Av Seth Erlandsson

Fra begynnelsen var menneskene uten synd. Gud skapte Adam og Eva i sitt bilde. «Gud sa: ‘La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!’» (1 Mos 1,26), dvs. hellige og rettferdige som Gud, den treenige («oss»). Men på grunn av syndefallet ble Adam og Eva og alle mennesker etter dem, syndere. Mistro mot Gud, synd og forbannelse, lidelse og død kom inn i verden. Menneskene mistet det syndfrie fellesskapet med Gud og dermed paradis. På grunn av synden ble veien til paradis stengt (1 Mos 3,24).

Men Gud vil ingen synders død. Han er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet» (2 Mos 34,6). «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den urettferdige skal dø, men at han skal vende om fra sin vei og leve» (Esek 33,11). Synden som hindrer fellesskapet med den Hellige og førte til at veien til paradis ble stengt, måtte tas bort. Men hvordan skal det kunne skje når menneskene på grunn av sitt syndeforderv ikke kan ta bort synden og beseire døden? Svaret ble gitt til Adam og Eva allerede på syndefallets dag: Gud skal bli menneske og ta menneskets plass. Av en kvinne skal en sønn bli født som er uten synd. Han «skal knuse» fiendskapet mot Gud, knuse slangens «hode» (1 Mos 3,15 – Norsk Bibel 1988). Oppfyllelsen av dette løftet sammenfatter Paulus slik: «Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn» (Gal 4,4-5). Faderens Sønn skulle fødes av en kvinne, bli en Menneskesønn og kjøpe fri alle syndere fra lovens fordømmelse. Jesaja profeterte mer enn 700 år før dette løftet gikk i oppfyllelse: «Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn» (Jes 7,14 – NB 1988). «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, … Veldig Gud …» (Jes 9,6 – NB 1988).

Dette løftet var så sikkert at Sønnens frelsesgjerning var synderes eneste redning lenge før oppfyllelsen i Jesus Kristus. Øversteprestens offertjeneste og de mange synd- og skyldofrene under den gamle pakts tid fikk sin sonende kraft gjennom Sønnens frelsesgjerning som de var skyggebilder av og pekte fram imot. Gjennom Sønnens lovoppfyllelse og den fordømmende dommen av ham i alle synderes sted har syndere blitt frikjøpt og rekkes helt gratis en frikjennende dom. Veien til fellesskap med Faderen har blitt åpnet. Uten Sønnen og hans forsoningsgjerning, at Gud var i Sønnen «og forsonte verden med seg selv» (2 Kor 5,19), kan ingen se Gud og leve. «Den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18). Uten Sønnen som er «Herren, vår rettferdighet» (Jer 23,6), er Gud «en fortærende ild» mot all synd og urenhet (5 Mos 4,24; Hebr 12,29). «For et menneske kan ikke se meg og leve» (2 Mos 33,20), sa Faderen til Moses da han ville se Faderens herlighet. «Da kan du se meg bakfra, men ansiktet mitt kan ingen se» (2 Mos 33,23).

Faderen åpenbarer seg gjennom Sønnen som er hans nådige ansikt
Sønnen er Faderens «Utsendte», på hebraisk Mal’ak = den Utsendte, i Det gamle testamentet ofte oversatt «Engelen», «Herrens Engel». Jesus understreket for de jøder som tvilte på at han var Guds Sønn, at han er Faderens Utsendte: «Av meg selv er jeg ikke kommet. Han som har sendt meg, er sannferdig – han som dere ikke kjenner. Jeg kjenner ham, for fra ham er jeg, og han har sendt meg» (Joh 7,28-29). «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg» (Joh 12,44-45). Filip sa til Jesus: «Herre, vis oss Faderen.» Og Jesus svarte: «Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger. Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld» (Joh 14,8-11). «Den som hater meg, han hater også min Far» (Joh 15,23).

Gud er en treenig Gud, «én Gud i tre personer og tre personer i én guddom», som den athanasianske trosbekjennelsen så korrekt uttrykker det. «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6,4), én evig og enig Gud (hebr. ächád), men et «vi». Hovedordet for Gud på hebraisk er Elohím (endelsen –im viser at det er en pluralitet i navnet). Elohím sa ved menneskets skapelse og som jeg allerede har sitert: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!» (1 Mos 1,26). Jesus sa: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham» (Joh 14,23). Faderen kan bare ses via Sønnen. Likeså kan ingen se Ånden, «Hjelperen», som Faderen og Sønnen sender for å vitne om sannheten (Joh 14,16; 16,7). «Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd … Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud» (Den athanasianske trosbekjennelsen). Sønnen kunne derfor si: «Den som har sett meg, har sett Far» (Joh 14,9), og: «Døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» (Matt 28,19).

Når Gud viser seg for mennesker, er det alltid gjennom sin «Utsendte», sin Mal’ak. Dette skjer allerede i Det gamle testamentet. Sønnen kan sies å foregripe sitt utlovede menneskeblivende gjennom jomfru Maria ved å åpenbare seg i menneskeskikkelse på forhånd. Her følger noen eksempel:

• Sønnen besøker Abraham ved Mamres eikelund som en av «tre menn» (1 Mos 18). Han sa: «Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne, og da skal din kone Sara ha en sønn» (v 10). Sara sto i teltåpningen og hørte dette. Hun lo med seg selv og tenkte: «Skulle jeg føle lyst, utslitt som jeg er? Og herren min er også gammel» (v 12). Herren sa da til Abraham: «Hvorfor ler Sara og sier: Skulle jeg virkelig få barn, gammel som jeg er? Er det noe som er umulig for Herren?» (v 13-14). To av mennene gikk seinere mot Sodoma, «men Abraham ble stående for Herrens ansikt» (v 22) og samtalte med ham om menneskene i Sodoma. «De to englene kom til Sodoma om kvelden» (19,1). Den tredje engelen var altså Herren, Guds utsendte Sønn. «Herren tok seg av Sara slik han hadde sagt. Det han hadde lovet, gjorde Herren for Sara. Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn på hans gamle dager, ved den tid Gud hadde sagt ham» (21,1-2).

• En natt kjempet en mann med Jakob ved Jabboks vadested helt til det grydde av dag (1 Mos 32,22ff). Han sa til Jakob: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet» (v 28). «Jakob kalte stedet Peniel (betyr «Guds ansikt»). ‘For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet’» (v 30). Profeten Hosea skriver: «Som voksen kjempet han [Jakob] med Gud, han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde» (Hos 12,4f).

• Herrens Engel åpenbarte seg for Moses i den brennende busken (2 Mos 3). Det går tydelig fram at denne Engelen (hebr. Mal’ak) er Herren (v 4). Han sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» «Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se Gud» (v 6). Gud sa til Moses: «Jeg er den Jeg Er.» Og han fortsatte: «Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere» (v 14). Nøyaktig som han hadde lovet, førte seinere Herrens Utsendte Sønn («Jeg Er») dem ut av Egypt. «Herren gikk foran dem, om dagen i en skysøyle for å vise dem veien, om natten i en ildsøyle for å lyse for dem. Slik kunne de gå videre både dag og natt» (2 Mos 13,21).

Etter flere dagers vandring kom den første prøvelsen. Da de var på ørkenveien mot Yam-suf¹ (2 Mos 13,18) under sin vandring mot det lovede landet, befalte Herren Moses: «Snu om og slå leir foran Pi-Hahirot … ved havet» (2 Mos 14,2). «Så kommer farao til å si at israelittene har gått seg vill i landet, og at ørkenen har stengt dem inne. Jeg vil gjøre faraos hjerte ubøyelig, så han setter etter dem» (2 Mos 14,3f). Da besluttet farao å sende hester, vogner og ryttere, en hel armé, for å forfølge dem. Da forfølgerne nesten nådde fram til dem der de hadde slått leir, innestengt ved havet, ble Israels barn grepet av stor frykt. De ropte til Herren og sa til Moses: «Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? … Det er bedre for oss å arbeide for dem [egypterne] enn å dø i ørkenen» (2 Mos 14,11f). Moses svarte folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag. For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer» (2 Mos 14,13).

På tross av folkets vantro reddet Guds Mal’ak dem: «Guds Engel (Mal’ak), som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp om natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten» (2 Mos 14,19-20). Herren befalte Moses å løfte sin stav og kløyve havet slik at Israels barn kunne gå rett gjennom havet på tørr jord. «Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. Egypterne satte etter dem med alle faraos hester, vogner og ryttere og fulgte etter dem midt ut i havet. Men ved morgenvakten så Herren ned på egypternes leir fra ildsøylen og skysøylen, og han skapte forvirring blant dem» (2 Mos 14,22-24). Egypterne prøvde å snu, men om morgenen lot Herren vannet vende tilbake. «Ikke én mann overlevde» (2 Mos 14,28).

• Moses’ etterfølger Josva førte folket inn i det lovede landet. En gang han var ved Jeriko, «så han opp og fikk øye på en mann som sto framfor ham med løftet sverd i hånden» (Jos 5,13ff). Mannen sa til Josva: «Jeg er føreren for Herrens hær. Nå er jeg kommet» (v 14). Da forsto Josva at mannen var den samme Herrens Engel som hadde åpenbart seg for Moses i den brennende busken og ført Israels barn ut av Egypt, dvs. den sanne føreren for Israels barn. Josva både tilba ham og tok av seg skoene (v 14-15), nøyaktig som Moses ble formant å gjøre ved den brennende busken.

• Under dommertiden gjorde Israels barn på ny «det som var ondt i Herrens øyne» og Herren lot dem bli undertrykt av midjanittene i sju år (Dom 6,1). Da åpenbarte Herrens Engel seg for Gideon og sa: «Herren er med deg.» Gideon svarte: «Hør meg, herre! Hvis Herren er med oss, hvorfor har da alt dette hendt oss?» (v 12-13). «Om jeg har funnet nåde for dine øyne, så gi meg et tegn på at det er du som snakker med meg. Gå ikke herfra før jeg kommer tilbake! Jeg skal hente en offergave og sette den fram for deg» (v 17-18). Dette skjedde, og hvilket tegn fikk Gideon? «Herrens Engel rakte ut staven som han hadde i hånden, og rørte ved kjøttet og de usyrede kakene med spissen av den. Da steg det ild opp fra steinen og fortærte kjøttet og de usyrede kakene, mens Herrens engel fór bort for hans øyne. Da Gideon så at det var Herrens engel, sa han: Ve meg, Herre Gud! For jeg har sett Herrens engel åsyn til åsyn. Men Herren sa til ham: Fred være med deg! Frykt ikke, du skal ikke dø» (v 21-23).

• Også Samsons foreldre, Manoah og hans hustru, tror at de må dø når de forstår hvem mannen var som besøkte hustruen. Hun forteller til mannen sin: «En Guds mann kom til meg. Han var å se til som en engel, og han så fryktinngytende ut. Jeg spurte ham ikke hvor han var fra, og han sa meg ikke sitt navn. Han sa til meg: Nå skal du bli med barn og føde en sønn. Drikk nå ikke vin eller sterk drikk og et ikke noe urent. For barnet skal være en Guds nasireer fra mors liv og til sin dødsdag» (Dom 13,6-7). Det var et fryktinngytende budskap, så Manoah ba til Herren: «Hør meg, Herre! La den gudsmannen du sendte, komme hit til oss igjen og fortelle oss hva vi skal gjøre med gutten som skal fødes» (v 8).

«Guds engel kom igjen til kvinnen, mens hun satt ute på marken. Manoah, hennes mann, var ikke sammen med henne. Da skyndte kvinnen seg og løp hjem og fortalte det til sin mann og sa: Nå har han vist seg for meg igjen, den mannen som kom til meg her om dagen. Manoah stod da opp og fulgte etter sin hustru. Da han kom til mannen, sa han til ham: Er du den mannen som talte til min kone? Han svarte: Ja» (v 9-11). Manoah ville da vite om det skulle bli med gutten som han hadde sagt. Etter samtalen ville Manoah at mannen skulle bli hos dem, og han ville by på mat. Men mannen ville ikke. «Men vil du stelle til et brennoffer, så skal du ofre det til Herren. For Manoah visste ikke at det var Herrens engel» (v 16). Da Manoah seinere ordnet med et brennoffer til Herren, lot mannen det skje et under for øynene på Manoah og hustruen hans: «Da flammen steg opp fra alteret mot himmelen, fór Herrens engel opp i flammen fra alteret mens Manoah og hans hustru så på det. Og de falt på sitt ansikt til jorden» (v 20). Da forsto Manoah at det var Herrens Engel og hvem denne Engelen var.

«Nå må vi dø, for vi har sett Gud» (v 22). Men Manoahs hustru sa: «Dersom Herren hadde villet drepe oss, hadde han ikke tatt imot brennoffer og matoffer av vår hånd, og han hadde ikke latt oss se alt dette eller latt oss høre slikt nå» (v 23).

Slik viser Gud seg gjennom Sønnen (Herrens Engel). Uten Sønnen er Faderen en fortærende ild. Jesus sa: «Ingen kommer til Far uten gjennom meg» (Joh 14,6).

Faderen åpenbarer seg gjennom Ordet
Den spesielle åpenbaringen, Guds undervisning gjennom den gamle pakts profeter og den nye pakts apostler, er Faderens ord. Sentrum og målet for denne undervisningen er Sønnen og hans frelsesgjerning, at syndere gjennom Guds ord skal se sitt behov av en Frelser, se at veien til paradiset er stengt på grunn av synden, og at Sønnen er «Veien, Sannheten og Livet». Ingen kommer til Faderen uten gjennom ham (Joh 14,6). Til dem som ikke ser hvem som er de hellige Skriftenes sentrum og mål, sa Jesus: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv. … For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Men hvis dere ikke tror hans skrifter, hvorledes kan dere da tro mine ord?» (Joh 5,39-40; 46-47).

Guds evige Sønn er så forenet med Faderens ord at han kan kalles for Ordet. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til» (Joh 1,1-3). Salmisten skriver: «Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns åndepust. … For han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der» (Sal 33,6; 9). Paulus skriver om Sønnen: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige. … Alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham» (Kol 1,16-17). «Ved ham har han også skapt verden. Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord» (Hebr 1,2-3). «Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige» (Hebr 11,3).

Men om mennesker ikke tar imot Guds åpenbaring gjennom Ordet, kan de da vite noe om Gud?
Gud åpenbarer seg ikke bare muntlig og skriftlig, men også gjennom sine gjerninger. Paulus skriver: «For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbeinte dyr og krypdyr. De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen» (Rom 1,19-25).

Falske forestillinger og et liv styrt av hjertets syndige begjær, er ikke mindre i vår tid. Mange har «magen til sin gud, skam gjør de til ære, og de søker bare det jordiske,» skriver Paulus (Fil 3,19). Stadig ser vi samme forblindelse, samme fornektelse av Skaperen og at man dyrker og tjener det skapte i stedet for Skaperen. Troen på at skapelsen har skapt og utviklet seg av seg selv for ca. 13,5 milliarder år siden, påstås å være vishet og den eneste akseptable viten. Og det at man lever ut sitt syndige hjertes begjær og urenhet, skjedde ikke bare i Romerriket og før det i Sodoma og Gomorra, men skjer nå enda mer åpent og blir til og med oppmuntret. Nåde den som ikke går med på en HBTQi-sertifisering eller nekter å delta i en prideparade!

Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper.
Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige.
På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner
og brant i begjær etter hverandre.
Menn drev utukt med menn,
og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse (Rom 1,26-27).

Fornektelsen av Skaperen og hans skapelsesordning, for eksempel at Gud har skapt to kjønn, ikke tre eller bare ett, kommer til uttrykk ikke bare i seksuelle synder, men vår verden er full av all mulig urettferdighet. Dette er ikke noe nytt selv om frafallet og fiendskapet mot Gud skal øke i den siste tiden. Paulus skriver:

De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap,
fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet.
De farer med sladder og baktalelse,
hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende,
de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene,
de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige.
De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø.
Men ikke bare gjør de dette selv;
de roser også andre som gjør det (Rom 1,29-32).

Guds ord blir avvist. Men Guds gjerninger, hvordan kan de avvises?
Som syndere vil vi gjerne på grunn av vårt gamle, kjødelige menneske følge verdens såkalte visdom og vårt eget hjertes tanker og begjær. Mennesketanker veier tyngre enn Guds ord. Det Gud sier gjennom sine profeter og apostler, betraktes ikke som guddommelige sannheter. Paulus’ og Johannes’ ord som ble sitert ovenfor, blir av verden betraktet som gammeldagse mennesketanker fra en tidligere og underutviklet tid. Heller ikke Guds evige Sønn, Ordet, blir erkjent som sannhet, men blir avvist. Om Sønnens komme til vår syndige verden som menneskenes Frelser skriver Johannes: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. … Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1,9-11; 14).

«Vi så hans herlighet.» Mange øyenvitner så «hans herlighet», gjerninger som intet menneske kan gjøre, bare Gud. Jesus sa til dem som ikke ville tro at han var den lovede Messias, Guds Sønn: «De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, vitner om meg» (Joh 10,25). De kunne ikke bortforklares. Likevel forsøkte man å gjøre det og sa til ham: «Vi steiner deg … for gudsbespottelse. Du som er et menneske, gjør deg til Gud» (Joh 10,33). Det er lett å si at «det er bare ord» når noen påstår at noe er sant. Men om ordet blir styrket av gjerninger innfor mange vitner, da blir det vanskeligere å avvise ordene. Derfor sa Jesus til dem som tvilte: «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far» (Joh 10,37-38). Men i stedet for å endre seg, «prøvde de igjen å gripe ham» (v 39).

Her følger noen eksempel på gjerninger som vitnet om at Jesus var Guds Sønn:

• Da Jesus ifølge Matt 9 sa til en lam mann: «Syndene dine er tilgitt», kunne man tenke: «Det er bare ord», bespottelige ord, ettersom bare Gud kan tilgi synder. Derfor sa Jesus, som «så hva de tenkte»: «Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’?» (v 5). For at de skulle forstå at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder, ga han tvilerne et bevis på at han kunne gjøre det bare Gud kan. Han sa til den lamme: «Stå opp, ta båren din og gå hjem!» (v 6). Og det skjedde! Nå burde de vel forstå at Jesus var Guds Sønn og at hans ord var sanne?

• Da Jesus åpnet øynene på en mann som var født blind (Joh 9), burde vel de som så det som hadde hendt, forstå at Jesus var Guds Sønn. Naboene hans, som hadde sett ham tigge, sa: «Er ikke dette han som satt og tigget?» (v 8). «Noen sa at det var han, andre sa: ‘Nei, han bare ligner.’ Men han selv sa: ‘Det er meg’» (v 9). Hva sa da ekspertene, fariseerne? Mannen ble ført til dem. Fordi det var sabbat, sa noen av dem: «‘Denne mannen er ikke fra Gud siden han ikke holder sabbaten.’ Andre sa: ‘Hvordan kan et syndig menneske gjøre slike tegn som han?’ Det ble uenighet blant dem om dette» (v 16). «Jødene ville ikke tro at han hadde vært blind og nå kunne se. Derfor tilkalte de foreldrene til ham som hadde fått synet igjen» (v 18). Hva sa da foreldrene hans? «Vi vet at dette er vår sønn, og at han ble født blind. Men hvordan det er gått til at han nå kan se, det vet vi ikke, og heller ikke vet vi hvem som har åpnet øynene hans. Spør ham selv, han er gammel nok til å svare for seg» (v 20-21). «Foreldrene sa dette fordi de var redde for jødene. Jødene hadde alt bestemt at den som bekjente at Jesus var Messias, skulle utstøtes av synagogen» (v 22).

• Da Jesus oppvekte Lasarus fra døden etter at han hadde vært død i fire dager og allerede luktet, ble det virkelig vanskelig å fornekte det som hadde hendt (Joh 11). Jesus gikk fram til klippegraven der den døde Lasarus lå, og sa: «Ta steinen bort!» (v 38f). De tok steinen bort, og Jesus ropte med høy røst: «Lasarus, kom ut!» «Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: ‘Løs ham og la ham gå!’» (v 41-44). Mange jøder som hadde sett det Jesus gjorde, kom nå til tro på ham. Men noen av dem gikk til fariseerne og fortalte dem hva Jesus hadde gjort (v 45-46). «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham,» sa overprestene og fariseerne da jødenes høye råd ble kalt sammen for å ta stilling til hva de skulle gjøre (v 47-48). «Fra den dagen la de planer om å drepe ham» (v 53).

«Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham» (12,1-2). «Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus» (v 9-11). Ufrakommelige bevis på at Jesus var Guds Sønn måtte altså fjernes.

• Jesu oppstandelse fra de døde. At Jesus ikke var skinndød, men virkelig døde på korset, ble kontrollert ved at en av soldatene stakk et spyd i siden hans, og straks kom det ut blod og vann (Joh 19,34). Den døde kroppen ble tatt ned fra korset før sabbaten tok til (slik det var foreskrevet i loven), og ble båret til en klippegrav nær henrettelsesstedet. Det var en ny grav som Josef fra Arimatea hadde fått hugget ut i klippen (Matt 27,57ff). Neste dag, altså på lørdagen (sabbatsdagen), samlet overprestene og fariseerne seg hos Pilatus og sa: «Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han ennå levde: ‘Etter tre dager blir jeg reist opp.’ Gi derfor ordre om at graven blir godt sikret til den tredje dagen, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham og si til folket at han er stått opp fra de døde» (v 62-64). Pilatus gikk med på kravet deres: «Her har dere vaktmannskap. Gå så og sørg for vakthold slik dere finner det best.» Det gjorde de «og sikret graven, både med segl som de satte på steinen, og med vaktmannskap» (v 65-66).

På den tredje dagen sto Jesus opp fra de døde nøyaktig som han hadde forutsagt flere ganger. Dagen etter sabbaten mens det ennå var mørkt, tidlig søndags morgen, var graven beviselig tom. Noen kvinner, bl.a. Maria Magdalena, var de første som tidlig i grålysningen kom ut til graven (Luk 24,1f; Joh 20,1). De hadde tenkt å komme seg inn i graven for å salve Jesu døde kropp. Men de bekymret seg over hvordan de skulle klare å rulle bort steinen: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» (Mark 16,3). Da fikk de se at steinen allerede var rullet bort fra graven slik at det var mulig å gå inn i den. Graven var tom. Kvinnene visste ikke først hva de skulle tro. Men da viste to menn i skinnende hvite klær seg for dem og sa: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp!» (Luk 24,4-6). Og Maria Magdalena som først tenkte: «De har tatt Herren bort fra graven» (Joh 20,2), fikk siden se den oppstandne som hun først trodde var gartneren (Joh 20,15).

Da Peter og Johannes fikk høre kvinnenes rapport (som de trodde var «løst snakk», Luk 24,11), sprang de av sted til graven. Johannes som kom først fram til graven, bøyde seg og så inn i den og «så linklærne som lå der». Straks etter kom Simon Peter. Han gikk inn i graven og så også linklærne som lå der, «og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv» (Joh 20,5-7). Sannsynligvis hadde linklærne stivnet av de velluktende salvene som Josef fra Arimatea og Nikodemus brukte da de svøpte Jesu døde kropp «i linklær med den velluktende salven i, slik skikken var ved jødenes gravferder» (Joh 19.40). På samme måte som den oppstandne Jesus seinere gikk gjennom stengte dører da han viste seg for disiplene (Joh 20,19), gikk han sannsynligvis rett gjennom de stivnede og omsvøpende linklærne og steinen som stengte graven. Hvorfor rullet da en engel steinen bort? Ikke for at Jesus skulle kunne komme ut av graven, men for at disiplene skulle komme inn i den og se at han virkelig var oppstått.

Den oppstandne viste seg mange ganger for disiplene. Allerede om kvelden samme dag da disiplene var samlet bak låste dører av redsel for jødene, sto han midt iblant dem og sa: «’Fred være med dere!’ Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side» (Joh 20,19f). Tomas, en av apostlene, var ikke med ved dette tilfellet og tvilte på det de andre apostlene fortalte: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro» (Joh 20,25). «Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: ‘Fred være med dere.’ Så sier han til Tomas: ‘Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!’» Det var nok til å fjerne all tvil. «‘Min Herre og min Gud!’ sa Tomas» (Joh 20,26-28).

Ca. 25 år etter Jesu død og oppstandelse skriver Paulus til menigheten i Korint om hvor pålitelig evangeliet er, at Jesus døde for våre synder og oppsto på den tredje dagen. Han regner opp en lang rekke med vitner som hadde sett at Jesus virkelig var oppstått og lever, bl.a. at han hadde vist seg for fem hundre brødre på én gang. «Av dem lever de fleste ennå,» skriver Paulus (1 Kor 15,3ff). Da apostelen Johannes for sin tros skyld satt fengslet på øyen Patmos på 90-tallet e.Kr., åpenbarte Jesus seg for ham, noe som ble opphavet til Åpenbaringsboken. Johannes skriver: «Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: ‘Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Skriv derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter’» (Åp 1,17-19).

• Vaktmannskapets bortforklaring ved hjelp av bestikkelser. Vaktmannskapet må ha lagt merke til at noe meget merkelig hadde hendt. Matteus sier at vaktene ble dødsredde, for det kom et kraftig jordskjelv, og en engel som lignet et lyn «gikk fram og rullet steinen til side» (Matt 28,2f). Noen av vaktene gikk og fortalte overprestene «alt som hadde hendt» (v 11). Hva de nøyaktig sa, vet vi ikke. Men en ting er sikker: Ingen disipler kan ha kommet om natten og brutt seg inn i den forseglede graven.

Overprestene og de eldste besluttet å gi soldatene en stor sum med penger og sa: «Si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov. Skulle landshøvdingen [Pilatus] få høre det, skal vi snakke med ham, så dere kan være trygge. De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om. Og dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag» (v 11-15). Vaktene visste at de ikke hadde sett noen gravplyndrere som hadde ført bort Jesu kropp. Men for bestikkelsenes skyld («en stor sum penger», v 12) gikk de med på å spre løgnen om at disiplene hadde stjålet kroppen. Som unnskyldning for og forklaring til at de ikke hadde grepet inn mot gravplyndrerne, skulle de si at de sov. Men det var jo i så fall en grov tjenesteforsømmelse som skulle føre til en hard straff, kanskje døden. Og det var en dårlig forklaring. For om de sov, kunne de jo ikke ha sett at disipler kom og stjal Jesu kropp!

Graven var grundig bevoktet og forseglet slik overprestene og fariseerne hadde krevd. Hvor sannsynlig er det at disipler lyktes med å ta seg fram til graven i mørket, bryte forseglingen og rulle bort steinen uten at de ble oppdaget? Og hvorfor satte ikke jødenes ledere og den romerske okkupasjonsmakten inn alle ressurser for å finne ut hvor Jesu kropp var blitt av om nå disiplene hadde flyttet den? Det burde ha vært førsteprioritet å finne kroppen og arrestere forbryterne. De burde ha vært veldig interessert i å vise fram «bedragerens» døde kropp for å ta knekken på den plagsomme «sekten» en gang for alle. Hvorfor skjedde ikke det? Trodde de ikke på sin egen løgn?

Sammenfatning
I denne artikkelen har jeg villet vise hvordan det er mulig for Gud, som er en fortærende ild mot all synd og urenhet, å åpenbare seg for syndere og redde dem fra evig forkastelse og pine. Gud vil jo ingen synders død, men er nådig og barmhjertig. Men på grunn av syndefallet ble veien til paradiset stengt, og ingen syndere kan åpne veien til fellesskap med Gud og hans vidunderlige rike der synd, lidelse og død ikke fins.

Den eneste løsningen er at Gud gjør det som er umulig for syndere. Allerede på syndefallets dag lovet Gud en Frelser som skulle knuse syndens og dødens opphavsmann. Guds evige Sønn skulle bli menneske, fødes av en kvinne og for alle menneskers regning gjennomføre det som ingen synder kan gjennomføre. Løftet om Sønnens menneskeblivende og at han skulle knuse slangens hode, var så sikkert at Menneskesønnens frelsesgjerning gjaldt som synderes eneste vei til fellesskap med Gud. Dette gjaldt også før løftet ble oppfylt i Jesus Kristus. Gjennom Sønnen er hinderet for fellesskap med Faderen tatt bort. Uten Sønnen kan ingen se Gud og leve. «Jeg er Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til Far uten ved meg,» sier Jesus (Joh 14,6).

Sønnen er forutsetningen for at Gud, den Hellige, kan vise seg for syndere. Han er sentrum og mål for all Guds undervisning. Sønnen er så forenet med Faderens ord, at han kan kalles Ordet. «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til» (Joh 1,3). Allerede i begynnelsen ved skapelsens begynnelse framtrådte Gud som treenig: Faderen skapte gjennom Ordet, Sønnen, og Ånden svevde over mørket og vanndypet, dvs. hadde full kontroll over skapelsesprosessen fra første dag til dens fullbyrdelse i og med den sjette dagen. Likeså framtrådte Guds treenighet ved Jesu dåp da han ble innsatt offentlig til sin frelsesgjerning som synderes stedfortreder. Da den syndfrie Sønnen tok synderes plass og ble døpt med omvendelsens dåp til syndenes forlatelse, ble himmelen åpnet, Ånden senket seg ned som en due over ham og Faderen erklærte fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede» (Matt 3,16-17). Å bli en Jesu disippel innebærer å tro på ham, den ene sanne Gud, den treenige, og å ta imot frelsen gjennom Faderens Sønn og bli døpt «til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» (Matt 28,18-20).

At Guds Sønn åpenbarte seg flere ganger i menneskeskikkelse før han ble født som menneskesønn av jomfru Maria, har kanskje ikke så mange lagt merke til. Gud har mange sendebud (engler), men bare én «Engel» (utsendt) som er ett med Herren selv. Sønnen er Faderens spesielle Utsendte, som oftest oversatt med «Herrens Engel». Da jødene og særlig deres ledere tvilte på at Jesus var Guds Sønn, henviste Jesus dem til de mange stedene i Det gamle testamentet der Herrens Utsendte er ett med Herren. «Faderen har sendt meg,» sa han (Joh 6,57). Han er Faderens Utsendte. «Jeg er i Faderen, og Faderen i meg» (Joh 14,11). Sønnen er «Jeg Er» (Joh 8,24). «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om» (Joh 5,46).

Det er tragisk at så mange lukker øynene for Jesu gjerninger når han så tydelig viser at han er Guds Sønn og ble en menneskesønn for å dø for våre synder og beseire døden for oss som vår stedfortreder. Det er tragisk at så mange avviser den ene sanne Gud, den treenige, som elsker dem så mye at han sender sin egen Sønn som deres og alle menneskers Frelser. Det er tragisk at så mange ikke ser at Jesus er den eneste veien til det stengte paradiset. Det er tragisk at så mange fornekter Jesu oppstandelse, beviset på at han har betalt for alle våre synder og er «Herren, vår rettferdighet» (Jer 23,6). Det er tragisk at så mange tror at Jesus bare var skinndød eller at han ble forvekslet med en annen (islam), eller at han døde og forble død som en bedrager, og at hans grav var tom fordi disiplenes hans røvet bort hans døde kropp (jødedommen).

(Tidskriften Biblicum, 1/2023)