Av Seth Erlandsson

Det tapte paradiset

Gjennom syndefallet ble Guds gode skaperverk rammet av død og forgjengelighet. Forført av djevelen mistet Adam og Eva paradiset, den fred med Gud og den uforgjengelighet som de hadde før djevelen tok dette ifra dem. Den døden (adskillelsen fra Gud og paradiset) som de kom til å rammes av om de ikke trodde Gud og handlet mot hans gode vilje, hadde nå rammet dem og dermed alle deres etterkommere. Gud sa til Adam: «Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager … Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (1 Mos 3,17-19).

Kan da vi syndere som skal bli til jord igjen, få tilbake paradiset her i denne forgjengelige verden? Nei, denne verden kan ikke bli et paradis. Den er lagt under forgjengeligheten, og vår jordiske kropp skal bli til jord igjen. Denne verden skal gå under på den ytterste dagen (Matt 24,35; 2 Pet 3,10). Jesaja profeterer: «Oppløst blir hele himmelens hær, som en bokrull blir himmelen rullet sammen. Hele dens hær skal visne som løvet på vinstokken visner og frukten på fikentreet skrumper inn» (Jes 34,4). Johannes forteller hva Jesus lot ham få se i et syn: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer» (Åp 21,1).

Likevel lover Gud allerede nå en frelse av nåde alene fra denne forgjengelige verden, et uforgjengelig rike, et evig, himmelsk fredsrike som det jordiske landet som Israel fikk i gave, skulle peke fram imot og vitne om. De mange stedfortredende sonofrene og tempelet i landets midte vitnet om den renselse som er forutsetningen for syndenes tilgivelse og evig fred. All synd og urenhet må tas bort fordi de er uforenlig med den hellige Gud og hans syndfrie paradis. Syndens, dødens og forgjengelighetens opphavsmann, djevelen og hans makt, må beseires og knuses. Men hvordan kan det skje? Ingen syndere kan jo utrette det.

Det glade frelsesbudskapet

Profetenes glade budskap og løfte lyder: Synden og dens følger døden og forgjengeligheten skal beseires og tas bort ved en kommende Frelser, en Menneskesønn. Ved sin syndfrihet skal han som alle menneskers stedfortreder knuse syndens, dødens og forgjengelighetens opphavsmann. Han, og bare han, kan og skal fjerne hinderet for evig liv med Gud i hans paradis. Dette løftet går i oppfyllelse i Jesus Kristus. «Han er Kristus, Herren» (Luk 2,11), forkynte englene for gjeterne utenfor Betlehem. Til sine disipler sa Jesus: «Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far» (Joh 14,6-7). Og Jesu apostler understreker denne sannheten: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).

Like etter syndefallet med dets katastrofale følger for denne verden og alle dens innbyggere lovet Gud å gripe inn som menneskenes frelser. Gud sa til forføreren: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætling og hennes ætling. Han skal knuse ditt hode, men du skal hogge ham i hælen» (1 Mos 3,15 – egen overs.[1]). Syndens opphavsmann og hans makt skulle knuses. Ved en kvinnes ætling, dvs. en menneskesønn, skulle Herren gjennomføre frelsen fra synd og død i alle menneskers sted. Fordi ingen syndere kan gjøre dette, må den utlovede menneskesønnen være Guds unike sønn, både Gud og menneske, og dermed «vår rettferdighet». Jeremia profeterte på 600-tallet f. Kr.: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. … Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet» (Jer 23,5-6). Jesaja profeterte mer enn 100 år før Jeremia: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. … Han har fått navnet … Veldig Gud» (Jes 9,6). Og Mika profeterte på samme tid: «Du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager» (Mi 5,1).

Israels barn, som ved frelsen fra trellehuset Egypt fikk et tydelig forbilde på Guds makt til å frelse fra syndens og dødens fangenskap, aksepterte oppdraget å være Guds tjener da Sinaipakten ble innstiftet («Alt Herren har sagt, vil vi gjøre og adlyde», 2 Mos 24,7). Men snart sviktet de sitt løfte og viet seg til avgudsdyrkelse selv om Gud gang på gang gjennom sine profeter hadde minnet dem om den utlovede Frelseren. I sin åndelige blindhet kjente de ham ikke og tok ikke imot ham da han kom for å beseire døden og djevelen. De ville ha en jordisk konge og et jordisk paradis, ikke en Frelser som kommer som en ydmyk tjener og «rir på et esel» (Sak 9,9) for å lide og dø for alle menneskers synder, noe Jesaja i forveien hadde fått se i et syn og forkynte for dem: «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred» (Jes 53,5). Apostelen Johannes beskriver dette tragiske slik: «Han var i verden og verden var blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,10f).

Til Pilatus, landshøvdingen som dømte vår eneste redning fra synd og død til døden på oppfordring fra jødenes ledere, sa Jesus: «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36). Denne verden er forgjengelig, ja, «hele verden ligger i det onde» (1 Joh 5,19). Da den ene av de dødsdømte røverne vendte seg til Jesus og ba: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike», svarte Jesus: «I dag skal du være med meg i paradis» (Luk 23,42-43). Røveren hadde fått nåden til å tro at Jesus hadde et himmelsk rike uten forgjengelighet, at døden ikke kunne beseire ham og hans rike. Allerede Abraham så fram imot det riket som ikke er rammet av forgjengelighet slik som denne verdens riker er. Hebreerbrevets forfatter skriver: «I tro levde han som fremmed i det landet Gud hadde lovet ham [Kanaans land]. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet. For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper» (Hebr 11,9-10).

Løftet om et land uten synd og løftet om Kanaans land

Nå er det kanskje noen som undrer: Hvordan skal vi da se på løftene om Kanaans land? Det var jo et jordisk land med den forgjengelighet som preger alle jordiske riker. I Kanaans land var ikke døden utslettet, og i dets sentrum, Jerusalem eller Sion, rådet det ofte alt annet enn fred. Svaret er: Når Gud gjennom sine profeter underviser om åndelige og evige ting, bruker han sammenligninger med jordiske forhold, bilder og lignelser. Disse bildene kalles i Hebreerbrevet «skygger», for de er bare en skygge av den himmelske virkeligheten og peker fram mot den. «Loven (dvs. de fem mosebøkene) gir bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke tingene i sin virkelige skikkelse» (Hebr 10,1 – egen overs.)

I mosebøkene kan vi lese om tabernaklet med Det aller helligste, øversteprestens offertjeneste, de utallige sonofrene, brennofrene og fellesskapsofrene, renselsene fra urenhet, de hellige høytidene m.m. Disse ting er alle en preken om at fellesskapet med Gud forutsetter at all synd og urenhet tas bort. De mange syndofrene og renselsesritualene peker fram mot Messias’ frelsesgjerning og er «en skygge av alt det gode som skulle komme» ved hans stedfortredende godtgjørelse for oss. «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd,» forkynner veirydderen for Messias, døperen Johannes (Joh 1,29). «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» (1 Joh 1,7). Og i Hebreerbrevet kan vi lese: «En slik øversteprest er det vi har, og han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen. Der gjør han tjeneste i helligdommen, den sanne telthelligdommen, som er reist av Herren selv og ikke av mennesker» (Hebr 8,1-2). «Akkurat som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter. De skulle gjelde fram til tiden da den rette ordningen ble innført. Men Kristus er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke tilhører denne skapte verden. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig» (Hebr 9,10-12). Når det gjelder Sinaipaktens regler for høytider og sabbat, rent og urent, understreker Paulus: «Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men selve virkeligheten er Kristus» (Kol 2,17 – egen overs.).

Den sanne hvilen kan bare tas imot i tro

Som et skyggebilde på Guds sanne rike kaller Moses Kanaans land for «hvilen» (på hebr. menuchá). Ved dette landet ville Gud gi Israels barn som en gave hvile og ro for alle fiender rundt omkring. Moses sier i sin avskjedstale: «Dere skal ikke gjøre slik som vi her i dag. Nå gjør hver og en det han selv synes er rett. Ennå er dere ikke kommet fram til hvilen (menuchá), til den eiendom som Herren din Gud vil gi deg» (5 Mos 12,8-9).

Ulydighet mot Guds ord, vantro gjør at mennesker mister denne hvilen. Når Jesaja profeterer om det som «spiren fra Isais stubbe», Messias, gir oss ved sin forsoningsgjerning, kaller han Guds sanne rike for «hans hvile»[2] (hebr. «hans menuchá», gresk «hans anápausis») og at den «skal være herlig» (se Jes 11,1 og 10). Når salmisten minner oss om Herrens frelsende nåde, appellerer han: «Vend om til din hvile (hebr. «til din menuchá», gresk «til din anápausis»), min sjel!» (Sal 116,7 – egen overs.). Den fred og hvile som kjennetegner Guds sanne rike, kan vi eie i hjertet ved troen allerede her i ufredens og lidelsens verden. Legg merke til hvordan Messias, Herren Jesus Kristus, relaterer til dette i Jes 11 og Sal 116 når han sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile (gresk anápausis, hebr. menuchá) for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett» (Matt 11,28-30).

Hebreerbrevets forfatter skriver: «La oss altså være på vakt så det ikke skal vise seg at noen av dere blir liggende etter, siden løftet om å komme inn til Guds hvile fortsatt gjelder. For det gode budskapet (= evangeliet) er forkynt både for oss og for dem. Men ordet disse hørte, ble til ingen nytte, fordi de ikke ble ett i troen sammen med dem som hørte det. Og det er vi som tror, som går inn til hvilen» (Hebr 4,1-3). «For hvis Josva hadde ført dem til hvilen, ville ikke Gud senere ha talt om en annen dag. Altså er det fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk. Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger» (Hebr 4,8-10). For Peter er det viktig å minne om dette for de kristne som var utspredt i det nåværende Tyrkia og som måtte tåle store prøvelser: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere» (1 Pet 1,3-4).

En ufortjent gave fra Gud

Ettersom Kanaans land var en ufortjent gave og «et meget godt land» akkurat som Guds sanne rike er overstrømmende godt, kunne Kanaans land peke fram imot Guds sanne rike og være et «skyggebilde» av det. Og akkurat som Guds sanne rike ikke kan erobres eller inntas ved menneskelig kraft, kunne heller ikke Kanaans land det. Det kunne ikke tas i besittelse ved egne gjerninger, egen kraft og styrke, men bare ved Guds overnaturlige inngripen. Dette fikk Israels barn se gang på gang.

La oss se hva Mosebøkene sier om Kanaans land. «Herren sa til Abram: ‘Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg!’» (1 Mos 12,1). Uten å ha sett det lovede landet stolte Abraham på Guds ord, forlot sitt land og sin slekt og ga seg i vei. Hebreerbrevet kommenterer: «I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle få i arv. Han dro av sted uten å vite hvor han kom» (Hebr 11,8).

Da Abraham kom til Kanaans land, sa Herren til ham: «Jeg vil gi dette landet til din ætt» (1 Mos 12,7). Løftet ble gjentatt til hans sønn Isak: «Til deg og til din ætt vil jeg gi alle disse landene. Jeg skal oppfylle den eden jeg sverget til din far Abraham» (1 Mos 26,3). Løftet ble også gjentatt til Isaks sønn Jakob: «Det landet jeg ga til Abraham og Isak, gir jeg deg. Til din ætt etter deg gir jeg landet» (1 Mos 35,12). Det lovede landet var altså Guds gode gave til Abraham, Isak og Jakob og deres etterkommere, akkurat som Guds sanne og evige rike aldri kan bli vårt ved våre gjerninger, men bare som en ufortjent gave fra Gud. Det grunner seg på Guds løfte. Slik er det et skyggebilde av Guds sanne rike.

En tid med prøvelser før oppfyllelsen

Før løftet går i oppfyllelse for Abrahams barn, kom det en prøvelsestid. Slik er det også med Guds sanne rike. Apostlene formante disiplene å holde fast ved troen og sa: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler» (Apg 14,22). Til Abraham sa Herren: «Dette skal du vite: Ætten din skal bo som innflyttere i et land som ikke er deres. De skal være slaver og bli plaget av folket der i fire hundre år. … I det fjerde slektsleddet skal de vende tilbake hit. For amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål» (1 Mos 15,13-16). Da Israels barn hadde bodd i Egypt i 430 år, åpenbarte Gud seg for Moses i en brennende busk. Han gjorde det gjennom sin Sønn, sin Mal’ak = sin utsendte (som oftest oversatt «Herrens engel»), og sa: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning» (2 Mos 3,7-8).

Frelsen fra trelldomslandet var en forutsetning for at Abrahams barn kunne få Kanaans land i arv. Slik er også oppfyllelsen, frelsen ved Jesu død på korset og hans oppstandelse, forutsetningen for vår arv, Guds himmelske rike.

Med det folket som var mirakuløst frelst fra trelldomslandet, inngår Gud en pakt ved Sinai-fjellet. Det fikk et særskilt oppdrag som de lovet å fullføre: «Så tok han [Moses] paktsboken og leste den høyt for folket, og de sa: ‘Alt Herren har sagt, vil vi gjøre og adlyde’» (2 Mos 24,7). Men dessverre sviktet de sitt løfte på det groveste.

Sinaipakten var en forberedende pakt som peker fram imot og blir oppfylt av den nye pakten. Jeremia skriver: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt; den pakten brøt de …» (Jer 31,31-32). Som Herrens spesielle tjenere skulle Sinaipaktens folk vitne om forsoningens nødvendighet, at all urenhet må tas bort og bare kan tas bort ved Guds stedfortredende offer. Men de mange seremonielle lovene og reglene ble en for tung byrde for dem, et «slaveåk». Da Sinaipakten fikk sin ende og sin oppfyllelse i den nye pakt, ble folket befridd fra denne tunge byrden. Paulus skriver: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen» (Gal 5,1).

Vantro og stadig opprørskhet

Moses rekker ikke å komme ned fra fjellet med de ti paktsordene som de hadde hørt Herren tale til dem ut av ilden, før de svikter Gud i vantro. De sa til Aron: «Kom og lag en gud til oss som kan gå foran oss! For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, mannen som førte oss opp fra Egypt» (2 Mos 32,1). Så laget de seg en gullkalv og sa: «Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra Egypt!» (v. 4).

Selv om de hadde sett hvordan Gud hadde frelst dem av nåde alene ved store og mektige under og hørt ham tale til dem fra fjelltoppen ut av ilden, lager de seg en menneskegjort gud som verken kan frelse eller tale. Det er vanskelig å forstå at syndefallet kan skape en slik åndelig blindhet!

Under hele den lange ørkenvandringen gjør Israels barn gang på gang opprør mot Gud. Moses sammenfatter situasjonen etter den 40-årige vandringen like før han dør: «Helt fra den dagen du gikk ut av Egypt og til dere kom til dette stedet [dvs. heiene i Moab på andre siden av Jordan], har dere stadig gjort opprør mot Herren» (5 Mos 9,7). Og det skulle ikke bli bedre. Herren sa til Moses: «Nå fører jeg [Herren] dem inn i det landet som jeg med ed lovet deres fedre, et land som flyter av melk og honning. Men når de har spist seg mette og er blitt fete, vil de vende seg til andre guder og dyrke dem. De vil forakte meg og bryte min pakt» (5 Mos 31,20). Og Moses sa til folket: «For jeg vet at du er trassig og stivnakket. Allerede nå mens jeg lever blant dere, har dere vist trass mot Herren. Hvor mye mer når jeg er død! … For jeg vet at når jeg er død, kommer dere til å handle ille og bøye av fra den veien jeg har påbudt dere å gå. I dager som kommer, skal ulykken ramme dere fordi dere gjør det som er ondt i Herrens øyne og gjør ham rasende med handlingene deres» (5 Mos 31,27-29).

Endelig framme ved grensen til det lovede landet

Da Israels barn cirka to måneder etter uttoget fra Egypt nærmet seg Kanaans land, det lovede landet, sa Herren til Moses: «Send av gårde noen menn for å utforske Kanaan-landet, som jeg vil gi israelittene» (4 Mos 13,2). Men ti av de tolv speiderne stolte ikke på Herrens løfte og at han hadde makt til å beseire alle fiendene deres og gi dem landet i gave. Da de kom tilbake, gjorde de folket motløse da de sa: «Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for de er sterkere enn vi» (v. 31). De snakket dårlig om landet for Israels barn. «De sa: ‘Det landet vi dro gjennom og undersøkte, er et land som fortærer dem som bor der. Og alle folkene vi så, var storvokste menn’» (4 Mos 13,32). Alle Israels barn ble påvirket at denne vantroen og sa til Moses og Aron: «Bare vi hadde fått dø i Egypt … Hvorfor fører Herren oss til dette landet så vi må falle for sverd og kvinnene og småbarna våre bli krigsbytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt? … Vi velger en leder og drar tilbake til Egypt!» (4 Mos 14,2-4).

Bare Kaleb og Josva stolte på Guds løfter. De sa til hele Israels menighet: «Det landet vi dro gjennom og utforsket, er et svært godt og innbydende land. Om han har sin glede i oss, fører Herren oss inn i dette landet og gir det til oss, et land som flyter av melk og honning. Gjør bare ikke opprør mot Herren! Dere skal ikke være redde for folket i landet, de er bare en brødbit for oss. … Men hele menigheten ropte at de skulle steines» (4 Mos 14,7-10).

Moses vendte seg til Herren som lovet å være «sen til vrede og rik på miskunn og ba for folket: «’Tilgi i din store trofasthet den synden dette folket har gjort, slik du har tilgitt dette folket helt fra Egypt og til nå.’ Da sa Herren: ‘Jeg tilgir dem, slik du ber om. Men så sant jeg lever, så sant Herrens herlighet fyller hele jorden: Ingen av disse mennene som har sett min herlighet og sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve for tiende gang og ikke hørt på det jeg har sagt, sannelig, ingen av dem skal se landet jeg med ed lovet fedrene deres. Ingen som forakter meg, skal se det! … I denne ørkenen skal likene deres bli liggende, alle dere som ble mønstret i manntallet, alle fra tjue år og oppover som har klaget over meg. Ingen av dere skal komme inn i landet som jeg med løftet hånd sverget at dere skulle få bo i – ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. Men småbarna deres, som dere mente ville bli fiendens bytte, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne landet som dere vraket. Men likene av dere skal bli liggende her i ørkenen. Og barna deres skal være gjetere i ørkenen i førti år. De skal lide for deres utroskap til den siste av dere ender som lik i ørkenen’» (4 Mos 14,18-33).

Det er vantroen som fordømmer, motviljen mot å ta imot Guds ufortjente gave. Hebr 3,19 lyder: «Det var vantro som førte til at de ikke kunne komme inn.» Jfr. Jesu ord: «Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24). Paulus skriver: «Det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av [fra oliventreet]» (Rom 11,20).

Sammenfatning – Sinaipakten og den nye pakt

Vi har lett for å glemme at Sinaipakten med Israels barn er en forberedende pakt for den nye pakt og inneholder «skygger» av det gode som skulle komme. Den seremonielle lovens mange forskrifter og regler vitnet om og pekte fram imot den renhet fra og forsoning for all synd som kom ved den lovede Frelseren og som er forutsetningen for å få lov å komme inn i Guds paradis, Guds sanne rike. I og med Frelserens komme og den nye pakt ved hans fullbrakte frelsesverk har Sinaipaktens skyggebilder fått sin oppfyllelse, og Sinaipakten er blitt foreldet. «Når Gud taler om en ny pakt [i profetien i Jer 31,31ff], har han dermed sagt at den første er foreldet» (Hebr 8,13).

Paulus anskueliggjør den store forskjellen mellom Sinaipakten og den nye pakten med følgende ord: «Kvinnene [Hagar og Sara] står for to pakter. Den ene, Hagar, er pakten fra Sinai-fjellet; hennes barn blir født til slaveri. Hagar er Sinai-fjellet i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor … Og dere, søsken, er barn ut fra løftet, slik som Isak» (Gal 4,24-28). «Hva så med loven?» spør Paulus retorisk, med dens mange renselsesregler, gudstjenestedetaljer og kravet om å være en Gudsstat, ikke å ha konger som de andre folkene, men å ha Gud som sin konge? Han svarer selv: «Den ble gitt som et tillegg på grunn av våre lovbrudd, helt til den ætten kom som løftet gjaldt» (Gal 3,18-19). «Det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor» (Gal 4,26). Hebreerbrevet skriver om de troende: «Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen» (Hebr 12,22f).

[1] Alle bibelsitat, om ikke annet er angitt, er fra Bibelselskapets oversettelse 2011. «Egen overs.» betyr at bibelsitatet ikke følger Bibelselskapets oversettelse ord for ord, men at vi har foretatt en egen oversettelse ofte basert på Svenska Folkbibeln 2015 som foredragets forfatter bruker. I 1 Mos 3,15 er det særlig ordet som i Bibelselskapets oversettelse er oversatt med «ætt» (hebraisk zära’ som betyr «avkom, sæd») vi har foreslått en annen oversettelse av, nemlig «ætling». Det hebraiske ordet er et kollektivt ord som kan være både entall og flertall. Teksten forbinder kvinnens zära’ med et bestemt individ ved pronomenet hu’, «han, denne». Den greske oversettelsen fra ca. 200 f. Kr. (Septuaginta) bruker ordet hautós, «han», noe som vitner om at man har tolket dette verset messiansk (overs. anm.).

[2] Luther og King James Version oversetter Jes 11,10 fortjenestefullt ordrett «hans hvile» («seine Ruhe», «his rest»), andre oversetter «hvilested» eller «bolig» (bl.a. NO2011).

(Tidskriften Biblicum, 3/2023)