Sinaipakten

Av Seth Erlandsson

1.1  Den gamle pakten og den nye
Før vi studerer Sinaipakten nærmere, bør vi merke oss følgende: Bibelen taler om to pakter med «Israels hus og Judas hus», en gammel og en ny. I Jeremias bok står det: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt; den pakten brøt de» (Jer 31,31-32).

Etter å ha sitert Jeremia 31,31ff, skriver Hebreerbrevets forfatter: «Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Og det som blir gammelt og foreldet, vil snart være borte. Også den første pakten hadde sine forskrifter om gudstjeneste, og den hadde sin jordiske helligdom… Akkurat som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter. De skulle gjelde fram til tiden da den rette ordningen ble innført. Men Kristus er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke tilhører denne skapte verden. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig… Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem» (Hebr 8,13-9,1.10-12.15).

1.2  Hva menes med Guds folk? Forskjellen mellom troende og vantro
Som en rød tråd gjennom hele Bibelen går skillet mellom troende og vantro. Det gjør at begrepet Guds folk, i likhet med uttrykk som Guds by, Sion, Jerusalem, Herrens vingård og utvalgt, anvendes på to måter: Dels om hele den gamle paktens gudsfolk som for en stor del falt fra sin Herre og sviktet tjeneroppdraget sitt, og dels om bare de troende som midt i vantroens og dødens verden stolte på Herren og hadde sin glede og fred i Herrens ord og takket være Herrens ord.

a. Guds folk. I og med Sinaipakten ble Israels barn Guds eiendomsfolk foran alle andre folkeslag, en teokratisk nasjon med et spesielt tjeneroppdrag. Derfor anvendes uttrykket Guds folk ofte om Sinaipaktens folk som helhet, dvs. Jakobs tolv stammer. Men iblant og på bakgrunn av det store frafallet i Israels hus og Judas hus, anvendes uttrykket Guds folk om bare de som lytter til Herrens røst. Så sier Herren: «Hør på min røst, så skal jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk» (Jer 7,23).

Gjennom profeten Hosea sa Herren om de israelittene som vendte seg fra ham: «Dere er ikke mitt folk» (Hos 1,9). Og om mennesker fra hedningfolkene som ikke var Guds folk, men som gjennom Herrens ord blir troende, sa han: ”Den levende Guds barn” (Hos 1,10). Paulus siterer Hosea og skriver: «Slik sier han det hos Hosea: Det folket som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk… Og Jesaja roper ut over Israel: Om Israels barn var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst» (Rom 9,25.27). Profeten Jeremia skriver: «Har noe folkeslag byttet ut gudene sine, enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet ut sin ære med det som ikke kan hjelpe. Himmel, bli skremt og skjelv av skrekk over dette, sier Herren» (Jer 2,11-12). «Ja, folket mitt er dårer, de kjenner meg ikke» (Jer 4,22). Jesaja skrev hundre år før Jeremia: «En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ikke, folket mitt forstår ikke» (Jes 1,3). «Hvem er blind, om ikke min tjener?» (Jes 42,19).

Paulus understreker: «Ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn… Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt» (Rom 9,6-8). Med «dem som er barn ut fra løftet» mener han de troende, de som i likhet med Isak er blitt født ved et under, blitt Guds barn ved Herrens løftesord. «Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre… Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden (= Livgiverens løftesord) og ikke ved bokstaven (= lovens krav)» (Rom 2,28-29).

b. Det sanne Israel, Guds sanne barn, er ifølge Bibelen ikke både troende og vantro, men bare troende, som er født ovenfra av Gud, troende fra Israels hus og Judas hus sammen med troende fra hedningfolkene. Paulus sammenligner Israel med et oliventre (se Rom 11,17-24). Vantro israelitter og jøder sammenlignes med greiner som er blitt «brukket av» og troende fra hedningfolkene med greiner som er blitt «podet inn». Bare troende fra Israels og Judas hus og troende fra hedningfolkene tilhører «det gode oliventreet».

Allerede til Abraham sa Herren: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk… I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12,2-3). Om de jødene som mente at de var Guds folk og Abrahams barn, men som ikke hadde Abrahams tro, sa Jesus: «Var dere Abrahams barn, gjorde dere som Abraham. Men dere vil drepe meg, et menneske som har sagt dere sannheten han har hørt av Gud. Dere har djevelen til far… Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud … Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg» (Joh 8,39-40.44.47.56).

c. Det jordiske Sion eller Jerusalem får om og om igjen erfare Herrens ufortjente omsorg, redning og tilgivelse. Likevel forlater de fleste av innbyggerne Herren og forakter Israels Hellige. Derfor må det jordiske Jerusalem rammes av ødeleggelse. «Jeg gjør ende på Sions datter, den fine, forvente damen» (Jer 6,2). «Ja, de har vært troløse mot meg, både Israels og Judas ætt, lyder ordet fra Herren» (Jer 5,11). «Lytt, du jord! Nå fører jeg ulykke over dette folket, en frukt av deres onde tanker. For de lyttet ikke til mine ord og ringeaktet min lov» (Jer 6,19). Jesaja profeterer: «Er ennå en tiendedel tilbake, skal også den bli ryddet ut, som når en eik eller terebinte felles, og bare en stubb står igjen. Stubben skal være en hellig sæd» (Jes 6,13). «Hold etterhøst som på et vintre, hold etterhøst på Israels rest!» (Jer 6,9). Bare en liten rest av innbyggerne er troende, «en hellig sæd».

Daniel profeterer om hvordan det skal gå med det jordiske Jerusalem og dets tempel etter at den lovede Messias har fullført sitt forsoningsverk og ført fram «en evig rettferd» (Dan 9,24): «Byen og helligdommen skal ødelegges av hæren til en fyrste som kommer. Han skal ende sine dager i en flom. Ødeleggelsen som er fastsatt, skal vare til krigen er slutt» (Dan 9,26).

d. Det sanne Jerusalem. Bibelen taler også om et Jerusalem der alle innbyggerne er Herrens disipler, et evig Jerusalem med en ringmur av kostbare steiner og murtinder av rubiner (se Jes 54,12-14). Hedninger skal bli omvendt og komme til dette Sion, der Herren er innbyggernes evige lys (Jes 60). Hebreerbrevets forfatter minner de troende, hvor de enn bor, om at «dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen» (Hebr 12,22f). Det sanne Sion er det høyeste av alle fjell (Jes 2,2), et himmelsk rike som ikke skal rokkes og gå under. «Det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå. Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud» (Hebr 12,27,28). Om dette riket, «forsamlingen av de førstefødte», Guds by, det sanne Jerusalem, sier Jesus: «Dødsrikets porter skal ikke få makt over min kirke» (Matt 16,18).

e. Rikets barn eller Guds rike anvendes iblant om den gamle paktens Israel etter kjøttet. I forbindelse med at en hedensk/romersk offiser viste stor tro, sa Jesus: «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner» (Matt 8,11-12). Men vanligvis anvendes ordene Guds rike eller Riket om Guds sanne rike, fellesskapet med Gud takket være Kristus og hans forsoningsverk, et nåderike som består av «mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner» som Gud har kjøpt med Lammets blod (Åp 5,9). Bare den som blir født av vann og Ånd kan komme inn i Guds rike (Joh 3,5). «Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det» (Mark 10,15). «Vær ikke redd, du lille flokk! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket» (Luk 12,32). «Mitt rike er ikke av denne verden», sier Jesus (Joh 18,36). Det kan ikke rokkes og gå under slik som denne skapte verden.

f. Herrens vingård. Det gammeltestamentlige gudsfolket kan også kalles for Herrens vingård (Jes 5,7). Herren sammenligner seg selv med en vingårdsmann som gjør alt som gjøres kan for at vingården skal bære gode druer, – men den bærer beske druer. «Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det jeg alt hadde gjort?» (Jes 5,4). «Jeg plantet deg som den fineste vin, en ekte stikling. Hvordan kunne du forvandles til villskudd av fremmed vinstokk?» (Jer 2,21). «Jeg tar bort gjerdet så den blir til beitemark, jeg river ned muren så den kan tråkkes ned» (Jes 5,5). «Herren over hærskarene, han som plantet deg, truer deg nå med det onde på grunn av det onde som Israels og Judas hus har gjort mot seg selv da de tente offerild for Baal og gjorde meg rasende» (Jer 11,17).

Men uttrykket vingård anvendes også om de troende, de som setter sin lit til Herren og lovpriser ham for hans kjærlighetsfulle omsorg og for frelsens dag. «Den dagen skal de si: Syng om den herlige vingården! Jeg, Herren, vokter den og vanner den til alle tider. Jeg vokter den dag og natt så ingen skal skade den» (Jes 27,2-3). Med sin store godhet mot vingården vil Herren vekke også de vantro til omvendelse.

1.3  Hva menes med Sinaipakten?
I 2 Mos 19-24 kan vi lese om hvordan Herren ved Sinaifjellet gjorde en spesiell avtale, en spesiell pakt med Israels hus. Den 15. dagen i den første måneden (sannsynligvis år 1446 f. Kr.) hadde Herren reddet dem fra slaveriet i Egypt, og noen dager senere, da de ble innestengt i ørkenen og redningen fra trelldomslandet syntes å ha vært mislykket, hendte det ufattelige, ufortjente, mirakuløse underet: Herren kløvde Rødehavet i to slik at de kunne gå midt gjennom havet på tørr grunn, mens fiendene som forfulgte dem gikk under. Først ved begynnelsen av den tredje måneden kom de til Sinaiørkenen og til det fjellet som Herren, Jeg Er, hadde nevnt for Moses: «Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene Gud på dette fjellet» (2 Mos 3,12). Dette løftet gikk nå i oppfyllelse.

Israels barn slo leir foran Sinaifjellet, stedet der Sinaipakten skulle inngås i forbindelse med en unik gudstjeneste. Nå skulle folket som av bare nåde var blitt reddet fra slaveriet i Egypt, få oppdraget å være Guds særskilte eiendomsfolk foran alle andre folk, en teokratisk nasjon med Gud som sin konge. Israel fikk et unikt oppdrag av frelseshistorisk betydning: som Guds særskilte nasjon med den Hellige boende midt iblant seg skulle de være et hellig folk i tjeneste for Gud. Som øyenvitner til Guds veldige gjerninger og mottakere av hans undervisning, skulle dette folket lytte til Herrens røst og formidle hva de hadde sett og hørt til velsignelse for alle folkeslag.

Sinaipakten var en tosidig avtale med følgende vilkår: «Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk… Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg» (2 Mos 19,5-6). Aksepterte Israel dette tilbudet og vilkåret for denne tjenesten? Svaret ble et uforbeholdent ja: «Moses kom og kunngjorde alle Herrens ord og forskrifter for folket. Da svarte de samstemmig: «Alt Herren har sagt, vil vi gjøre» (24,3). Ved paktsratifiseringen neste dag gjentok folket sitt ja: «Han tok paktsboken og leste den høyt for folket, og de sa: «Alt Herren har sagt, vil vi gjøre og adlyde» (24,7).

Men det varte ikke lenge før folket brøt løftet sitt og falt fra sin Konge. Gang på gang i Israels historie minnet profetene folket om vilkåret for oppdraget å være «et rike av prester og et hellig folk»: «Forbannet er den som ikke adlyder ordene i denne pakten som jeg påla fedrene deres den dagen jeg førte dem ut av Egypt, ut av smelteovnen. Da sa jeg: Hør på meg og gjør alt det jeg pålegger dere! Så skal dere være mitt folk, og jeg skal være deres Gud» (Jer 11,3-4). «Jeg advarte fedrene deres den dagen jeg førte dem ut av Egypt, og til denne dag har jeg advart dem sent og tidlig: «Hør på meg!» Men de ville ikke høre, vendte ikke øret til. Alle fulgte sitt onde og egenrådige hjerte» (Jer 11,7-8). «For du har like mange guder som du har byer, Juda! Og dere har reist like mange altere for Skammen som det er gater i Jerusalem, altere der dere tenner offerild for Baal» (Jer 11,13).

1.4  Pakten med Abraham
Til forskjell fra Sinaipakten var pakten med Abraham uten noe vilkår, en ren nådepakt. Akkurat som den nye pakt inneholder den løfter og ingenting annet enn løfter:

  • Jeg skal gjøre deg til et stort folk. Jeg skal velsigne deg.
  • Jeg skal gjøre navnet ditt stort.
  • I deg skal alle slekter på jorden velsignes (1 Mos 12,1-3).

I tråd med Herrens løfter til Abraham, tok Herren seg av Jakob og hans etterkommere og reddet Israels barn av bare nåde fra slaveriet i Egypt. «Når Herren hadde godhet for dere og valgte dere ut, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere og ville holde eden han hadde sverget for deres fedre, førte Herren dere ut med sterk hånd. Han fridde deg ut fra slavehuset» (5 Mos 7,7-8). Helt ufortjent og på tross av mye ulydighet, ga Herren Kanaans land til Israel som eiendom, etter en 40-årig ørkenvandring. Salmisten skriver: «Våre fedre i Egypt tenkte ikke på dine under, de husket ikke din store miskunn. Ved sjøen var de trassige, ved Sivsjøen. Men han frelste dem for sitt navns skyld for at de skulle kjenne hans kraft» (Sal 106,7-8).

Ifølge Abrahamspakten skal frelsen og velsignelsen komme fra Abraham og hans ætt, og den gjelder alle folkeslag på jorden (1 Mos 18,18;22,18). «Frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22), men den er beregnet på alle folkeslag på jorden, for Gud er ikke bare jødenes Gud. «Er han ikke også Gud for andre folkeslag? Jo, også for dem», understreker Paulus (Rom 3,29).

Hvordan Herren skulle gjennomføre denne frelsen, åpenbarte Gud i mer detalj for Sinaipaktens folk. Med tanke på hans overnaturlige inngripen mange ganger i Israels historie, som så tydelig vitnet om hans hellighet, godhet og makt, og med den grundige undervisningen han lot Moses og profetene formidle, burde ikke Frelserens eget folk ha avvist ham. Da tiden var inne («i tidens fylde, Gal 4,4) og han kom som den lovede Frelseren for å oppfylle den gamle paktens løftesord og opprette den lovede nye pakten, da viste hans eget folks åndelige blindhet og frafall seg på skremmende vis: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). «… Svikere som ikke vil kjennes ved meg, sier Herren» (Jer 9,6). «Kan en jomfru glemme smykket sitt eller en brud sitt belte? Men folket mitt har glemt meg gjennom dager uten tall» (Jer 2,32). «Hvem er blind, om ikke min tjener, hvem er døv som budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min utsending, like blind som Herrens tjener? Du ser mye, men enser det ikke. Han har åpne ører, men hører ikke» (Jes 42,19-20).

Men det fantes en liten rest av troende jøder som tok vare på profetenes undervisning om den kommende frelsen og som gjennom dette kjente igjen Herrens Salvede og tok imot ham. En av dem var gamle Simeon. Han sa om den sønnen som en jomfru skulle føde ifølge profeten Jesaja (Jes 7,14) og som jomfru Maria nå hadde født og var bare førti dager gammel: «Mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære» (Luk 2,30-32). Hvor Messias er, der er synderes eneste redning, der er den lovede spiren av Davids hus som har navnet «Herren, vår rettferdighet» (Jer 23,5-6), der er Guds rike, der er Israels herlighet – men ikke som et ytre, jordisk herlighetsrike. «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» sa Jesus til folket (Matt 4,17), like nær som jeg er nær dere. «En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme. Han svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene» (Luk 17,20).

1.5  Ratifiseringen av Sinaipakten
Med ratifiseringen av Sinaipakten gikk det ifølge 2 Mos 24,4-8 slik til: På alteret som ble bygget ved foten av fjellet, ofret man brennoffer og fredsoffer til Herren. Offerblodet ble stenket på alteret og på folket som derved ble renset fra synd. Fellesskapet mellom Gud og mennesket ødelegges jo av synden. Derfor måtte synden sones ved en stedfortredende godtgjørelse. De mange blodige ofrene under den gamle paktens tid sto som et forbilde på Messias’ stedfortredende godtgjørelse en gang for alle. Blodet av okser og bukker kunne ikke slette ut synder uavhengig av denne fullbyrdelsen som ofrene kun var et skyggebilde av. De fikk sin virkning fra det syndofferet som Jesus bar fram. «Ved en eneste offergave har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne» (Hebr 10,14).

Etter renselsen med offerblodet tok Moses «paktsboken» og leste den opp for folket. Men hva inneholdt denne paktsboken som ble opplest og som folket lovet å rette seg etter?

1.6  Paktsboken
Mange bibelutleggere har foreslått at paktsboken kun inneholdt avsnittet 2 Mos 20,22 til 23,33, dvs. de seremonielle og sivile lovene og rettsreglene (mishpatim) som Israel som teokratisk nasjon skulle rette seg etter. Men også «de ti ordene» (de ti debarim) (2 Mos 20,2-17) kalles for «paktens ord» i 2 Mos 34,28. «Moses skrev ned alle ordene fra Herren» (2 Mos 24,4), dvs. alle ordene som var blitt forkynt for folket dagen før ratifiseringen av pakten. Det står: Han kunngjorde «alle Herrens ord (debarim) og forskrifter (mishpatim)» (2 Mos 24,3). Ut fra dette kan vi trekke den konklusjonen at «paktsboken» som Moses leste opp ved ratifiseringen omfattet 2 Mos 20-23 og altså inneholdt både «de ti debarim» (2 Mos 20,2-17) og de seremonielle og sivile mishpatim som står i 2 Mos 21-23.

Forutsetningen og grunnlaget for Sinaipakten (som for alt fellesskap med Herren) er Guds godhet og ufortjente frelsesverk: «Dere har sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar dere hit til meg» (2 Mos 19,4). Legg merke til at «De ti ordene» (20,2-17) begynner med evangeliet om at Herren er folkets frelser: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset» (2 Mos 20,2). Når Israel nå har en så god Gud og frelser, bør gjensvaret bli at de elsker ham over alt annet og ikke holder seg til andre elskere, andre guder. «Noen annen gud enn meg kjenner du ikke, det finnes ingen annen frelser enn jeg» (Hos 13,4). Legg merke til at de følgende ni budordene ikke handler om hvordan folket ved lovgjerninger skal fortjene frelse, men hvordan de av takknemlighet for den ufortjente frelsen de har fått skal elske og tjene Herren som Guds utvalgte folk (20,3-17). Det er bare evangeliet om Herrens frelse som gir kraften til å tjene trofast.

På spørsmål om hva som er det største budet i loven, svarte Jesus: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Matt 22,37-40). Det vi pleier å kalle Guds ti bud, ordene etter det innledende evangeliet, kan altså sammenfattes: Vi skal elske Gud over alle ting og vår neste som oss selv – av takknemlighet for hans frelse.

Den moralske loven gjelder alle mennesker og er innskrevet i alle menneskers hjerter. Men når den gang på gang overtredes, blir skriften i hjertet mer og mer utydelig. De ti bud presenterer derfor moralloven klart og tydelig. Men en teokratisk nasjon, en kirkestat, krever i tillegg sivile lover og seremonielle regler. Gud regulerte nøye hvordan Israels prestetjeneste, offer og høytider skulle gjennomføres og hvordan folket ved en rekke renhetsforskrifter skulle bevare sin hellighet. Den Hellige selv skulle jo bo midt iblant sitt folk, synliggjort ved tabernaklet og siden ved tempelet.

De sivile lovene og seremonielle reglene som gjaldt Israels dømmende instanser og folkets sosiale og seremonielle liv, kalles på hebraisk for mishpatim («domsord» eller «rettsregler»), og Moses nedtegnet slike i «paktsboken». Den moralske loven med det innledende evangeliet kalles for «de ti ordene». De ble ikke bare innskrevet av Moses i Paktsbokens innledning, men også skrevet separat av Gud selv på to steintavler (2 Mos 24,12; 31,18; 32,16; 34,1).

Tjenesten som Guds unike prestenasjon eller teokrati
Folkets renselse og syndstilgivelse var helt og holdent Guds frie og ufortjente gave. Men tjenesten som Guds spesielle prestenasjon, formidler av Guds ord og hans storverk, krevde at nasjonen ga nøye akt på en rekke seremonielle forskrifter og en rekke sivile rettsregler. Gang på gang minner Moses folket om hvilke alvorlige følger det får hvis de svikter løftet om å gjøre og lyde det Herren har sagt: «Hvis dere ikke hører på meg og ikke holder alle disse bud, hvis dere viser motvilje mot mine forskrifter og forkaster mine lover, så dere ikke holder alle mine bud, men bryter min pakt, da gjør jeg likedan mot dere…» (3 Mos 26,14ff). I 5 Mos 28 lister Moses opp alle velsignelsene som troskap mot Sinaipakten fører med seg (vers 1-14) og alle forbannelsene som brudd på den inngåtte avtalen medfører (vers 15-68).

Kort om Paktsbokens rettsregler
I 2 Mos 21-23 finner vi rettsregler om slaver, personskader, eiendomsrett, sosialt ansvar og rettferdige dommer. Her gis også seremonielle regler for sabbaten og de tre store høytidene (De usyrede brøds høytid, Kornhøstens høytid, og Innhøstingsfesten). Det understrekes kraftig hvor viktig det er å lytte til «Herrens engel» («mitt navn er i ham», 23,21) som skal gå foran folket og føre det inn i Kanaans land. Folket advares mot å ta etter de hedenske skikkene til Kanaans tidligere innbyggere og inngå noen pakt med dem og gudene deres.

I et teokrati er åndelig og verdslig sammenvevd til ett. Der skal lederne for gudsfolket dømme alt ondt og fjerne det fra landet og nasjonen. Regelen er: «Du skal rydde ut det onde hos deg» (5 Mos 13,5). «Våger en profet å tale i mitt navn, med ord som jeg ikke har pålagt ham, eller taler han i andre guders navn, da skal den profeten dø» (5 Mos 18,20).

Eksempler på paktsbokens bestemmelser om dødsstraff
«Den som slår til en mann så han dør, skal bøte med livet» (2 Mos 21,12).  «Den som slår sin far eller mor, skal dø. Den som røver et menneske, skal dø» (21,15-16). «Den som forbanner sin far eller mor, skal dø» (21,17). «Hvis oksen var olm på forhånd, og eieren ikke passet på den, enda han var blitt advart, og den så dreper en mann eller kvinne, da skal oksen steines, og også eieren skal dø. Blir han ilagt en bot, skal han betale så mye i løsepenger for sitt liv som de krever av ham» (21,29-30). «En trollkvinne skal du ikke la leve» (22,18). «Den som ligger med dyr, skal dø» (22,19).

1.7  Ytterligere lover for paktsfolket
Herren fortsatte å gi folket sitt detaljerte forskrifter etter at Sinaipakten var opprettet (se 2 Mos 25 – 5 Mos 30). Av plasshensyn kan jeg ikke her gjengi de mange reglene Herren ga Moses om tabernaklet og dets utstyr, om prestenes klær, om prestevigselen og om de mange ulike ofrene. En rekke renhetsforskrifter og hellighetsregler ble også gitt. Folket måtte skille mellom rene og urene dyr og følge en rekke renselsesseremonier. Seksualitetens gave måtte ikke misbrukes: «Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er avskyelig. Du skal ikke ha samleie med et dyr av noe slag og gjøre deg uren ved det. Heller ikke skal en kvinne by seg fram til et dyr og pare seg med det. Det er motbydelig… Folkeslagene som jeg vil drive ut for dere, har gjort seg urene med alt dette» (3 Mos 18,22-24).

I et teokrati (prestenasjon eller kirkestat) skilles det ikke mellom åndelig avstraffelse – og fysisk straff fra statens side. Å bli skilt fra Herrens menighet og nasjonen ble ett og det samme (Jmf. sammenblandingen av kirke og stat i Norden på 1600-tallet og framover). I teokratiet ble man idømt dødsstraff for grove forbrytelser, bl.a. i følgende tilfeller: om noen ligger med sin svigerdatter, om en mann ligger med en annen mann, om noen tar til hustru både en kvinne og hennes mor, om en mann eller kvinne ligger med noe dyr, om noen, mann eller kvinne, driver med åndemaning eller spådom m.m. (se 3 Mos 20).

1.8  Guds handlemåte med Israel og oppfyllelsen av løftene
Gud vil ingen synders død. «Det er ikke min vilje at noen skal dø, sier Herren Gud. Vend om, så skal dere leve!» (Esek 18,32). «Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk, som vandret på onde veier og fulgte sine egne tanker. Folket egger meg stadig til harme like opp i ansiktet på meg» (Jes 65,2f). «Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, overgi deg, Israel? Hvordan kan jeg oppgi deg som Adma, gjøre med deg som med Sebojim? Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede» (Hos 11,8f). Jesus gir uttrykk for samme kjærlighet til det ulydige folket: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke» (Luk 13,34).

Det er med smerte og sorg Herren lar vredesdommen ramme paktsfolket sitt. Når dommen rammer Israels hus gjennom assyrerne og Judas hus ved babylonerne, vil han på nytt redde og opptenne tro hos det deporterte og sårede folket. «Se, jeg lar sårene hennes gro og leger henne. Så helbreder jeg dem og åpenbarer en rikdom av fred og trygghet for dem. Jeg vender skjebnen for Juda og Israel og bygger dem opp som i den første tid. Jeg renser dem for all skyld og tilgir dem alle syndene og lovbruddene de gjorde mot meg» (Jer 33,6-8). Herren lover å berge folket sitt ut fra det babylonske fangenskapet og føre dem tilbake til Jerusalem. «Enda en gang vil jeg bygge deg, ja, du skal bygges opp igjen, Israel, du unge jomfru» (Jer 31,4), selv om folket på ingen måte har fortjent noen redning. «Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til» (Esek 36,22).

Herren holder det han lover. Han viser sin frelsende makt ved å ta perseren Kyros i sin tjeneste. «Jeg spenner beltet om livet på deg, enda du ikke kjenner meg, for at de skal kjenne i øst og vest at det ikke er noen annen enn jeg. Jeg er Herren, ingen annen» (Jes 45,5-6). I det første året Kyros var konge i Persia, vakte Herren en tanke i ham for at det ordet som Herren hadde talt gjennom Jeremia, skulle bli oppfylt. Perserkongen Kyros sendte da ut en kunngjøring i hele sitt rike, både muntlig og skriftlig: «Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Hvem av dere hører til hans folk? Må Herren hans Gud være med ham. La ham dra opp!» (2 Krøn 36,22-23)

En del av folket vender tilbake fra det babylonske fangenskapet til Jerusalem etter Kyros’ edikt 538 f.Kr., og Herrens hus kan bygges opp på ny, om enn ikke like storslått som Salomos tempel.  Men denne gjenkomsten og dette nye tempelet er bare en svak skygge av den virkeligheten som oppfyllelsen ved Messias og den nye pakten innebærer. Av de hjemvendte på Serubabels tid og senere på Esras tid, fortsatte de fleste i ulydighet og frafall fra Herren.

Den virkelige hjemkomsten fra det åndelige fangenskapet er befrielsen fra synd og død gjennom Messias, og det virkelige nye tempelet er Messias selv, med de troende som levende steiner i dette tempelet. Jesus sa til jødene: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager.» «Det tempelet han talte om, var hans egen kropp. Da han var stått opp fra de døde, husket disiplene hans at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ordet Jesus hadde sagt» (Joh 2,19-22).

Troen på Messias innebærer en virkelig befrielse, at syndere får komme tilbake til Herren, et fellesskap i det sanne Jerusalem der den bergede resten har det samme hjerte og vandrer på den samme vei: «De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg gir dem ett hjerte og én vei … Jeg legger frykt for meg i hjertet deres, for at de ikke skal vike fra meg» (Jer 32,38-40). «Se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren, da jeg oppfyller det gode løftet jeg gav Israel og Juda. I de dager, når den tid kommer, lar jeg en rettferdig spire vokse fram for Davids ætt. Han skal gjøre rett og rettferd i landet. I de dagene skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt. Og dette er navnet byen skal få: «Herren, vår rettferdighet» (Jer 33,14-16). Her er det snakk om de troende, de sanne jødene, det sanne Jerusalem. Om den nye paktens gudsfolk heter det: «Nei, slik er den pakten jeg vil slutte med Israels folk i dager som kommer, lyder ordet fra Herren: Jeg vil legge min lov (undervisning) i deres sinn og skrive den i deres hjerte… De skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd» (Jer 31,33-34).

1.9  Teokratiets slutt
I og med Messias’ ankomst og den nye pakten, er teokratiets tid over. Den gamle pakten som Israel brøt gang på gang er blitt erstattet av den lovede nye pakten. Frelsen gjennom Davids sønn, gudemennesket Kristus Jesus, er den sanne oppfyllelsen av løftene til Abraham og hans ætt. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én (kropp) i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet» (Gal 3,28-29). Skillemuren mellom teokratiets folk og andre folkeslag er revet ned. «[Kristus] gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to (Israel og hedninger) skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet» (Ef 2,14-16).

Jomfru Maria fikk budskapet fra engelen Gabriel om at hun skulle føde «Den Høyestes Sønn» og at «han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme» (Luk 1,32-33). Når Guds Sønn er blitt menneske i jomfruens morsliv, lovpriser Maria Gud med ordene: «Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid» (Luk 1,54-55).

Løftene til Israel er ikke blitt annullert selv om Israels vantro og selvforherdelse til slutt førte til Guds forherdelsesdom (Jes 6,9-13; 10,22). «Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn» (Rom 9,6-7). Den troende resten vitner om at Herren ikke har forkastet folket sitt, skriver Paulus. På Elias tid fantes det en rest på 7000 menn som Gud hadde utvalgt av nåde, «På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgtDet Israel søker, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet» (se Rom 11,1-10).

I denne sammenheng kan det være på sin plass å minne om profetien i 1 Mos 49,10: «Septer skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til han som eier den, kommer, han som folkene skal lyde.» «Han som herskersepteret eier» (hebr. Shiló) er Messias, den rette herskeren (jmf. Esek 21,27; 21,32 i den hebraiske grunnteksten). Nå har jødenes rette konge kommet, for 2000 år siden, Jesus fra Nasaret, og med ham fullendelsen av den gamle pakten. Han skal ikke som Israels konger under den gamle pakten herske i et avgrenset, teokratisk Israel i Kanaans land og i et jordisk Jerusalem. Han er Sions rette konge som likesom i Sakarjas profeti «kommer ydmyk, ridende på et esel, på den unge eselfolen» og med «fred for folkeslagene, hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender» (Sak 9,9-10,  jmf. Sal 72,8). Medborgere i Messias’ rike er mennesker fra forskjellige land og folkeslag som ærer og adlyder ham.

Ved at troende hedninger fra ulike stammer, folk og tungemål helt frem til den ytterste dagen podes inn på det ekte, gode oliventreet (den troende resten av den gamle paktens gudsfolk), oppfylles Guds løfter til Abraham. De innpodede hedningene skal også huske at ikke alle israelitter eller jøder som nå er fiender av evangeliet er rammet av forherdelsesdommen. Gud har makt til å pode inn på nytt greiner (vantro av Israels og Judas hus) som nå er hugget av (Rom 11,23). Gud vil forbarme seg over alle og drive bort vantroen, både hos jøder og hedninger. Det er Guds vilje og kall å tilby frelsens gave til alle folkeslag. «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall» (Rom 11,29). Det finnes bare en vei til Gud og det evige livet for alle folk, Jesus Kristus: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).

(Tidskriften Biblicum, 1/2012, identisk med Biblicums småskrifter nr. 16: Israel som Guds tjänare)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.