Bibelen – myte eller sannhet?

Av Seth Erlandsson

Boken ”Bibeln – myt eller sanning?” (XP Media, nov. 2014, 252 sider) inneholder en rekke lærerike artikler om Bibelen og dens troverdighet. Her følger noen utdrag fra den første  artikkelenn (”Bibelns gudstro och verklighetssyn”, s. 9-91, skrevet av red.).

Bibelens syn eller et ateistisk vitenskapssyn
For bibeltolkere som virkelig ønsker å forstå hva bibeltekstene sier, burde det være en selvfølge å ikke se bort fra den gudstroen og det historiesynet som Bibelen gir uttrykk for og hevder å være sannheten. Det er jo ikke hva vantro mennesker tror som skal brukes som tolkningsgrunnlag. Når de bibelske tekstene omtaler Guds inngripen i vår virkelighet som virkelige, historiske hendelser foran øynene til en rekke mennesker, må ikke øyenvitnenes vitnesbyrd automatisk betraktes som usanne, fordi det som sies å ha funnet sted ikke kan skje ifølge et ateistisk syn på vitenskap.

Troen på at Gud er en levende realitet, hele verdens skaper og historiens herre, er den selvfølgelige overbevisningen bak enhver bibeltekst. Dersom man ser bort fra dette når man tolker bibelteksten, og forsøker å tolke dens opplysninger om hva som har funnet sted eller skal finne sted uavhengig av om Gud eksisterer eller ikke, vil tolkningen nødvendigvis bli en omtolkning av det som ifølge Bibelen er fakta.  – – –

Fornektelsen av Gud som en levende realitet går hånd i hånd med en fornektelse av vantroens katastrofale rolle i menneskehetens historie. Ateismen er en forblindende makt, hevder Bibelen. Ved å fornekte Skaperen og handle i strid med hans vilje, har mennesket blitt forblindet av sine falske forestillinger (Rom 1,21). Menneskets historie med stadig opprør mot den ene sanne Gud og hans gode vilje, vitner om syndens makt til å forføre: De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen (Rom 1,25). Frafallet fra «Guds sannhet» har ført til at tilliten til himmelens og jordens Skaper er blitt erstattet med tillit til menneskelige tanker og menneskeskapte avguder av ulike slag. Her er det snakk om en virkelig overtro på mennesket og den vitenskap som kun regner med innenverdslige årsaker. Ateistens tro på at skaperverket har skapt seg selv, er et uttrykk for nettopp det Paulus snakker om, nemlig en dyrkelse av det skapte i stedet for Skaperen. Stilt overfor skaperverkets under, som er vanskelig å komme vekk fra selv for en ateist, kan han derfor si: «Se, hvilke fantastiske ting naturen kan skape», ikke: «Se, for en fantastisk Skaper vi har».

Den spesielle åpenbaringen
Gud har ikke bare åpenbart sin storhet og makt gjennom det han har skapt ( = den allmenne åpenbaringen), men også ved sin inngripen i ord og handling i Israels historie, bevitnet av en rekke øyenvitner ( = den spesielle åpenbaringen). Dette går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, og Bibelen er nøye med å understreke at det fins øyenvitner til de fleste av disse hendelsene. «Har noe folk hørt Guds røst tale ut av ilden, slik som du har gjort, og overlevd? Eller har noen gud forsøkt å gå og ta seg et folk ut av et annet folk ved prøvelser, tegn og undergjerninger, ved krig og med sterk hånd og utrakt arm og store, forferdelige gjerninger, slik som du med egne øyne har sett HERREN deres Gud gjorde med dere i Egypt? : Du har selv fått se det, for at du skal vite at HERREN er Gud: Det fins ingen annen enn ham» (5 Mos 4,33-35). «Moses kalte hele Israel sammen og sa til dem: Dere har sett alt det HERREN gjorde like for øynene på dere i Egypt, med farao og alle hans tjenere og hele hans land. Med egne øyne så du de svære plagene, de store tegnene og undrene» (5 Mos 29,2-3).

Moses og profetene ble utsett til å registrere og formidle Guds ord og det som fant sted gjennom Guds åpenbaring i Israels historie før Kristi fødsel, og apostlene fikk samme oppgave i forbindelse med Jesu gjerninger. Apostlene ble utsett til å bevitne oppfyllelsen av Guds løfter i skriftene til Moses og profetene. At profetiene i Det gamle testamentes skrifter er sanne, bevises ved at de går i oppfyllelse: Når profeten taler i HERRENS navn og det han sier ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er dette noe som HERREN ikke har talt (5 Mos 18,22). Gang på gang i Matteusevangeliet understrekes det at Jesu ord og gjerninger er oppfyllelsen av det HERREN allerede hadde sagt gjennom en av sine profeter (se Matt. 1,22; 2,15.23; 4,14; 8,17; 21,4). Da en disippel med sverd ville hjelpe Jesus slik at han ikke skulle bli arrestert, sa Jesus: Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene oppfylles, de som sier at dette må skje? (Matt 26,53-54). Alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle oppfylles (Matt 26,56). Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen (Hebr 1,1f).  – – –

Historisk sannhet
Bibelens Jesus som ett med Faderen og den spesielle åpenbaringen som historisk sannhet kan ikke aksepteres av den vitenskapen som bare regner med innenverdslige faktorer. Guddommelig åpenbaring som virkelig og historisk sannhet har ingen plass i denne vitenskapen. I stedet betraktes den bibelske åpenbaringens vitnesbyrd som myter, som menneskenes tvilsomme spekulasjoner og trosforestillinger. Bibelens gudstro og virkelighetssyn er på forhånd dømt som falsk. Peters respons til denne vantroen: Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet (2 Pet 1,16). Johannes skriver: Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord (1 Joh 1,1). Jesus sier til den romerske landshøvdingen Pilatus: For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst (Joh 18,37). Til jødene som trodde på ham, sa han: Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri (Joh 8,31-32).  – – –

Universitetsteologi og kristne trossamfunn
Hvordan skal da kristne som er opptatt av at Bibelens teologi ikke må bli forvrengt, stille seg til universitetsteologien? Det burde være åpenbart at Bibelens gudstro og historiesyn er uforenlig med et ateistisk vitenskapssyn. Derfor er det tragisk og vanskelig å forstå at mange som bekjenner seg som troende og ønsker å være gode kristne likevel mener at et kompromiss med universitetsteologien er nødvendig og til og med nyttig for den kristne kirken. I våre dager er det ganske vanlig at mange kirkesamfunns preste- og pastorsutdanning gjør bruk av universitetsteologiens tolkninger, også når disse er basert på den historisk-kritiske metodens forutsetninger. For å bli godkjent som akademisk utdanningsinstitusjon, må den historisk-kritiske bibelforskningen aksepteres.

De som oppdager den store forskjellen mellom en sann virkelighetsbeskrivelse i henhold til bibelsk tro og i henhold til ateistisk vitenskapssyn, er av lett forståelige grunner dypt bekymret over utviklingen når det gjelder mange kirkers preste- og pastorsutdanning.

Konstruksjon med mytiske innslag eller virkelighet?
Ifølge de fleste bibelkritikere er Moses’ ledelse av Israels stammer ut av slaveriet i Egypt, gjennom Rødehavet og under den førti år lange ørkenvandringen en konstruksjon med mytiske innslag. Likeledes frakjennes Moses den sammenfattende redegjørelsen i 5. Mosebok om Guds mektige gjerninger og folkets vantro, den store talen som Moses holdt for Israels barn på den andre siden av Jordan kort tid før sin død i ca. 1406 f.Kr.

Ifølge Bibelen er det helt avgjørende at de store tegnene og underne som Moses og folket fikk se med sine egne øyne, var virkelige hendelser, like virkelige som de tegn og under Kristus gjør, oppfylleren av profetenes frelsesløfter. De er sikre bevis på at HERREN er en levende realitet, «Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud» (5 Mos 10,17). «Han er din lovsang, og han er din Gud, som har gjort disse store og skremmende gjerninger for deg, som du har sett med egne øyne» (5 Mos 10,21).

Det bibelkritikere ønsker å få oss til å tvile på som historisk virkelighet og henviser til mytenes og eventyrenes område, refererer Bibelen stadig til som bevis på at HERREN er en levende realitet. Folket bør tenke på «hans storhet, hans sterke hånd og utstrakte arm, de tegn og gjerninger som han gjorde i Egypt mot farao, egypternes konge, og hele hans land, det som han gjorde mot egypternes hær, hester og vogner, da han lot vannet i Sivsjøen velte inn over dem mens de forfulgte dere, så han utslettet dem for alltid, det han gjorde for dere i ørkenen, helt til dere kom til dette stedet, og det han gjorde med Datan og Abiram, sønnene til Eliab, sønn av Ruben, den gangen jorden åpnet sitt gap og slukte dem og deres familier, deres telt og hver levende skapning i følget deres midt blant alle israelittene. Ja, med egne øyne har dere sett alle de storverkene som HERREN har gjort» (5 Mos 11,2-7).

Guds mektige gjerninger foran øyenvitner, ikke usannheter, skaper og styrker troen på den ene sanne Gud som en levende realitet. Når israelittene ikke lenger tenker på hva HERREN har gjort og gjør for dem, men glemmer hans ufortjente godhet og mektige gjerninger, får det katastrofale konsekvenser. Da vender de ryggen til den ene sanne Gud i vantro, og det fører til forbannelse: «Se, i dag legger jeg fram for dere velsignelse og forbannelse: velsignelse dersom dere adlyder budene fra HERREN deres Gud, som jeg gir dere i dag; forbannelse dersom dere ikke adlyder budene fra HERREN deres Gud» (5 Mos 11,26f).

Løgner om mektige gjerninger som aldri har funnet sted, konstruerte eventyr med mytiske innslag, skaper ikke tro på den ene sanne Gud. Helt avgjørende i Moses’ tale er at de handlingene han minner Israels barn om, virkelig har skjedd. Bibelkritikkens teorier om at Mosebøkene inneholder konstruerte eventyr med mytiske innslag og at Moses’ tale og lederrolle ikke er historisk sannhet, er en dødelig trussel mot bibelsk tro og all sann kristendom. Hvordan kristne kirker kan kompromisse med en slik vantro og forvrengning av øyenvitnenes vitnesbyrd, er en gåte.

(Tidskriften Biblicum, 4/2014)

0 kommentarer

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *