Av Hugo Odeberg

Jesus vender seg aldri bort fra den som spør ham. Han gir alltid et svar. Selv om spørsmålene er dåraktige, besvarer han dem. Og vi har god grunn til å anta at Jesus syntes mange spørsmål var dåraktige. Særskilt når det er disipler som spør, får de ofte høre at spørsmålene deres er dåraktige. Han lar dem forstå at de burde vite bedre. Men på tross av dette svarer han alltid, selv på de dåraktige og ukyndige spørsmålene. Og hans tilrettevisning er alltid mild. Og det er tydelig at han elsker den barnslige spørsmålsstilleren, likesom han elsker barnet og elsker barnet hos mennesket, i mennesket.

Et par eksempel på slike irettesettende, men milde svar. I Johannesevangeliets tredje kapittel fortelles om Jesu samtale med Nikodemus. Etter at Jesus hadde sagt: ”Dere må fødes på ny” og Nikodemus da svarer: ”Hvordan kan dette skje?”, svarer Jesus først med en tydelig tilrettevisning: ”Du er en lærer for Israel og vet ikke det?” Men Jesus vender seg ikke bort fra Nikodemus, men han fortsetter og leder ham skritt for skritt med kjærlig mildhet.

Da apostelen Filip ifølge det samme evangeliets fjortende kapittel spør ham hvor den himmelske Far er, svarer Jesus irettesettende: ”Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?” Men Jesus vender seg ikke bort fra Filip eller viser ham bort.

Jesus viser aldri bort dem som spør ham. Det er en viktig sannhet. Men det er også en annen lærdom vi får når vi betrakter Jesu måte å svare på. Og det er denne: Når Jesus svarer på et spørsmål, henviser han om igjen og om igjen til Guds eget ord slik det er gitt i den hellige Skrift. Det er Jesus selv som henviser til Skriften. Han kan innlede sitt svar direkte med et motspørsmål som utgjør en formaning til å gi akt på Skriften: ”Hva står skrevet? Hva leser du der?” Og det er her en mild tilrettevisning til den ærlige spørsmålsstilleren for at denne ikke har gitt bedre akt på Skriften og latt den få tale til seg. Det er bemerkelsesverdig og et ufravikelig faktum at Jesus som sa om seg selv: ”Jeg er veien, sannheten og livet” ikke satte seg selv i stedet for Skriften, men i stedet gang på gang henviste til Skriften. Han gir seg selv bare gjennom og i Skriften.

Et slående eksempel blant mange andre på dette er det som fortelles om Jesu samtale med Emmausdisiplene ifølge Lukasevangeliets siste kapittel. Disse disiplene spurte Jesus selv om det som hadde skjedd med ham etter korsfestelsen, og på dette spørsmålet svarer han med disse ordene: ”Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt!” Det høres ut som en hard tale, men at det er båret av kjærlighetens strenghet, ser vi av fortsettelsen. Han tar seg av disse disiplene og begynner fra 1 Mosebok og går gjennom alle Skriftene og viser dem at i disse Skrifter har disiplene forklaringen til hans hemmelighet. Og at disse disiplene virkelig fikk noe her, framgår av det de siden sier til hverandre etter at han skilt seg fra dem. De sier: ”Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?”

Jesus henviser oss altså til å finne ham selv og hans svar i Skriften. Derfor har han gitt oss Skriften i hvilken han hele tiden er med oss. Og han møter oss der som en levende, som et stadig levende svar, som en levende besvarer av våre spørsmål.

Men nå finnes det og har alltid funnes så mange alvorlige spørsmålsstillere som med en ærlig innstilling har vendt seg til Skriften og trofast lest og studert den for å få svar på sine spørsmål. Og mange har fått svar og bevarer svaret i sine hjerter og lever etter det i tro og tillit. Men det finnes også mange som mener at de ikke får svar i sin bibel. Det har til og med gått slik for dem at Bibelen i stedet er blitt en kilde til nye spørsmål. Og for enhver som alvorlig har lest sin bibel, har det nok blitt stående ubesvarte spørsmål, slike som de ikke kan besvare med sin forstand.

Men her kommer da den tredje lærdommen, den tredje av de mange lærdommer. Betydningen av denne lærdommen kan vi finne av for eksempel det som disiplene ved Jesu siste samvær med dem før Getsemane sier til ham ifølge Johannesevangeliets sekstende kapittels trettiende vers. De sier: ”Nå forstår vi at du vet alt, og du har ikke bruk for at noen stiller deg spørsmål.” Hvilken innsikt, hvilket lys var det som gikk opp for disiplene ved dette tilfellet? Jo, det var det at Kristus ikke selv hadde behov for disiplenes spørsmål. Det vil si: Han kjente deres spørsmål. Det betyr: Jesus Kristus kjenner våre spørsmål.

Men her kommer da dette spørsmålet: ”Kjenner vi våre spørsmål?” Ja, vi vet jo hvilke spørsmål som opptar oss, hvilke spørsmål vi stiller bevisst. Men vet vi hva vårt vesens egentlige, dypeste spørsmål er? Nei, vi vet ofte ikke selv hvilke spørsmål vi egentlig burde stille, de som bor inni oss i vårt skjulte indre, de som er de mest brennende. Men Kristus vet om dem. Han kjenner dem. Og han kan også gi svar på en forunderlig måte. Og det på en slik måte at vi en gang behøver å kunne uttrykke dette svar med ord. Det gis av ham til dette innerste som spør.

Jesus vender seg ikke bort fra våre bevisste spørsmål. Han svarer på dem, men de blir fullt ut besvart først når vi lar ham svare på de innerste spørsmål, det dypeste spørsmål som bare han kjenner. Så kan vi også ta imot i hans ord – i den Skrift som han har gitt oss – det fulle svaret, det som gir full fred og full glede, som kommer fra hans Ånd til vår ånd. For hva vi egentlig bør be – og spør – om, det vet vi ikke, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord.

——

HUGO ODEBERG var professor i eksegetikk i Lund i Sverige 1933-1964. Han var æresformann i Stiftelsen Biblicum fram til sin død ved 75-års alder i 1973. I minneordene over ham i tidsskriftet Biblicum 1/74 står det bl.a.: ”Hugo Odeberg kunne som ingen annen vende opp ned på vante måter å tenke på og vise hvordan det som menneskelig sett sees på som selvfølgelig, ofte går stikk i strid med lovene i Guds rike. Derfor nytter det ikke å komme dragende med forutfattede meninger og sette dem over Ordet. Det er ikke vi som skal sette oss til doms over Skriften, men Skriften over oss.”

Odeberg var en enestående språkbegavelse og interesserte seg spesielt for semittiske språk. Da han var 6 år gammel, kom han over en bok med Salmenes bok på hebraisk. Ved at han ved hjelp av egennavnene selv klarte å finne ut hvilken lyd de forskjellige tegnene stod for, lærte han seg hebraisk. Det finnes mange bøker og skrifter av Odeberg på svensk og norsk, men også på engelsk og tysk.

I 1958 utkom boka Bibelns eget budskap – några studier. Dette er et lite utdrag av denne boken.