Er bønn en måte å komme til tro på? 

  • SPØRSMÅL OG SVAR

Av Ingemar Furberg

Spørsmål: Luther ba ofte om troen, poengterte August Hermann Francke. Dette faktum fikk Francke til å hevde at Luther dermed hadde pekt på bønnen som en måte å komme til tro på. Har Francke misforstått Luther?

Svar: Det er sant at Luther i sine bønner ofte ba om tro. Det er også bare den som lever i tro som ber om troen. En kristen vet nemlig at alt godt har sin rot i troen og at alt ondt kommer fra vantroen.

Men at Luther ofte ba om troen, betyr ikke at han betraktet bønnen som et nådemiddel og en måte å komme til tro på. På dette punktet har den kjente pietistiske presten Francke (d. 1727) virkelig misforstått Luther.

I skriftet «Om kirkens babylonske fangenskap» (1520) gjør Luther i forbindelse med sin framstilling av nattverdens sakrament et skarpt skille mellom sakramentet og bønnen, mellom testamentet og offeret. Sakramentet «kommer fra Gud til oss gjennom prestens tjeneste» og «forutsetter ikke nødvendigvis en verdig og gudfryktig prest», forklarer Luther (sitert fra Tarald Rasmussens oversettelse i Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520, s. 203). Han har med dette avvist villfarelsen til donatistene, som hevdet at nattverdens gyldighet var avhengig av prestens tro. Sakramentet kommer fra Gud og krever mottakerens tro, men ikke nødvendigvis tro hos den som deler den ut.

Når Luther så kommer inn på bønnen, forklarer han at bønnofferet kommer fra oss og bæres fram for Gud – «bønnen stiger opp» og krever en verdig og gudfryktig tjener, «for Gud bønnhører ikke syndere». Luther sammenfatter: «Velgjerninger kan [Gud] gjøre gjennom onde mennesker, men onde menneskers gjerninger tar han ikke imot.»

Denne fremstillingen hos Luther viser at han umulig kunne betrakte bønnen som et nådemiddel og som en måte å komme til tro på. Ord og sakramenter, tatt imot i tro, er veien til Gud. Bønnen kommer først etterpå. Denne rekkefølgen finner han i Skriften. Luther viser til historien om Kain og til Ordspråkene 15,8: «Herren avskyr urettferdiges offer» og til Romerne 14,23: «Alt som ikke skjer i tro, er synd.»

Det er altså viktig å skille mellom nådemiddel (sakrament) og bønnoffer (sacrificium). Hvor viktig dette er, fremgår også av undervisningen som gis i Apologien for Den augsburgske bekjennelse. Der heter det: «Teologene pleier med rette å skille mellom sakrament og offer. Deres felles betegnelse er seremoni eller hellig handling. Sakramentet er en seremoni eller handling der Gud gir oss det som tilbys i det løfte som er knyttet til handlingen … Motsatt er et offer en seremoni eller en handling, som vi gir tilbake til Gud for å gi ham ære» (Konkordieboken, s. 204).

Hos Francke og visse pietister ble bønnofferet et omvendelsesmiddel. Dette gjorde at syndere ble oppfordret til å be seg fram til visshet om syndenes tilgivelse. I stedet for å få høre evangeliet om en hel og full frelse – en ferdig tilgivelse – i kraft av Kristi forsoning, ble de henvist til å kjempe seg fram til troen. Veien til Gud ble bønnekampens vei. En slik oppfatning ble omfavnet i visse botspietistiske kretser og har senere trengt seg inn i den allmennreligiøse bevisstheten i vår tid. Det er derfor nå for tiden svært vanlig at bønn oppfattes som et nådemiddel, og at man sier at kirkens oppgave er å aktivisere mennesker, som skal lære seg den kristne troen ved å praktisere den.

Hvor fremmed dette er for Skriften og hvor fremmed dette var i urkirken, behøver ikke påpekes. Jesus holdt ikke noen bønnestunder med folk og oppfordret dem til å gå bønnens vei til Gud. En slik bønnevei var jo utformet i hedendommen, men Jesus oppfordret disiplene til ikke å være som dem. Når vi leser evangeliene, får vi et klart bilde av hvordan Jesus gikk fram. Han forkynte evangeliet og oppmuntret folk til å tro evangeliet. Deretter underviste han de som trodde og som fulgte ham om hvordan be rett.

Når et menneske henvender seg til Gud i bønn og kaller ham Far, så er denne handlingen en frukt av troen. I urkirkens liturgier er Herrens bønn bønnen til de som tror. Før de ba denne bønnen, ba de: «Gjør oss verdige til å påkalle deg, hellige Gud, med frimodighet, med rent hjerte og opplyst sjel, med hellige lepper og våge å si: Fader vår» (Jakobsliturgien). Før bønnen ba de altså om å få bære fram bønnen i tro.

Samme fremstilling av bønnen gir også Luther i sin Lille katekisme. Der heter det: «Gud vil med disse ord ( = innledningsordene «Fader vår») oppmuntre oss til å tro at han er vår rette Far og vi hans rette barn, så vi trygt og tillitsfullt kan be til ham, som gode barn ber sin kjære far om noe.»

At et ugudelig menneske kunne døpe, ble aldri betvilt av Luther. En dåp forrettet av en uverdig tjener var gyldig. «Ved frembæring av offer (bønnoffer) er det imidlertid helt annerledes,» sier han og siterer paven Gregors ord om at «når den uverdige blir sendt for å be, blir dommeren provosert til det verre» (Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520, s. 203). Luther vet at han i dette synet på bønn som troens bønnoffer kan påberope seg Gregor den store (d. 604). Denne paven, som kom til å snu opp ned på hele kristendommen, han som i nattverden så en gjentakende ofring av Kristus, han som i teologien innførte læren om skjærsilden og som førte vestlig teologi videre i en folkelig grovere form slik at «halvhedendom fikk en sentral posisjon i middelalderens fromhet» (Holmquist), denne paven beholdt fremdeles et rett syn på bønnen, da han forkynte at bønn som menneskets sonoffer ikke kan blidgjøre Gud.

Når Francke betrakter bønn som en måte å komme til tro på og også tilskriver Luther et slikt syn på bønn, så er dette en ikke liten feil han gjør. Selv om bønnen i vår tid er blitt gjort til et evangeliseringsmiddel, er den uansett ikke det. For Skriften sier til den som ber: «Han må be i tro, uten å tvile» (Jak 1,5). Denne uttalelsen står fast: Bønnen er ikke et middel til tro, den er en frukt av tro eller, som det står skrevet, «frukten av lepper som bekjenner Guds navn» (Hebr 13,15).

(Tidskriften Biblicum, 2/1983)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.