• SPØRSMÅL OG SVAR

Av Alvar Svenson

Spørsmål:
Et sted står det at «Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende». Er det feil å bruke dette ordet mot fundamentalismen?

Svar:
Det er i 2. Korinterbrevs kapittel 3, vers 6b at Paulus sier dette. I Svenska Folkbibelns oversettelse lyder ordene: ”Bokstaven dödar, men Anden ger liv.” For å få klarhet i hva det er Paulus vil si, skal vi se i hvilken sammenheng disse ordene står. Avsnittet omhandler de to embetene eller testamentene som han kaller lovens/dødens embete og Åndens/ rettferdighetens embete. Her er det altså snakk om Bibelens to hovedlærer, lov og evangelium, og deres oppgaver. Lovens oppgave er å overbevise om synd, «ved loven lærer vi synden å kjenne» (Rom 3,20). Åndens eller evangeliets oppgave: «vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger» (Rom 3,28). Den ene, loven, dreper, mens den andre, evangeliet, gir liv. De er hverandres motsetninger på samme måte som døden står i motsetning til livet.

Apostelen hevder i konteksten her i 2 Kor at han er blitt en tjener for den nye pakt, en pakt som ikke er bokstavens dvs. lovens, «og ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod” (vers 3). Denne nye pakten kom med noe som, i motsetning til den gamle, var varig og mye herligere; den gamle var bleknet og på nedadgående, den nye i framvekst og livgivende.

I ulike sammenhenger er det kanskje viktig å forklare hva man mener med fundamentalisme. Fundamentalisme er et uttrykk som har oppstått langt senere og har ingenting med apostelens resonnement her å gjøre. Oftest tenkes det vel på noen som ved hjelp av religion prøver å tilrive seg politisk makt eller fordeler. Dersom man med «fundamentalisme» i stedet tenker på de som tror på Skriftens ord og utsagn, havner jo Paulus selv i den kategorien: Han sier for eksempel, «Jeg tjener våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og profetene» (Apg 24,14).

Sitatet fra 2 Kor 3 har iblant blitt brukt mot dem som hevder at hele Bibelen er Guds ord, med den autoritet dette innebærer, som om en slik tro skulle være noe negativt eller til og med drepende for den kristne troens vekst. Bokstaven settes altså opp mot ånden, som om tilliten til hvert ord i Skriften skulle være en trussel mot Ånden, som da ville bli hindret av en umedgjørlig og irrasjonell bokstavtro. Men lest i sin sammenheng viser apostelens resonnement den grunnleggende forskjellen mellom lov og evangelium. Det betyr ikke at den ene sannheten er mer sann enn den andre; begge er like sanne og står side om side, men må ikke sammenblandes. Her handler det altså ikke på noen måte om at det skulle finnes en motsetning mellom Ånden og troen på Skriftens bokstav. Ånden virker tro og tillit til evangeliet gjennom Skriftens vitnesbyrd, det ordet som består av bokstaver inspirert av Guds Hellige Ånd.

(Tidskriften Biblicum, 4/2001)