Pietismen

Av Seth Erlandsson 

Med pietismen mener vi ikke den sanne fromheten (lat. pietas), heller ikke visse sannheter som også pietister representerer, for eksempel faren med verdsliggjøring og lunkenhet i troen. Vi støtter pietistenes iver for sjelenes frelse, for en flittig bruk av Skriften og for et ekte trosfellesskap med Frelseren.

Med pietismen mener vi den læretradisjon fra 1700-tallet som mer og mer kom i konflikt med de lutherske bekjennelsesskriftene. Pietismens stadig sterkere dominans på luthersk jord innenfor statskirkene medførte at en hel rekke lærer som klart avviker fra den lutherske bekjennelsen, likevel kom til å bli akseptert som lutherske.

Man var som regel ikke bevisst at man på flere områder fjernet seg fra den lutherske læren. Ettersom man hele tiden gikk for å være lutheranere (man skilte seg jo ikke fra statskirken, men gikk for å være den lutherske kirkens virkelig ekte medlemmer til forskjell fra den store hopen av verdslige), betraktet man også sine pietistiske lærer som ekte lutherske lærer. Vi skal her nevne noen punkter der den pietistiske læretradisjonen avvek fra den lutherske læren.

  1. Det avgjørende ifølge pietistisk læretradisjon er det indre livet, det at man vil være et Guds barn og har erfart livet med Frelseren, «at man har det godt», som det tekniske uttrykket lyder blant mange pietister. Læren kom i andre rekke, og rett lære i alle deler ble ikke så viktig. Man kunne jo være from og «ha det godt med Frelseren» selv om man var fremmed for flere bibelske lærer. Dermed ble deler av bekjennelsesskriftenes læreinnhold glemt. Man kom stadig tilbake til det samme favorittemnet og underviste ikke i «hele Guds råd».

    Ettersom det indre livet var avgjørende, åpnet det seg også muligheter for å gå i allianse med reformerte retninger som også ville være bibeltro og Guds sanne barn. Denne alliansekristendom ble sterkt påvirket av reformert lære, og vi skal se i det følgende at den pietistiske læretradisjonen har mange reformerte innslag. Utgangspunktet for dette samvirket ble ikke lenger at man virkelig sto enig på den lutherske lærens grunn, altså at man objektivt sett hadde en bibelsk bekjennelse i alle læreartikler. Utgangspunktet ble i stedet at man ville være bibeltro, ville være et Guds barn, altså det subjektive. Man krevde ikke en bekjennelse til alt det Bibelen uttrykkelig lærer, men lot visse bibelske lærespørsmål være åpne.

  1. Man delte ikke lov og evangelium rett. Man skulle ha forkynt loven til død, for så å forkynne evangeliet til liv. Men ikke bare evangelium, men også loven ble ofte brukt som et nådemiddel, dvs. som et middel til liv, til å frambringe en viss forbedring, til å føre mennesket et stykke på veien i en lang vandring mot det nye livet. Når man påtalte synden, gjaldt det som oftest den ytre verdsligheten. Man stanset altså på overflaten. Og omvendt ville man gjennom evangeliet utvirke det som bare loven kan frambringe. Man brukte evangeliet, men evangeliets frie gave ble straks tatt tilbake ved at man tilla: Sørg nå for at din tro er en sann og levende tro, at du har en sann anger. Man forkynte evangeliet, men krevde deretter «inngangsavgift».
  1. Rettferdiggjørelsen av nåde alene kom i bakgrunnen. Man var så redd for at de sikre skulle synde på nåden, at man omgjerdet evangeliet med vilkår. Læren om troen og rettferdiggjørelsen ble også blandet sammen med helliggjørelsen og fromheten. Åndens frukter, det som følger etter troen, krevdes som en forutsetning for rettferdiggjørelsen. Rettferdiggjørelsen eller syndstilgivelsen ble gjort avhengig av om troen var levende. Om man ikke først kunne framvise frukter av den sanne troen, fantes det ingen syndstilgivelse eller rettferdiggjørelse å ta imot.
  1. Læren om omvendelsen ble forfalsket. Man lærte at mennesket både kunne og måtte medvirke til sin omvendelse, på tross av at det uomvendte mennesket ifølge Skriften ikke har eller får en fri vilje i åndelige ting før omvendelsen. At omvendelsen helt og holdent er Guds verk og ikke til den minste del et verk av mennesket, fornektet man. Ved hjelp av omvendelsestaler, som mer inneholdt anvisninger om hva mennesker nå må gjøre enn det som allerede fullkomment var gjort for dem, forsøkte man å få dem til å bestemme seg for Gud. Valget er ditt, sa man.

    Videre skilte man mellom «vakte» og «omvendte». I stedet for to grupper, omvendte og uomvendte (Skriftens lære), regnet pietistene med flere grupper. Omvendelsen ble en utstrakt prosess med mange stadier som man måtte gjennomgå, og ved hjelp av selvransakelsen forsøkte man å fastslå på hvilket stadium man befant seg. Fordi alle uomvendte ifølge Skriften er åndelig døde og bare omvendte har åndelig liv, er oppvekte og omvendte samme sak ifølge Skriften. Hvilken motsigelse, at de som var oppvekt fra døden ennå skulle være døde!

  1. Vissheten om å være Guds barn fikk sin grunn, ikke i Ordet, i nådemidlene, i det hørte og overrakte evangeliet, i avløsningen, men i noe hos mennesket selv, dets erfaring, vilje eller avgjørelse, om den nå var sann. Dermed ble vissheten om å være et Guds barn ikke en virkelig visshet. Men den som kunne snakke om sin erfaring og beklage seg over verdens og kirkens fordervelse, gikk for å være et Guds barn.
  1. Læren om nådemidlene trådte tilbake. Sakramentene fikk en bortgjemt posisjon i møtevirksomheten. Man slo ikke vakt om en rett nådemiddelforvaltning og opprettet ikke et bekjennelsestro fellesskap omkring både Ordet og sakramentene. Følgen ble nattverdforakt. Nattverden var ikke et kjært nådemiddel som man behøvde ofte. Enkelte steder gikk man til nattverd bare én eller noen få ganger i året.

    Pietistene ble værende i de evangeliske statskirkene som en spesiell retning selv om man ikke var ett i tro, lære eller bekjennelse. Dermed ble fellesskapet i kirken, ved kirkens gudstjenester, og fellesskapet mellom trossøsken to forskjellige ting. Dermed kom man også til å skille predikantens embete fra forvaltningen av sakramentene, og siden predikanten ikke ble kalt av kirken eller forsamlingen, men av en retning innenfor kirken, ble hans kall uklart. Han var ingen riktig prest, men heller ikke en hvilken lekmann som helst. Var han innehaver av det særskilte prekenembetet («rettelig kalt» ifølge Den augsburgske bekjennelse art. 14), eller var han det ikke?

    Selv om den av kirken kalte presten ble betraktet som en leiehyrde og vranglærer, gikk man likevel ikke til predikanten, men til denne vranglæreren med sine barn for å få dem døpt. Sammen med denne vranglæreren feiret man også nattverd og måtte dermed lytte til en vranglærers skriftetale og preken. Skriftens ord om å skille seg fra vranglærere, ble forkastet.

    I og med at man ikke hadde en rett forsamling, et bibelsk kirkefellesskap, kunne man heller ikke drive kirketukt på en bibelsk måte. Løse- og bindenøkkelen kom ut av bruk. Den som avvek fra Guds ord og nektet å ta imot irettesettelser og vende tilbake til sannheten, ble ikke bundet i sin synd. Skriftens ord: «Hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg …» (Matt 18,17-18), var man helt fremmed for. Når det oppsto uenighet i læren, ble uenigheten sjelden oppklart gjennom ordentlige læresamtaler. I stedet prøvde man å løse uenighet i læren ved å dekke over eller tyste ned forskjellene og holde fram at man likevel var enige i hovedsaken.

  1. Bønnen ble på reformert vis et nådemiddel, uten at man uttrykkelig lærte det. Den som ville få nåde til omvendelse, ble henvist til å kjempe og be. Den uomvendte, som ifølge Skriften er åndelig død og blind, ble altså tilskrevet et visst åndelig liv og måtte be og kjempe som en medvirkning til sin omvendelse. Det uomvendte mennesket ble avkrevd det nye menneskets egenskaper, nemlig å hate synden og ha «en bestandig og uutslokkelig lyst til Guds Ord», slik at «om det skulle følge sin lyst, ville det ikke gjøre noe annet enn å lese Guds Ord» (Schartau).
  1. Når det gjaldt læren om utvelgelsen, fulgte man den eldre Melanchtons synergisme og forlot den lutherske læren, dog antakelig ubevisst. Man skilte ikke mellom Guds forutviten og Guds utvelgelse. Gud kunne sies å ha utvalgt visse mennesker fra evighet av fordi han visste i forveien hvilke som skulle bestemme seg for Gud. Guds utvelgelse av den enkelte ble således gjort avhengig av den enkeltes tro. Den lutherske læren om at Guds barns evige utvelgelse ikke er betinget av noe som Gud i forveien så hos mennesket, men bare avhenger av Guds barmhjertighet og Kristi fortjeneste, ble forkastet. Man holdt ikke fast ved den for fornuften så paradoksale lære i Bibelen om at et menneskes omvendelse og evige salighet utelukkende er Guds fortjeneste, og at et menneskes vantro og evige fordømmelse utelukkende er menneskets egen feil.

    For å få de mange tekstene i NT som taler om utvelgelsen, til å stemme, lot man disse tekstene i stedet handle om Guds beslutning om å frelse menneskene ved å gjenløse hele verden og stake ut troens vei til salighet for alle mennesker. Ved en sammenblanding av utvelgelsen og den allmenne forsoningen, Guds frelsesvei for alle mennesker og den allmenne nådeviljen, skapte allerede Samuel Huber på 1590-tallet den falske læren om en allmenn utvelgelse. Denne villfarelsen hos Huber finner vi igjen i pietismen.

  1. Det som Skriften har gitt frihet i, gjorde man til synd. Ekstreme pietister forbød til og med latter og spøk, andre lærte at visse klær, frisyrer, drikker, melodier eller rytmer, spill og lek var synd. Man skilte ikke i disse ting mellom bruk og misbruk, menneskebud og Guds bud. Man ble fylt av en lovisk ånd og manglet den kristne frihetens glede.
  1. Man lærte falskt om sabbaten. På en lovisk måte betraktet man søndagen som den nye paktens sabbatsdag. Man var fremmed for at sabbaten er avskaffet i den nye pakt, og at søndagen brukes som felles gudstjenestedag, ikke på grunn av et guddommelig påbud, men i kristen frihet. Man hoppet over bibelsteder som Kol 2,16-17; Rom 14,5 og Gal 4,9-11, likesom Den augsburgske bekjennelses art. 28.
  1. Fra midten av 1800-tallet begynte man også å fornekte at Johannesdåpen hadde vært et av Gud innstiftet nådemiddel, en dåp til omvendelse og syndenes tilgivelse (Mark 1,4), nøyaktig som den kristne dåpen (Apg 2,38). Dermed knyttet man seg til katolikkenes syn på Johannesdåpen (se Tridentinum), likesom man tidligere hadde knyttet seg til katolikkenes syn på arvesynden, den frie viljen og nåden, nemlig at mennesket med nådens hjelp kan medvirke til sin omvendelse. Den katolske professoren Möhler skriver treffende: «Det innses uten problemer at denne av den katolske kirke framstilte læren er betinget av dens syn på arvesynden; for om kirken hadde lært at alle gode frø i mennesket var utryddet og menneskets frihet tilintetgjort, hadde den heller ikke kunnet tale om noe menneskes medvirkning eller om noen krefter i mennesket som skulle vekkes, gis nytt liv og understøttes» (Symbolik, 1843, s. 67).
  1. Svermeriske oppfatninger om den siste tiden, om en kommende verdensvekkelse eller et jordisk tusenårsrike gjorde seg gjeldende blant mange pietister. Likeså den vanlige feiltolkningen av Rom 11,26 om en allmenn jødeomvendelse som skal inntreffe før tidens slutt.

***

Denne listen ble lang, og likevel kunne den ha vært gjort mye lengre. Ikke alle pietister har stått for alle de lærene som nevnes her. Noen har hatt færre avvikelser fra den lutherske læren, andre flere.

(Fra Tidskriften Biblicum, 5/1978)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.