- LITTERATUR
Av Lars Borgström
Som nr 15 i Församlingsfakultetens akademiske skriftserie er nylig utkommet Bethelbekännelsen 1933. Ett lutherskt försök. Den er oversatt av Simon O Pettersson og kommentert av Torbjörn Johansson. Bethelbekjennelsen var en avvisning av det nasjonalsosialistiske kirkelige partiet Deutsche Christen og deres ideologi. Hovedforfatterne var Dietrich Bonhoeffer og Hermann Sasse. At den nyutgitte boken bærer undertittelen «Et luthersk forsøk», skyldes at bekjennelsen rent kirkepolitisk ikke fikk noen reell betydning. Det fikk derimot en annen bekjennelse, Barmen-erklæringen, som ble utgitt året etter med Karl Barth som hovedforfatter. Som teologisk dokument er Bethelbekjennelsen likevel verdt å studere.
Bakgrunnsskissen og den teologiske kommentaren
I et innledende kapittel får vi presentert den historiske bakgrunnen. Der presenteres også Bonhoeffer og Sasse. Dette innledningskapittelet, samt den teologiske kommentaren som følger selve Bethelbekjennelsen mot slutten av boken, er velskrevet og hjelper leseren å forstå Bethelbekjennelsen i dens historiske og teologiske kontekst.
En kritisk bemerkning vil jeg likevel komme med: Etter min mening presenteres Bonhoeffer i altfor lyse farger, sett fra et konfesjonelt luthersk perspektiv. Det antydes at Sasse og Bonhoeffer var lutherske teologer av ulike slag. Men at Bonhoeffer avviste verbalinspirasjonslæren til fordel for bibelkritikken og mente at Bibelens utsagn tilhører mytens verden, ikke vanlig historie, nevnes ikke i fremstillingen av ham som teolog. (Til og med noe så sentralt som Kristi oppstandelse fra de døde var tilsynelatende for Bonhoeffer en «sannhet» frikoblet fra den vanlige, faktiske historien – det minste man kan si er i hvert fall at han er uklar på dette punkt).
Bethelbekjennelsen
Med Bethelbekjennelsen ville forfatterne på den lutherske bekjennelsens grunnvoll forsøke å avvise en antikristen ideologi. Som nevnt ovenfor mislyktes det kirkepolitiske forsøket på å samle til motstand, men rent teologisk må bekjennelsen anses som meget gjennomtenkt og treffende i sitt oppgjør med nasjonalsosialismen. Med sine formuleringer lyktes den med ambisjonen om å adressere «sannhetsspørsmålet» på en så tydelig måte at det ble klart at Deutsche Christen representerte et frafall fra Bibelen og bekjennelsen.
Dokumentet er verken en mekanisk gjengivelse av de en gang vedtatte bekjennelsesskriftene eller en enkel oppramsing av kjetterske punkter i Deutsche Christens partiprogram. I stedet er Bethelbekjennelsen en bekjennelse til den hellige Skrifts vitnesbyrd om den treenige Gud og en redegjørelse for hva denne troen innebærer med hensyn til de aktuelle spørsmålene i tiden (som Kirke og folk, Kirke og stat, samt Kirken og jødene). Torbjörn Johansson løfter dette fram på en fortjenstfull måte i sin analyse av Bethelbekjennelsens struktur.
Refleksjon over årsaken til frafallet da og nå
Bethelbekjennelsen sier allerede i åpningsordene at den hellige Skrift alene er «kilden og rettesnoren for kirkens lære». Deutsche Christen mente derimot å kunne avlese Guds verk og vilje i historiske hendelser. Historiens Gud ble påstått å stå bak de politiske og samfunnsmessige endringene som kom med nasjonalsosialismen. Ut fra denne tankegangen kunne man så legitimere Hitlers politikk og innføringen av arierparagrafen i stat og kirke. Führerens vilje og røst manifesterte Guds hensikter, og derfor var det synd og ulydighet å motsette seg de nye tonene. Forfatterne av Bethelbekjennelsen gjenkjente dette som svermeri, dvs. å prøve å finne Guds vilje utenom Skriften, og tar derfor med et Luther-sitat fra De schmalkaldiske artikler:
«Alt i alt: Svermeriet bor i Adam og hans etterkommere fra begynnelsen til verdens ende. Den gamle draken sitter i dem som en innplantet giftplante. Og den er opphavet, bærekraften og drivkraften i alt kjetteri, også i pavedømmet og muhammedanismen. Derfor skal og må vi holde fast på at Gud ikke vil ha noe med oss mennesker å gjøre på annen måte enn ved sitt ytre ord og sakrament. Men alt hva man roser seg av uten Ord og sakrament, er av djevelen» (Konkordieboken, s. 256). Å gå utenom Skriften og kalle det for Guds ord og vilje er kilden til alt frafall opp gjennom tidene.
Dette er også årsaken til det frafallet vi i dag ser i mange kirker. Den som ikke er solid forankret i Skriftens ord, snur seg som en værhane etter vinden fra tidens tankestrømninger. I dag er det ikke nasjonalsosialisme, men feminisme og LHBTQ som vil gjennomsyre kirken. De som nå støtter opp om disse ideene bør tenke på et treffende sitat: «Det er naivt å tro at du ikke ville ha deltatt i de av historiens forbrytelser som en gang ble ansett som normale, dersom du støtter alle de trendy ideene i samtiden.»
Det er verdt å tenke over at Svenska kyrkans tidligere erkebiskop K G Hammar i en offentlig høring om homoseksualitet i 2004 uttalte følgende ord: «Vi har et treenig gudsbilde, og det innebærer at Gud er minst like virksom utenfor kirken som i kirken. Vi må alltid være forberedt på at Gud kan handle rundt oss, og iblant kanskje raskere enn Gud gjør innenfor kirken. Det er ingenting i vårt gudsbilde som sier at det er kirken som hele tiden finner ut hva Gud vil.» Høringen fant sted som en del av innføringen av velsignelse av partnerskap, en prosess som senere ble avsluttet i 2009 med homofile «ekteskap». Akkurat som Deutsche Christen på en svermerisk måte mente å kunne finne ut hva som var Guds vilje ut fra samtidens politiske hendelser, mente erkebiskopen at han kunne se Guds gjerning i homobevegelsens seiersmarsj gjennom samfunn og kirke.
(Tidskriften Biblicum, 4/2021)
0 kommentarer