Israels tjeneroppdrag

Av Seth Erlandsson

Alle troende har et tjeneroppdrag fra Gud. De bør i ord og gjerning uttrykke sin takknemlighet over frelsens gave ved å prise Herrens navn og gi ham æren. Herrens «storverk», m.a.o. hans godhet, frelse og nåde, er grunnlaget for at de vil tjene Herren i takknemlighet. Peter skriver til de kristne i Lilleasia og dermed til alle troende: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9).

Herren innleder «de ti ordene» i 2 Mos 20 og 5 Mos 5 med å minne om frelsens under som grunnlaget for at man rett kan tjene Gud og vår neste. Ettersom Herren er Israels Frelser («Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset»), skal folket elske og tjene ham og ikke holde seg til andre elskere. De skal vise sin takknemlighet for Herrens frelse ved ikke å misbruke og forvanske hvem han er og hva han gjør. De skal holde fast på hans ord og ved hjelp av sabbaten lære seg at det er Herren og ingen annen som gir dem frelse og hvile. De skal også vise sin takknemlighet mot Herren ved å hedre sin far og mor og ved ikke å myrde, begå ekteskapsbrudd, stjele, lyge eller begjære sin nestes hustru eller eiendom.

2.1 Hva innebar tjeneroppdraget i den gamle pakten?
Israel skulle være Herrens hellige eiendomsfolk framfor alle andre folkeslag. «Men dere skal kalles Herrens prester. Tjenere for vår Gud skal dere hete» (Jes 61,6). Som en teokratisk prestenasjon skal de trofast tjene og være vitner om kongen sin, den eneste sanne Gud som skapte himmel og jord. Denne mektige kongen utvalgte Israel som sin spesielle tjener, for gjennom dette folket og i dette folkets historie å åpenbare seg både ved ord og gjerninger. Gang på gang fikk Israels barn være øyenvitner til hvor stor, mektig og god Herren Sebaot er. Gang på gang utvalgte han spesielle budbringere til å være hans profeter, hans «munn». Ved dem underviste han folket, og ved dem lot han det nedskrives i hellige skriftruller, undervisningen og vitnesbyrdene om Herrens underfulle storverk i Israels historie. Denne særskilte åpenbaringen fra Gud var ikke bare beregnet på Jakobs stammer. Den er en viktig kunnskapskilde om Gud og hans gjerninger også for oss, for hedningfolkene. «Lytt til meg, mitt folk, mitt folkeslag, vend øret til meg! For lov går ut fra meg, brått gjør jeg min rett til lys for folkene» (Jes 51,4).

Men Israel svek gang på gang tjeneroppdraget sitt og brøt løftet om lydighet. Herren er nødt for å konstatere: «Hvem er blind, om ikke min tjener, hvem er døv som budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min utsending, like blind som Herrens tjener? Du ser mye, men enser det ikke. Han har åpne ører, men hører ikke» (Jes 42,19-20). Vitnesbyrdene om Israels stadige frafall og løftebrudd går som en rød tråd gjennom hele den gamle pakten. Like etter ratifiseringen av Sinaipakten laget folket seg en gullkalv som de tilba og ofret til. «De har allerede bøyd av fra den veien jeg påla dem å følge,» sa Herren til Moses før han var kommet ned fra fjellet og selv ble vitne til det grove frafallet (2 Mos 32,8). Det ble ikke bedre i fortsettelsen.

Herren sa til Moses da ørkenvandringen nærmet seg slutten: «Se, du skal snart gå til hvile hos dine fedre. Da kommer dette folket til å drive hor med fremmede guder i det landet de er kommet inn i. De kommer til å forlate meg og bryte den pakten jeg har sluttet med dem» (5 Mos 31,16).

2.2 Jesus om den gamle paktens gudsfolk
I Jesu undervisning kommer han flere ganger inn på hvordan Israels barn først svarte ja til den gamle paktens avtale å være Guds tjenere men senere sviktet og brøt pakten. I Matteus 21,28ff forteller han jødenes overprester og eldste en lignelse om en mann som hadde to sønner. Sønnene henspiller på to folkegrupper: hedninger som først sa nei til å arbeide i Herrens vingård og senere ja, og Israels barn som først sa ja men senere nei.

Om den gamle paktens gudsfolk sier Herren: «Israel er min førstefødte sønn» (2 Mos 4,22). Oppgaven deres var å arbeide i Guds vingård og skinne som lys i en mørk verden. De skulle vise fram for verden et folk som var velsignet av Herren. Videre var det hos dem den lovede Messias skulle få sitt fødested. Hele verdens frelser skulle komme fra Judas stamme og Davids hus. Alt dette var ment å gi mennesker håp og dra dem til Herren. Hvor rikt hadde vel ikke Gud velsignet Israel! I Rom 9 ramser Paulus opp velsignelser som Gud hadde gitt israelittene: «De har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen» (vers 4-5).

Josva sa til Israels folk like før sin død: «Hvis dere går bort fra Herren og dyrker fremmede guder, vil han igjen føre ulykke over dere og gjøre ende på dere, hvor mye godt han enn har gjort mot dere før.» Men folket sa til Josva: «Nei! Herren vil vi tjene.» Da sa Josva til folket: «Så er dere vitner mot dere selv at dere har valgt Herren og vil tjene ham.» De svarte: «Ja» (Jos 24,20-22). Men snart ble dette ja på nytt et nei. Også ved ratifiseringen av Sinaipakten omtrent seksti år tidligere hadde Moses hørt folket si: «Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt» (2 Mos 24,7). De var velsignet av Herren og tillitsfulle, men sørgelig nok viste det seg at deres ja bare var et tomt ord. Jesus sier i lignelsen om denne sønnen: «Han svarte: Ja, herre. Men han gikk ikke» (Matt 21,30).

Med hedningfolkene var det annerledes, akkurat som med den første sønnen i Jesu lignelse. Hedningene sa først nei. De forkastet det de visste om Gud, for «det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem; Gud selv har åpenbart det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger» (Rom 1,19-20). Hedningene brydde seg heller ikke om lovens krav som er innskrevne i hjertene deres (se Rom 2,15). De valgte å følge avguder og gi seg hen til all mulig ondskap. Men om denne sønnen sier Jesus: «Men senere angret han og gikk.»

Den gamle paktens gudsfolk misbrukte i stor grad sin særstilling og de velsignelsene Herren hadde gitt dem. Samtidig som de henga seg til avgudsdyrkelse og umoral, mente de at alt sto bra til. De hadde jo Herrens tempel hos seg og baserte sikkerheten sin på at de mente seg å tilbe Herren. Jeremia fikk i oppdrag å rope til dem når de var på vei inn på tempelområdet: «Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Gjør veiene og gjerningene deres gode… Stol ikke på de falske ordene: « Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!» … Gjør veiene og gjerningene deres gode… Dere stjeler, slår i hjel, bryter ekteskapet, sverger falskt, tenner offerild for Baal og følger andre guder som dere ikke kjenner. Og så vil dere komme og stå for mitt ansikt i dette huset som navnet mitt er ropt ut over, og si: «Vi er berget», selv om dere gjør alt dette som er avskyelig?» (Jer 7,3-10). Åndelig blindhet og gjerningsrettferdighet kom til å prege den gamle paktens gudsfolk. Deres ja ble et nei. De vendte ryggen til Herrens ord.

Hedningenes nei førte til all slags ugudelighet og umoral. Men mange tollere og skjøger har ved Guds nåde sett hvor sårt de trenger en Frelser som har kommet for å oppsøke og frelse de fortapte. Mange hedninger har angret sitt nei når de har lært Frelseren å kjenne og helt ufortjent fått syndenes tilgivelse, og som en følge av dette har de blitt hengivne arbeidere i Guds vingård. Om en hedensk offiser som kom til tro på Frelseren sa Jesus: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner» (Matt 8,10-12).

I en annen lignelse forteller Jesus om en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie inn arbeidere til vingården sin (Matt 20,1-16). Han ble enig med de tidlig ansatte om en daglønn på en denar (vers 2). Disse første innleide minner om Israels folk. De ble tidlig ansatt i og med Sinaipakten som Guds spesielle tjenere. De fikk privilegiet å få kalles hans eiendomsfolk selv om de var «et stivnakket folk» (5 Mos 9,6), og de fikk erfare Guds særlige beskyttelse og frelsesgjerninger. Herren holdt sitt nådeløfte til Abraham og førte etterkommerne hans til det landet han hadde lovet Abraham. I løftenes land skulle de ikke ta etter hedningfolkenes umoralske skikker og avgudsdyrkelse, men tjene Herren i overensstemmelse med Sinaipaktens forskrifter. Men de vendte stadig ryggen til Herrens ord og svek sitt oppdrag som Herrens trofaste og lydige tjenere.

Sørgelig nok ble den privilegerte stillingen deres en kilde til hovmod. De glemte hvor totalt avhengige de var av Guds nåde og hvor troløse de hadde vært i tjenesten som arbeidere i Herrens vingård. Når de nå så hvordan husbonden i sin store nåde leide inn flere arbeidere til vingården sin ved den sjette, niende og ellevte time og med samme fordeler, samme lønn, klaget de på husbonden og sa: «De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete» (Matt 20,11-12). De sammenlignet arbeidsinnsats og timeantall og så med onde øyne på at husbonden var så god. De baserte tjenesten sin i vingården på egne gjerninger, ikke på Guds frelsesverk og ufortjente godhet. De kunne ikke akseptere ufortjent nåde og tilgivelse som syndige hedninger hadde fått del i. De kunne ikke akseptere den nye pakten og privilegiene som den nye paktens gudsfolk får, selv om de blir Herrens tjenere først ved den niende eller ellevte timen.

«Slik skal de siste bli de første, og de første de siste,» sier Jesus (Matt 20,16). Ved sin utakknemlighet og henvisning til egne gjerninger hadde de første tjenerne, den gamle paktens gudsfolk, kommet langt bort fra Guds rike, mens de siste blir de første, de som lenge hadde vært langt borte fra Guds rike men som nå kan glede seg over husbondens ufortjente sjenerøsitet og er helt avhengige av hans godhet. Det «avhenger ikke av menneskers gjerninger, bare av ham som kaller», skriver Paulus og fortsetter så: «Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke! Han sier til Moses: Jeg viser miskunn mot den jeg miskunner meg over, og er barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser miskunn» (Rom 9,12.14-16). Den troende opponerer ikke mot Guds miskunn men er helt avhengig av den.

Da Jesus etter lignelsene om «vingårdsarbeidernes lønn» og «de to sønnene» fortalte lignelsen om «de onde vinbøndene» (Matt 21,33ff), forsto overprestene og fariseerne hva lignelsene innebar. Det står: «Da overprestene og fariseerne hørte lignelsene hans, skjønte de at det var dem han siktet til» (21,45). Fra Jesajas bok kjente de allerede til at vingården var et bilde på Israels folk (Jes 5,1-7). Følgelig var det Gud som var vingårdens husbond. Han hadde stelt med vingården sin og forsvart den, men likevel fikk han ingen frukt. Tjenerne som husbonden sendte til vingården sin, dvs. de trofaste tjenerne og profetene Gud sendte til folket sitt, ble behandlet svært ille av folket i allmennhet og lederne deres i særdeleshet. De ble skamslått, steinet og drept (vers 35) av nettopp de menneskene Gud hadde vist så stor kjærlighet.

Når husbonden til slutt sender sin egen sønn, forutsier Jesus at folkets ledere kommer til å la ham bli slått i hjel (vers 39). Jesus lot nå tilhørerne selv få felle dommen over vinbøndene: De sa til Jesus: «Disse onde menneskene skal han gi en ond død og forpakte bort vingården til andre, som gir ham frukten til rett tid» (vers 41). Jesus istemmer denne dommen og presiserer: «Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer de fruktene som tilhører riket» (vers 43). Men denne domfellelsen ble for mye for overprestene og fariseerne. Da de forsto at det var dem han snakket om, «ville de gjerne ha grepet ham, men de var redde for folkemengden, som holdt ham for å være en profet» (vers 46).

Jesus viser stor sorg over Israels frafallenhet. Da han noen dager før sin korsdød nærmet seg Jerusalem og så byen, brast han i gråt over den og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine» (Luk 19,41-42). Han visste at den gamle paktens tid var ute, i og med alle syndofrenes fullendelse ved hans offerdød en gang for alle, og han visste at byen og tempelet skulle ødelegges. «Det skal bli stor nød i landet; vreden skal ramme dette folket… Jerusalem skal tråkkes under fot av hedninger helt til hedningenes tider er til ende» (Luk 21,23-24). Med «hedningenes tider» menes den nye paktens tid da evangeliet går ut til alle hedninger, for «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14).

I den nye paktens tid, «hedningenes tider», gjelder Jesu ord: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,19-20). Sammen med hedningene som kommer til tro, skal også en rest av jødene ta imot evangeliet og bli berget, for det er «også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt» (Rom 11,5). Det finnes bare en vei til Guds rike og ett gudsfolk, ett «godt oliventre». Messias’ frelsesverk og troen på hans stedfortredende godtgjørelse er den eneste veien. Jesus er «Veien, Sannheten og Livet» (Joh 14,6). «Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker… Hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet» (Gal 3,27-29).

«Så ser du at Gud er både god og streng,» skriver Paulus, «god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av. Men også de andre skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro. For Gud har makt til å pode dem inn igjen. Du ble hugget av fra et vilt oliventre og mot naturen podet inn på et godt tre. Hvor mye mer skal ikke da de naturlige greinene kunne bli podet tilbake på sitt eget oliventre?» (Rom 11,22-24). De kristne skal ikke oppføre seg hovmodig og betrakte alle jøder som forherdet, men forkynne evangeliet om Kristus også for dem.

2.3 Messias som den sanne tjeneren
Messias er det som Israel skulle være, «et lys for hedningfolkene». «Du er min tjener, Israel, på deg vil jeg vise min herlighet», sier Herren til Messias (Jes 49,3). Gang på gang sammenlignes Israel, som ble en frafallen tjener, med Messias som i alle ting oppfylte sin Fars vilje. «Fra Egypt kalte jeg min sønn,» sier Herren gjennom Hosea om Israel (Hos 11,1). Også Jesus ble kalt ut fra Egypt som Guds sanne Sønn (Matt 2,15). Israel oppholdt seg i ørkenen i førti år, Jesus oppholdt seg i ørkenen førti dager. Israel falt for fristelsene, Jesus vant over fristelsene. Israel fikk manna fra himmelen. Jesus er det sanne brødet fra himmelen, etc.

Om Messias heter det: ««Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag, så min frelse kan nå til jordens ende» (Jes 49,6). Israels land var begrenset til Kanaans land. Messias’ rike er større: «Hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender» (Sak 9,10).

2.4 Et tungt åk
Tjenesten som Guds folk i den gamle pakten krevde at de rettet seg etter en mengde regler. Men tjeneroppdraget ble en tung byrde når Israels barn mistet av syne hvor stor godhet Gud hadde vist dem, hvordan han hadde reddet dem fra slaveriet i Egypt og gitt dem store velsignelser og beskyttelse som sitt eiendomsfolk. Kraften til å tjene forsvant, likeså takknemligheten mot Herren. Stadig murret de og gjorde opprør mot sin Konge.

Til paktens oppdrag hørte et gudstjenesteliv som skulle foregå etter en omfattende høytidskalender med detaljerte forskrifter for hva, hvordan og når ulike offer skulle bæres fram. Prestenes og levittenes klesdrakt og tjenestegjøring var regulert i detalj, det samme var en rekke renselsesseremonier. Alt urent måtte vekk, ettersom den Hellige bodde midt iblant folket sitt. De måtte skille nøye mellom rene og urene dyr, hva de fikk spise og ikke spise, og skille nøye mellom ulike dager. Sabbaten skulle være fri for alt arbeid som en særskilt påminnelse om hvem det er som helliger og holder dem oppe og gir dem sann hvile.

Alle disse forskriftene og ofrene hadde til hensikt å tydeliggjøre for menneskene at synd og urenhet står som et hinder i veien for fellesskapet med den Hellige; mennesket må være hellig og synden må fjernes. Men bare Herren kunne ta vekk synden og erklære syndere rene, og dette vitnet den gammeltestamentlige offertjenesten tydelig om. En enorm mengde dyr ble i den gamle paktens tid ofret – stedfortredende. Disse ofrene pekte, i likhet med renselsesforskriftene, fram mot Messias’ stedfortredende godtgjørelse da tiden for oppfyllelsen av løftene var inne og den nye pakten erstattet den gamle. Da fikk alle den gamle paktens regler og offer sin fullendelse en gang for alle gjennom Messias’ fullkomne forsoningsverk. Mer enn 700 år før oppfyllelsen så Jesaja i et syn denne Messias’ stedfortredende godtgjørelse: «Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5).

Når den gamle paktens mange regler og forskrifter ble misforstått som en vei til selvrettferdighet, ble de en tung byrde. Enda verre ble det når de skriftlærde og fariseerne helt mistet fokuset på hva lovene og den gamle paktens gudstjeneste vitnet om, og i stedet gjorde det til et mål i seg selv å overholde alle disse forskriftene. For å sikre seg at man var lovrettferdig, ble «de gamles forskrifter» til, med en rekke tilleggsbud. Disse skulle presisere hva som krevdes for en rett lovoppfyllelse. Noen eksempler: Matreglene om rent og urent ble utvidet med en rekke kosher-regler, bl.a. med støtte i bibelordet: «Du skal ikke koke et kje i morens melk.» For å overholde reglene om sabbaten ble det bestemt hvor mange skritt man fikk lov å ta på sabbaten, hva som måtte regnes som arbeid og hva det innebar å unngå å gjøre opp ild. I dag har dette så ført til en rekke forbud: Du får ikke kjøre bil (tenningen innebærer å gjøre opp ild), ikke bruke heis, ikke tenne lys, ikke skru på komfyren, ikke åpne kjøleskapsdøren dersom en lampe i så fall vil tennes, etc.

Jesus advarte mot fariseernes og de skriftlærdes lovreligion: «De binder tunge bører som ikke er til å bære, og legger dem på skuldrene til folk, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem. Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det. De gjør bønneremmene brede og minneduskene store… Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dem som vil gå inn, slipper dere ikke inn. Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv» (Matt 23,4-5.13-15).

2.5 Kort sammenligning med tjenesten i den nye pakt
Da den sanne tjeneren Messias, Guds unike sønn, hadde fullført sin tjenestegjerning til forsoning for alle mennesker, «revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst» (Matt 27,51). Nå er veien til det aller helligste åpnet. I Kristus har vi fellesskap med Faderen. Nå behøves ingen flere offer og ulike slags renselser. «Kom til meg», sier Jesus, «alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28). «Som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter. De skulle gjelde fram til tiden da den rette ordningen ble innført» (Hebr 9,10), fram til den nye paktens tid. «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget, dit Jesus gikk inn som forløper for oss» (Hebr 6,19f).

«Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus,» skriver Paulus (Kol 2,8). Kristus «tilga oss alle våre misgjerninger. Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud… La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus» (Kol 2,13-14.16-17).

«Så skal dere se på oss som Kristi tjenere og forvaltere av Guds mysterier. Av forvaltere kreves det at de viser troskap» (1 Kor 4,1-2). Gud «gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» (2 Kor 3,6). «Hvor Herrens Ånd er, der er frihet» (2 Kor 3,17). «Vi er ikke barn av slavekvinnen («det nåværende Jerusalem, som lever i slaveri med sine barn», Gal 4,25) men av den frie kvinnen («det Jerusalem som er i det høye», Gal 4,26). Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen» (Gal 4,31-5,1). «La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet» (Gal 5,13). «Kristus kjøpte oss fri… Slik skulle Abrahams velsignelse komme til folkeslagene i Kristus Jesus, så vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om» (Gal 3,13-14).

«Vi viser oss som Guds tjenere på alle måter: med stor tålmodighet i motgang, nød og angst, under mishandling, i fengsel og i opptøyer, i hardt arbeid, i nattevåk og sult. Vi går fram med redelighet og visdom, med tålmodighet og godhet, i Den Hellige Ånd, med oppriktig kjærlighet, med sannhets ord og i Guds kraft, med rettferds våpen i høyre og venstre hånd, i ære og vanære, baktalt og hedret. De sier vi leder folk vill, men vi taler sant» (2 Kor 6,4-8). «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig. For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender» (2 Kor 4,18-5,1).

(Tidskriften Biblicum, 1/2012, identisk med Biblicums småskrifter nr. 16: Israel som Guds tjänare)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.