Av Ingemar Furberg

Sann kunnskap om skapelsen

Gud er Skaperen av himmel og jord
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud…» (1 Mos 1,1ff). Sannheten som er blitt åpenbart i Bibelen forteller oss at Gud den Allmektige er Skaperen. Skapelsesberetningen viser også at skapelsen er den Treeniges verk og tilskrives de tre guddomspersonene i fellesskap. Noen lurer kanskje på om Moses var med og så alt dette. Var han øyenvitne?

Om dette kan det sies at Skriften påberoper seg å være en særskilt åpenbaring som ble gitt til Abraham, Moses, Jesaja m.fl., som de fikk se. «Herrens ord kom til Abram i et syn. Han sa» (1 Mos 15, 1). «Syn som Jesaja, sønn av Amos, så om Juda og Jerusalem» (Jes 1,1). På samme måte inneholder skapelsesberetningen de hendelsene og de ordene som Moses så og som denne Guds tjener har formidlet. Han gir oss med de rette ordene Guds undervisning om skapelsen. Like sikkert som Skriften formidler til oss guddommelig kunnskap om Guds frelsesverk, like sikkert er det at den formidler guddommelig kunnskap om Guds skapelsesverk.

Den hellige Skrift lærer at Gud skapte himmelen og jorden ved sitt ord. «I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige,» sier forfatteren av Hebreerbrevet (11,3). Ved troen vet vi altså noe bestemt om skapelsens «hvordan». «Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær» (1 Mos 2,1). Slik gikk det til: «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn… Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Sal 33,6.9). På den sjuende dagen sto skapelsen fullt ferdig, komplett. Om dette skaperverket sier Gud at det var «svært godt». Skapelsesverket ut av intet (ex nihilo) er noe som må mottas i tro. Denne læren er ikke kjent av den naturlige gudskunnskapen.

Det fins imidlertid en naturlig gudskunnskap. Apostelen Paulus skriver: «Det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem (hedningene); Gud har selv lagt det åpent fram.  Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning» (Rom 1,19-20). Apostelen regner med at det er mulig for hedningene å gjøre seg en forestilling om Guds eksistens og om hans makt og majestet. Basert på eksistensen av den synlige verden, bør hedningen trekke den fornuftige konklusjonen at det fins en Skaper. Den hedenske filosofen Cicero (død 43 f.Kr.) skriver: «Du ser ikke Gud, men kjenner ham likevel av hans verk.» Den som ikke trekker den konklusjonen, er uten unnskyldning.

Gud har skapt mennesket i sitt bilde
Fra begynnelsen, før syndefallet, hadde mennesket en opprinnelig rettferdighet og hellighet og rett kunnskap om Gud, og ble satt til å styre, råde over skaperverket. «Gud skapte mennesket i sitt bilde» (1 Mos 1,27).

Gud har skapt ekteskapet
«Til mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1,27). HERREN Gud hadde tatt mannen og satt ham i Eden til å dyrke og passe hagen (1 Mos 2,15). HERREN Gud sa: Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like (1 Mos 2,18). Blant dyrene fantes ingen hjelper som var hans like (v. 20). Da laget Gud en kvinne til Adam, førte henne til ham og ga henne til ham (1 Mos 2,21-22). «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett» (v. 24)

Dermed var ekteskapet mellom mann og kvinne innstiftet, og dette skjedde før syndefallet. Adams glede over å ha fått en hustru fremgår av hans ord: «Endelig! Hun er ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt» (v. 23).

Gud har gitt oss en skapelsesordning
Akkurat som det fins en gitt ordning i naturen, at Gud gir høstregn og vårregn (5 Mos 11,14), så fins det også en gitt ordning i menneskelivet: hjem og familie, stat og samfunn og øvrighet.  Et ordnet borgerlig samfunn må derfor ikke betraktes som et menneskelig påfunn som kan brytes ned. I Den augsburgske bekjennelsen heter det: «De (våre menigheter) fordømmer dem som ikke setter den evangeliske fullkommenhet i frykt for Gud og i tro, men i å gå fra de borgerlige pliktene, for evangeliet lærer en evig rettferdighet i hjertet. Likevel gjør det ikke til intet samfunnet eller hjemmet, men krever i høyeste grad at man skal ta vare på dem som Guds ordninger og vise kjærlighet i slike ordninger» (Art. XVI, Konkordieboken, s. 35).

En slik kjærlighet innebærer alltid en eller annen form for offer. Likevel er denne loven noenlunde kjent også av hedningene. For eksempel de greske stoikerne understreket hvor viktig det var i de forholdene vi står i til forskjellige mennesker – foreldre, barn, lærere, øvrighetspersoner – å gi de forskjellige «relasjonene» sitt. På denne måten å gi, slik at hver og en får sitt, innebærer offer.

Kristen kjærlighet innebærer altså offer. Ut fra bryllupsritualet til Olavus Petri fra 1529 kan vi forstå at ikke alt sto så bra til med ekteskapene på den tiden. Derfor legger reformatoren inn følgende formaning til mannen: «Mannen må nøye tenke på at selv om han er satt til å være en leder for kvinnen, er han ikke dermed gitt makt til å behandle henne dårlig, etter sitt eget forgodtbefinnende, og trykke henne ned, slik man dessverre ofte ser.» Nei, kristen kjærlighet innebærer, sier apostelen, at mannen skal «elske sin kone slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den… På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp» (Ef 5,25.28).

Mannen må altså ikke si: Jeg vil ikke ofre meg for min kone. Når Jesus underviser om ekteskapet og sier: «Det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille», sa disiplene til ham: «Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikke å gifte seg» (Matt 19,6.10).

1 Mos 2,18 sier at kvinnen er gitt til mannen som en hjelper. «Det er ikke godt for mannen å være alene.» Og i 1 Kor 11,9 sies det om samme ordning: «Mannen ble ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens.» Denne skapelsesordningen er et uttrykk for Guds vilje. Luther var helt sikker på at Eva underordnet seg sin mann i Eden. En hustru må derfor ikke si til mannen sin at hun ikke vil underordne seg ham.

Så ser vi at det er en kristens plikt innenfor skapelsesordningens ramme å praktisere kjærlighet. Dette innebærer at mannen ofrer seg for konen sin, at konen underordner seg sin mann, og at barna er lydige mot foreldrene sine. «For det å vise noen ære, det er en høyere sak enn å elske, for det innebærer ikke bare kjærligheten, men også tukt, ydmykhet og ærefrykt, som overfor en skjult Majestet» (Luthers ord fra Store katekisme).

Luther oppsummerer: «Det fins altså i verden en tydelig ulikhet og rangsforskjell mellom forskjellige personer, og den bør nøye opprettholdes. For hvis kvinnen ville være mann, sønnen ville være far, disippelen være lærer, tjeneren være mester og undersåtten være øvrighet, da ville hele samfunnsordningen havne i full forvirring (Store Galaterbrev-kommentar, Gal 3,28).

Falsk kunnskap om skapelsen

Den falske kunnskapen gjorde ikke sin ankomst på 1800-tallet med Darwin. Den trer fram allerede på syndefallets dag, da mennesket ble fristet til å ‘bli som Gud’ og forstå hva som er godt og ondt. Mennesket drømte da om å få ta moralske avgjørelser med hensyn til sin egen lykke og harmoni og å kunne ignorere Guds vilje. Syndefallets menneske kan ikke finne seg i å følge Skaperens vilje. Det gjør opprør mot Gud og setter seg selv i sentrum. Den falske kunnskapen sniker seg inn også på profetenes og apostlenes tid. Vi kan her tenke på profetenes kamp mot avgudsdyrkelsen og apostlenes kamp mot den falske såkalte kunnskapen (gnósis), mot gnostisismen.

Et materialistisk syn er grunnlaget for evolusjonsteorien
At Gud var til før verden og at verden er blitt til ved hans vilje, er en ufrakommelig komponent i den kristne skapelsestroen. Men denne troen og bekjennelsen blir motsagt av et materialistisk livssyn, som hevder at verden er resultatet av en utvikling fra lavere former til høyere. Evolusjonsteorien er i prinsippet ateistisk. Å anta at mennesket oppsto fra noe som ligner en amøbe (et encellet dyr med foranderlig form) er helt absurd. Fra en slik primitiv materie skal så alt ha oppstått. Materien sies å ha generert, frembrakt seg selv.

Darwin er evolusjonslærens lærefader. Filosofer som Nietzsche, Hitlers lærefader, og Marx, kommunismens lærefader, var ateistiske evolusjonister. Nietzsche ble kjent med Darwins evolusjonsteori og utformet på grunnlag av den sin lære om menneskets urdrift: viljen til makt. Overmennesket skulle herske. Kristendommens «slavemoral» forkastet han med sine stolte ord: «Jeg vil ikke tjene.» På denne læren baserte Hitler sin forestilling om den ariske rasens overlegenhet. Lavere stående folkegrupper skulle utryddes.

Kristen skapelsestro tilpasses evolusjonslæren
Nå fins det kristne som mener at vi må tilpasse den kristne skapelsestroen etter Darwins utviklingslære. Det blir da hevdet at Bibelen ikke har noe å si om hvordan skapelsen skjedde. Bibelens skapelsesberetning gir oss bare en religiøs hovedtanke, sier de, at Gud står bak vår tilværelse. Vi kristne skulle da ikke vite mer om Guds skapelsesverk enn hedningene. Når man kommer med slike uttalelser, er det med den hensikt å tilpasse Bibelens skapelsesberetning til utviklingslærens skjema. Man snakker da gjerne om en «teistisk evolusjon», det vil si at Gud står bak skaperverket. Men når det så blir spørsmål om hvordan alt egentlig gikk til, følger man det ateistiske synet, at skapelsen har funnet sted uten Guds medvirkning, at skaperverket har skapt seg selv.

Skapelsesordningene erstattes av likestillingens ordning
Luther sier i sin Store Galaterbrevkommentar: “Her gjelder guddommelige ordninger, at fedre gir barna sine gode gaver (Matt 7,11) og at barn lyder foreldrene sine. Slike slutninger er beviskraftige, fordi de er hentet fra guddommelige ordninger. Men hvis man henter bevisene sine fra menneskets fordervede innstilling, er de dårlige og mangler all gyldighet.”

Årsaken til at skapelsesordningen ikke følges, ligger hos mennesket som forderver seg selv ved å følge sine egne lokkelser og fristelser. Likestillingens ordning presenteres som den rette ordning. Dermed forkastes all over- og underordning. Men Bibelen beskriver et slikt likestilt samfunn som noe som står under Guds dom: «Så gir jeg dem gutter til ledere, villstyringer skal herske over dem. Folket blir undertrykt, mann av mann og nabo av nabo, gutten setter seg opp mot den gamle, den lave mot den høye” (Jes 3,4f). Dette sies om Juda og Jerusalem.

Gnostikerne mente at idealsamfunnet ville oppstå når skapelsesordningen var brutt ned. I det gnostiske såkalte Tomasevangeliet heter det at «Guds rike skal komme når vi har gjort mann og kvinne til ett», det vil si når kjønnsforskjellen som er gitt i og med skapelsen er blitt opphevet. Ifølge Valentinus – som var fra Egypt og virket i Roma i årene 136-165 – besto den opprinnelige naturordenen i et fellesskap basert på likestilling (koinånia met’ isotätos). Likestillingsideologien som fremmes i våre dager er altså ikke noe nytt. Gnostikerne var likestillingsideologer.

Representanter for likestillingsideologien ser på skapelsesordningen som noe som innenfor moderne tenkning for lengst er forlatt. Man snakker om utdaterte kjønnsroller. I en kvinnesaksrapport (1968), «forplikter regjeringen seg til – basert på et radikalt verdensbilde – effektivt å motarbeide det livsmønster som har vært gjeldende for vår vesterlandske familie». Dette betyr at hjem og ekteskap må omformes i henhold til prinsippene om likestilling og selvrealisering. At Gud har skapt mennesket «til mann og kvinne», at det i skaperverket fins en gitt kjønnsforskjell, ser de vekk ifra. I stedet snakker de om at kjønnsroller er forårsaket av miljøfaktorer. Der en prinsipiell likestillingsideologi drives fram, må tanken om å ofre seg i kjærlighet for et annet menneske oppfattes som ubehagelig. Offeret er i seg selv urettferdig. Hvor mye skal voksne mennesker ofre seg for barna sine, spørres det.

Likestillingsideologien har også kommet til å prege den frafalne kirken. For eksempel kaller prof. Ragnar Holte skapelsesordningen for en syndefallsordning. Med likestillingskravet stiller man også krav om individets selvrealisering. Apostelen Paulus skriver om hvordan menneskene i de siste dager vil «elske seg selv» (2 Tim 3,1f). Å elske seg selv, å realisere seg selv, blir livets mål. Slik forkynner radikalismen en ekstrem individualisme – der man skal leve ut sine lidenskaper og impulser.

Der Skriften sier at mennesket innenfor rammen av skapelsesordenen skal praktisere kjærlighet, tjene sine medmennesker i den stilling man står i, der stiller likestillingsideologien fram kravet: Du må elske deg selv, realisere deg selv. Nå som alle plasseres på samme nivå, og alle stiller krav om egen selvrealisering, hvordan løses da problemet med å leve sammen, når alle er ulike og alle har forskjellige oppgaver?

Tage Lindbom skriver i sin bok Otidsenliga betraktelser: «Når den guddommelige Faderen avvises, mister til slutt også de jordiske fedrene sin makt. Når mennesket skal etablere seg som jordens hersker, krever dette herreveldet at enhver menneskelig ulikhet skal utryddes eller fornektes så langt som mulig.»

La meg som avslutning sitere Luthers ord om betydningen av Den første trosartikkelen:
«Jeg tror at Gud har skapt meg og alle skapninger, at han har gitt meg kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles bevarer alt dette.»

(Tidskriften Biblicum, 3/1996)