Å studere teologi

Av Siegbert W Becker

Den 4. september 1972 talte prof. Siegbert W. Becker over dette emnet ved Det teologiske fakultetet i Uppsala. Nedenfor følger et fritt referat av foredraget, som ble holdt uten manuskript.

Jeg vet ikke hvordan dere studerer teologi eller hvordan dere forventes å studere teologi. I Amerika kan man studere teologi på forskjellige måter. Jeg har erfaring med det. Jeg tok min første akademiske eksamen ved Concordia Seminary i St. Louis, som den gangen var et konservativt luthersk seminar. Det var faktisk et av de mest konservative seminarene i hele verden, og alle lærerne mine uten unntak aksepterte Bibelen som Guds verbalt inspirerte og ufeilbare ord. Senere studerte jeg ved Divinity School i Chicago, hvor de fulgte en metode som var så forskjellig fra den ved Concordia som det er mulig å komme. Sannsynligvis et av de mest liberale universitetene i USA. Jeg er for tiden professor ved Wisconsinsynodens teologiske seminar i Mequon. Jeg vil nå fortelle dere hva vi på Wisconsin-synoden mener med å studere teologi. Etter min mening er dette den eneste rette måten å studere teologi på.

Teologi, ikke antropologi
Det første jeg vil understreke, er at teologi skal være teologi og ikke antropologi. Teologi bør handle om Gud og ikke om mennesker. Man må konsentrere studiet om hva Gud har åpenbart om seg selv, og ikke hva mennesker har sagt om Gud. Jeg er fullstendig klar over at denne metoden ikke er akseptert overalt, men jeg tror på Guds ord når det står at mennesket av seg selv ikke har noen mulighet til å forstå Gud. Hvis et menneske overhodet vil forstå noe om Gud, må denne kunnskapen gis ham fra Gud selv. Det er sant at Gud til en viss grad har åpenbart seg i naturen, men fullstendig har han bare åpenbart seg i den hellige Skrift. Et av de grunnleggende stedene i denne sammenhengen er 1 Kor 2. Her sier apostelen Paulus at denne verdens vise ikke har kjent Gud. Guds visdom er skjult for mennesket. «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd.» Hvis nå apostelen Paulus har rett, noe jeg er helt overbevist om, blir konsekvensen at vi ikke kan forvente å finne noen nøyaktig kunnskap om Gud noe annet sted enn i den hellige Skrift.

I dag har teologistudiet først og fremst blitt et studium av bøker om hva mennesker tenker om Gud. Hvis du i dag vil gjøre en teolog veldig flau, trenger du bare å nevne en teologisk bok som han ennå ikke har lest. Man kjenner godt til hva Bultmann sier og Barth og Brunner og Baillie og Pannenberg osv. Og likevel, side om side med denne kunnskapen, viser man en stor uvitenhet om hva Bibelen sier. Hvis det ikke er uvitenhet, så er det vantro. En ting som blir åpenbar hvis du går gjennom litteraturen som nevnes i kurslister i dag, er at alle gode bøker mangler. Bare de bøkene som er fiendtlige mot Bibelens egne påstander om seg selv, er inkludert. Jeg tror vi har et godt eksempel på dette i boka «Kerygma og myte». Man mener at denne boken gir et bilde av diskusjonen mellom Bultmann og hans kritikere. En av de fremtredende kritikerne av Bultmanns teologi var Hermann Sasse. Men i forordet sies det at de bevisst har utelatt Sasses kritikk, fordi de ikke kunne akseptere den. Sasse var den eneste av kritikerne som angrep selve kjernen i Bultmanns teologi. Han avviste Bultmanns teologi som hedenskap og et av vantroens påfunn. Og likevel, da man nå publiserte en bok som skulle gjengi diskusjonen mellom Bultmann og hans kritikere, så bare rett og slett utelot de Sasse. Dette er typisk for mye moderne teologi. Bøkene som forsvarer den undervisningen Bibelen selv gir om seg selv, blir ganske enkelt lagt til side.

En rett teologi er bibelsk teologi
Jeg og alle lærerne i Wisconsinsynoden tror at Bibelen er Guds verbalinspirerte ord. Vi tror at alle ord i Bibelen er Guds ord. Vi tror at alle disse ordene er Guds ord i den forstand at Gud har gitt dem til mennesker. Og vi tror at fordi de er Guds ord, er de helt sanne og pålitelige i alt de sier. Derfor tror vi også at vi i Bibelen har Guds eget ord om seg selv. Vi tror at Bibelen er det eneste stedet vi kan finne pålitelige ord om Gud. Derfor må en rett teologi som fortjener navnet, være bibelsk. Det følger selvfølgelig også av dette som en forutsetning for et rett teologisk studium, at man kjenner Bibelens grunnspråk. På vårt seminar er dette et av kravene for opptak. Man må kunne lese Bibelen på hebraisk og gresk for å få begynne studiet. Slik er det ikke alle steder i Amerika.

I 1948 gjorde jeg forberedelser for å fortsette den teologiske forskningen min. Jeg reiste til et av de ledende universitetene i Chicago-området, nemlig Garrath Biblical Institute, som er tilknyttet Northwestern University. Der snakket jeg med dekanen og spurte om han mente det var mulig å fortsette forskningen med et doktorgradsprogram i hebraisk og gresk. Han sa at det sannsynligvis ville gå bra, han ville bare se CV-en min. Jeg sendte den til ham, og neste gang jeg møtte ham sa han at han var veldig lei seg for at det ikke ville være mulig å ordne noe doktorgradsprogram i gresk og hebraisk, fordi jeg allerede hadde lest mye mer enn det som kreves for doktorgraden deres. Han foreslo at de i stedet skulle ordne et doktorgradskurs i sosiologi, og ved å studere sosiologi kunne jeg så bli doktor i teologi.

Nå er ikke dette et enkeltstående tilfelle. De fleste teologer i Amerika bryr seg ikke om grunnspråkene. Årsaken er jo den at Bibelen ikke er primær og grunnleggende for dem. Martin Luther mente at det for en teolog var helt grunnleggende å kjenne grunnspråkene. Like alvorlig som evangeliet er, like alvorlig må vi ta det med grunnspråkene, understreket han. Han sa at i selve språket har vi skattkisten der juvelene befinner seg.

Ydmykhet og ærefrykt
Etter at man har satt seg inn i Bibelens grunnspråk, bør man nærme seg Bibelen slik Moses nærmet seg den brennende busken. Dere husker at da Moses så dette fantastiske synet, hørte han en stemme fra busken som sa: «Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.» Når man trer inn på Skriftens område, bør man også ta av seg skoene. Det er så mange i dag som ikke er redde for å håndtere Bibelen med skitne fingre. Men hvis det er sant at Bibelen er Guds ord, og hvis vi godtar denne påstanden slik som Bibelen sier og mener det, må man innse at vi har rett når vi sier at Bibelen er en hellig skrift. Og ingen teolog, som er verdig dette navnet, bør nærme seg den uten ærefrykt. Han bør ta alt det Bibelen sier svært alvorlig. Han bør i lydighet godta alt Bibelen sier. Han bør huske at Bibelen er ufeilbar. Derfor bør han alltid studere Bibelen med en barnlig tro. Hvis han støter på ting han ikke forstår, bør han gi uttrykk for den samme ånd som Luther hadde da han sa: «Nå løfter jeg på hatten og går forbi.» Vi bør lytte, bevisst om at det er Gud som taler. Jeg mener at for en sann teolog er dette en grunnleggende og helt nødvendig holdning.

Ikke bare en akademisk øvelse
En annen absolutt nødvendig ting en teolog må tenke på, er at han ikke skal studere teologi kun som en akademisk øvelse. På vårt seminar mener vi at det teologiske studiet først og fremst er en forberedelse til prestetjeneste. Alle våre studenter forbereder seg til å bli pastorer i menighetene våre. Og en av de uskrevne reglene vi følger når vi bygger opp fakultetet vårt, er at hver eneste professor ved fakultetet må ha praktisk erfaring fra prestetjeneste, før han blir kalt til å undervise ved fakultetet. I vår krets misliker vi at man studerer bare for å bli professor i teologi, fordi vi tror at formålet med å studere teologi er å hjelpe mennesker å få visdom til frelse. Derfor mener vi at mennene må huske at de forbereder seg på å hjelpe mennesker til himmelen. Det var dette som var hensikten med at vi fikk Bibelen. Evangelisten Johannes sier jo i sitt nest siste kapittel: «Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» Det kan ikke finnes noe større privilegium en person kan få i denne verden enn å få hjelpe mennesker å finne veien til det evige livet. Det er den største skatten noe menneske kan finne og vinne, og denne skatten bør en kristen pastor være ivrig etter å dele med andre mennesker. Fordi vi tror at denne skatten bare kan vinnes gjennom Bibelen, mener vi at Bibelen alltid må stå i sentrum for all vår innsats.

Noe personlig som gjelder liv og død
Men før en teolog tenker på hva han skal gjøre for andre, er det et spørsmål han alltid må stille seg selv, uavhengig av hvilken disiplin innenfor teologien han arbeider med. Alltid når han slår opp et sted i Bibelen, bør han først av alt spørre seg selv: “Hva betyr dette for meg? Hva har dette her for konsekvenser for min sjel? Hvordan hjelper dette meg til å se synden min? Hvordan hjelper dette meg å bli overbevist om at jeg er en fortapt og fordømt sjel? Hvordan kan dette hjelpe meg til å ha full visshet om at jeg har full tilgivelse gjennom Kristus? Hvordan kan dette hjelpe meg til å uttrykke min kjærlighet til denne Frelseren, som har utøst sitt blod for at jeg skulle få tilgivelse for mine synder?” Dette er det jeg mener når jeg sier at det teologiske studiet ikke bare må bli en akademisk øvelse. Det må alltid handle om noe personlig, som gjelder liv og død. Det er alltid et spørsmål om himmel eller helvete, et spørsmål om Gud eller djevelen, om fortapelse eller frelse. Dette må vi huske som noe grunnleggende. Og derfor bør en professor i teologi ikke bare være en akademiker. Foreleseren ved et teologisk fakultet bør ikke oppføre seg annerledes ved kateteret enn han gjør på prekestolen. En professor i teologi bør bekjenne den kristne tro. Hver forelesning han holder bør gi uttrykk for det han mener i sitt eget hjerte, en trosbekjennelse. Og hans hensikt skal alltid være at studentene som lytter skal komme til tro.

I Wisconsinsynoden bruker vi ingen objektiv metode for den teologiske undervisningen. Undervisningen vår er ordentlig subjektiv, og vi forventer at også studentene våre har en subjektiv holdning til det teologiske faget. Vi presenterer ikke en rekke alternativ, der de kan velge hva de vil. Det eneste valget en student har på vårt seminar er å bli værende eller gå. Hvis han ikke liker den teologien vi presenterer for ham, har han full frihet til å gå til et annet universitet. Det fins de som sier at en slik holdning ikke er luthersk. De sier at Luther trodde på frihet når det gjelder religionen. Men ingenting kan være lenger fra sannheten. Luther trodde kun på en fullkommen underordning under Ordet. Et av de sterkeste uttrykkene for denne holdningen finner vi i de såkalte «visitasjonsartiklene». Visitasjonsartiklene ble skrevet for å hjelpe dem som ble sendt ut for å besøke kirkene i Sachsen. En av grunnreglene var den følgende: “Ingen pastor skal tvinges til å tro som kurfyrsten tror. Men hvis man møter noen som ikke tror som kurfyrsten tror, ​​har han full frihet til å emigrere.» Det er altså helt klart at Luther ikke inntok en holdning som betydde fullstendig frihet. Han satte seg opp imot den romersk-katolske kirkens autoritet, ikke fordi han motsatte seg autoritet, men fordi han trodde at den romersk-katolske kirkes autoritet var en antikristelig autoritet, som man ikke burde adlyde. Og hvis noen tror at Luther er en forløper for de som i våre dager setter seg opp imot autoriteter, vil jeg foreslå at dere leser hva Luther sa om mordere, tyver osv. Jeg vet at den holdningen Luther inntok ikke er populær i dag, men jeg er overbevist om at Luther hadde helt rett i den teologiske holdningen han inntok.

Intellektuell uredelighet
Når vi nå inntar en slik holdning, blir vi ofte anklaget for å være intellektuelt uredelige. Mens jeg studerte ved Northern Baptist University i Chicago, forsvarte jeg ofte vår lutherske innstilling. Jeg ble da ofte fortalt at jeg kunne vel ikke tro på det jeg selv sa, for ingen intelligent skapning kan tro noe slikt. De sa at den eneste grunnen til at du sier det du sier er at du er bundet av de lutherske bekjennelsesskriftene og derfor må du si det. Mitt eneste svar på det er: «Tror du på alvor at jeg er en uærlig hykler?»

I fjor holdt jeg åpningsprekenen den første dagen av skoleåret på Wisconsin Lutheran Seminary. Prekenteksten var: «Jeg er en budbringer i lenker», «Men Guds ord er ikke bundet.» Temaet jeg tok opp gjaldt akademisk frihet. Jeg sa at jeg var bundet av de lutherske bekjennelsesskriftene og av min kirkes bekjennelse, men jeg føler meg helt fri. Hvis lederne i min kirke og de ansatte ved seminaret mitt skulle komme til meg i morgen og fortelle meg at du fra nå av er fri til å si akkurat hva du vil i klasserommet, vet jeg ikke om en eneste ting jeg ville ønske å si annerledes i morgen. Jeg tror at Den Hellige Ånd må utføre et mirakel i et menneskes hjerte for å få til en slik situasjon, men jeg tror at Den Hellige Ånd kan føre en hel kirke og et helt fakultet til en slik enighet. Og når folk sier at den eneste måten å få til en slik enighet i en kirke er å tvinge den fram, svarer jeg: Jeg kjenner ikke til noen hyklere blant våre pastorer, men jeg må godta bekjennelsen deres som ærlig. Jeg tror ikke de er tvunget av noen ordre utenfra til å si akkurat det de sier. Jeg tror ikke det er mulig å opprettholde enighet i en kirke med en slik type press. Kanskje kan man lykkes i en kortere tid, men til slutt kommer trykket til å bli så stort at lokket flyr i luften.

Jeg lever ikke med den illusjonen at situasjonen i vår kirke alltid vil forbli uendret, men slik situasjonen er i dag har vi den formen for enighet som er nødvendig. Det er viktig, ja, helt nødvendig at en teolog er intellektuelt ærlig. Vi forteller derfor studentene ikke bare hva vi mener er den rette sannheten og at vi forventer at de skal lære på samme måte ute i menighetene. Vi forteller dem også at uærlige mennesker blir straffet av Gud. Vi forteller dem at hvis de ikke med god samvittighet kan si ja til de lutherske bekjennelsesskriftene, må de ikke hykle og late som at de gjør det.

Det sies ofte at den som tror at Bibelen er tvers igjennom ufeilbar, ikke kan være intellektuelt ærlig. Jeg har lest slike påstander også i svenske kristne aviser. Vi leser det samme i Amerika. Jeg vet at jeg tror på Skriftens ufeilbarhet, og jeg er ikke klar over noe hykleri hos meg når jeg sier det. Jeg vet også at alle kollegene mine ved universitet vårt tror på Skriftens ufeilbarhet, og jeg tror ikke at noen av dem er intellektuelt uærlige.

Denne anklagen om intellektuell uærlighet rettes ikke bare imot fromme bibeltroende. Det er mange teologer i dag som tror på evolusjonsdogmet. Jeg tror dette er et dogme akkurat som dogmet om Kristi guddom. Den eneste forskjellen mellom dem er at Kristi guddom undervises det om på grunnlag av Guds inspirerte ord, mens evolusjonsdogmet læres ut på grunnlag av menneskelig autoritet. Jeg tror at enhver som går gjennom de såkalte bevisene for evolusjonismen på en objektiv og ærlig måte absolutt må komme til den konklusjon at mye uredelighet er blitt brukt for å frembringe dette allment aksepterte synet på verdens tilblivelse. Når man ser hvordan årsakene henger sammen og hvordan man selektivt tar fram argumenter og hvordan argumenter som taler imot teorien ganske enkelt utelates, bare fordi de ikke stemmer overens med teorien, synes man det er veldig vanskelig å tro på intellektuell ærlighet hos en evolusjonist. Jeg er sikker på at jeg har like store problemer med hans intellektuelle uærlighet som han har med min.

Men enda mer uredelig er behandlingen de lutherske bekjennelsesskriftene får i såkalt lutherske kretser. Hensikten med de lutherske bekjennelsesskriftene var at hver luthersk prest skulle skrive under på deres bekjennelse. De ble skrevet som en korrekt undervisning om hva som er Bibelens lære. Det er dette de hevder om seg selv. Og dette er det man lover å holde seg til når man underskriver på eller høytidelig lover å holde seg til deres bekjennelse. De tidlige lutheranerne måtte skrive navnet i boken, og presteløftene ved ordinasjonen innebar i bunn og grunn det samme. Men å si at man aksepterer de lutherske bekjennelsesskriftene for siden å erklære at man bare aksepterer dem i den forstand at de er et interessant historisk eksempel på luthersk tro, det er ikke å forholde seg ærlig og redelig til bekjennelsesskriftene. Hvorfor kaster vi dem da ikke bare ut av vinduet? Hva er poenget med å skrive under på noe som man overhodet ikke vil skrive under på? Er det intellektuell redelighet? En som studerer eller underviser ved et luthersk universitet, bør være en ærlig lutheraner. Og derfor mener vi at et rett teologisk studium bør føre til at man ærlig skriver under på bekjennelsesskriftenes undervisning.

Teologisk dobbelttale
Enda mer uredelig er behandlingen som Bibelen får av de som anklager oss for intellektuell uredelighet. I hvert fall i Amerika er det vanskelig å finne noen teolog som åpent tør å benekte at Bibelen er Guds ord. Men et av de mest populære spørsmålene i Amerika er dette: «I hvilken forstand er Bibelen Guds ord?» Og så blir definisjonen slik at Bibelen blir noe annet enn Guds ord. Hvorfor sier man da ikke åpent at man ikke tror at Bibelen er Guds ord? Hvorfor heise disse gamle flaggene hvis du ikke lenger er lojal mot dem? Det som er mest uredelig i teologisk sammenhenger i vår tid er den teologiske dobbelttalen som er så karakteristisk for mange teologer i dag. Teologer bruker fremdeles de gamle fine ortodokse ordene, men de har uttømt dem på deres virkelige, gamle betydning, og fylt dem med ideer som ikke er bibelske. La meg bare gi dere et eksempel på hva jeg mener.

Da jeg var ved universitetet i Chicago, fulgte jeg et kurs i religionsfilosofi og religionspsykologi ledet av prof. Lumer. Jeg hadde hørt at Lumer var en dårlig teolog, men i den første forelesningen jeg var på var en av de første tingene han sa: «Kristi oppstandelse er hjørnesteinen i den kristne tro.» Det ble jeg glad for å høre. Det var det beste jeg noen gang hadde hørt ved Divinity School i Chicago, og da hadde jeg vært der i nesten et helt år. De neste dagene gjentok han den samme påstanden. Igjen og igjen kom han tilbake til dette, at Kristi oppstandelse er hjørnesteinen i den kristne tro. På den tiden var jeg fremdeles ganske naiv når det gjaldt teologi. Jeg trodde rett og slett at folk mente det de sa. Jeg trodde at prof. Lumer ikke var en så dårlig kristen allikevel. For den som virkelig tror at Kristi oppstandelse er hjørnesteinen i den kristne tro, virker for meg som en sann kristen.

Men tre uker senere stilte en av kandidatene et spørsmål. Og spørsmålet hadde å gjøre med Jesu oppstandelse. Professoren svarte: «Hva mener du med at Jesus er oppstanden?» Kandidaten svarte forvirret: «Professoren har jo selv sagt at hjørnesteinen i den kristne tro er Jesu oppstandelse.» Da han sa dette, trodde jeg at professoren skulle gå rett gjennom taket. «Hvorfor hører du ikke ordentlig etter? Jeg sa ikke Jesu oppstandelse, jeg sa Kristi oppstandelse.» Da kandidaten lurte på hva forskjellen var, prøvde professoren å gjøre dette klart. Han sa at Jesus var den mest fantastiske mannen som noen gang har levd her i verden, han var det høyeste produktet av evolusjonen hittil. Jesus hadde en vidunderlig evne til å ta mennesker fra forskjellige bakgrunner og miljøer og føre dem sammen til en enhet. Han kunne få folk med ulik bakgrunn til å tenke på samme måte og føle det samme. Han kunne virkelig skape et ekte fellesskap mellom mennesker. Han sa at dere vet jo at blant de tolv apostlene var en toller og en annen var en selot. Den ene var altså venstre og den andre høyre, men likevel var Jesus i stand til å bringe dem sammen til fullstendig enhet og fellesskap. Men til slutt overspilte Jesus og kom i konflikt med myndighetene og ble korsfestet. Disiplene ble fortvilet og gruppen ble oppløst. Det fins bevis i Bibelen for dette, Judas var borte, Thomas var ikke med. Det var bare ti igjen. Neste søndag ville de bare være ni og til slutt bare fem, tre, to, en. Så var hele dette enhetlige fellesskapet borte. Men den tredje dagen skjedde det noe fantastisk. Nå kom ti disipler sammen igjen og plutselig kom denne følelsen av enhet og fellesskap tilbake til dem. De fikk tilbake akkurat den samme følelsen og holdningen som Jesu nærvær tidligere hadde skapt. De hadde alltid forbundet denne holdningen med Jesu nærvær, og derfor ble de overbevist om at Jesus var i rommet med dem. Noen av dem ble så fullstendig overbevist om dette at de rett og slett syntes at de så ham. Og i den forstand er Kristus oppstått fra de døde. For fellesskapsånden hadde stått opp fra de døde. Og følelsen av fellesskap er Den Hellige Ånd. På engelsk heter Ånd «Spirit», og «Spirit» kan også bety en holdning, en følelse. Dette er betydningen av Kristi oppstandelse. Det spiller ingen rolle om du kaller det for den oppstandne Kristus eller Den Hellige Ånd, for det er samme sak, understreket Lumer.

Men nå er dette åpenbart ikke det de første kristne mente med Kristi oppstandelse. Det er ikke denne Kristi oppstandelse vi leser om i Bibelen. Det er heller ikke denne Kristi oppstandelse de lutherske bekjennelsesskriftene underviser om. Det er ikke dette et vanlig troende Guds barn mener med Kristi oppstandelse.

Teologiske begrep gis et nytt innhold
Da nå professor Lumer hadde forklart Kristi oppstandelse på denne måten, sa en av kandidatene: «Nå begynner jeg å forstå at mange teologer er skyldige i en masse dobbelttale.» En av pastorene i klassen svarte: «Du må bruke dette språket, for hvis jeg skulle gå opp til prekestolen og fortelle menigheten min hva jeg egentlig tror, ​​ville de avskjedige meg i morgen. Du må alltid bruke de gamle ordene, slik at den eldre generasjonen tror at det er den samme gode læren som fremdeles blir undervist. Men gjennom undervisningen vår kan vi gi den yngre generasjonen den nye betydningen av disse begrepene, og slik kan den yngre generasjonen forstå hva vi egentlig mener.» Dette er den ærligste bekjennelsen av uredelighet jeg noen gang har hørt i mitt liv. Denne mannen blir lønnet av en menighet som betaler ham for å forkynne Guds rene evangelium, og frivillig bedrar han altså menigheten ved å anvende en slik språkbruk. Han bruker prestetjenesten sin til å villede barna til de som betaler ham lønn.

Hvis dette bare var et enkeltstående tilfelle, var det kanskje til å holde ut. Men det triste er at det er dette som skjer så utrolig mange steder i dag. Jeg liker ikke å bli anklaget for intellektuell uredelighet fordi jeg tror på Skriftens ufeilbarhet, av menn som bruker teologiske begrep på denne måten. Derfor vil jeg til slutt si at hvis du vil studere teologi, så ikke kvitt deg med ærligheten din. Jeg har mer respekt for en ærlig ateist som bekjenner sin vantro på veien mot helvete, enn jeg har for en kristen teolog som bruker fine kristne begreper med en lang tradisjon bak seg, i den hensikt å bedra Guds folk og føre teologistudenter på avveie. En av de tristeste situasjonene i verden i dag er når fromme unge menn kommer for å forberede seg til prestetjeneste, som er helt overbevist om at Bibelen er Guds ord, at Jesus er Guds Sønn som kom til denne verden for å bli deres Frelser, og senere forlater de det teologiske seminaret som menn som er blitt gjort til ikke-troende, av ikke-troende teologiske professorer.

(Tidskriften Biblicum, 3/1974)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.