Av Bjarte Edvardsen¹

Det å stille spørsmål er ofte et første steg for å lære noe nytt, eller lære mer om noe. Å stille et spørsmål hjelper oss å fokusere på akkurat det vi lurer på. Dette gjelder i alle sammenhenger, ikke minst når det gjelder livet vårt og fremtiden vår. Men når vi har spørsmål, hvor skal vi som kristne vende oss for å få svar? Selvfølgelig til Bibelen, Guds Ord. Gjennom Bibelen taler Gud til oss.

«Forstår du hva du leser?» sa Filip til den etiopiske hoffmannen, og han svarte: «Hvordan skal jeg kunne det hvis ingen veileder meg?» (Apg 8,30–31). Og husker dere hva Emmaus-disiplene sa etter at de hadde snakket med Jesus? «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» (Luk 24,32). Så la oss gå til Skriften og la ham som er Ordet og det sanne lys (Joh 1,1ff) opplyse oss.

Hva sier Bibelen: Vil det bli fred på jorden?
Det første spørsmålet vi skal stille og svare på er: Vil det bli fred på jorden? Hva sier Bibelen om det? Først må vi kanskje forklare hva som egentlig menes med spørsmålet. For det er faktisk fred mange steder her på jorden. Det er ikke krig overalt, samtidig. Så ille er det ikke. Selv når det var såkalte «verdenskriger», pågikk det ikke væpnede kamper i alle land over hele verden samtidig. Så dette spørsmålet som foredraget handler om kan med fordel gjøres enda mer spesifikt: «Vil det bli fred uten ende på hele jorden?» Hva sier Bibelen om det?

La oss begynne med Forkynnerens bok! I Forkynneren har vi et velkjent bibelsted, hvor han konstaterer hva som vanligvis skjer her på jorden. Han innleder med: Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen (Fork 3,1). En tid for hva? … en tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp. . . (vers 2). Han snakker om ting som vanligvis skjer her på denne jorden. Og han sier ingenting om hvorvidt disse tingene er gode eller dårlige, men lar leseren selv bedømme. Han snakker til og med om «en tid for å drepe, en tid for å lege«. Forkynneren sier ikke at det er helt greit å drepe, men bare at alle disse tingene er sånt som vanligvis foregår her på jorden.

Når vi leser dette, forstår vi at disse tingene ikke bare skjedde på hans tid, men det gjelder til alle tider. Dette er tidløse ord. Det er en tidløs sannhet han beskriver. Og helt til slutt sier han det som er mest relevant for spørsmålet vårt: «. . . en tid for krig og en tid for fred» (vers 8). Krig er altså noe som vanligvis skjer «under himmelen». Dessverre. Da tenker kanskje noen: Men det er ikke dermed sagt at det alltid vil være krig her på jorden. Det var nå tross alt ikke det forkynneren sa, han sa jo bare at det er en tid for krig og en tid for fred!

Det fins flere bibelsteder som taler om krig på jorden. Jesus sa: Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet (Matt 24,6). Kriger og rykter om krig er altså noe som må skje, sier Jesus. Men da vil kanskje igjen noen innvende: Men dermed er det ikke sagt at det vil være krig på jorden til enden. Det var jo tross alt ikke det Jesus sa! Han sa jo faktisk «men ennå er ikke enden kommet«!

Det fins enda flere bibelsteder om krig. For eksempel i Daniels bok, i det niende kapittelet. Der forteller Daniel om da engelen Gabriel kom til ham og lærte ham om endetiden. Engelen sa blant annet: Inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet (Dan 9,26). Og vi finner et lignende avsnitt i Åpenbaringsboken: Det kom fram en annen hest som var flammende rød. Han som satt på den, fikk makt til å ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned. Og det ble gitt ham et stort sverd (Åp 6,4).

Hvis noen tror at det til slutt kommer til å bli fred på jorden, så hør hva profeten Jeremia sier: De profetene som var i gamle dager, før deg og meg, profeterte krig, ulykke og pest for mektige land og store riker. Når en profet profeterer fred, må ordet til profeten gå i oppfyllelse for at en kan vite at han virkelig er en profet som Herren har sendt (Jer 28,8-9). Så hvis noen mener at det vil bli fred på jorden, er dette ganske enkelt noe de bare må vise oss! Men fra Guds Ord har vi flere tydelige bibelsteder som taler imot at dette kommer til å skje. Og nyhetene på TV hver dag viser egentlig det samme som Bibelen, når vi hører om den ene krigen etter den andre.

Hvorfor er det så mange kriger på jorden? – menneskers svar
Nå har vi egentlig allerede svart på spørsmålet som foredraget skulle besvare. Svaret er: Nei, det kommer ikke til å bli en permanent fred på jorden. Inntil enden er det krig, sa engelen Gabriel til Daniel. Men det leder til et annet spørsmål: Hvorfor ikke? Hvorfor kan det ikke bli fred på jorden? Ja, hvorfor er det så mye krig her på jorden, egentlig? Det kommer an på hvem du spør. Spør du en humanist, får du sannsynligvis til svar at det er religionenes skyld. Hvis det bare ikke fantes religion, så ville det heller ikke vært krig, påstår de. Problemet er altså religionene. Slik er det mange som tenker. Men hvor mener de da religionene kommer fra?

Humanister og ateister tror jo at det er mennesker som har skapt alle religioner. Men hvis en tror at religioner er et problem og årsaken til alle kriger, er ikke da også mennesket et problem – for det er jo mennesker som ifølge dem har skapt alle religioner? Når et tre bærer dårlig frukt, er det selvfølgelig treet i seg selv som er problemet.

En annen ting som er ganske merkelig er at en ofte anklager alle religioner. Samtlige religioner, rett og slett. Problemet er «religion», og dermed er alle religioner problematiske. Det spiller ingen rolle om religionenes skrifter oppfordrer til krig eller ikke. Men dette blir litt som å påstå: «Politikk er et problem, for det fører bare til så mye bråk. Så hvis vi bare forbyr politikk, vil det bli en bedre verden.»

Men hva er det da å si om mennesket? Humanister tror på det gode i mennesket. Men ikke bare humanister; det fins også kirkesamfunn nå for tiden som forkynner dette. En kirkeleder innen Equmeniakyrkan uttrykte seg slik i en tale under Almedalsveckan for noen år siden: «Jeg tror ikke at mennesket i bunn og grunn er ondt. Jeg tror at et sted i hvert menneske finnes det en guddommelig gnist.»²Dette er for å forene humanismen med kristendommen. Men å forene en humanistisk ideologi med kristendommen er vanskelig, om ikke helt umulig! Dersom mennesket er grunnleggende godt, trenger ikke mennesket å bli frelst. Hvis mennesket er grunnleggende godt, da trengte ikke Jesus å dø på korset.

Hvorfor er det så mange kriger på jorden? – Guds svar
Hva sier så Bibelen – hvorfor er det så mye krig på jorden? Jesus sa: For fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott (Matt 15,19). Mennesket selv er altså problemet. Fra menneskets hjerte kommer alle slags onde tanker. En ond gjerning begynner alltid med en ond tanke. Siden kan det gå raskt eller sakte fra tanke til handling. Men det begynner alltid med en ond tanke, og den kommer fra menneskets hjerte. I Jeremias bok står det: Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes. Hvem kan forstå det? (Jer 17,9). Er det da så overraskende at det er så mye krig her på jorden? Egentlig ikke!

Gjør alle som deltar i krig noe galt?
Når vi snakker om krig, blir det ikke rett å anklage alle som er innblandet i en krig. Vi bør selvsagt ikke anklage et folk som ganske enkelt forsvarer seg. Hvilke foreldre vil vel ikke forsvare barna sine, hvis de blir utsatt for fare? På samme måte vil en hel nasjon forsvare seg selv, hvis hele folket blir utsatt for fare. Krig er ofte en konsekvens av at et folk undertrykker et annet folk – ofte av selviskhet og grådighet, fordi de ønsker å erobre andre lands ressurser. Så i mange tilfeller kan man si at det finnes en skyldig part og en uskyldig part. Men i andre tilfeller kan begge parter være skyldige, mer eller mindre.

Men alle kriger er en konsekvens av synden. Hvis det ikke fantes synd her i verden, ville alle mennesker kunne klare å leve i fred og harmoni med hverandre. Da ville folk kunne snakke med hverandre i stedet for å rette sverdene sine mot hverandre. Da kunne konflikter løses på fredelig vis.

Det fins så mange konflikter her på jorden, ikke bare væpnede konflikter mellom folkeslag, men også små konflikter mellom mennesker i ulike sammenhenger. Det kan være alt fra mellom politikere, mellom arbeidere og deres ledere, mellom elever og lærere og mellom familiemedlemmer. Ja, er det en eneste av oss som kan si at vi aldri har medvirket til en eneste krangel i våre liv? Hver konflikt er en gnist som kan tenkes å utløse en brann, hvis den ikke slukkes av noen. Er det da forbausende at det er så mye krig her på jorden?

Det fins synd i alle mennesker, og det er synden som fører til krig og tragedier for mange, mange mennesker. Ja, krig er kanskje den aller verste konsekvensen av syndefallet, fordi en krig kan forårsake elendighet for så utrolig mange mennesker

Er kriger Guds måte å straffe verden på?
Gud har vel kontroll på alt? Han er allmektig, så hvorfor tillater han da alle krigene og all denne elendigheten? Vi vet ikke svaret på hvorfor Gud tillater den ene eller den andre krigen. Noen ganger kan vi høre spekulasjoner om at en bestemt krig må være Guds straff for bestemte synder i et bestemt land eller område. Selvfølgelig fortjener vi mennesker å bli straffet for våre synder. Men hvis vi vil være bibeltro, må vi faktisk også være nøye med å holde oss til det Gud har åpenbart for oss, i samsvar med prinsippet Skriften alene (sola Scriptura). Å spekulere er å gå utover det som Skriften har åpenbart.

Det fins forskjeller mellom den gamle pakt og den nye pakt. En av forskjellene er at under den gamle pakt åpenbarte Gud hele tiden for israelittene årsakene til at det ble krig og elendighet. For eksempel leser vi i Jesaja: Hvem har overlatt Jakob til plyndring og Israel til ransmenn? Er det ikke Herren, som vi har syndet mot? De ville ikke gå på hans veier eller høre hans undervisning. Derfor utøste han sin brennende vrede over dem – krigens raseri (Jes 42,24). Legg merke til ordet «derfor». Hvis israelittene spurte «hvorfor skjer dette?», forklarte Gud med et «derfor…» eller «fordi…». Men hvis vi som tilhører den nye pakt skulle spørre «hvorfor skjer dette?», får vi ingen guddommelig forklaring. I den nye pakt åpenbarer ikke Gud for oss hva som er årsaken til den ene eller den andre krigen.

Hvis en krig virkelig var Guds straff for en viss synd, hvordan skulle vi kunne vite hva som var den aktuelle synden med mindre Gud åpenbarte det for oss? Og det er heller ikke ukomplisert å anklage en hel nasjon for å begå en viss type synd. Ulike mennesker begår ulike synder. Vi har ikke fått i oppgave å spekulere i det som Gud ikke har åpenbart for oss, men vi skal holde oss til det Gud har åpenbart for oss. Det vi kan si er at krig er en konsekvens av at det fins synd i verden. Og Gud kan tillate det for sine gode formål.

Hvis det hadde vært fred og glede hele tiden og hvis vi mennesker aldri opplevde noe tragisk, ville vi da noen gang føle noe behov for Gud i livet vårt? Er det ikke nettopp når vi mennesker er på bunnen at vi virkelig innser vår håpløshet og at vi trenger Guds hjelp? Hvis krig og elendighet kan fungere som en vekker for at flere mennesker skal innse sin synd og sitt behov for en Frelser, er dette i seg selv en god ting. For det viktigste vi mennesker trenger er ikke en bedre tilværelse her i dette livet. Det vi fremfor alt trenger er en bedre tilværelse etter dette livet.

Fredsfyrsten har skapt fred mellom Gud og mennesker
Når vi tenker på alle kriger og all elendighet her på jorden, føles det ganske håpløst. Hvis vi ikke lukker øynene for alt det onde som foregår i denne verden, må alle innse at verden ikke gir oss særlig mye håp for fremtiden. Finnes det da noe håp for oss mennesker? Eller finnes det noen fred? Hvem kan i så fall gi oss det?

En vanlig hilsen i begynnelsen av prekener lyder: Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus (Rom 1,7). Hvorfor kan vi hilse hverandre på denne måten? Og hvorfor kunne englene synge for gjeterne i Betlehem: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i! (Luk 2,14)?

Svaret er: fordi det nå var kommet noen som både ville og kunne skape fred, nemlig den lovede Fredsfyrsten. Han var forutsagt ved profeten Jesaja: For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og han har fått navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herreveldet være stort og freden uten ende over Davids trone og hans kongerike (Jes 9,5–6).

Hvorfor kalles han for Fredsfyrste og hvordan skulle han skape fred? Det hersket tidligere fiendskap mellom oss og Gud på grunn av vår synd. Jesus kalles Fredsfyrste fordi han kom for å fjerne fiendskapet ved å oppfylle Guds lov. Han skulle leve fullkomment for oss i vårt sted. Han skulle bære seg selv fram som et fullkomment offer for alle våre fiendtlige tanker, ord og gjerninger. Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet (Jesaja 53,5). Han ble hånet. Han måtte lide. Han ble dømt til døden. Han mottok fiendskap i stedet for fred, slik at vi kunne motta fred i stedet for fiendskap. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet (Joh 14,27).

Men hva er det for slags fred han etterlater oss? Er poenget at vi skal få oppleve en følelse av fred? Det er mer enn det! Dette her er faktisk en fred som eksisterer mellom oss og den hellige Gud enten vi føler fred eller ikke. Denne freden eksisterer uansett hva som skjer her på jorden. Selv om det er mye krig her på jorden, har vi likevel Guds fred!

Evangeliet har makt til å skape fred
Hvis vi har Guds fred, er det åpenbart at vi i Guds rike ikke skal benytte noe sverd eller lignende våpen, slik Peter gjorde i Getsemane da Jesu fiender kom for å arrestere ham. Da Peter brukte sverdet sitt for å forsvare sitt mester, sa Jesus til ham: Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd (Matt 26,52). Paulus skriver til korinterne: For selv om vi lever i verden, kjemper vi ikke på verdens vis. Våpnene vi kjemper med er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud... (2 Kor 10,3–5).

Så hva slags våpen er det vi kjemper med? Det er Guds Ord. Det er lov og evangelium, ja, fremfor alt evangeliet. Det er egentlig underlig at Paulus kaller evangeliet et «våpen», for det er jo budskapet om freden! Det er budskapet om Fredsfyrsten Jesus, som har skapt fred mellom oss og Gud. Paulus kaller det et våpen slik at vi forstår at det er dette vi må bruke i stedet for jordiske våpen som sverd, gevær eller roboter. Han kaller det våpen fordi det er et budskap som har kraft, kraft til å skape både fred og fryd her på jorden. Det er et budskap som forvandler mennesker. Evangeliet føder mennesker på ny og skaper en vilje i oss til å leve etter Guds vilje. Og Guds vilje er ikke at vi skal søke konflikter med andre mennesker. Vi skal leve fredelig og holde fred med andre mennesker i harmoni med Guds fred. Paulus formaner de kristne i Roma: Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere (Rom 12,18; Heb 12,14).

En feil vi bør unngå er å tenke som så: «Hvis det til til syvende og sist ikke er mulig å skape en perfekt verden der alle mennesker lever sammen i fred og harmoni, så er det forgjeves å overhodet forsøke å forbedre verden.» Det er ikke i harmoni med Bibelen å resonnere slik, for Bibelen oppfordrer oss til å gjøre det som er godt og å unngå det som er ondt. Gud forkynner ikke loven bare for å få oss til å innse våre mangler og feil (lovens andre bruk). Gud forkynner også loven for å veilede oss på en konkret måte slik at vi vet hvilke gode gjerninger Gud vil at vi skal gjøre og hvilke onde gjerninger vi bør unngå (lovens tredje bruk). Men merk: vi gjør ikke dette fordi vi tror vi kan skape en perfekt verden, men vi vil gjøre det til Guds ære og av kjærlighet til Gud som har gitt oss sin fred. Vi vil gjøre det av kjærlighet til våre medmennesker. Gud trenger slett ikke de gode gjerningene våre, men medmenneskene våre trenger dem.

Den evige freden i himmelen
Hver gang vi blir minnet på at det er umulig å skape en perfekt verden når vi hører om alle konflikter og kriger på jorden, eller når vi selv rett og slett har bidratt til å skape enda en konflikt, så er det stor trøst i å se fram imot den evige freden etter dette livet. Vi kan si sammen med apostelen Peter: Men etter hans løfte ser vi fram til en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor (2 Pet 3,13). Ja, det får vi glede oss til. Der skal det ikke være annet enn fred og fryd. Der skal Gud tørke alle tårer fra øynene våre. Det skal ikke være mer krig, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte (Åp 21,4).

(Tidskriften Biblicum, nr 4/2022)