Av Andreas Drechsler

Mandag: Et drama finner sted på Søsknene Scholl-skolen i Emsdetten. En tungt bevæpnet 18-åring går amok og skader delvis 20 personer før han tar sitt eget liv.
Tirsdag: Libanon rystes av et nytt attentat. Ukjente gjerningsmenn skyter industriminister Pierre Dschemajel i en av Beiruts forsteder.
Fredag: Den russiske KGB-agenten Alexander Litwinenko dør i London etter det som antagelig var forgiftning. Ytterligere detaljer om dødsårsaken er ikke kjent.

Så langt noen av de negative forsideoverskriftene i løpet av en og samme uke. At det fins ondskap i verden, trenger ikke bevises. Vi ser det hver dag på nyhetene eller leser om det i avisen: krig, katastrofer, voldskriminalitet… Men ondskapen i mennesket – ondskapen i oss? Selv om mange fortsatt holder fast ved det humanistiske menneskeidealet og tror på det gode i mennesket, er ikke forestillingen om at mennesket er «edelt, hjelpsomt og godt» (Goethe) særlig overbevisende. Bøker som William Goldings «Fluenes herre» (1954) viser på en talende og sjokkerende måte hvor tynn den er, sivilisasjonens hud som holder ondskapen i oss sånn noenlunde under kontroll uten helt å kunne forhindre alvorlige utbrudd. Goldings roman handler om en gruppe engelske skolegutter som havner på en sydhavsøy etter en flystyrt. Ingen voksne har overlevd. Barna mellom seks og tolv år er nå overlatt til seg selv og prøver å organisere livet sitt og skape orden. Men fjernt fra sivilisasjonens verdier og rammer går de seg helt vill og forråes snart til en morderisk gjeng av villmenn.

Vi skal ikke bruke tid på å vise at ondskapen i verden og i oss mennesker virkelig eksisterer. Spørsmålet vi vil behandle er: «Hvor kommer ondskapen i verden og i mennesket fra?»

Det spørsmålet kan besvares veldig kort og enkelt: Bibelen sier ikke mye om det. Så jeg må innrømme at jeg her ikke vil kunne gi noe fullstendig svar på spørsmålet om hvor ondskapen i verden kommer fra og hvorfor ondskapen i verden eksisterer. Når det gjelder alt Bibelen sier om temaet vårt og det vi nå skal studere, vil jeg derfor på forhånd slå fast at vi ikke kommer til å nå fram til et punkt der vi har svar på alle spørsmålene våre. Vi kommer heller ikke alltid til å få svar som tilfredsstiller vår fornuft. Men det Gud i sin visdom har åpenbart, er tilstrekkelig. Vi trenger ikke vite mer. På de stedene der Gud tier, bør ikke vi begynne å spekulere. Vi vil nøye oss med hva Guds ord sier. Jeg vil at vi skal minne oss selv på tre ting som Gud derimot sier med all tydelighet: 1. Alt Gud skapte fikk kvalitetsmerket «svært godt». 2. Helt siden syndefallet fins det ondskap i verden og i mennesket. 3. Gud er større enn alle onde makter.

Tese 1: Alt Gud skapte ble beskrevet som «svært godt».
Bibelen levner ingen tvil om at alt det Gud skapte i løpet av skapelsesukens seks dager var fullkomment og uten feil. I alt seks ganger i Bibelens første kapittel står det guddommelige kvalitetsmerket «godt», før det står på slutten av skapelsesberetningen: «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.»

Alt var svært godt – dette inkluderer alt det skapte. Hele skaperverket var like fullkomment og perfekt. Også de første menneskene var fullkomment hellige og fri fra synd og ondskap. De var skapt i Guds bilde og levde i fullkomment fellesskap og samsvar med Guds hellige vilje.

I løpet av de seks skapelsesdagene skapte Gud ikke bare den delen av verden som er synlig for oss. I Kolosserbrevet blir vi fortalt at i tillegg til Guds synlige verden fins det også en verden som er usynlig for oss: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1,16). Guds usynlige skaperverk inkluderer også englene. De er Guds mektige budbærere og tjenere som utfører det han befaler. De ble også skapt hellige, fullkomne og uten synd (Hebr 1,14, Sal 103,20f).

Tese 2: Helt siden syndefallet fins det onde i verden og i mennesket.
Men som vi så til å begynne med, lever vi ikke lenger i paradiset. Det er ingen tvil om at det onde fins i verden og i mennesket. Hvordan ble det slik? Det onde kom inn i verden da Satan, opprinnelig en gudskapt og god engel, sammen med andre engler gjorde opprør mot Gud og forførte mennesket til synd (1 Mos 3,1-19). Her dukker det opp nye spørsmål: Hvordan kunne dette skje? Hvordan var det mulig at Guds fullkomne skapninger kunne falle i synd? Dette er spørsmål som har opptatt mange kristne. Dessverre gir ikke Bibelen oss noen direkte svar. Dette tilhører den guddommelige viljens skjulte ting. Vi kan ikke forstå Gud i alle ting. Da ville jo ikke Gud ha vært Gud. Derfor holder vi oss til svarene som Skriften gir oss.

De fleste bibeltolkere påpeker at Gud skapte verken englene eller menneskene som viljeløse marionetter. Adam og Eva hadde en fri vilje. Det betyr at de hadde valget mellom å tjene Gud, sin skaper og oppeholder i kjærlighet, eller å handle mot hans vilje. Vi får ikke vite hvordan det var mulig for Guds fullkomne skapninger å synde. Men Bibelen sier at de gjorde det.

Bak spørsmålet om hvorfor Gud skapte verden om han nå visste at skapningene likevel ville falle i synd, skjuler det seg iblant tvil vedrørende Guds allmakt og allvitenhet. Men noe som er enda farligere er tvil vedrørende Guds godhet. Hva kan vi svare på dette?

• Gud er allvitende: Vi vet fra Den hellige skrift at Gud virkelig vet alt (1 Sam 2,3; 1 Joh 3,20). Gud alene vet alt som kommer til å skje i fremtiden (Jes 41,22f). Hans kunnskap inkluderer alle eventualiteter og de mulige utfall av alle hendelser (1 Sam 23,12; Matt 11,23). Hans forutseende kunnskap er fullkommen (Sal 139,1-4; Joh 21,17).
• Gud er allmektig: Vår Gud er helt visst også allmektig (Matt 19,26, Luk 1,37). Både Det gamle og Det nye testamente forsikrer oss om at for Gud er ingenting umulig.
• Gud er god: Gud er utvilsomt også vennlig og god. Han beviser sin godhet mot hele skaperverket (Sal 130) og spesielt mot menneskene (Matt 5,45). Hans godhet, kjærlighet og nåde viser seg særlig tydelig i det at han sendte sin Sønn som verdens Frelser (Joh 3,16); at han ofret ham for alle verdens synder (1 Joh 2,2) og at han tilgir syndere deres skyld (Tit 3,4f; Rom 3,23f).

Så la oss ikke tvile! Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne (1 Tim 2,4). Ingen trenger å gå fortapt (2 Pet 3,9). Men likevel sier Bibelen også at «mange er kalt, men få er utvalgt» (Matt 22,14). Ikke alle følger Guds nådige vilje.

Hva sier Bibelen om Satans fall? Når det gjelder dette skal vi se på to steder i Den hellige skrift. Andre Petersbrevet sier: «For Gud skånte ikke engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, hvor de holdes i varetekt med mørkets lenker til dommen» (2 Pet 2,4).

Og i Judasbrevet leser vi (v. 6): «…englene som ikke tok vare på sitt høye verv, men forlot sin egen bolig, dem holder han bundet i mørket med evige lenker til dommen på den store dagen.»

Hva betyr dette i detalj? Djevelen var en gang en god Guds engel – skapt sammen med alle englene i løpet av Guds seks skapelsesdager. En tid etter skapelsen, men før syndefallet (1 Mos 3), gjorde han opprør mot Gud Skaperen – nøyaktig når dette skjedde forteller ikke Bibelen. Sammen med ham gjorde en rekke andre engler opprør. Bibelen sier svært lite om dette «opprøret i himmelen». Bibelen forteller oss heller ikke hvorfor Gud lot dette opprøret skje og hvordan det i det hele tatt var mulig. Bibelen sier bare at det fant sted og at ondskapen kom inn i verden ved Satans fall og Adam og Evas fristelse. Våre lutherske bekjennelsesskrifter taler nøkternt og kortfattet om dette: djevelens og de ugudeliges vilje, som når Gud ikke hjelper, vender seg bort fra Gud, således som Kristus sier, Joh 8,44: «Når han taler løgn, taler han av sitt eget» (Den augsburgske bekjennelse , art XIX: Om syndens opphav). La oss holde fast ved det Bibelen sier. Vi trenger verken mer eller mindre. La oss ikke henfalle til spekulasjoner, men nøye oss med det Gud i sitt Ord har valgt å åpenbare for oss.

Tese 3: Gud er større enn alle onde makter.
Hvilken makt har Satan i dag? Selv om Satan og englene hans allerede er dømt til helvete, er det fortsatt litt tid igjen før de endelig går inn til sin evige straff. I tiden mellom syndefallet og den endelige dommen har Gud gitt djevelen og hans engler en begrenset frihet her på jorden. Her kan djevelen herje som verdens fyrste (Joh 12,31; 14,30; 16,11), men bare innenfor den rammen som Gud har satt for ham (Job 1,7).

Bibelen advarer oss absolutt ikke uten grunn: «Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke» (1 Pet 5,8).

Derfor roper de onde åndene i de to besatte mennene, som deretter farer inn i en griseflokk, til Jesus: «Hva vil du oss, du Guds Sønn? Er du kommet hit før tiden for å pine oss?» (Matt 8,28).

Neste spørsmål: Hvorfor gjør ikke Gud allerede nå slutt på djevelens herjinger? Hvorfor lot Gud djevelen fortsette å virke i verden etter syndefallet? Heller ikke her får vi noen direkte svar i Bibelen. Men Bibelen trøster oss med hensyn til alt det onde som omgir oss: «Det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Joh 3,8).

Det var nettopp dette Jesus oppnådde ved sin død på korset: «Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14f).

Det står fast at Gud har forberedt den evige ilden for djevelen og hans engler (Matt 25,41). Ved den endelige dommen kommer han til å bli kastet i sjøen av ild og svovel for evig. Derfor er djevelen full av blindt raseri – han vet hva som venter ham. Han vet at hans tid er begrenset (Åp 12,12; 20,10). Merk: Djevelen er ikke herren over helvete, men helvetes mest beryktede fange.

Men selv om djevelen fortsatt går omkring som en brølende løve, er han likevel i den allmektige Guds hånd, som en hund bundet med en lenke av sin herre (Job 1,12; 2,6). Jesus har all makt i himmelen og på jorden. Han lar til og med det onde tjene til vårt beste (Rom 8,28; Ef 1,20-23). Djevelen kan ikke skille oss fra Guds kjærlighet (Rom 8,38f). Han kan ikke rive oss ut av hendene til den gode hyrden (Joh 10,28).

Jesus utstyrer oss med en sterk rustning til forsvar mot Satans angrep – med sitt eget ord: «Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,11f).

Djevelen kan ikke utrette noe mot Kristi kirke. Helvetes porter kommer ikke til å overvinne den lille hjorden. Nei, tvert imot: helvetes porter må gi etter når Kristus ved sitt glade budskap for evig river til seg menneskesjeler ut av Satans hånd (Matt 16,18). Der kristne i troen holder fast ved sin Frelser og bruker hans ord som våpen, må Satan gi seg og flytte annetsteds. «Stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere» (Jak 4,7). «Må fredens Gud snart knuse Satan under føttene deres! Vår Herre Jesu nåde være med dere!» (Rom 16,20).

Hvordan dette skjer, ser vi for eksempel i historien om Job. Satan trodde han kunne påføre Job åndelig skade. Gud, derimot, styrket Jobs tro og velsignet ham etterpå. Satan kunne ikke gjøre noe som helst uten først å få tillatelse av Gud. Og Gud satte en grense for Satans plageri. Til slutt vendte Gud også det onde som Satan påførte Job til noe godt for ham.

Hvor kommer ondskapen i verden og i mennesket fra? La oss holde fast ved at Gud visselig tillater det onde å virke i verden, men at dette likevel ikke endrer noe på hans godhet, allmakt og kjærlighet. Gud hater synden og det onde (Sal 5,4-6; Sak 8,17). Han kan ikke holdes ansvarlig for ondskapens eksistens. Han frister ingen til ondskap: «Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen» (Jak 1,13).

Derfor kan vi ikke gjøre Gud ansvarlig for det onde i verden eller legge skylden på ham, slik de første menneskene gjorde. Gud er ikke skyldig, verken med hensyn til Satans fall eller Adam og Evas fall i Edens hage. Gud frister ingen. Han leder ingen til synd. Englenes og Adam og Evas fullkommenhet og perfeksjon besto nettopp i at de var fri fra synd. De var i stand til å motstå fristelsen til å synde. Dette betyr likevel ikke at det var umulig for dem å synde.

Hvorfor skapte ikke Gud mennesket uten evne til å synde – slik vi en gang kommer til å være i himmelen? Heller ikke svaret på dette spørsmålet har Gud åpenbart for oss. Selv om de var skapt fullkomment frie fra synd, misbrukte Guds skapninger sin frihet og vendte seg bort fra sin skaper. Ansvaret for dette ligger helt og holdent hos Guds skapninger – ikke hos Gud.

Bibelens første kapitler forteller en del om Adam og Eva. Den informasjonen er hundre prosent pålitelig og sann. Men den er også begrenset. Vi får ikke vite alt vi kanskje skulle ønske å vite. Vi får ikke svar på alle spørsmålene våre. Men likevel har vi fra Guds perspektiv nok informasjon til å gi ham æren. Vi har ingen grunn til å tvile på hans kjærlighet og godhet.

Hva kan vi svare på spørsmålet: Hadde Adam og Eva overhodet en sjanse til å motstå Satans fristelse? De hadde jo ikke Guds Ord i skriftlig form…? Det beste svaret på det spørsmålet er: Adam og Eva kjente Guds ord. De hadde Guds klare bud og visste av egen erfaring nøyaktig hva Gud hadde gjort for dem for å bevise sin kjærlighet og godhet. De hadde visselig ingen Bibel som vi har i dag. Men det behøvde de ikke. De levde jo i nært fellesskap med Gud i paradiset. De hadde tilstrekkelig med erfaring og informasjon om Gud til å vite hvordan deres Skaper var. De visste at de kunne stole på ham som på en far. Han ville alltid ta seg av dem.

Gud informerte de første menneskene nøye om hva som var nødvendig for at de skulle kunne elske og tjene ham i frihet. Adam og Eva hadde evnen til å gjøre det rette, men de ble ikke tvunget til det. De hadde all kunnskapen de trengte for å motstå fristelsen til ulydighet. Når Det nye testamente taler om syndefallet, er det ingenting der som antyder at de første menneskene manglet noe for å kunne stå imot fristelser (Rom 5,12-19; ​​2. Kor 11,3; 1 Tim 2,14).

Men manglet de ikke erfaring og forståelse for hva det innebar at Gud hadde gitt dem et forbud og at overtredelse ville føre til straff? Den bibelske redegjørelsen lar det være helt klart at Adam og Eva absolutt forsto hva Gud mente da han advarte dem mot å bryte hans bud og advarte om at det ville bli straffet med døden. Å si mer enn dette blir å bevege seg inn på spekulasjonenes område. Vi gjør klokt i å nøye oss med det Gud har åpenbart. Hver eneste side i Bibelen gir Gud æren. Han er fullkommen, rettferdig og rettvis i alt han gjør. Han er nådig og god.

Sluttord
Bibelen sier at «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8), og «evig varer hans miskunn» (Sal 136,1). «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Og: «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,2).

Disse versene kaster lys over problemet vårt fra et nytt perspektiv. I stedet for å spørre hvorfor Gud skapte en verden som kunne falle i synd, i stedet for å spørre hvordan Gud i sin allmakt og allvitenhet kunne la dette hende, kan vi stille et mer vesentlig spørsmål: Hvordan kan det ha seg at Gud elsker oss ​​syndere så høyt at han straffet sin egen Sønn og lot ham lide og dø i vårt sted? Når vi grunner på det spørsmålet, må vi undre oss sammen med Paulus: «Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens sinn, og hvem var hans rådgiver? Hvem ga ham noe først så han skulle få noe igjen? For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i all evighet!» (Rom 11,33-36).

Guds veier og tanker er noe som langt overgår våre tanker, evner og begrensede forstand. Generelt er det ikke noe feil med å stille spørsmål og søke svar i Guds ord. Men det fins spørsmål vi ikke kommer til å få svar på her i livet. Vi får ikke se Gud i kortene. Vi kan bare begynne å forstå Gud og lære ham å kjenne der han åpenbarer sin vilje for oss. Og det gjør han i Den hellige skrift, Bibelen.

Kunnskap om Gud finner vi der Gud åpenbarer denne kunnskapen for oss. Bibelen sier tydelig og klart: Gud er ikke ansvarlig for det onde i verden og i mennesket. Tvert imot: Gud hadde hatt all grunn til å utslette det falne skaperverket – ved bare å knipse med fingrene. Likevel sier Bibelen at Gud i sin ubeskrivelige nåde tross alt elsker den falne verden. Han elsker sine falne skapninger så høyt at han tok på seg alle menneskers synder og døde i deres sted, slik at vi får leve sammen med ham for evig. Vi vet dette fordi Gud har åpenbart det for oss i sitt ord. Og Guds Ord er sannhet (Joh 17,17). Gud kan ikke lyve (Hebr 6,18).

Det er ikke noe galt i å stille spørsmål og være nysgjerrig, så lenge det ikke leder oss til å protestere mot Guds Ord eller tvile på Guds godhet. Satan prøvde å så tvil om Guds godhet i Evas hjerte. Hun skulle tro at det var urettferdig av Gud å ikke unne henne den forbudne frukten, frukten av treet med kunnskap om godt og ondt (1 Mos 3,4-5). Satan forledet Eva til å tro at Gud slett ikke var god og vennlig, men at han med forbudet sitt ønsket å holde noe tilbake fra menneskene. Dessverre hadde Satan suksess, og synden kom inn i verden.

Siden den gang har det vært en del av vår natur å holde Gud ansvarlig for problemene i denne verden. Hvordan kan Gud tillate at slikt skjer? Allerede Adam og Eva prøvde å flytte skylden for syndefallet over på Gud. Adam mente at han ikke ville ha falt for fristelsen hvis ikke Gud hadde satt kvinnen ved hans side. Og Eva mente at hun ikke ville ha falt for fristelsen hvis Gud ikke hadde latt slangen komme inn i hagen (1 Mos 3,12f).

Men Gud tåler ingen unnskyldninger eller bortforklaringer. Han krever Adam og Eva til regnskap for det de har gjort. Men samtidig lover han dem å sende en frelser som skal befri dem fra deres elendighet som de selvforskyldt har ført over seg (1 Mos 3,15). For en enestående Gud! Han sørger selv for å finne en utvei fra synden og døden for sine falne skapninger, for Adam og Eva og for mennesker som deg og meg.

Jo mer vi grunner på Guds nåde og barmhjertighet, hvordan han sendte sin Sønn som Frelser og stedfortreder som tok vår synd på seg og vant seieren over synd, død og djevel for oss, jo mindre viktige blir de spørsmålene som her i livet ikke kommer til å bli fullstendig besvart. Og jo mindre disse spørsmålene anfekter oss, jo mindre angrepsfelt har djevelen når han prøver å styrte oss ut i tvil om Guds kjærlighet og godhet. Vi trøster oss sammen med apostelen Paulus: «Herren skal også redde meg fra alt ondt og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være ære i all evighet! Amen» (2 Tim 4,18).

Foredrag fra Theologische Handreichung und Information (THI) av Andreas Drechsler, pastor i  St. Peter forsamling i Zwickau, ELFK. Oversettelse: Hanna Drechsler og Tor Jakob Welde.

(Tidskriften Biblicum, 2/2007)