troende og hellige med også hyklere og onde blandet inn … For de sant troendes skyld kan denne blandede flokken kalles kirken.”[7]


TESE 7
Likesom de synlige samfunnene, der Ord og sakrament ennå er til stede, ifølge Guds ord bærer navnet kirke på grunn av den sanne kirken som finnes innenfor disse ytre samfunnene, så har disse også den myndigheten som Kristus har gitt til hele sin kirke. Dette har de for den sanne, usynlige kirkens skyld, som er skjult til stede hos dem, selv om denne sanne, usynlige kirken bare består av to ellet tre.

Bevis fra Guds ord:

Så sier Herren: “Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg” (Matt 18,17). Her snakker Herren om en synlig del av kirken. Men når han like etter disse ordene tilføyer: “Sannelig sier jeg dere: Alt det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det dere løser på jorden, skal være løst i himmelen” (v. 18), så tilskriver han hver synlig del av kirken den kirkelige makten eller himmelrikets nøkler som han ifølge Matt 16,19 har gitt til hele sin hellige kirke. For at man nå ikke skal kunne hevde at denne høye myndigheten bare er gitt til store og folkerike menigheter, tilføyer han i v. 19 og 20: “Også dette sier jeg dere: Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.”

Vitnesbyrd

Luther:
“Der hvor evangeliet blir forkynt rent og rett, der må en hellig, kristen kirke finnes. Den som tviler på det, kan også like gjerne tvile på at evangeliet er Guds ord. Men hvor det finnes en hellig, kristen kirke, er også alle sakramentene, Kristus selv og Den Hellige Ånd til stede. Er vi nå en hellig, kristen kirke, og har det største og viktigste, nemlig Guds ord, Kristus, Ånden, troen, bønnen, dåpen, nattverden, nøkkelembetet etc., skulle vi da ikke også ha det minste, nemlig myndigheten og retten til å kalle noen til embetet som rekker oss Ordet, dåpen, nattverden, tilgivelsen (som allerede er til stede) og betjener oss med disse ting? Hva slags kirke ville det ellers være? Hva ble det da av Kristi ord når han ifølge Matt 18,20 sier: ‘For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem’? Og i v. 19: ‘Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen.’ Om nå to eller tre har en slik makt, hvor mye mer da en hel kirke?”[8]

Johannes Wigand (1523-1587), professor i teologi i Jena og biskop i Königsberg, skriver:
“Hver kirke på ethvert sted, dvs. hele flokken, både lekmenn og prester, har fullmakt til å velge, kalle og ordinere egnede tjenere i kirken, samt til å avsette og unnvike falske lærere og slike som ved et dårlig liv skader kirkens oppbyggelse. Dette er klart ut fra vitnesbyrdet om nøkkelmakten, for nøklene er gitt til hele kirken.”[9]

Martin Chemnitz (1522-1586), superintendant i Braunschweig, skriver:
“Mot papistenes tyranniske grunnregler har Luther ut fra Guds ord lært at Kristus ga nøklene, dvs. Ordets og sakramentforvaltningens embete, til hele kirken, og på en slik måte at Ordets og sakramentenes høyeste makt forblir hos Gud … Luther ville tilbakevise messeprestenes stolthet. Disse var grepet av den innbilning at bare de alene hadde hele makten i Ordet og sakramentene, slik at sakramentene var virkekraftige pga. at deres embetsstand hadde en særskilt inngytt kraft og evne (impressum characterem ordinis) … De påsto arrogant at resten av kirken ikke hadde noen som helst makt i Ordet og sakramentene. At Luther stakk hull i denne byllen og ut fra Guds ord opererte den bort, er det som fortsatt etter mange år gir papistene en brennende smerte og vekker onde følelser hos dem.”[10]


TESE 8
A: Også innenfor vranglærende, kjetterske forsamlinger (der Guds rene ord og sakrament finnes, men blandes med løgn) finner vi Guds barn. Også der er den sanne kirken til stede, fordi Guds rene ord og sakrament fremdeles finnes der.

Bevis fra Guds ord:

“Kirker” eller “menigheter” kaller Paulus de ytre fellesskap av kalte i Galatia (Gal 1,2), til tross for at disse for en stor del var blitt forført til frafall fra Kristus av falske lærere. Pga. Guds rene evangelium som også ble forkynt, fantes den sanne, usynlige kirken der, og for dens skyld kunne Paulus kalle disse ytre fellesskapene for “kirker” eller “menigheter”. Jf. også 1 Kong 19,14 og 18: Den sanne kirken var skjult – også for profeten Elia.

B: Den som ikke drar seg unna alle falske profeter og holder seg borte fra fellesskapet med vranglærende menigheter eller sekter,[11] risikerer sin salighet.

Bevis fra Guds ord:

Mange som hører at det finnes sanne Guds barn også innenfor vranglærende kirker, dvs. kirker hvor både det rene Guds ord og falsk lære forkynnes, trekker av dette den gale konklusjonen at det er likegyldig om man holder seg til et renlærende (rettroende) eller et vranglærende (ikke-rettroende) kirkefellesskap. Man kan jo bli frelst og salig også i slike kirker! Men resonnerer man slik, er man på ville veier. Det er visselig sant at det ikke er nødvendig å skille seg fra vranglærende kirkefellesskap av den grunn at det skulle være umulig å tilhøre den sanne, usynlige kirken i et slikt vranglærende fellesskap. Mange som ikke har fått kunnskap om faren ved å stå i en slik kirke, kan ennå eie den sanne troen, fordi de ikke bevisst fornekter noen bibelsk lære. Men den som er blitt gjort kjent med de vranglærende kirkenes eller sektenes falske lære og deres lærere, men likevel holder seg til dem, tilhører ikke den sanne kirken. Da å bli stående i kirkefellesskap med sekten eller den vranglærende kirken, er ikke bare en svakhetssynd man kan ha og likevel bli bevart i sin nådestand. Nei, det er å handle i trass mot Guds bud. For Gud gir oss i sitt hellige Ord påbud om å unnvike og flykte fra falske lærere og deres forfalskede gudstjeneste. Læren om at også benådede kristne fortsatt har svakhetssynder, rettferdiggjør ikke dem som med henvisning til denne læren bevisst og trassig mener at de kan forbli i synden. Og læren om at Guds barn også kan finnes innenfor sektene, rettferdiggjør heller ikke dem som mot Guds bud bevisst blir stående i sektene. På samme måte som de som bevisst synder på nåden er fordømmelsens barn, er også de det som i trass mot Guds ord har kirkefellesskap med slike som forfalsker sannhetens Ord. For det står skrevet:

Du skal ikke høre på dem som lærer falskt, selv om de kan gjøre store tegn og under. Se 5 Mos 13, 1-3!

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver” (Matt 7,15).

“Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill” (Matt 24,23-24).

“Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer” (Apg 20,30-31).

“Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem! Den slags mennesker tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Med fine ord og talemåter forfører de mennesker som har et godtroende hjerte” (Rom 16,17-18).

“For det må vel være oppsplitting i grupper blant dere, så det kan bli klart hvem som holder mål” (1 Kor 11,19).

Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar bli samstemt? Hva har en troende felles med en vantro? Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes? Vi er jo den levende Guds tempel, slik Gud har sagt: Jeg vil bo og vandre midt iblant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor sier Herren: Dra bort fra dem og skill dere fra dem. Rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere, jeg vil være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den allmektige” (2 Kor 6,14-18).

“Litt surdeig gjennomsyrer hele deigen” (Gal 5,9).

“En vranglærer (gresk: hairetikón) skal du avvise etter første og annen gangs tilrettevisning. For du vet at et slikt menneske er på avveier. Han synder og fører dom over seg selv” (Tit 3,10-11).

“Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør” (2 Joh 10-11).

Dra bort fra henne (Babylon), mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager” (Åp 18,4).


Vitnesbyrd fra bekjennelsesskriftene

Apologien:
“Man skal ikke ta imot eller høre på falske lærere (ordrett oversatt fra den tyske grunnteksten. Den latinske grunnteksten har: “Ugudelige lærere bør en forlate”), for de handler ikke lenger i Kristi sted, men er antikrister. Og Kristus sier (Matt 7,15): “Vokt dere for de falske profeter.” Og Paulus sier (Gal 1,9): “Dersom noen forkynner et annet evangelium, han være forbannet” (VII og VIII, 48. Konkordieboken, s. 136).

Traktaten om pavens makt og overhøyhet:
“Ettersom dette har seg slik, bør alle kristne ta seg i vare så de ikke blir delaktige i pavens falske lære, gudsbespottelser og urettferdige grusomheter. Derfor bør de holde seg unna og forbanne som Antikristens rike paven og hans tjenere, som Kristus sier: “Ta dere i vare for de falske profetene” (Matt 7,15). Og Paulus befaler at man skal unngå ugudelige lærere (den tyske grunnteksten: falsche Prediger) forbanne dem og holde dem for en forbannelse. Og i 2 Kor 6,14 sier han: “Dra ikke i fremmed åk med vantro, for hva samfunn har lys med mørke.” Det er en alvorlig ting å være uenig med så mange folks felles mening og bli kalt skismatikere. Men guddommelig autoritet byr alle at de ikke skal ha samfunn med eller være forkjempere for ugudelighet (tysk grunntekst: unrechte Lehre) og urettferdig grusomhet” (41f. Konkordieboken s. 270).

“Paulus befaler jo at biskoper som lærer galt eller forsvarer vranglære og falsk gudstjeneste, skal betraktes som forbannede” (72, ordrett etter den tyske grunnteksten. Jf. Konkordieboken, s. 274). Se også Konkordieformelen, Sol. Decl. X, 5-6! (Konkordieboken s. 520).


Vitnesbyrd av rette lærere

Luther i sin Store Galaterbrevkommentar til Gal 5, 9 -12:
“Litt surdeig gjennomsyrer hele deigen” – Dette inneholder en advarsel, som Paulus kraftig understreker. Også vi bør understreke den i dag. For sektene, som fornekter Kristi legemlige nærvær i nattverden, anklager nå også oss for å være stridige, harde og umedgjørlige, at vi setter til side kjærligheten og enheten i menighetene bare på grunn av denne ene artikkelen om sakramentet. De mener at vi ikke burde legge så stor vekt på denne ubetydelige læresetningen, da den jo også er så usikker og ikke tilstrekkelig nøye forklart av apostlene, og de jo selv er enige med oss i den kristne lærens øvrige artikler. Derfor burde vi slippe dette kravet om et felles syn på den kristne læren og at alle kristne menigheter skal være ett. Med dette tilsynelatende sterke argumentet gjør de oss ikke bare uglesett blant sine egne tilhengere, men forvirrer også mange som ellers vil oss vel, så de mener at det er av ren stahet eller pga. private nykker vi har en annen mening. Dette er djevelens list for å forsøke å forderve ikke bare denne ene artikkelen, men hele den kristne læren.

Mot deres argument svarer vi med Paulus: “Litt surdeig gjennomsyrer hele deigen.” Den som studerer filosofi, vil kunne se hvordan en liten feil i utgangspunktet blir stor i slutten av tankekjeden. Slik vil også i teologien en liten feil kunne forderve hele læren. Derfor må læren og livet holdes klart fra hverandre. Læren er ikke vår, men Guds. Vi er bare kalt til å være hans tjenere. Derfor kan vi ikke svikte eller forandre på noe i læren – ikke en eneste prikk. Men livet er vårt, så hva livet angår kan ikke sakramentererne kreve noe som vi ikke skulle ville, eller t.o.m. burde underkaste oss og tåle, såfremt ikke læren og troen settes på spill. For om læren gjentar vi stadig på ny Paulus’ ord: Litt surdeig gjennomsyrer hele deigen. På dette punkt viker vi ikke en tomme. Læren må sammenlignes med et matematisk punkt. Det er udelelig, man kan verken ta noe bort eller legge noe til. Men livet kan vi sammenligne med det empiriske, virkelige punktet som alltid kan deles, alltid kan gjøres mindre…

Vi er beredt til å bevare fred og kjærlighet mot alle om de bare lar oss få beholde læren om troen hel og uskadd. Men vil de ikke gi oss et slikt løfte, krever de forgjeves kjærlighet av oss. Forbannet er den kjærlighet som opprettholdes på bekostning av troens lære! For læren må alt vike: kjærlighet, apostler og engler fra himmelen. Den lumske metoden motstanderne bruker til å forminske denne saken, viser tydelig nok hvor høyt de egentlig setter Ordets majestet. Om de trodde at det er Guds ord vi har med å gjøre, ville de ikke leke med det på denne måten, men vise det den største aktelse, og tro det uten tvil eller motsigelser. Da ville de forstå at alle Guds ord egentlig bare er ett eneste, og det ene er alle. De ville vite at en av artiklene er alle og at alle egentlig er en og den samme. Så dersom en settes til side, vil alle etter hvert gå tapt. De utgjør nemlig en eneste enhetlig sammenheng…

‘Den som forvirrer dere, skal få sin dom, hvem det så er’ (5,10). Her sitter Paulus som en dommer på sitt dommersete og fordømmer de falske apostlene. Han bruker den meget nedsettende betegnelsen at de “forvirrer” galaterne, som selv anså dem som spesielt gudfryktige lærere, langt bedre enn Paulus. Samtidig vil han gjøre inntrykk på galaterne med denne alvorlige dommen, der han med så stor sikkerhet fordømmer de falske apostlene, slik at de må unngå dem som pesten. Han vil si: “Hvorfor hører dere på disse farlige menneskene, som ikke underviser dere men bare forvirrer dere? Det de lærer dere, kan bare forvirre samvittighetene. Hvor store de enn måtte være, skal de få sin dom.” – Av disse ordene (‘hvem det så er’) fremgår det tydelig at de falske apostlene fremsto som spesielt gode og hellige menn. Kanskje var det også blant dem en fremstående aposteldisippel som hadde både godt navn og stor anseelse. For det er ikke uten grunn han bruker så høytidelige og talende ord. Slik uttrykker han seg også i kap. 1,8: ‘Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han!’ Det er ingen tvil om at mange i høyeste grad har tatt anstøt av apostelens voldsomme språk og tenkt: Hvorfor bryter Paulus kjærlighetens lov? Hvorfor er han så sta i en så ubetydelig sak? Hvorfor uttaler han så forhastet den evige fordømmelsesdom over disse som jo er Kristi tjenere slik som han selv?

Dette bryr ikke Paulus seg om, men fast og med den største bestemthet forbanner og fordømmer han dem som bryter mot troens lære, hvor hellige, lærde og høyt ansette de enn måtte være.

Slik bannlyser og fordømmer også vi nå dem som påstår at artikkelen om Herrens legemes og blods sakrament er uklar og usikker, og som dermed krenker Kristi ord ved nattverdens innstiftelse. Vi holder meget strengt på alle artiklene i den kristne læren. Både store og små (selv om ingen for oss er liten) skal være rene og visse. Det er i høyeste grad nødvendig. For læren er vårt eneste lys, som leder og opplyser og viser veien til himmelen. Dersom den bringes til å vakle på noe punkt, vil alt begynne å gynge. Og om det skjer, kan ikke kjærligheten hjelpe oss. Vi kan bli frelst uten kjærlighet og enighet med sakramentererne, men ikke uten ren lære og tro. Ellers skal vi gjerne bevare kjærligheten til og samhørigheten med dem som sammen med oss tenker kristelig om alle kristenlærens artikler. Ja, så langt det står til oss skal vi også holde fred med våre fiender. Vi skal be for dem som på grunn av uvitenhet håner vår lære og forfølger oss. Men de som med vitende og vilje og i strid med sin samvittighet gjør vold på en eller flere av den kristne lærens artikler, kan vi ikke holde fred med.

Paulus lærer oss med dette eksemplet å være så halsstarrige. De falske apostlene og deres disipler som hevdet det var de som førte rett kristen tro og lære, mente at hans sak var både ubetydelig og fullstendig feil. Og allikevel hevder han uten å tvile at de skal få sin dom. Derfor gjelder det, som jeg ofte sier, å nøye skille læren fra livet. Læren er himmelen, livet er jorden. I livet er det synd, villfarelser, urenhet og bitter elendighet. Der skal kjærligheten være overbærende og finne seg i adskillig, tåle å bli lurt, den skal tro, håpe og utholde alt. Der skal syndenes tilgivelse råde, bare ikke synden og villfarelsen forsvares…

Bry dere ikke om, sier Paulus, at Kristi kors og dets ubehag er så tungt og varer så lenge. Dette bør heller gjøre dere faste i troen. For så lenge det varer, står det vel til med deres kristendom. På samme måte trøster også Jesus sine i Matt 5,11-12: ‘Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.’ Kirken tillater ikke at denne gleden blir tatt fra den. Derfor ville jeg ikke være vel til mote dersom paven, biskopene, fyrstene og svermeråndene var enige med oss. En slik enighet ville nemlig ha vært et sikkert tegn på at vi hadde mistet den sanne læren. Kort sagt: Kirken må lide forfølgelse når den lærer evangeliet rent ...

Hvis altså de kristne vil beholde Ordet, må de ikke ta anstøt eller forskrekkes om de ser djevelen rase tøylesløst, hele verden gå til opprør, tyranner fare vilt fram og partier oppstå. De skal i stedet være sikre på at dette ikke er onde, men gledelige tegn, som jo Jesus sier i det nylig siterte ordet: ‘Gled og fryd dere!’ Korsets anstøt må altså ikke ryddes av veien. Det ville ha skjedd om vi forkynte den gjerningsrettferdigheten som denne verdens fyrste og hans tilhengere gjerne vil høre. Da ville vi fått en mild djevel, en nådig verden, en blid pave og blide fyrster. Men når vi priser Kristi velgjerninger og hans herlighet, forfølger de oss og tar fra oss liv og gods …

Paulus legger så stor vekt på den lille surdeigen at han til og med våger å bannlyse de falske profetene, selv om de nyter så stor anseelse i verden for øvrig. Altså skal heller ikke vi ringeakte en liten surdeig i læren. For hvor liten den enn er, blir den, om den bagatelliseres, årsak til at man litt etter litt mister sannheten og frelsen og fornekter Gud. For dersom Ordet forvanskes, får det til følge at Gud fornektes og spottes. Da finnes det ikke lenger noe håp om frelse. Om vi derimot spottes, forbannes og drepes, er likevel fremdeles han der som er mektig til å oppvekke oss og befri oss fra forbannelse, død og helvete.

Vi skal altså lære oss å prise og opphøye Ordets majestet og myndighet. Det er nemlig ikke noe ubetydelig ord, som svermerne mener. Nei, en eneste prikk i det er større enn himmel og jord. Derfor tar vi i denne sak absolutt intet hensyn til den kristne kjærligheten eller samhørigheten. Vi setter oss uten videre på dommersetet, dvs. vi fordømmer og forbanner alle som i det aller minste forvansker Guds ord eller forbryter seg mot dets majestet. For ‘en liten surdeig syrer hele deigen.’ Men hvis de lar Ordet stå uantastet og ukrenket, er vi ikke bare rede til å bevare kjærlighet og samhørighet med dem. Da tilbyr vi oss å bli deres slaver og gjøre alt som måtte ønskes. I motsatt fall må de forgå og støtes ned i helvetet. Og ikke bare de, men hele verden med fromme og ugudelige, om bare Gud forblir. Om han forblir, finnes det ennå liv og frelse. Og da skal de fromme bestå.

Paulus gjør altså rett i å felle den dommen at disse som volder forvirring er forbannet med alt de er, lærer og gjør. Han gjør rett i å ønske at de fjernes fra dette livet og særlig drives ut av kirken, dvs. at Gud ikke skal styre eller gi fremgang for deres lære eller gjerninger.”[12]

Friedrich Balduin (1575-1627), professor i teologi i Wittenberg, skriver:
“For det tredje skal man ikke styrke vranglærerne i deres vranglære, noe vi gjør dersom vi deltar i deres gudstjenester. For da vil de gjøre seg forhåpninger om at vi med tiden kommer til å forene oss med dem også i alt det øvrige. De kommer til å oppfatte vårt gudstjenestebesøk som at vi nå innser at vi skilte lag med dem uten grunn, siden vi nå i praksis godkjenner deres gudstjeneste.» [13]

C: Alle kristne er ved sin salighet forpliktet til å bekjenne seg til og holde seg til rettlærende (rettroende) menigheter og deres rettlærende (rettroende) predikanter, hvor det finnes slike menigheter og predikanter. 

Bevis fra Guds ord:

Herren sier: “Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen” (Matt 10,32-33).

Herren sier også: “For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet” (Luk 9,26).

For det tredje skriver apostelen Paulus: “For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst” (Rom 10,9-10). – Derfor kan ingen eie den saliggjørende troen på Kristus og hans sannhet i sitt hjerte, som ikke vil bekjenne denne troen med munnen. Følgelig er hver kristen ved sin salighet forpliktet til offentlig å bryte med dem som han vet forfalsker Kristi sannhet, og offentlig bekjenne seg til og holde seg til dem han vet bærer fram vitnesbyrdet om Kristus og hans uforfalskede sannhet.

Guds ord sier også uttrykkelig at en kristen skal utøve kirkefellesskap med dem som bekjenner den rette troen, og at han må ta seg i akt så han ikke med sine ord eller handlinger blir årsak til splittelse eller delinger. For slik står det skrevet: “Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke. For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: “Jeg holder meg til Paulus”, mens andre sier “til Apollos”, “til Kefas” eller “til Kristus”. Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn?” (1 Kor 1,10-13). Videre: “Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle” (Ef 4, 3-6).

Det fortelles om de første kristne at de ikke bare “holdt seg trofast til apostlenes lære”, men “og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene  Alle de troende holdt sammen … Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud” (Apg 2,42ff).


Vitnesbyrd

Abraham Calovius (1612-1686), professor og generalsuperintendent i Wittenberg, skriver:
“Vi kan ikke uten videre holde med socinianerne, som er kalde og likegyldige for nødvendigheten og nytten av å søke etter og skjelne den sanne kirken … som om det på ingen måte var nødvendig å lære å kjenne denne kirken for å slutte seg til den … ” Calovius fremholder deretter at bakgrunnen for socinianernes oppfatning sikkert er den at de ikke vil slutte seg til noen bestemt kirke og at det etter deres mening er hvert menneskes private sak hvilken kirke man tilhører. Det er ikke til å undres over at de forakter sakramentene, som bare utdeles i kirken, og at de ikke holder dem for “salighetens midler. Calovius nevner så ti grunner til at man skal holde seg til den rettroende kirken. Bl.a. nevner han Matt 18,17: “Si det til menigheten!” Dersom man skal kunne praktisere kirketukt, slik Herren har befalt, må man ha en menighet å vende seg til, man må vite hvor den finnes.”[14]


TESE 9
For å vinne saligheten er bare fellesskapet med den usynlige kirken absolutt nødvendig. 

“For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger” (Rom 3,28). Salighetens grunn er bare Kristus og hans stedfortredende godtgjørelse.

Ingen kan fortjene saligheten ved å holde Guds bud. Derfor skal ikke saligheten bindes til en bestemt synlig kirke. Men den saliggjørende troen og fellesskapet med den usynlige, sanne kirken blir truet av falsk lære, og bevisst ulydighet mot Herrens bud kan ikke stå sammen med en sann tro på Kristus.

***

Her må vi avslutte vårt ganske frie sammendrag av Walthers framstilling av den bibelske og lutherske læren om kirken. Dersom noen ikke har fått full klarhet ved dette sammendraget, henviser vi til den redegjørelsen og de vitnesbyrd som foreligger utførligere i Walthers bok Kirche und Amt (3. opplag Erlangen 1875, s. 1-173).

 

Noter :

[1] Carl Ferdinand Wilhelm Walther (1811-1887) er den fremste representanten for den bibelsk-lutherske læren og bekjennelsen på 1800-tallet. Med stor kraft og klarhet be­kjempet han den tyske rasjonalismen og bibelkritikken og satte i dens sted den rene evangeliske læren. År 1839 emigrerte han fra Tyskland til USA. Da Missourisynoden ble dannet i 1847 ble han dens første president, og fra 1850 til sin død var han pro­fessor i teologi ved Concordia Seminary i St. Louis. Hans teologiske produksjon er meget omfattende, og mange av hans bøker er fremdeles uovertrufne standardverk.

[2] Loci Theologici, de ecclesia § 73.

[3] Philosophia Sobria, Part. 2, s. l, c. l, g. 9. p. 129, 130.

[4] Theologia Didactio-Polemico, Part. IVc. 15. Sect. 2.

[5] Fra utleggelse av profeten Joel, kap. 3,17, fra år 1545. St. Louis ed. 1880·1910, VI, 1628f.

[6] Dr. Martin Luthers predikener. Over alle søn- og helligdagers evangelier. 20 søndag e. Tr., (Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn, Tønsberg 1968), s. 527.

[7] Compendium Theologiae Positivae III, 13.2.

[8] Skrift om vinkelmessen og presteordinasjonen fra 1533. St. L. XIX, 1565-66.

[9] Centuriar, 1, lib. 2, cap. 4, pag.803, 1 ed. Basil, 1, pag. 392.

[10] Examen Concilii Tridentini, p. 222b-223a.

[11] Med sekt menes her et religiøst samfunn, stort eller lite, som avviker fra den bibelske læren f.eks. ved å tillate at sann og falsk lære blandes sammen.

[12] Fritt etter M. Lindströms oversettelse, Pro Fide 1954, s. 408-415.

[13] Tractatus de Casibus Conscientiae ll, c. 6, cas. 7.

[14] Socinismus profligatus, pag. 888-891.

 

(Tidskriften Biblicum, 6-7/1977)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.