Av Seth Erlandsson

Etter denne sammenfatningen av den bibelsk-lutherske lære om kirkefellesskap, kan man spørre hva det er som hindrer en klar bekjennelse av denne læren både i ord og handling. Her skal vi peke på noen forhold som har skapt tilbakeholdenhet og som kan forklare hvorfor visse folk med urette skygger unna den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap.

1  Det høykirkelige kirkesynet
Med et høykirkelig kirkesyn mener vi den oppfatningen at Kristi kirke skulle være bundet til en viss ytre kirke med dens biskoper, at retten og plikten til å forvalte Ordet og sakramentene (nøklemakten) er gitt til en bestemt stand (nemlig biskopene og deres medhjelpere, prestene) og ikke til hele kirken, dvs. de troende. Man identifiserer den ytre, synlige kirken som har det apostoliske embetet, med Kristi legeme, eller man kaller den en provins eller grein av Kristi kirke. Man nekter for at kirken i egentlig forstand er usynlig og bare bundet til Guds rene ord, ikke til noen bestemt ytre kirkeorganisasjon eller noen bestemt stand slik som i den gamle pakts tid. Som man den gang var bundet til den levittiske tempeltjenesten, mener man at de kristne er bundet til biskopembetet og den sakramentsforvaltningen som skjer på oppdrag fra det.

Dette kirkesynet fører til at de trofaste kristne blir oppfordret til å bli stående i sitt kirkefellesskap, selv om kirken fører falsk lære, dvs. når kirken vegrer seg mot å bryte fellesskapet med vranglærere. For siden man har bundet nåden og nådemidlene til kirkens embetsinnehavere i stedet for til Guds rene ord, kan man ikke bryte med deres embetsforvaltning uten samtidig å stenge seg ute fra nåden, fra Kristi kirke. Den som i overensstemmelse med den bibelsk-lutherske læren avviser ethvert kirkefellesskap med en vranglærende kirke, anses å ha forlatt Kirken med stor K, dvs. Kristi kirke, Kristi legeme, Kristus selv, nåden og saligheten. Ved et slikt syn forledes mange kristne til å lukke øynene for at unionisme er synd og til å bli værende i den falske kirken. I strid med Herrens bud lar de være å dra seg unna dem som fører falsk lære eller som tillater at slik lære får spre seg innenfor kirkefellesskapet.

Martin Luther måtte kjempe mot dette kirkesynet. Kristne på hans tid kjente seg bundet til den katolske kirken, selv om den tillot mye vranglære. De hadde lært at embetet og sakramentsforvaltningen tilhørte en bestemt stand, nemlig Peter og hans etterfølgere. Derfor trodde de at de kom til å bli uten både embetet og sakramentene dersom de brøt med sin vranglærende kirke. Vi har ovenfor gjort rede for hva Luther og de lutherske bekjennelsesskriftene lærer om denne saken. Embetet og sakramentsforvaltningen er gitt til de troende kristne, ikke til en bestemt stand. De troende har selv rett og plikt til å kalle og innsette menn i prekenembetet som skal ha ansvaret for både den offentlige forkynnelsen og sakramentsforvaltningen i samsvar med Guds rene ord. Noen embetsforvaltning ved siden av Guds rene ord er ikke menigheten bundet av. Og siden menigheten (de troende kristne) har fått embetet, dvs. Ordet og sakramentene, som gave, har den rett og plikt til å kalle en mann som på menighetens vegne forvalter denne gaven i troskap. Det er menighetens kall (rite vocatus) som gjør vedkommende til innehaver av prekenembetet (CA XIV). Og dette ytre kallet anses som at det er Gud selv som har kalt og innsatt den som forsamlingen har kalt. Det er ikke ordinasjonen som er det avgjørende, men kallet. Og det er ikke nødvendig at ordinasjonen blir utført av en biskop med apostolisk suksesjon. Menigheten har selv rett og frihet til å kalle og ordinere. Den er ikke avhengig av biskoper fra en vranglærende kirke for at kallet skal få virkekraft. Embetet er jo ikke gitt til en bestemt stand (Peter og hans etterfølgere), men til hele menigheten (kirken, alle disipler).

“… Nøklene tilhører ikke noen enkelt person, men kirken. Dette bestyrkes også av mange andre særdeles klare og urokkelige argument. For Kristus sier om nøklene i Matt 18 (19) dessuten følgende: “Hvor som helst to eller tre blir enige på jorden” osv. Han overgir altså nøklene prinsipielt og umiddelbart til kirken. Av denne grunn er det også kirken som i prinsippet har kallsretten. Derfor er det nødvendig i disse ordene å forstå Peter som representant for hele apostelkollegiet. Og de gir altså ikke noen forrett eller noe lederskap til Peter.” (Traktaten om pavens makt og overhøyhet, 24. Konkordieboken, s. 267)

“Der hvor det fins en kirke, fins også retten til å forvalte evangeliet. Derfor beholder kirken med nødvendighet retten til å kalle, velge og innvie sine tjenere” (Traktaten, 67, Konkordieboken, s. 273). Den sanne kirken = de troende, ikke en bestemt kirkeorganisasjon uavhengig av bibelordet.

Den svenske høykirkeligheten har ikke blitt enig om noen felles troslære og er derfor en ganske broket bevegelse. Men den undervisningen dr. teol. Gunnar Rosendal har lagt fram i flere skrifter, har hatt en avgjørende innflytelse, og Rosendal skal ha ros for at han så klart har presentert hva et høykirkelig syn innebærer. Vi skal her henvise til hans bok “Den apostoliske tro II” (Pro Ecclesia, Malmö 1951):

“Man må likevel holde fast ved at ikke bare Peters tro, men Peter selv nevnes som klippen og grunnvollen for Kirken” (s. 194). Videre skriver han: “Det er altså tydelig at Kirken er synlig,” og den oppfatning “at den virkelige Kirken er usynlig, m.a.o. en flokk mennesker av utvalgte og frelste som ingen kan peke ut”, avvises som “spiritualiserende” (s. 216). Ifølge Rosendal er den synlige kirken “Kristi kropp”, som betyr at den er “inkarnasjonens stadige fortsettelse” (s. 220). Og siden Kirken er Kristi kropp, er Kirken “medlaren”, en mellommann (s. 224). Splittelsen i kirken er en oppsplitting av Kristi kropp, en synd vi bør be om tilgivelse for (s. 418). Det er “neppe mulig å tenke seg noe annet sentrum for Kirkens enhet enn Roma” (s. 425). Kirkens forfall “er bare aksidensielt og berører ikke substansen” (s. 431). Dette synet fører til at man ikke skal forlate en frafallskirke, men forbli i fellesskap med den. Rosendal går derfor konsekvent forbi alle utsagn i Skriften som oppfordrer til separasjon fra falske profeter og som stempler unionisme som synd.

Hånd i hånd med kirkesynet går embetssynet. Ifølge Rosendal kan ikke kirken forvalte sakramentene hvis den ikke har prester som gjennom sin ordinasjon står i fellesskap med den katolske kirken. Bare en rett ordinasjon gir “evnen til å konsekrere og avløse m.m.” (s. 279). Sakramentenes antall skal i overensstemmelse med den katolske Kirke (merk stor K) være sju (s. 277). Den apostoliske suksesjonen er nødvendig for at brødet skal kunne bli Kristi legeme (s. 281), og “Messen er et offer” (s. 283).

Når Rosendal fører den falske læren at “Ordet og Sakramentene er effektive på grunn av ordinasjonen eller prestevielsen” (s. 285), henviser han frekt nok til Den augsburgske bekjennelse, art. VIII, hvor den latinske teksten lyder: “Sacramenta et verbum propter ordinationem et mandatum Christi sunt efficacia.” Men “ordinationem” betyr ikke her “prestevielsen”, men Kristi innstiftelse av nattverden: “Både sakramentene og Ordet er virksomme på grunn av Kristi innstiftelse og befaling” (Konkordieboken, s. 32). Det er slik det står i Augustana, art. VIII.

Videre lærer Rosendal at “sakramentene virker ex opere operato” (s. 286), at Kristus i nattverden “frembæres og fremholdes som ofret for Guds ansikt, som et evig, for alle på alle steder og til alle tider frambåret offer” (s. 295), at “presten her er en offerprest” (s. 392), som “virkelig ofrer, nemlig Kristi evige offer i Nattverdens hellige mysterium” (s. 392), og han ber om “at det hellige Offeret uavlatelig må bli frembåret, uten gjentakelse, men til forsoning for oss” (s. 395).

“Prestevielsen er det Sakrament eller den sakramentale handling gjennom hvilken en mann blir utstyrt med en gudgitt evne til å forrette Messen med full gyldighet samt forvalte de øvrige Sakramentene” (s. 325). “Prestevielsen formidler en nåde, gratia ordinationis, til den som vies til prest, som gir ham evnen som behøves for å konsekrere” (s. 325). En biskop med apostolisk suksesjon er nødvendig for at det skal kunne bli noen prestevielse (s. 326), for at en mann skal få “evnen til å konsekrere … til å avløse, konfirmere m.m.” (s. 330). “Selve Embetets essens eller substans ble overført og overføres nettopp gjennom håndspåleggingen” (s. 373). “Den sakramentale suksesjonen er derfor den vesentlige, selv om den lokale og doktrinale naturligvis er av største betydning” (s. 374).

De høykirkelige lærene som her er referert er vesensforskjellige fra den bibelsk-lutherske læren. De har røtter i romersk-katolsk og anglikansk teologi. Derfor er det helt naturlig at høykirkelige bevegelser ofte innbyr katolikker og anglikanere til eukaristiske dager med høytidsgudstjenester og prosesjoner.

Enhver kan lett forstå at det høykirkelige kirke- og embetssynet får til følge at man verken kan bekjenne eller handle etter den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap. Et slikt syn binder menneskene til en bestemt kirkeorganisasjon og en bestemt stand, selv om det innebærer et kirkefellesskap med vranglærere (unionisme), noe Gud har forbudt.

Selv i miljøer hvor man vil slå vakt om bibelsk-luthersk lære og avviser mange av de høykirkelige lærene, kan man finne innslag av et høykirkelig kirkesyn. F.eks. finnes det “gammelkirkelige” som setter likhetstegn mellom den nasjonale folkekirken og Kristi kropp eller Kristi kirke, og mener at dersom man forlater folkekirken, forlater man Kirken med stor K eller “Jesus som sover i båten” (se mer om dette i “Biblicums kamp för biblisk tro, 1974, s. 82 f). Domprost emeritus G. A. Danell snakker ofte om en biskoppelig vielse som forutsetningen for at en menighet skal få en prest, og at “den manuelle suksesjonen … bør være et utvetydig symbol for og formidler av læresuksesjonen” (Nya Väktaren 8/77, s. 106). For at de bekjennelsestro innenfor folkekirken skal få rette prester, henvises det ikke til deres plikt til å bryte fellesskapet med de falske lærerne, til å stå sammen i en menighet som ikke tolererer vranglærere, og deres rett og plikt til selv å kalle og innsette rette lærere. I stedet anses en biskoppelig vielse som det primære, mens menigheten og dens kall ikke en gang nevnes. Når en frafallskirke ikke kan fremskaffe biskoper som er imot kvinnelige prester, blir løsningen for Danell at en “særskilt vielsesbiskop utnevnes, selvsagt fra den bekjennelsestro fløyen. Denne biskopen skal ordinere bekjennelsestro ordinander og være deres pastor i fortsettelsen” (NV 8/77, s. 107). Uten kirkens eller forsamlingens kall eller støtte skulle prester således kunne produseres ved en biskops vielse, for så å bli ansatt i en vranglærende kirke med unionisme som følge! Hvor uholdbar denne ideen er, bør vel også fremgå av det faktum at en statskirke som f.eks. den svenske eller norske aldri noensinne skulle kunne akseptere eller godkjenne slike vielser. Den s.k. demokratiske folkeopinionen, som er statskirkens majoritet, har jo allerede sagt nei til såkalte særvielser. Ikke engang Danell kan tro at dette er noe mer enn en virkelighetsfjern drøm.

Også ledere innen vekkelsesbevegelsene kan ha et høykirkelig og uluthersk syn på prestevielsens betydning, selv om de ellers ikke kan sies å være høykirkelige. Dette kan ha en sammenheng med at man ser en parallell mellom den gammeltestamentlige kirken (Israel) og statskirken. Den gammeltestamentlige kirkens bundethet til tempelet og den levittiske prestetjenesten overføres til å gjelde sakramentsforvaltningen til prestene som er ordinert i statskirken.

Det hender også at man ser Jesu og apostlenes besøk i synagogene som en støtte for et fortsatt kirkefellesskap med statskirken. Like lite som Jesus brøt med synagogen, skal vi bryte med statskirken, mener man. Man glemmer da at Israel i den gamle pakts tid hadde en særstilling som ikke noen statskirke i verden har i den nye pakts tid. Denne særstillingen ble opphevet først da Kristus, det nye tempelet, hadde oppstått på den tredje dagen og budskapet om dette var blitt forkynt for jødene. Først skulle en rest av jødene berges inn og bli levende steiner i det nye tempelet. Men så snart jødene begynner å opponere mot den apostoliske læren, bryter apostlene kirkefellesskapet med dem. Det hører til Guds ordning ved den gamle paktens slutt og den nye paktens begynnelse, at den gamle paktens gudsfolk først skulle få høre om profetienes oppfyllelse. Derfor oppsøker de synagogene. De jødene som tror at Kristus er profetienes oppfyllelse, blir den nytestamentlige menighetens første medlemmer, og det er sammen med dem Paulus driver misjon. Når jødene motsier og forkaster de troendes budskap, går de til hedningene (Apg 18,5 f). Noe kirkefellesskap mellom de kristne forsamlingene og de jødene og synagogene som forkastet den apostoliske læren, kunne ikke komme på tale (Apg 19,8 ff og 28,23 ff). Jesus hadde forutsagt at synagogen skulle forkaste den apostoliske læren: “De skal utstøte dere av synagogen” (Joh 16,2). Og allerede tidlig hadde jødene “bestemt at den som bekjente at Jesus var Messias, skulle utstøtes av synagogen” (Joh 9,22).

I og med det gammeltestamentlige tempelets ødeleggelse – som Jesus også hadde forutsagt – ble det bekreftet at den gammeltestamentlige statskirkens og den levittiske prestetjenestens oppgave definitivt var slutt. Men den katolske kirken kom snart til å betrakte det nytestamentlige embetet som en fortsettelse av det levittiske offerprestembetet. Og da statskirker vokste fram, ble det ofte til at man så de kirkelige forrettelsene i lys av den gammeltestamentlige statskirken. Like lite som de troende i den gamle pakten kunne bryte med den levittiske gudstjenesten, like lite tror man at man helt kan bryte med en vranglærende kirkes prester og deres forrettelser. Selv om Luther tok et så kraftig oppgjør med dette falske synet, dominerte det stadig i den såkalte indrekirkelige vekkelsen på 1800-tallet. Rosenius f.eks., setter seg imot at troende kristne helt bryter kirkefellesskapet med den vranglærende statskirken og selv kaller tjenere som på deres vegne i kraft av dette kallet, offentlig forvalter både Ord og Sakrament. Han kan ikke forstå at disse tjenerne er innehavere av det hellige prekenembetet, fordi han tror det er nødvendig med den statskirkelige vielsen (se videre Erlandsson, Rosenius och kyrkofrågan, 1974, s. 11 ff).

2  Arven fra fedrene
Vi har ovenfor kommet inn på vekkelsesbevegelsene, etter å ha gjennomgått det høykirkelige kirkesynet. Det er lett å konstatere at den bibelsk-lutherske læren om kirken og kirkefellesskap sjelden ble klart bekjent. Det er mange historiske grunner til dette, bl.a. at statskirken ifølge loven var den lutherske kirken og at ikke noe annet kirkesamfunn utenfor statskirken kunne betraktes som bibelsk-luthersk. Først i 1952 (Sverige) trådte den religionsfrihetsloven i kraft som bryter statskirkens monopol som luthersk kirke. Nå ble det mulig å være en luthersk-evangelisk trosbekjenner uten å behøve å tilhøre statskirken.

Da det ble klart for vekkelsens folk at statskirken på mange punkter hadde overgitt den bibelsk-lutherske læren, søkte man å komplettere statskirken på de punktene hvor bristene var størst. Etter hvert ble de kompletterende samlingene mer og mer permanente, og en rekke frie organisasjoner oppstår innenfor statskirkens ramme med sin egen virksomhet, mer eller mindre omfattende.

På denne måten skapes det en kirke i kirken, brødresamfunn som ikke blir identiske med menigheten, men bare en del av den. Kirkefellesskapet og brødresamfunnet blir ikke sammenfallende, og heller ikke fellesskapet om Ordet og fellesskapet om sakramentene. Noen opplever denne oppdelingen som feil, og så oppstår såkalt fri nattverd, dvs. et nattverdfellesskap som står fritt i forhold til statskirkens nattverdbord. Men i og med at tanken om å komplettere statskirkens mangler hadde vært avgjørende for fremveksten av de frie organisasjonene, fortsetter kirkefellesskapet med den vranglærende kirken, og i det minste får statskirken skjøtte dåp og konfirmasjon. Den viktige opplæringen av barn og ungdom frigjøres ikke helt fra den vranglærende kirken, men mesteparten av den åndelige virksomheten står man for selv. Imidlertid mangler man egne prester og menighetsforstandere. Nå blir det statskirken som må komplettere den frie virksomheten i stedet for tvert om, og man blir avhengig av statskirkens fortsatte eksistens for å slippe å omorganisere seg til en kirke som tar det fulle sjelesørgeransvaret. Man blir også avhengig av at statskirken ikke er eller blir en renlærig bekjennelseskirke, for da forsvinner jo hensikten med de frie organisasjonenes eksistens, altså å komplettere en mer eller mindre frafallen kirke. Representanter for de frie organisasjonene blir derfor ofte ivrige tilhengere av statskirken og motstandere av en fri luthersk bekjennelseskirke, hvor brødresamfunn og kirkefellesskap er ett og det samme.

Dette forklarer hvorfor mange av vekkelsens folk, som vil bekjenne seg til den bibelsk-lutherske lære, på denne bakgrunn finner det vanskelig å slutte seg til den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap. Man har så lenge kjørt i hjulspor som ikke er bestemt av denne læren, at hjulsporenes dyp gjør det vanskelig å komme opp av dem. Når samtidig den bibelsk-lutherske læren ikke passet inn i den kompletteringsmodellen som den indrekirkelige vekkelsen hadde skapt, og derfor ble fortiet og glemt, føles det så nytt og fremmed når denne læren nå på ny blir trukket fram i lyset.

I denne situasjonen blir det et hinder at man heller spør etter hva fedrene sa og gjorde enn å undersøke hva som står skrevet i den hellige Skrift. Det er ikke bare den høykirkelige teologien som setter tradisjonen høyt. Mange spør først etter hva som er gammelkirkelig praksis, lavkirkelige intensjoner eller en bestemt leders eller organisasjons opprinnelige program, i stedet for først og fremst å spørre Skriften til råds. Arven fra fedrene blir også ofte identisk med den pietistiske vekkelsen, ikke de lutherske bekjennelsesskriftene og de luthersk-ortodokse fedrene.

Ved å sammenlikne statskirken med det ytre Israel i den gamle pakt, har man forsøkt å gi en bibelsk støtte for sin kompletteringsmodell. Statskirken Israel i den gamle pakt var jo en guddommelig institusjon og kunne derfor ikke overgis før Gud selv brakte den til opphør. Og da Han også virkelig gjorde det i samsvar med profetenes forutsigelser, og ødela templet og den levittiske tempeltjenesten i år 70 e.Kr., behøvde ingen lenger å tvile på hvilken kirke han skulle tilhøre. For da var allerede den nye paktens tempel eller rike et faktum og den gamle paktens gudsfolk hadde fått høre om dette og var først blitt tilbudt å ta i besittelse det som profetene hadde lovet. Men det var og blir som profeten Jesaja hadde profetert: Bare en rest vender om. Men hedningene blir innpodet i denne resten og er sammen med de jøder som omvender seg, de sanne jødene (Rom 2,28f) og det sanne Israel (Rom 9,6 ff), den nytestamentlige kirken, som ikke er bundet til et bestemt ytre folk, et bestemt ytre tempel, land eller organisasjon, men bare til Ordet og sakramentene.

Ved å sammenlikne statskirken med det ytre Israel i den gamle pakt, gir man statskirken en rolle og funksjon den ikke har. “Den har kunnet bli unntatt fra de krav som må stilles til enhver menighet i den nye pakts tid, til hvert kirke- eller brødrefellesskap. Kravet om kirke- og læretukt og om bibeltroskap hos kirkens samtlige lærere og medlemmer, begrenses til å gjelde bare en del av kirken eller menigheten, nemlig “broderkretsen”. Statskirken blir gitt en gammeltestamentlig særstilling, derimot ikke andre kirker og samfunn” (Rosenius och kyrkofrågan, s. 23). Man mener også at man kan bli stående i den vranglærende statskirken helt til Gud ved et særskilt tegn viser at dens tid er omme, akkurat som om statskirken skulle være den gamle pakts Israel med funksjoner gitt den av Gud selv, “fram til tiden da den rette ordningen ble innført” (Hebr 9,10). Tiden for å forlate det som Gud forbyr er inne når man ved Guds lov får høre hva som er synd, ikke først når Gud kommer med særskilte tegn ved siden av Ordet. Unionisme er synd, det blir ikke synd først når en viss mengde mennesker mener at det er synd.

3  Om ulike meninger
Enda et hinder for en klar bekjennelse i ord og handling av den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap, er de ulike meningene som kan finnes i kirkelige spørsmål. Man føler seg nødt til å ta hensyn til ulike ønsker. De ulike meningene om kirkelige spørsmål synes dels å være en følge av at den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap er blitt fortiet, og dels en følge av at man har latt læren om kirkefellesskap være fri, dvs. at den skulle være et adiaforon som man kan ha ulike meninger om. Ofte har man nokså tidlig blitt enige om at man får lov å være uenige i dette spørsmålet. Under påvirkning av reformert fundamentalisme mener man at det er nok å være enig om grunnsannhetene.

Men om man har lært å kjenne den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap, kan man ikke la det som Gud har gitt sine forskrifter om være bare en fri sak. Heller ikke kan hensynet til ulike meninger få bestemme om man skal lære og lyde hva Gud har sagt eller la det være. En forutsetning for at man skal komme til bibelsk enhet, er jo ikke at man tier om de bibelske sannhetene man ennå ikke står enstemmig sammen om, men at man tvert imot stadig og grundig underviser i dem slik at Guds Ånd gjennom sitt Ord får opplyse og skape enighet også i de spørsmål som nå er dunkle.

Går man den motsatte veien, må stadig mer holdes unna og forties, for at det ikke skal skapes uro og splittelse blant “vennene”. Dette fører ofte til at man begynner å innskrenke det man må være enige om. “Det er nok å være enige i visse hovedspørsmål,” sier noen. Det er nok å være enige i frelsessannhetene, sier andre. Men Bibelen og de lutherske bekjennelsesskriftene gjør ingen slike innskrenkninger. Grunnen for vår salighet er Kristus og hans stedfortredende gjerning. Men det innebærer ikke at det kirkelige fellesskapet gjerne kan få lære ulikt om skapelsen eller helliggjørelsen. Nei, det kirkelige fellesskapet skal i enighet holde seg til Guds ord og lære det som Bibelen lærer. Å stole fullt og helt på Herren, men samtidig ikke stole på alt han sier, går ikke i hop. Falsk lære i spørsmål som bare indirekte henger sammen med troens sentrum, får snart alvorlige konsekvenser også for de grunnleggende trosartiklene. Derfor forutsetter kirkefellesskap enighet i alt Skriften lærer. Det gamle testamente fremholder om og om igjen betydningen av å holde fast på Guds ord ‘i alle ting’, og Det nye testamente betoner ‘alt Guds ord’, ‘alt Guds råd’, ‘hele den hellige Skrift’, ‘å holde alt det jeg har befalt dere’” (Biblicum 7/76, s. 178).

På dette punkt underviser G. A. Danell klart:

“Det fins kristne som tenker og sier: Om vi bare er enige i hovedsaken, så er det nok. Er vi enige i troen på og bekjennelsen av at Jesus er Guds Sønn, er det helt uvesentlig om vi har ulike meninger om andre spørsmål.
       Dette ville bety at vi kunne ha ulike meninger om dåpen og nattverden, om embetet og boten, om dommen og de siste ting – men likevel være enige!
       Dette mener ‘den fromme relativismen’, som ikke alltid er så from. Man siterer gjerne et ord av Paulus: ‘Vi forstår stykkevis’ (1 Kor 13,9.12). Altså, sier man, kan vi ikke vite så nøye. Ja, man kan rett ut si: ‘Vi har forskjellige gaver’, dvs. ulike meninger, men i ånden, dvs. i vår ånd, er vi ett.
       Denne tilsynelatende svært tolerante og ydmyke innstillingen viser seg ofte å være ganske så kravfull og intolerant. Slik var det en gang med Zwingli i Marburg, da han ville ha enighet og fellesskap med Luther, ettersom de to jo var enige om hovedsaken, rettferdiggjørelsen ved troen alene. Egentlig forlangte han da at hans eget nattverdsyn skulle anerkjennes, noe som betydde intet mindre enn en indirekte fornektelse av den sanne læren om alterets sakrament. Om man nemlig innrømmer at det er likegyldig om nattverden er Kristi sanne legeme og blod eller bare et symbol for dette, har man i realiteten fornektet den sanne læren.
       Det samme gjelder dåpen. Den moderne økumenismen sikter mot en verdensvid pluralistisk kirke som innenfor sine grenser gir rom for helt ulike lærer. Forutsetningen er også her at vi ikke sikkert kan vite og kjenne den fullkomne sannheten, at ingen kirke kan eie hele sannheten, at alle dogmer og læresetninger bare inneholder relative sannheter. Derfor kan og bør man blande sammen de ulike relative sannhetene med hverandre, som om man på den måten kunne gi bedre uttrykk for den fullkomne sannheten …
       Om noen da tenker: Jeg tror på Jesus Kristus. De andre lærene angår meg slett ikke, jeg tror hva jeg vil i de sakene, jeg vil ikke endre oppfatning. Hva innebærer en slik holdning? Jeg mener at det blir en indirekte fornektelse av Kristus selv, som ga sine apostler i oppdrag å lære menneskene å holde alt det han har befalt. Dersom noen bevisst fornekter om så bare ett eneste ord, ett eneste bud av Herren Jesus Kristus, så fornekter han dermed Herren selv.
       . . . Det er ikke sannheten, den rene læren, som splitter de kristne og kirken, selv om det ofte ser slik ut i en pluralistisk kirke, som har gitt rom for falske lærer. Nei, splittelsen har alltid sin årsak i usannhet, i de falske lærene, i ulydigheten mot Kirkens Herre i lære og liv. Det menneskelige hovmodet vil alltid vite bedre enn Guds ord. Enkelte menneskers, retningers, samfunns eller kirkers prestisje hindrer ofte både enkeltpersoner og kirkesamfunn fra å oppgi en falsk lære for å erkjenne sannheten” (NV 8/77, s. 101 f).

Mange forsøker å innskrenke det man må være enige om, ved å hevde at for frelse og salighet er det jo nok å tro på Herren Jesus og hans stedfortredende gjerning. Så om noen hevder at vi er skyldige å lyde vår Skaper i alt han har befalt, da fornekter han  Kristus alene som frelsens grunn og troen alene som frelsens vei, sier man. Men dette er en misforståelse, som de lutherske bekjennelsesskriftene tar opp i Konkordieformelen, art. IV om gode gjerninger. At bare evangeliet om Kristus er frelsens grunn, må ikke lede til den konklusjonen at vi kan gjøre som vi vil med Guds lov. “Skapningen skal være sin skaper lydig” (Konkordieboken s. 468), og “det er falskt og må forkastes når det læres at de gode gjerningene for de troende er frie på den måten at det står til deres eget frie valg om de vil gjøre dem eller la være, eller at de skulle kunne handle mot dem og likevel beholde troen, Guds nåde og miskunn.”  –  “Her må man imidlertid se seg godt for slik at ikke gjerningene blir trukket inn i og blandet sammen med artikkelen om rettferdiggjørelsen og frelsen. Derfor blir med rette de påstandene forkastet som går ut på at gode gjerninger er nødvendige for de troende til frelse, at det altså er umulig å bli frelst uten gode gjerninger” (s. 469).

Da man hadde begynt å innskrenke hva man måtte være enige om for å kunne ha kirkefellesskap, forlangte man likevel ofte full enighet i læren for å kunne praktisere nattverdfellesskap mellom ulike kirker. Men i den senere tid har man begrenset også dette kravet til et minimum. Ikke engang i grupper som vil slå vakt om alt i bibelsk-luthersk kristendom, kreves alltid full læreenhet i den bibelske læren, men man hilser alle velkommen til å delta i nattverdfeiringen som “bekjenner at de vil tilhøre Kristus”. Men hvilken person eller retning er det som ikke kan avlegge en slik bekjennelse?

I og med at den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap ikke ble undervist og etterlevd da vekkelsene kom, søkte man etter hvert bibelske argumenter for det kirkefellesskap man tross kirkens frafall likevel praktiserte og stadig praktiserer, selv om fornektelsene nå forsvares helt åpent og mer allment. Det blir naturlig å skyve fra seg de Skriftens ord som anklager og dømmer og i stedet forsøke å finne slikt som man kan forsvare og godkjenne. Men den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap er så enkel og klar at alle argumenter til forsvar for et fellesskap med vranglærere og vranglærende kirker faller sammen overfor Guds ord. Se boken “Biblicums kamp för biblisk tro” (1974), s. 53-89, som går gjennom de vanligste argumentene.

4  Praktiske vanskeligheter
Selv om den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap er blitt svært tilbaketrengt, for ikke å si glemt, og mange vekkelsesledere har stått fram og forsvart et fortsatt medlemskap i en vranglærende kirke, har denne læren likevel vært så klar og enkel at den ikke har vært mulig å fortie helt. Noen eksempler:

1) Axel B. Svensson tok i 1923 opp kirkespørsmålet i en dogmatisk studie, som klart og enkelt presenterte den bibelsk-lutherske læren. Han skrev bl.a.:

“Bare den forsamling eller det samfunn som våker over at Guds ord forkynnes rent og klart og sakramentene forvaltes rett i samsvar med Skriften, er renlærig. Alle samfunn og forsamlinger som tolererer vranglære iblant seg, ikke bare kan, men må stemples som vranglærende. Med hensyn til forholdene i dag, bør det være på sin plass å ta denne sak opp til nærmere drøftelse. Som renlærig eller rettroende kan vi bare betegne den kirke som fra alle sine prekestoler og i samtlige av sine skrifter virkelig forkynner Guds ords rene lære. Det er ikke nok at man ‘offisielt’ bekjenner seg til den rene læren. Statskirken bekjenner seg offisielt til ‘den evangelisk-lutherske’ læren, men fra et utall av denne kirkens prekestoler og i en masse kirkelige bøker forkynnes alle slags grove villfarelser, og kirken ikke bare tolererer, men bent fram forsvarer denne ‘lærefrihet’, ja, roser seg av den. Slik handler bare en vranglærende kirke. Og forsamlinger med prester som ennå ikke har lært å betrakte bekjennelsesskriftene som bare ‘historiske dokumenter’, men fortsetter å forkynne Guds ord rett, bør oppgi all samhørighet med det frafalne samfunnet. Gjør de ikke det, blir de selv medskyldige i frafallet’” (Bibeltrogna Vänners Julkalender 1923, s. 46-47).

Selv om Axel B. Svensson sto i en tradisjon som ikke hadde slått vakt om denne klare læren om kirkefellesskap, kunne han ikke annet enn å la den komme til uttrykk, siden Skriften selv så klart lærer den. Men vi vet at han senere sluttet seg til Rosenius’ argument for å kunne bli værende i en vranglærende kirke. Tydeligvis var de praktiske vanskelighetene for store for ham, ettersom Rosenius ikke hadde bekjent denne bibelsk-lutherske læren, men tvert om gått imot den. Bekjennelsen i ord ble aldri omsatt i handling, og vi har mange eksempler på dette blant andre lærere. En langvarig praksis i strid med den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap blir for mange et uovervinnelig hinder for en bekjennelse av denne læren både i ord og handling. Og vi må innrømme at de praktiske vanskelighetene kan være mange. Men de kan aldri overvinnes ved at en gjemmer bort en ubekvem bibelsk lære, men bare ved at den alvorlig og grundig reflekteres over og bekjennes. Troskap mot Guds ord er alltid til velsignelse, også når det virker vanskelig. Den som har fått Herren og hans ord kjært, vil ikke skamme seg over hans ord, men finner sin glede i det. Gud er mektig til å overvinne store vansker som følger av troskapen mot hans ord, men Han gjør det når Ordet får lov å undervise oss i alt, ikke når visse deler av Ordet gjemmes bort.

2) Selv om tidsskriftet Kyrka och Folk som regel forsvarer det å bli stående i en vranglærende kirke med henvisning til de pietistiske fedrene, kan likevel den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap iblant glimte fram. Dette var tilfellet i nr. 4/1975. Vi siterer:
“Lutheranerne tror og lærer at kirken ikke er en ytre jordisk organisasjon, men de helliges samfunn, som består av alle de som uansett samfunn, språk eller hudfarge tar imot Jesus som sin Gud og Frelser, at denne kirken, som finnes overalt hvor Kristi evangelium blir forkynt, er kjent av Gud, men usynlig for mennesker, siden det er umulig for dem å avgjøre hvem av de som bekjenner seg til kristendommen som har en sann tro i sitt hjerte, og at intet kirkesamfunn rettmessig kan gjøre krav på å være ‘den eneste saliggjørende kirken’ utenfor hvilken det ikke gis noen frelse.

Lutheranerne tror også og lærer at det finnes en synlig kristen kirke som består av alle som bekjenner seg til den kristne tro og bruker Guds ord, men at det i denne også finnes hyklere og mennesker som fører ubibelske lærer, og at det er hver kristens plikt å knytte seg til det samfunn som forkynner Bibelen fullt og rent og holde seg borte fra gudstjenestefellesskap med slike som avviker fra det guddommelige Ordet. (Vår kursivering).

Bibelhenvisninger: Joh 18,36; Ef 1,22-23; Jes 55,10-11; Luk 17,20-21; 2 Tim 2,19; Matt 13,47-48; Matt 15,9; Rom 16,17; 2 Tess 3,6-14; 2 Kor 6,14-18.”

Denne klare bekjennelsen i ord undergraves dessverre og stilner, når den ikke også følges av en bekjennelse i handling. Den som med munnen lærer at Gud byr oss å avholde oss fra gudstjenestefellesskap med mennesker som avviker fra det guddommelige Ordet og å slutte oss til det samfunnet som forkynner Bibelen fullt og rent, men som i handling fortsetter å ha gudstjenestefellesskap med slike som avviker fra det guddommelige Ordet, viser at han ikke mener alvor med sin bekjennelse, og han drar spott og forakt over bekjennelsen.

Antagelig er det de praktiske vanskelighetene som holder folk tilbake. Siden de pietistiske fedrene ikke handlet i samsvar med denne læren, virker det uhyre vanskelig å få vekkelsens folk til å innse at denne læren er Guds lære, som må bekjennes både i ord og handling.

Vi har full forståelse for at en oppvåkning når det gjelder hva som er den bibelsk-lutherske læren om kirkefellesskap ikke kan skje over natten, når den så lenge har vært glemt og erstattet av menneskelige tanker. Det kan ta tid før den guddommelige undervisningen har overvunnet all motstand og fått skape en fast overbevisning i hjertene, som er en nødvendig forutsetning for en rett bekjennelse både i ord og handling. Men hvordan skal vanskelighetene kunne overvinnes om man ikke vil la den bibelske læren få komme til orde, og om de som har hørt den, av taktiske grunner ikke klart bekjenner seg til den både i ord og handling? Det er farlig å la mennesker bestemme om den bibelske læren skal bekjennes eller ikke. Den som tenker “ikke ennå”, setter mennesketanker høyere enn Guds ord.

3) Selv om det nylig ble hevdet i Bibeltrogna Vänners Missionstidning at nattverdfellesskap kan omfatte alle “som bekjenner at de vil tilhøre Kristus”, og selv om tidsskriftet ved flere anledninger har hatt artikler som forsvarer det å bli stående i en vranglærende kirke, har likevel den bibelsk-lutherske læren om full bibelsk enhet før nattverdfelleskap også blitt løftet fram. Som i nr. 11/1975, der man kritiserte den svenske kirkes åpne nattverdbord og at kirkemøtet nå har bekreftet en slik praksis. Kirkemøtets beslutning om økumenisk eller unionistisk nattverdgang kommenteres bl.a. slik:
“Svenska kyrkan streber målbevisst etter enhet, ikke på Bibelens og den lutherske bekjennelsens grunn, men på økumenismens. I arbeidsutvalgets betenkning sies det: ‘De økumeniske bestrebelsene utgjør et markant innslag i de siste tiårenes kirkeliv. At spørsmålet om felles nattverdfeiring ble tatt opp ved forrige kirkemøte og deretter ble tema for utredning ved dette kirkemøtet, er et uttrykk for disse enhetsbestrebelsene. Ved at Svenska kyrkan på mange måter har engasjert seg i økumeniske sammenhenger, har den vist at de økumeniske spørsmålene er av sentral betydning. Ifølge ovennevnte arbeidsutvalg er det også viktig at det gjøres framskritt på veien mot et stadig utvidet fellesskap mellom de ulike trossamfunn.’ For å oppnå dette, blir man tvunget til å oppgi bekjennelsesskriftene på det ene punkt etter det andre … Når Svenska kyrkan tillater felles nattverdfeiring, viser den at den har tatt tydelig avstand fra viktige deler av bekjennelsesskriftene … Læreoppløsningen innen Svenska kyrkan er ikke noe nytt. Men glidningen bort fra Guds ords lære har nå nådd så langt at vi med sorg og beklagelse må konstatere at kirken på avgjørende punkter har overgitt sine bekjennelsesskrifter. Svenska kyrkan står ikke lenger for det syn på Guds Ord, dåpen og nattverden som bekjennelsesskriftene gir uttrykk for. Årets kirkemøte bærer på en særlig måte vitnesbyrd om dette.”

I Biblicum 7/75 kom følgende kommentar: “Vi forstår de vanskeligheter som Misjonsselskapet Bibeltrogna Vänner er stilt overfor når det nå står klart for styret at et rett nattverd- og kirkefellesskap forutsetter at man i enighet holder fast ved Bibelen og bekjennelsen. ‘Den som ikke kan inngå kompromiss med Bibelen og bekjennelsen blir stilt utenfor det store ‘fellesskapet’,’ skriver Missionstidningen. Når man således ikke lenger kan ha kirke- og nattverdfellesskap med Svenska kyrkan, er fristelsen stor til at man pga. de praktiske konsekvensene likevel inngår kompromiss i forhold til Bibelen og bekjennelsen.

Vi håper at Bibeltrogna Vänner nå handler i samsvar med sin overbevisning og tar konsekvensene av sin bekjennelse. For det er ikke tilrådelig å handle mot sin samvittighet, når den er bundet av Guds ord” (s. 190 f.).

Det er alvorlig hvis man av taktiske grunner lar stemningen blant “vennene” avgjøre hva som skal bekjennes og lar vennenes ulike meninger i kirkelige spørsmål avspeile seg i en vaklende bekjennelse. Er man overbevist om at Bibelen og de lutherske bekjennelsesskriftene har en bestemt lære om kirke- og nattverdfellesskap, kan man ikke samtidig lære at det står en kristen fritt å gjøre som han vil når det gjelder disse spørsmålene.

(Tidskriften Biblicum, 6-7/1977)