Jesajas og Mikas profetier om Messias

Av Seth Erlandsson

Jesaja og Mika var begge profeter i Juda i andre halvdel av 700-tallet f.Kr. De messianske profetiene deres viser seg å være sanne ved at de går i oppfyllelse. De er sterke bevis på Guds eksistens, storhet og makt. Som skaperverkets og historiens herre vet han alt og har full kontroll på hva som skal skje. Men for en vitenskap som utelukker Guds eksistens, kan forutsigelser som forutsetter Guds overnaturlige åpenbaring aldri ha funnet sted. At profeter som Jesaja og Mika lang tid i forveien har åpenbart Messias’ ankomst og hvem han er, må på forhånd utelukkes. Derfor må Messias-profetiene på en eller annen måte bortforklares. De kan ikke være virkelige profetier.

I våre dager finner den ateistiske vitenskapens tro også veien inn i bibler. Noen eksempler: Når Jesaja profeterer tydelig om den kommende Messias i kap. 7,14; 9,6; 42,1ff; 49,1ff; 50,4ff og 52,13ff, bortforklares disse profetiene på følgende måte i den svenske Bibel 2000:

• Messias’ fødsel av en jomfru ifølge 7,14: «Den unge kvinnen kan muligens være profetens egen hustru (jf. 8,3) eller kong Akas’ hustru.»
• Profetien i 9,6 om at «et barn er oss født» som er «Veldig Gud»: «Profeten taler enten om fødselen til en tronarving eller en konges tronbestigning.»
• De mange profetiene om Messias som Herrens sanne tjener uten svik og menneskenes eneste Frelser, f.eks. profetien i 42,1-9: «Sannsynligvis Israels folk», «men det kan også handle om en gruppe innenfor folket, som for profeten representerer det sanne Israel. Ifølge et annet syn menes i v. 1-4 profeten, i v. 5-9 Kyros.»
• Profetien i 49,1ff: «Mange fortolkere har ment at tjeneren her må være en enkeltperson, sannsynligvis profeten selv. Men det er ikke uvanlig at et kollektiv skildres som et individ, og tjeneren kan her som ellers i Jes 40-55 være Israel.»
• Profetien i 50,4ff: «Den som taler er sannsynligvis Israel, som her er personifisert som en profet; jf. merknader til 42,1 og 49,1ff. Ifølge en annen oppfatning, er det profeten selv som taler.»
• Profetien i 52,13ff som så tydelig beskriver Messias’ stedfortredende lidelse og forsoningsdød: «Tjeneren som her beskrives som lidende, død og opprettet, kan likesom ellers i Jes 40-55 referere til Israel eller en gruppe i folket; se merknader til 42,1; 49,1ff; 50,4. Ifølge en annen tolkning er tjeneren en person, f.eks. profeten selv eller en konge.»

Før den ateistiske vitenskapens gjennombrudd på slutten av 1700-tallet, var bortforklaringer av profetenes forutsigelser om Messias i stil med de i Bibel 2000 ytterst uvanlige. Men det betyr ikke at alle forsto Messias-profetiene rett tidligere. Mange ønsket en annen Messias enn den som ble lovet av profetene. Det var spesielt vanskelig å ta til seg profetienes ord om at Messias ville komme i ytre fattigdom og utføre sitt frelsesverk som Guds spesielle soningsoffer for alle menneskers synder. Mange så frem til Messias som en mektig befrier fra ytre fiender og en strålende konge i et jordisk lykkerike. Selv Jesu disipler hadde vanskelig for å forstå at Messias måtte lide mye og bli drept (se Matt 16,21f). Peter begynte å irettesette Jesus med ordene: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg» (v. 22).

At Jesus som Messias var ett med HERREN og virkelig utførte gjerninger som bare Gud kan gjøre, ble en snublestein for jødene, selv om flere av Messias-profetiene viser at Messias både er Davids sønn og HERREN («Jeg Er»). Da Jesus sa: «Sannelig sier jeg dere: Jeg Er, før Abraham var til», tok de opp steiner for å kaste på ham (Joh 8,58f). «Du spotter og gjør deg selv til Gud, selv om du er et menneske» (Joh 10,33). Jesus vitnet om at han er sann Gud både med ord og ved sine gjerninger. Blant annet sa han: «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30). «Slik Far reiser opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende hvem han vil» (Joh 5,21). «De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, vitner om meg» (Joh 10,25). «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far» (Joh 10,37-38). «Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld» (Joh 14,10-11).

Den messianske profetien i Mika 5
Av Matteus 2 fremgår det at de skriftlærde på kong Herodes tid la stor vekt på Mika 5,1 når det gjaldt hvor Messias skulle bli født. Vismennene fra Østen trodde at «jødenes nyfødte konge» var blitt født i jødenes hovedstad Jerusalem, men de fant ham ikke der. Hvem kunne vise dem på rett vei og besvare spørsmålet: «Hvor er jødenes nyfødte konge?» Også den grusomme kong Herodes ville ha svar på dette spørsmålet, fordi han fryktet at Messias kunne bli en farlig konkurrent om makten og derfor ønsket å drepe ham umiddelbart. Derfor kalte han sammen «alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født» (Matt 2,4). Svaret sto i profeten Mikas bok. Det visste de skriftlærde, som svarte: «I Betlehem i Judea, for slik står det skrevet hos profeten» (v. 5). Og det viste seg at Mika, mer enn 700 år før Jesu fødsel, hadde forutsagt helt korrekt hvor Messias ville bli født.

Selv om Det gamle testamente inneholder så mange profetier om Messias: hans fødsel som en etterkommer av kong David, hans sendeoppdrag ovenfra som «HERRENS utsendte (engel)», hans ytre ringhet som «som et rotskudd av tørr jord» osv., så ble det akkurat slik den gamle Simeon profeterte til Jesu mor Maria om barnet Jesus: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt» (Luk 2,34). Jesus møtte mye motstand, det var delte meninger om hvem han var, selv om Det gamle testamentes profetier er så tydelige. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham», skriver Johannes (Joh 1,11). Ved et tilfelle ble profetien i Mika 5 brukt imot ham fordi han var oppvokst og virket i Galilea. Johannes forteller: «Da de hørte ordene hans, sa noen i folkemengden: «Dette må være profeten.» «Nei, det er Messias», sa andre. Da sa noen: «Messias kommer vel ikke fra Galilea? Sier ikke Skriften at Messias skal være av Davids ætt og komme fra Betlehem, Davids hjemby?» (Joh 7,40-42). De så bort fra Jesajas profeti om at Messias skulle virke som det sanne lyset i «hedningenes Galilea» (kap 9,1).

La oss se litt nærmere på Messias-profetien i Mika 5,1-4a. Bakgrunnen for denne trøstefulle profetien er nødssituasjonen jødene befant seg i på Mikas tid. På grunn av folkets store frafall hadde Herren brukt den mektige assyriske hæren som sitt vredesredskap. Assur-Babel hadde invadert landet med forferdelig plyndring, ødelagte hjem og deportasjoner som resultat. Jf. Jesajas beskrivelse: «Landet deres ligger øde, byene er brent ned, fremmede eter opp jorden rett for øynene på dere» (1,7). Akkurat som Jesaja, forkynner Mika både dom og frelse, både lovens vredesdom pga folkets frafall og evangeliets frelsesløfte utelukkende pga Herrens ufortjente godhet og kjærlighet.

Midt i mørket og nøden forkynner Mika det trøstefulle løftet om Frelseren av Davids ætt. Han skal bli født i den lille landsbyen Betlehem. Fra Juda stammes klaner (en klan bestod av opptil tusen individer, derav uttrykket «Judas tusener»), vil Messias komme fra efratittenes ubetydelige klan (v. 1). Men i sin ytre ringhet er han likevel meget stor, en «hersker over Israel» som «skal stå og gjete i HERRENS kraft, i HERREN sin Guds høye navn» (v. 1 og 3). Disse ordene stemmer overens med Jesajas ord om Messiasbarnets storhet: Hans navn er «Veldig Gud» (Jes 9,6), og HERRENS Ånd «med råd og styrke» hviler over ham (Jes 11,2).

Mika 5,1 understreker på en kraftig måte Messias’ guddom. Ordrett står det: «Hans opphav (utgående) er fra før, fra evighetens dager.» Det hebraiske ordet qdm har grunnbetydningen «før» og som verb «gå før, være før». Men hva betyr «fra før» (miqqædæm)? Før hva da? La oss se hvordan noen oversettelser tolker dette: Svenska Folkbibeln oversetter «före tiden», den tidlige greske oversettelsen (LXX) «fra begynnelsen», likeså den latinske oversettelsen Vulgata, Luther likeså «fra begynnelsen», den svenske Kungliga Bibelkommissionen av år 1878 «ifrån fordom», KB 1917 «tillhör förgångna åldrar», Bibel 2000 «från forntiden», NO 2011 «fra gammel tid». Men «fra gamle tider, fra tidligere tider» og lignende sier her for lite.

Når man oversetter, bør man være oppmerksom på sammenhengen. Dersom sammenhengen handler om et tidlig stadium i historien, kan oversettelsen bli «fra tidlig tid» eller «fra oldtiden». Er det snakk om en geografisk beskrivelse, betyr fra før «fra øst», dvs. fra retningen solen viser seg først. Men her i vers 1 handler det om Messias’ opprinnelse. Parallelt med ordene «fra før» står «fra evighetens dager». Dessuten har Mika 5,1 store likhetstrekk med den messianske profetien i Ordspråkene 8,22-23. Der taler Messias selv (den sanne Visdommen): «Av evighet er jeg innsatt, fra begynnelsen, før jorden fantes». Derfor treffer LXX og Vulgata riktig når de oversetter Mika 5,1b: «Hans opphav er av begynnelsen, fra evighetens dager.» Vil vi holde oss nær grunntekstens ord qædæm «før», bør oversettelsen bli: «Hans opphav er før tiden (før alt det skapte), fra evighetens dager.» Paulus ser ut til å ha Mika 5,2 og Ordsp 8,22f i tankene når han skriver om Kristus: «Han er før alt» (Kol 1,17).

Den virkelige frelsen kommer først «da hun som skal føde, har født» (vers 2). Her knytter Mika seg til Jesaja som profeterte at en viss jomfru vil føde den lovede Frelseren (Jes 7:14). Inntil da vil Herren overlate sitt folk i hendene på fiender som følge av frafallet fra ham. Han lover ingen jordisk fred. På grunn av frafallet fra Gud er denne verden overlatt i den ondes vold (1 Joh 5,19). Daniel, som profeterer om Messias’ ankomst og forsoningsverk i Dan 9,24-27, understreker: «Det skal være krig like til enden. Ødeleggelsen er fastsatt» (9,26b). Jesu ankomst betydde ikke noen frigjøring fra romersk okkupasjon og et ytre, jordisk fredsrike. «Mitt rike er ikke av denne verden,» hadde Jesus minnet sine disipler om. Hans befrielse er større enn en jordisk befrielse, «en evig forløsning» (Hebr 9,12). Den innebærer evig liv. Takket være syndenes tilgivelse og en åpen vei tilbake til Gud som følge av Messias’ stedfortredende forsoning, «skal resten av hans brødre få vende tilbake sammen med Israels barn» (vers 2). Her sier Mika det samme som Jesaja: «En rest skal vende tilbake, en rest av Jakob, til Gud, den mektige» (Jes 10,21, jf. 6,13).

Bare gjennom Messias’ gjetertjeneste kan Guds folk bo i trygghet, «for han skal nå (ordrett står det «nå», dvs. når han har fullført den sanne befrielsen fra synd, død og djevel) være stor like til jordens ender» (vers 3). Jf. Sak 9,10: «Hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender.» Mika avslutter sin profeti om Messias kort og konsist med ordene: «Og han skal være fred» (vers 4a). Intet mindre og aldri noe annet enn «fred». Jesaja sier om Messias: Hans herredømme betyr «fred uten ende» (9,7), og Paulus understreker: «Han er vår fred» (Ef 2,14).

(Tidskriften Biblicum, 4/2014)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *